Hausmanias kjære naboer Vestbredden fyller 25 år denne måneden og i den anledning republiserer vi Harald Langes tekst om jubilanten.
Tekst: Eli Tenga
En av de antagelsene som ofte har forekommet for undertegnede når det gjelder Hausmania, er at hele haus-kvartalet er Hausmania. I mange benevnelser har Haus blitt en samlet betegnelse for alt utenom Vega Scene. Det er langt fra sannheten.
En autonom bastion, født gjennom boligaksjonen og som er husets kjære nabo er Vestbredden! Ja, det har vært, er og kommer til å være en del omløp mellom Hausmania og Vestbredden, slik geografien og historien tiltaler; men med det er det desto viktigere å anerkjenne Vestbreddens uavhengige historie!
I anledning deres 25 års jubileum republiserer vi et meget så celebrert skriv fra en av husets eminente skikkelser, Harald Lange:
Det autonome boligtiltaket Vestbredden runder 25 år i september. Bolig-og arbeidskollektivet ble grunnlagt i september 1999 av aktivister fra den militante Boligaksjons-gruppa BA2000, som også hadde organisert okkupasjonen av H40 for dette formålet. Vestbredden har vært en stående boligpolitisk utfordring og torn i øyet for Oslos myndigheter helt fram til gården ble solgt til Urbanium i den kontroversielle privatiseringen av det by-økologiske forsøkskvartalet i 2016.
Vestbredden eies i dag av Victoria Eiendom, som viderefører den leieavtalen Vestbredden inngikk med Urbanium i 2019. Leieavtalen er tilpasset Vestbreddens egenart som autonomt boligtiltak, og er i praksis innfrielse av de rammebetingelsene Boligaksjonen forventet og krevde av Oslo Kommune for 25 år siden, noe som først lot seg realisere i en privatisert kontekst, med Urbanium som motpart.
Vestbreddens kulturklubb* Barrikaden er også inne i sitt 25. år . Kjellerklubben ble startet opp i kjølvannet av Operasjon Vestbredden, og har siden 2000 vært et kulturelt hjem for en generasjon av oslo-pønx. Her har hundretalls lokale og tilreisende band fra hele verden opptrådt med en takhøyde på 205 cm og provisoriske toalettfasiliteter. Barrikaden er av den gamle skolen, på tørre møkka, alt her er selvgjort og velgjort. På veggen henger en del fotos og et og annet grafisk verk, deriblant Frøya Andersens portrett av Joachim «Jokke» Nielsen, som hun tegnet av etter coveret på hans album «Nykter», kort tid etter hans altfor tidlige død vinteren 2000. Portrettet skal minne om at Jokke, som noe av det siste han gjorde, fikk med seg Petter Baarli og spilte støttekonsert for etablering av rockeklubb på Vestbredden. Konserten fant sted på rockepuben Vega Scene** i oktober 1999, og brakte inn noen tusenlapper til Barrikadens grunnlegging. Joachim og Petter framførte et sett av Nielsen-låter i viseform, i et utvalg som fortsatt resonerer via utallige vorspiel- og nachspiel-artister med kassegitar og spesialisering på tolkning av nettopp disse låtene. Joachim døde dessverre før kjellerklubben ble åpnet, så han fikk aldri oppleve resultatet av sitt bidrag. Portrettet har imidlertid vært der siden åpningen, så han er som en stamgjest å regne. Denne høsten ville han fylt 60 år.
*Kulturforeningen Barrikaden: “for folk med en spesiell interesse for å henge ut i røykfylte kjellerrom, drikke øl og lytte til pønkråkk”
**Vega scene var en musikk-pub på Dælenenga, drevet av May-Irene Aasen og Guttorm Nordø i noen sesonger omkring millenieskiftet
Her kan du lese mer om Vestbredden på deres egne nettsider: https://vestbredden.squat.net/omh40.html
Gratulerer!
En gruppeutstilling ved navn Motgift avsluttet sommer-sesongen i Flerbrukshallen
Tekst: Eli Tenga Foto: Brede Korsmo
Hovedområdet til bruk (og til leie) for kunsteriske formål i Hausmania er den indre hallen som de fleste har kommet inn i via trappen opp i bakgården. Være det seg dub eller punk, så er de fleste konserter her på huset, unntatt sommersesongen, i denne indre hallen.
Denne hallen har et navn: Flerbrukshallen. Dermed er det viktig å presisere det at det ikke bare er musikalske innslag som det er mulig å arrangere her inne, men også veldig mye annet. Man har alt fra ekstatisk dans til allmøter der inne og hallen er, spesielt nå som kulden setter inn, det stedet på haus som er ideelt for større arrangement av alle slag.
Siste sommerhelgen fikk en vist denne alternative siden til Flerbrukshallen når den ble brukt til en kunstutstilling. Etter Christian Hennies organisering samlet det seg en løs ansamling kunstnere med tilknytning huset til en gruppeutstilling ved navn Motgift
Motgift var etter det undertegnede har forstått en utstilling der det var fritt hva folk fikk stilt ut og var et slags testamentet i motsetning til en meget så planlagt, aktsom og konstant kalkulerende norme rundt kunstutstillinger. Et befriende pust i et fritt rom med andre ord.
Her er navnene på de medvirkende kunstnerne:
StudioGuloGuloStudio, Karla Guadarrama Almeida, Anders Smebye, Endre Tveitan, Jameone, Lill Yildiz, I love sluts, Dr. Hanne M. Alsos Raae, Ole Fredrik Hvitsten, Katarina Skjønsberg, Sigurd Gurvin, Ulf Moen Denneche, Janne Talstad, Herman Mbamba, Haffa Hafzim aka, Håvard Høgtveit, Linn Mari Staalnacke, Margrete Pettersen, Magnus Bjørneboe, Einar Goksøyr Åsen, Marius Wang, Grete Neseblod, Christian Hennie, Brede Korsmo, Endre Nordviste, Christian Grindvold Lie, Diana Ailin Kalmer, Kinnerød, Sindre Foss Skancke, Kim Andre Hagen, Louise Evensen Herreira, Thor Viggo Fauske, Christian Tony Norum, Åse Karlsen, Olga Nikonova, Kaya Gimle, Lars Kjemphol, Samuel Nordhus
En kommentar fra initiativtageren Christian Hennie:
(Motgift) var en venner og venners venner utstilling raskt kastet sammen. En del av de store maleriene er samarbeidsprosjekter laget på nachspiel. Ellers fikk folk levere hva de ville.
