IronShirt bringer live roots-reggae til huset i kveld. I forkant tok vi et par kjappe med vokalisten deres Natalie Aldema.
Tekst: Eli Tenga Foto: IronShirt
IronShirt blir beskrevet som et band som spiller klassiske, gode reggae-roots covere med super-band, flerstemt sang og melodica med klang. Noe de bringer til oss her på