Dette fordret et meget så friskt sammensurium av verk som vi har samlet et utvalg av herunder:
For bruk av Flerbrukshallen ta kontakt med kulturansvarlig på arrangement@hausmania.org
Podium, husets galleri, avsluttet sommersesongen og gikk inn i høsten med utstillingen Safty Curtain / empty man
Tekst: Eli Tenga & Podium Oslo Foto: Erik Mowinckel
De to kunstnerne Simon Mullan og Lova Hiselius presenterte utstillingen Safty Curtain / empty man. Det følgende, et kort skriv om utstillingen, er et transkript fra løpeseddelen til utstillingen:
Simon Mullan and Lova Hiselius work in a gap between what you see and what you cannot see - transferred to both safety and uncertainty. While Simon Mullan is an established artist, Lova Hiselius is currently entering her second year as a mfa student at Oslo National Academy of Arts. The two artists are in different stages of their career and the idea behind the exhibition originates from their use of textile as medium. Mullan and Hiselius are both identified by working with everyday objects as main characters engaging with cultural symbols delving into the lauders of meaning embedded in common objects and clothing, revealing historical and social connotations.
Let’s say that «Safty Curtain / empty man» is an idiom. Then a «Safty curtain» could be read as «An undefined functioning safety device» and the «Empty man» conveyed to «A man who is feeling blank blankness». Ok, so picture yourself in impenetrable darkness. In a sudden flash an outline of a figure appears, then poof!- gone in a blink of an eye. Still the imprint on your retina outline the shape. This imprint lies in Mullan and Hiselius’ works; illuminated by a curiosity in the interfaces between canvas and textile, materiality and its cultural symbolism. Mullans «Safety Curtain» explores interplay between visibility and anonymity in contemporary society, while Love Hiselius is exhibiting a series of paintings yet to be stretched, where salty tears, shadows, imprints and reflections act as a signifier for ghosts.
Under følger et utvalg av bilder tatt på utstillingen.
Neste utstilling hos Podium er «TRAGEDY» av Louis Schou-Hansen. Åpning 11. oktober klokken 1900. Podium kan følges på @podium_oslo på instagram.
Bandet Unnskyld spilte første konsert på 4 år og vi tok en liten prat med vokalisten Marcus Vangen
Tekst: Eli Tenga Foto: Erlend Gade
En kveld forleden dag var det lyder fra alle hjørner i bakgården på huset. Det virket som en impromptu rockens dag. Hærverk hadde et band hvis lyder sivet innover, musikkavdelingen var stødig og flerbrukshallen var i spesielt godt driv. Det spesielle drivet skyldes kanskje at bandet på scenen gjorde comeback etter et par år uten aktivitet. Nemlig bandet Unnskyld.
Undertegnede og et tjue-talls personer fikk servert en heftig dose punk-inspirert rock fra de fem karene bandet besto av. En av de, vokalisten Marcus Vangen, var imøtekommende og slo av en liten prat i etterkant.
Takk for en fin konsert! Er det virkelig 4 år siden dere sist gjorde konsert? For dette er vel da som comeback å regne?
- Værsågod! Ja det har visst blitt 4 år nå. Siste konserten vi spilte var på Blitz september 2020. Etter det dro jeg på en liten tur til England for å lage en film og ble stuck i lockdown, og da endte jeg opp der noen år. Så dette er absolutt et comeback og denne gangen er vi kommet for å bli, selvom vi aldri helt forsvant heller.
Kan du fortelle litt om opphavet til bandet og bandets navn?
- Bandet startet jeg i 2018, da jeg mente at det ikke fantes nok store punkband i Norge (jeg tok jo så klart feil). Men resultatet ble “Bærum er et høl” EP’en, som ble skrevet og spilt inn på en drøy time. Siden den gang gikk vi igjennom en del forskjellige lineups før vi spilte inn “Du Gjør Meg Sprø?” i 2021. Jeg hørte jævlig mye på Kjøtt, Jokke og Raga på den tiden så tekstene og musikken ble jo noe mer gjennomtenkt. Navnet Unnskyld var egentlig bare en litt dårlig vits jeg og noen kompiser hadde i 2018: ha et ordentlig sinna band med veldig avvæpnede bandnavn. Et svartmetallband som heter Mjuk var et annet jeg hadde.
Hva har dere drevet med av prosjekter siden sist Unnskyld sto på scenen?
- Jeg personlig har stort sett festet i England og skrevet et drøss med nye låter til Unnskyld. Trommisen vår Kim og Gitaristen Mads er begge med i bandene Benji og Banden og Dynamilla (Også med bassist Paal). Vår nye gitarist og min bror Jonah har vært opptatt med bandet Kulturmelk og Chornobyl (som åpnet for Unnskyld på samme konsert red.anm). Så vi har alle klart og holde oss produktive på disse 4 årene heldigvis!
Kommer dere i kjent stil eller har noe endret seg litt siden sist? Og hva er det deres stiluttrykk går ut på?
- Det vil jeg si! Vi har jo to nye medlemmer (Jonah og Paal) så noen endringer i sound har det jo blitt, men er veldig fornøyd med det vi har skapt nå. Men kjeledressen jeg har brukt siden første gigg er på plass og energien var definitivt der. Jeg vil jo at en Unnskyld konsert skal være en fest, hvor jeg er en gæren type som skriker i hjørnet.
Det var spesielt to låter som fanget min bevissthet: Selvbevisst og Dobbeltliv. Kan du fortelle litt om hvordan disse låtene ble til og historien til det lyriske bak dem?
- Ja! Så med Selvbevisst ville jeg leke litt med litt Gang of Four statiske gitar-greier og refrenget er vel sterkt inspirert av Devos Gut Feeling. Teksten ble til etter en jævlig lang kveld. Den hvor du går hjem og ser folk på vei til jobb typen lang. Jeg gikk hjem full og følte absolutt på det å være på et helt annet stadiet enn de som gikk forbi. Dobbeltliv kom til etter Jeg hørte Double Life av The Cars, og begynte egentlig bare å fundere på dette med et dobbeltliv. Hvor langt kan man gå? Kan man leve 100% dobbelt? Lever vi kanskje allerede dobbelt? Litt sånne greier…Jeg liker nok å skrive om slitne triste karakterer som befinner seg utenfor “normalen”.
Det var jo en rimelig liten konsert, men dere holdt trykk som om det var en fullsatt klubb. Dere opplevdes som energiske og med pågangsmot! Er det noe spesielt med Hausmania som arena og folkene som trekkes dit som lager en viss stemning?
- Ja, har en regel om å spille hver konsert som om det er min siste, og det gjelder nok hele gjengen. Hausmania har vært et must for oss og spille, og vi føler oss hjemme der. Føler folka er kule og skjønner greia vår! Det er jo nydelig når man får noe igjen også! Vi håper definitivt på å komme tilbake. Jeg går også litt i transe på scenen, det er liksom ikke samme fyren…Det ble jeg jo faktisk dumpa for en gang, da jeg fikk beskjeden om at jeg virket ordentlig rusa på scenen. Jeg hadde vel hatt to øl før giggen så kjente meg egentlig litt for edru, men hvis det er sånn det virker så er jo det bare rock n roll. Jeg sang visst bra og det er det viktigste.
Siste skiva du hørte på?
- Siste skiva jeg hørte var Wild God av Nick Cave and the Bad Seeds. Han Nick leverte varene nok en gang!
Skiva folk burde høre på?
- Akkurat nå vil jeg anbefale Les Baines Douches 18 December 1979 av Joy Division, fantastisk, intens, møkkete og skranglete live skive! Slik de skal være.
Deres neste konsert og eventuelt slipp av låt?
- Vi har ikke noen flere giggs foreløpig, trommisen vår Kim fikk armen ut av ledd rett etter giggen vår nå, så da har det naturlig nok stoppet litt. Håper derimot og spille igjen veldig snart! Vi skal uansett inn i studio i løpet av høsten og spille inn et album eller en EP så det er bare å holde ørene og øynene åpne fremover!
I en by der vannhullene er mer alkohol-butikker enn menneskelige møteplasser, trengs Boksens bande av frikere, deres teksturerte anarki og råe katarsis av støy.
Tekst: Eli Tenga Foto: Morthen Minothi Kristiansen
De holder til i en filialene til Hausmania: en autonom utstikker: en av de hule, etterlatte lungene til organismen Haus, de enorme nedre Hallene: ved navnet Boksen. De blir omtalt som et «nådeløst sirkus» av initiativtakeren bak undergrunns-konseptet Morten Minothi Kristiansen i artikkelen “Stemmen fra kjelleren” hos Klassekampen.
Det blir beskrevet som en særs spartansk opplevelse der nede rett ved elva, nærmere sagt «en berlinsk bunkers uten vinduer, i kjelleren på Hausmania, med en balkong som svever over Akerselva.».
Kristiansen tegner bildet om et tidligere narkoreir som er hevet opp til levelig standard av dugnad. Et rede, som skal bli revet om ubestemt tid og som for tiden gir musikkens outsidere, et sted å blomstre i fromme og konfronterende uttrykk.
Men et slik møtested er sjelden vare. Derfor det også har blitt en integral del av byens alternative scene nærmest momentant.
For tida er vel nemlig aktørene i utebransjen mer alkoholbutikker enn én fysisk møteplass, som Klassekampens Ida Messel betrakter. Hun rapporterer om at pandemiens ettervirkninger har lagt en demper på folk sin villighet til å dra ut. Også måten de drar ut på.
Nå er det jo sånn at de fleste ikke lenger leter etter å oppleve noe nytt musikalsk. Man søker heller til og setter menneskelig kontakt i forsetet: så man drar til steder der de er garantert en fuktig pils, fuktigere samtaler og en ytterst bløtlagt kebab på veien hjem fra vårt kjære «fylla».
Derimot er det en motbør hos en horde i Kristiania: en freidig stamme som higer etter å komme seg ordentlig ut: det som man for et par tiår sida kalte «frikere»: de snor seg inn og ned in mørket: ned til stedet der de kan slippe ut sine sjeler sammen med lydens under: ned til byens eksperimentelle vannhull: ned til kjelleren.
For langt der nede i mørket, med et lavt tak derunder: vugger våre skuldre i synkron og vår svette renner oppå de skutte årene som slynger seg om våres armer: et tegn på den evigvarende balansegangen av energi: som pulserer etter drivkraften til den spartanske bunkeren, selve primusen som pusher oss mot kollektiv eufori: støyet. Støy for andre, søt musikk for oss: som frigjør oss fra vårt indre sinn og bader oss i et samlet rom: et rektangulært galleri av bølgende teksturer: Boksen
Et utsnitt av deltakerne på årsmøtet for Hausmania, som fant sted tirsdag 20 august i foajeen på Grusomhetens teater: Det var et vennlig, lettere kaotisk møte i typisk Hausmania-ånd: Forvirringen rundt hvilke regnskaps og budsjettdokumenter som var de riktige, de digitale forhåndsutsendte eller de fysiske som ble distribuert på stedet, skjulte i en stakket stund at det faktisk var gjort et grundig og samvittighetsfullt arbeid, til tross for hyppige bytter av regnskapsførere. Nærmere to timer på overtid ble regnskap og budsjett godkjent. Det nyvalgte styret består av Tron Furu, Henriette Brådalen Ødegaard, Johanna Øyno og Jonas Nilsson som alle ble gjenvalgt. Nye i styret er Geronimo Andersen og varamedlemmene Janne Eraker og Maiken Rye.
Dagen etter møtet mottok vi nedenstående dikt av Hausmania-veteran Harald Lange, som nok kan leses både som en poetisk analyse av typisk offentlig kommunikasjon og i en mer spesifikk Hausmania-sammenheng. Den siste linjen ble forøvrig føyd til i ettertid.
Gallionen
et staselig 4-masters gallionsskip, prydet
med vakre, kunstferdige treskjæringer i glade farger
varsler sin ankomst med trippel kanonsalutt og
kommer til havn, medbringende en last bestående av
en pose peanøtter og en flaske selters
kolonien er reddet, for nå
Om det frie uttrykket og kunsten skal overleve, må offentlighetens syn på kunstnere og politikken den medfører endres. Et intervju med Annette fra Dromedar!
Tekst: Eli Tenga
- Når du spør hva kunsten dreier seg om, er min drivkraft det stedet hvor du våkner og kommer nærmere tilstedeværelse, det autentiske og rå. Og oppå dette, sammensetningen av ressurser og talenter sammen: det er en kraftfull idé og det er fett!
Det er Annette Stav som sier dette. Hun har gjennom mange år vært en markant figur på Hausmania. Hennes virke som performancekunstner, musiker og vokalist kommer ikke minst til syne i bandet Dromedar, hvor hun utfolder et mangfoldig og ekspressivt musikalsk, visuelt og performativt repertoar.
Vi har huket tak i henne for et par kjappe: hva er dette «noe» som kunstnere vier seg til? Hva dreier det hele seg om?
For bakgrunnsteppet er dystert nok: Høyre-populistiske krefter driver frykt-kampanjer rundt ungdomskriminalitet. Erna prater om fotlenke til de under 15, men hvor langt ned i alder en skal gå, nekter hun å svare på. Men politikk-Norge er enige om at noe må gjøres. Da kommer man til dit man alltid gjør: hvor skal pengene komme fra? Rettere sagt: hvor skal pengene tas fra?
Kunsterne selvsagt.
Om du spør Frp/FpU (Listhaug og Velle) så er dette klinkeklart.
De skal «fikse biffen ved å kutte kunstner-stipendene og sprøyte pengene inn i bredde-idretten» i følge Sara Hegna Hammer hos Klassekampen. Som forteller om ettervirkningene av aggresjonen mot statsfinansiert kunst:
«At det ikke hersker enighet om kunstnerstipendenes berettigelse, er så sin sak. Verre er det at høyrepopulistiske krefter har gjort kunstnere til folkefiender ved å framstille dem som grådige svindlere som stjeler fra våre døende foreldre og hardt prøvede ungdom».
For det er dette saken i grunn handler om. Offentlighetens syn på kunstnere. Eller nærmere sagt det generelle kunstner-imaget som etterlates i folks hoder, etter at massemediene har manipulert og harselert seg frem. Et image grunnet i borgerlige hallusinasjoner. At kunstnere lever livets glade dager: dvs at de nærmest alle er syslende hedonister der de ytterst få sitt virke er til samfunnets gode.
Dette synet tvinger frem motreaksjoner og utspill som «artists are not like fairies floating around surviving on red wine and coke, we are workers». Som faktisk er tittelen på et innspill fra kunstneren Hanan Benammar
Offentlighetens fordommer gjør at myndighetene lettere fører kunstner-fiendtlig politikk. Noe vi har bemerket før.
Videre gir det politikken som Listhaug fører en feilaktig besnærende effekt, mener Hammer:
«Å ta penger fra snobbete kunstnere og gi dem til utsatte barn høres unektelig robinhoodsk ut. Men, som vi kan gjenta til det kjedsommelige, er kunstnere flest lavtlønte som har viet livet sitt til noe de opplever som viktigere enn dyre klokker og Hermès-vesker.»
Så hva handler det om? Dette finnes det ikke bare ett svar på.
-Hva kunst er for andre har jeg ikke peiling på, fortsetter Annette Stav, men jeg vet at om de kommer på et Dromedar-show, får de seg en uforglemmelig opplevelse. Det er arbeidet vi legger inn, og generøsiteten vi gir, folk ikke alltid skjønner- som du refererer til, fordommer og sånn. Og denne verden trenger generøsitet, og ikke bare et språk som måles i penger.
Hva skal til for dette?
- Vel man trenger en grobunn. Og her råder Hausmania som ett av de få stedene man kan få uttrykt dette.
Hvordan det?
- Det handler jo om noe så enkelt som det å ha et rom her og hva det betyr. Dromedar hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for Hausmania. Der fant Dromedar et rom hvor vi kunne jobbe og kjøre på og skape musikk og kunst, og møte andre kunstnere vi kunne gro med - i et utvidet kollektiv som House of Dromedar.
Spiller økonomi en rolle?
- Ja det koster jo ikke stratosfæriske summer - så det økonomiske presset dreper heller ikke skapertrang eller mulighet..
Hvordan ser offentligheten på verkene som kommer ut av et slikt miljø - som for eksempel deres?
- Altså et eksempel er jo når Nasjonalmuseet (i forbindelse med åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst») i helt seriøs affekt skrev at vi drev med hypnose på showene våre! Det kan jeg si med engang at vi ikke gjør. Det er jo en morsom anekdote på lesninger, tolkninger- hvor noen sitter og skriver om deg og så har de f.eks ikke engang vært på konsert. Og ja, det kan si litt om kunnskapsløshet. Å være hypnotisør tror jeg det stilles høye faglige krav til, utenfor det frie kunstfeltet. Men det er en del av moroa - hvordan myter oppstår, gjennom misoppfatninger og frie tolkninger, og det er jo spennende det og. Det som hadde skjedd er nok at de hadde lest et eller annet sted at vår kunst hadde en ‘hypnotisk kvalitet’. Slike grove misforståelser sier jo litt… avslutter Annette.
Dette bevitner en større falsk fortelling om hva kunst er, hvem kunstnerne er og hvordan deres hverdag er. Som Hammer godt konkluderer så «kan ikke stipendene være så få at kun de født med sølvskje i munnen og søknads-formuleringer som morsmål har nubbesjanse til å få kloa i et». En slik videreføring av det som later til å være et korstog mot kunstner-yrket og det frie uttrykk ville vært en særs negativ utvikling for det allerede kneblede kunst-Norge.
PODIUM, er gjennom sitt Oslo City Summer Residency, aktuelle med en utstilling hos Billedkunstnerne i Oslo. Vi snakket med en av kuratorene bak, Hedda Grevle Ottesen.
Tekst: Eli Tenga Foto: Amalia Ibsen
Man har kanskje merka noen unge nye fjes som tok seg røykepauser i Humla bakgården de siste par ukene? Sant så sant, for vi har hatt gjester her på huset denne sommeren. PODIUM har nemlig nettopp sluttført sitt Oslo City Summer Residency - der 6 kunstnere har fått boltre seg i deres lokaler, fått skape uhemmet og nå får presentere deres arbeid i en utstilling hos BO (Billedkunstnerne i Oslo). I den anledning huket vi tak i en av kuratorene og lederskikkelsene i PODIUM: Hedda Grevle Ottesen.
Fortell litt om bakgrunnen og forhistorien til Oslo-City prosjektet?
Oslo City er et initiativ igangsatt i 2020 av meg i samarbeid med BO, Billedkunstnere i Oslo. Programmet har siden den gang vært støttet av Kulturrådet, Oslo kommune og Fritt Ord og har til nå blitt avholdt 13 ganger på UKS, Podium og BO.
Jeg er stolt over å ha bidratt til å gi kunstene i Oslo en spennende overgang fra utdannelse til å bli nyetablerte kunstnere. Et program som de siste 4 årene har vist seg å bli et springbrett for flere av de over 120 nyetablerte kunstnere som har deltatt. Det er så mange kunstnere som sliter med å få utstillinger og støtte. Oslo City tiltrer som et støtte-apparat der man kan få prosjektstøtte og kuratorisk oppfølging. Sånn sett er prosjektet en katalysator for verdi og produksjon! Det er jo politisk, så jeg anser definitivt Oslo City som et politisk prosjekt.
Hvorfor har dere valgt å samarbeide med BO og Galleri-Gayah?
Jeg satt i styret på BO som yngste medlem og fikk en slags oppgave med å gjøre “BO great again” og å få den yngre scenen til å melde seg inn i organisasjonen. Så jeg kastet meg egentlig bare ut i det. Jeg lagde en kort pop-up utstilling, med diverse nyutdannede kunstnere samt performancer og overraskende nok kom det bortimot 400 gjester på åpningen. Så da skjønte jeg at Oslo-City-konseptet fylte et tomrom i Oslos kunstscene.
I fjor var jeg på en konsert på Munch-museet. Jeg så ut av vinduet ned på en gjeng ved en seilbåt på en brygge. De hadde en DIY konsert, bål-panne, drakk fra ølbokser og skravlet. Jeg merket jeg hadde mer lyst til å være der nede. Jeg syntes det var herlig hvordan dette gerilja-galleriet befant seg mellom de store signalbyggene Operaen og Munch. Senere ble jeg kjent med Lina Knudsen som jeg ser som en kurator-spire jeg gjerne vil innlemme mer og mer i by-bildet.
Hvordan er kunst-Oslo i dag i forhold til årene før?
Det er vanskelig å svare på, men det var en utrolig spennende og ganske kontroversiell kunstner-drevet kunstscene i Oslo mellom la oss si 2005-2014. Med gallerier som 1857, Dortmund Bodega, Noplace og Podium. Disse galleriene fokuserte på konseptuelle prosjekter og var ganske mannsdominerte, men hadde også en sterk energi, som satte Oslo på kartet. Jeg føler at en del unge folk i dag ikke kjenner sin kunsthistorie og tror de finner opp hjulet på nytt med sine scene-byggende, litt subversive non-profit gallerier. Man må ikke kjenne til alt, men det gjør vel kanskje at man kan unngå litt vel enkle idiosynkrasier - som når folk stiller ut disse overnevnte halv-subversive galleriene, sammen med 90-tallets konseptualister. Man ler litt og det er litt underholdende; men det kan også hende det belyser en viss historieløshet. Men det skal sies at jeg støtter slike forsøk fullt ut og jeg synes det beriker Oslo. Liker også spesielt hvor freidig Magne og Ronny som driver Bunny’s Garage er - ved å gjøre noe så enkelt, men kanskje altfor rystende for altfor mange i byen - som å få oss til å bevege oss utenfor ring 2.
Hvordan påvirker etablissementet og kapital kunstens uttrykk i byen?
Det får noen andre svare på, det er liksom et valg jeg har tatt å slippe å skulle takle det hele tida. Men jeg kan si noe, selv om det høres litt frekt ut. Jeg vil si at kunst i Oslo er middelmådig + - uten konsekvenser. Det preger den unge kunstscenen i Oslo at det ikke er kapital her. Da blir kunstneres praksis vendt innover og handler mer om å være “kul på den riktige måten” blant hverandre: spesielt når et stipend akkurat rekker til at du kan fortsette å holde på på den samme måten. Jeg tenker på at kunstnere i sin nekrolog kommer til å ha setninger som “denne personen holdt det ekte og var kul på den riktige måten i Oslo mellom 2022-2026 RIP”
Norge er kanskje det landet per innbygger som har flest kunstnerdrevne gallerier. Dette er pga støtte fra staten. Jeg får utrolig mye kreds i utlandet når jeg forteller om Podium, K4 og Oslo City for å være så idealistisk. Dette er noe som jeg akter å bruke til min fordel for å bygge min egen karriere i utlandet, slik at jeg kan flytte ut av landet. Som igjen blir en fordel for norsk kunstutveksling til utlandet! Win win!
Det skal presiseres at selv om den siste delen av svaret for så vidt handler om meg selv, så er kanskje mitt behov for å komme meg ut av landet en refleksjon som svarer til hvor mye “etablissementet og kapital (påvirker) kunstens uttrykk i byen?”
Akkurat nå føler jeg meg låst til Oslo for det er her jeg har et studio, gallerier og mitt nettverk.
Er kunstens uavhengighet opprettholdt og vernet om eller er den truet? Og hvordan?
Absolutt truet, man ser hvordan et nytt byråd kaster 120 kunstnere ut av Myntgata og Ila tidligere i år, hvordan Haus er truet, hvordan stipendene blir kuttet. OCA har brukt opp pengene for i år. Det er litt humoristisk, men det har også store konsekvenser for kommersielle gallerier. Det er jo ikke et marked i Norge. De kommersielle galleriene er helt avhengig av å stille ut på messer. Her må ofte OCA støtte opp til 400 000 kroner for å sende gallerier som Standard og VI, VII til Frieze og Art Basel - de har rett og slett ikke egenkapital nok til å betale for messen selv.
Jeg er dessverre bekymret for at vi er på vei inn i mørke tider for kunsten, så la oss ha det gøy mens vi kan. Vi kommer vel til å ende opp som kunstscenen i København der man må ha egenkapital for å være heltids-kunstner (!). Det er også utrolig flaut at ingen utenlandske kunstnere søkte seg inn på Kunstakademiet i fjor. Om det koster det samme å gå på Khio som på Goldsmiths (red.anm: og Oslo også er en ganske så dyr by) så er det veldig klart hvorfor Oslo ikke frister…
Hva har du lagt merke til blant årets deltakere?
Vi har flere deltagere som er utdannet i material-basert kunst enn fra Kunstakademiet. Dette synes jeg er veldig interessant da det skjedde organisk da vi valgte kunstnere, og ikke var noe vi tenkte på. Dette er noe jeg er nysgjerrig på, og kommer til å følge videre.
Hvordan representerer de den yngre, alternative kunstbevegelsen?
Jeg vil si at denne scenen vi befinner oss er en preget av abstrakte, poetiske landskap, med åpne manus og visuelle narrativer. Verk er ofte basert på auto-fiksjon. Jeg vil si mange av verkene representerer det man kan kalle en livsstils-basert praksis. På den måten at kunstnerne presenterer livet og arbeider innenfor denne virkeligheten av den stadig forekommende prosessen (livet som den stadig forekommende prosess i seg selv, red.anm). Så man er fjernet fra denne tanken om umiddelbarhet som medium. Noe jeg liker i min kuratoriske praksis. Jeg synes det kan være litt hysterisk med hyper-aktuell kunst.
På hvilken måte er Hausmania et passende sted å «huse» et slikt residency?
Det er ingen som legger seg borti, hvordan vi velger å holde et residency på Hausmania. Kun solidaritet og støtte. Før da jeg jobbet på Anatomigården (før den nåværende direktøren på BO) fikk jeg mest bare tilsnakk. Samtidig delte institusjonen gledelig alle våres kunstanmeldelser og presse.
Det var en del unødvendige prosedyrer og småprat, samtidig som jeg skulle produsere utstillinger som utfordret våre ideer og tanker om hvordan man skulle bruke et utstillingsrom.
På Hausmania slipper man alt dette unødvendige tullet. Resultatet og kvaliteten av utstillingen er det som gjelder!
Hvilke stikkord vil du gi publiken for å et lite snev av hva som venter dem ved utstillingen?
Autofiksjon, materialbasert og estetisk objektivt vakkert gjennomtenkt og inderlige verk.
I årets Oslo City er kunstnerne som deltar følgende: Kim Jacobsen Tô, Stella Vallik, Samuel Feste, Louise Evensen Herreira, Nelly Riverlou, Stan D’Haene
Vi tok også en prat med noen av de.
Kim Jakobsen Tô hadde dette å si generelt om det å få arbeidet inne hos Podium og under den større paraplyen Hausmania:
Hausmania og Podium har gitt meg er veldig fint sted å arbeide med kunsten, hvor det er avslappende og fokusert. Selve samholdet og miljøet med de andre på residency har vært veldig givende. Arbeidet mitt til utstillingen er et rent resultat av å ha et sted å eksperimentere og prøve ut nye ting i.
Stan D’Haene ga oss noe engelsk prosa rundt hans performancer. Angående den på BO sier han følgende:
Splash through the portaline,
Slugger cultivated a gardening routine.
Showered off pollen with a sneeze.
Until a breeze blew them good like smoke ripples through their neon fishnets.
Og om den han skal avslutte med, på Gayah, kan han siteres slik:
Nothinging at slug speed
A trans limb trance freely
Stripping from onesie to soak in flow,
being Slugger without apology
Exposed to cold deliberately.
Til slutt så runder vi av med Samuel Festes oppsummering av hele hans engasjementet:
Det har vært en så fin opplevelse å kunne være en del av Oslo City. Jeg har vært stolt av kunne si at jeg har hatt studio på PODIUM/Hausmania: da det ligger så mye historie, mangfold og åpenhet i Hausmania som kulturhus. Det å kunne dele dette rommet med de andre kunstnerne har vært en inspirerende prosess: da vi først og fremst har blitt godt kjent hverandre, men også har vært tett på hverandres kreative praksis. Ved å ha plass til å utfolde seg på en større skala, valgte jeg under mitt opphold her å tegne, siden jeg vanligvis jobber mye foran en skjerm med videokunst. Jeg har prøvd meg frem med nye materialer, men har til både åpningen på Gayah og BO tegnet med fargeblyanter. Tegningen jeg har laget til BO er fra et dokumentarfotografi fra Gaza tatt av Mohammed Salem. Jeg ønsket å bruke min stemme og plass på BO til å sette lys på urettferdighetene og den brutale situasjonen som skjer nå på Gaza. Motivet er av Inas Abu Maamar og kroppen til hennes 5 år gamle niese, Saly. Fotografiet vant Word Press Photo of the Year og ble omtalt slik:
“A photography composed with care and respect, offering at once a metaphorical and literal glimpse into unimaginable loss.”
Bli bedre kjent med husets ansvarlige for våre arrangement: Hanne Rye.
Tekst: Eli Tenga
Det oppleves nok for mange en smule tåkete og vanskelig å komme inn på miljøet her på huset til tider. Tåker kan beskytte, men vi letter sløret og gir et direkte innblikk i en av de mest essensielle til den kunstneriske profilen til huset: vår eminente arrangements-ansvarlige Hanne.
God ettermiddag! Så du er booking-ansvarlig her på huset, stemmer det?
- Ja. Altså min offisielle tittel er vel arrangements-ansvarlig
Vil det si at du styrer alt som skjer under Haus-paraplyen?
- Det vil vel helt konkret bety at jeg både arrangerer og styrer driften av det som skjer i flerbrukshallen og i bakgården, hovedsakelig.
Hvor lenge har du vært her å jobbet med dette?
- Jeg begynte vel 1. september i fjor, så vi nærmer oss et snaut år.
Hvordan ble du kjent med Hausmania?
- Ja jeg visste om dette sagnomsuste Hausmania siden jeg flyttet til Oslo, som en sånn kul kultur-hub. Tror første gang jeg var her var, om jeg skal være ærlig, på en eller annen fest i flerbrukshallen. Husker jeg danset, husker det var høy musikk: så jeg regner med at det var klubb. Det var liksom mitt første møte med Haus som publikummer.
Etterhvert så ble du mer kjent med det som en kulturinstitusjon?
- Ja via arbeidet jeg har gjort med radiOrakel, siden 2021 så har jeg det. Vi holder jo til på Blitzhuset og det har jo mye overlapp med Haus. Man fikk et større innblikk i hva det drives med her, hva det er og hva stedet gir til byen.
Smått om sen så ble du mer og mer involvert og begynte å jobbe her?
- Det var mer det at jeg ble tipsa av en kompis som jobber med booking om at Haus ser etter ny booking og arrangements-ansvarlig. Så jeg sendte e-post, sendte CV og spurte om jeg kunne komme på intervju. Så var jeg på intervju og det gikk jo åpenbart fint for jeg fikk jobben. Siden da har det tatt litt tid og komme inn i systemet rundt hvem som gjør hva, hvor de ulike rommene er, hva musikkavdelinga er, hva atelier-avdelinga er og hvem som hører til hvor osv…Men nå begynner jeg å føle meg hjemme her!
- Var radiOrakel (omtalt som verdens eldste kvinneradio) din inngang til kulturarbeid?
- Tja, jeg har jo gjort litt før å…En del styrearbeid for kulturorganisasjoner. Derav også AKKS (Aktivt Kulturkvinne Senter) og Norsk Viseforum hvor jeg satt i styre noen år. Jeg har også jobbet med ulike konsertserier og vært prosjektleder i forskjellige arrangement-prosjekter.
- Har du noen eksempler?
- Var prosjektleder på musikkfest i noen år som har scene på Arbeidersamfunnets Plass, i samarbeid med AKKS Oslo. Det mest givende var vel kanskje ‘Uproar’, en female-empowerment serie med konserter med kvinnelige up-and-coming musikere, band og artister. I radiOrakel så er stillingstittelen min ‘redaktør’ men jeg er jo også arrangementsansvarlig, prosjektleder osv…
En allsidig alt-mulig-dame altså?
- Det kan du si ja. Vært litt ymse kultur-potet på en måte. Så jeg har hatt masse forskjellige jobber der det er litt sånn tjafsete ansvarsområder. Derfor er det fint å komme på en plass der rollene er spisset, rammene satte og det for meg er fokus på arrangement. Det hjelper når en skal lage sin egen arbeids-struktur.
Hvordan har du følt på å være her det første året?
- Jeg har digga det. Jeg synes Hausmania er en helt unik plass. Jeg er jo en veldig fan av subkultur og tverrkulturelle arenaer, som bringer opp og fram underrepresenterte grupper og musikk og kulturuttrykk. Sånt som man vanligvis ikke for tilgang til og som ikke selv for tilgang til på de store scenene og arrangørene. Så jeg synes Hausmania er fantastisk: for det første er det så mange forskjellige mennesker som hører til her - som gjør det til smeltedigelen over alle smeltedigler! Og i tillegg får jeg gjennomslag for mye interessant og bra her - så det gjør det inspirerende å jobbe her. Det er også inspirerende med på én måte faste rammer og på en annen måte frie tøyer - i forhold til at jeg føler jeg fikk mye tillit fra begynnelsen. Beskjeden var klar: her må du kjøre på og gjøre det du tenker blir bra. Også er det jo et work-in-progress…
Hva er et work-in-progress?
- Ja med tanke på tilbudet. Min visjon er at man for eksempel skal kunne komme på klubb på lørdag: jam på søndag: litt gratis teater på en tirsdag: en artig danseklasse på en onsdag: noe smale støy-rock greier på en fredag…Jeg vil at Hausmania, så langt det går an, for til å vise ikke bare de kule tinga som skjer på huset men også alle de kule tinga som foregår i Oslo. Det folk driver med. Spesielt kunst og kultur som ikke får sceneplass eller blir booka andre plasser. Ikke fordi kvaliteten ikke er så bra, men fordi folk i bransjen er livredde for at…
…for at det ikke «passer seg» helt?
- Eksakt. Fordi her må det være enten rock, eller metall eller ditt eller datt…Da faller jo noen mellom stolene. Mens Hausmania skal være frislippet der vi kan ha metall og RnB en dag og barneteater, yoga og sirkus den neste dagen.
Slik jeg tolker det så ønsker du at huset skal være det virkelig brede uttrykket for hva kunst og kultur kan være for alle forskjellige målgrupper?
- Yes!
Noe jeg har lagt merke til at du har vært konsekvent med, er å sette opp arrangementer for de under 18? Kan du fortelle om det?
- Ja! Det er en ønskedrøm for meg at vi skal ha et månedlig opplegg for de under 18. Om det er musikk eller andre kulturtilbud tenker jeg ikke så mye på. Men det som derimot er viktig for meg er at man danner en arena der de yngre kan komme og føle seg trygge, men også gjør det med kulturtilbud av høy kvalitet! Ikke bare noe man har kvernet kjapt sammen og som skal være såkalt «barnevennlig». De yngre skal også ha tilgang til det smale og det brede…
For motkulturen må jo også yngre ha tilgang til? Der har jo for eksempel Blitz vært flinke…
- Riktig. Det er jo nok på en måte litt mer «voksen» stemning på Hausmania…men det er noe man jobber med og dette U18-prosjektet er fortsatt bare i etableringsfasen. Men målet at vi skal ha en fast dag en fast uke i måneden der det skjer noe for de under 18.
Så flott, det gleder nok mange å høre! Men du selv er også kreativt utøvende om man kan kalle det så?
- Ja, jeg er jo egnt utdanna musiker. Det stemmer!
Noen fugler har kvitret meg i øret at du også synger i band for tida?
- Haha, ja jeg synger i rockeband! Å trives veldig godt med det.
Hva heter bandet?
- Bandet heter Tidstyv. Vi spiller norsk rock på nynorsk! Så det er artig. Det er jo liksom musiker-bakgrunnen jeg kommer fra, men jeg prøver jo å utvide horisonten min for å prøve å skape overblikk over hva annet som skjer. Jeg synes jo at som kulturhus så kan vi ikke bare ha konsert hele tida. Det må jo skje andre ting og.
Vi hadde jo for eksempel åpent hus under Oslo Open for et par måneder siden og har åpen bakgård hver lørdag denne sommeren. Tenker du det er en fin måte å åpne huset og eksponere folk for Haus på dagtid og ikke bare nattestid?
- Det skal jo være moro her på nattestid. Men jeg har lyst til å skape en arena der folk for sett huset. Sett hvor fett vi har det her. Møte folk som driver her til vanlig. Kreere alternativer til å få et innblikk i hva Hausmania egentlig er på en ryddig måte også. Det er viktig at fokuset ikke bare er høy musikk og fest men også at man kan se hvordan vi operer og hvor utrolig fett jeg har det til dagligdags.
For hva er Hausmania for deg egentlig?
- Det er jo et realt kulturpalass eller?! Det er det beste av alt mulig rart. Jeg kunne gjerne ønske vi hadde flere slike plasser i Oslo. Plasser der man aldri helt hva man får, men vet man vet det blir gøy og at man som oftest blir overrasket.
Det er jo notorisk for dere som jobber i booking: at man i begynnelsen skal overholde og forholde seg til avtaler man selv ikke inngikk…nå som du har vært her en stund og roret er ditt, hva er utsikten fremover?
- Utsikten er jo å få til arrangementer av kvalitet som skal være sosioøkonomisk oppnåelige for så mange som overhodet mulig. Jeg har ikke noe ønske om at det skal koste 300 kroner å komme inn i døra. Jeg vil at det som skjer på huset skal være så tilgjengelig som mulig. Det skal også være uventa og man skal møte ting her som ikke skjer noe annet sted. Men skal alltid finne noe av kvalitet selv om det er utenfor noe man vanligvis hadde dratt på eller noe som er utenfor komfortsonen. Så målet er rett og slett å kjøre på med å booke fete greier innenfor kunst, kultur og musikk. Deretter begynne å sette opp rammer rundt gjentagende arrangementer og eventer.
På ukes, måneds og kvartals basis?
- Ja, typ så folk vet litt hva som skjer når. Denne dagen skjer dette og denne første uken i måneden dette her osv… Jeg vet at mange som jobber i booking, arrangement og utesteder sliter med å finne tilbake til det publikummet man hadde før COVID. Så det er en del av planen å bygge opp kulturen rundt Haus.
Ja for etterslepet av COVID føler man fortsatt på kroppen?
- De greiene der holder i! Men jeg tenker at på sikt så tror jeg at det kommer til å ordne seg naturlig og at huset blomstrer atter en gang om ikke mer rustet og bedre enn før.
Med slikt giv hos våre ansatte, skal det ikke stå på innsatsen når det gjelder fremtiden til husets programmering. Hvordan kan en komme i prat med huset angående det å få gjort noe her?
arrangement@hausmania.org
En ny folkeavstemning i Sveits truer våre skatteflyktninger sine pengesekker.
Tekst: Eli Tenga
Det er nesten så man må le av det hele. For den store utvandringen av rikinger som har stukket til Sveits med sine formuer ser ut til å være truet.
For knapt et par år etter utvandringen satt i gang skal en folkeavstemning holdes rundt skattepolitikk i Sveits. Og går den i deres disfavør kan de få seg en heftig smell.
Dagens Næringsliv skriver nemlig at forslaget går ut på å innføre en arveavgift på 50 prosent for formuer over 50 millioner sveitsiske franc, tilsvarende 600 millioner kroner.
Hvordan kan dette ha skjedd seg i Sveits mon tro?
Vel, det finnes sosialister i Sveits også. Unge sosialister som mener fordelingen av ressurser og midler kan bedres. Nærmere sagt så er det Jungsozialistinnen und Jungsozialisten Schweiz (JUSO). Det er de unge sosialistene som har tatt dette initiativet.
Sveitsiske myndigheter bekrefter også til DN at nordmenn som er bosatt og har sin formue av Sveits vil bli omfattet av endringen om den blir vedtatt. Forslaget innebærer attpåtil at endringen vil ha tilbakevirkende kraft!
Kan du også høre et par stressende norske gloser fyke over alpene?
For det er en del der nede. Per i dag er antallet superrike nordmenn med adresse i Sveits trolig over 100, og JUSOs egne tall indikerer at forslaget deres vil omfatte rundt 2000 personer totalt.
Målet med det nye skatteinitiativet er å finansiere landets kamp mot klimaendringer og støtte den økologiske omstillingen av den sveitsiske økonomien.
Nå sendes saken videre til nasjonalforsamlingen, som skal diskutere initiativet og gi en anbefaling for eller imot forslaget. Men uansett hva politikerne måtte konkludere, så må saken fremmes for nasjonal folkeavstemning ettersom forslaget har fått langt mer enn minstekravet til underskrifter.
Direkte demokrati altså!
En folkeavstemning kan tidligst skje i løpet av første halvår i 2026.
Så hvem vet?
Kanskje det blir et par dusin snurte rikmenn og deres familier, som kommer hjem til jul i vår herres år 2026…
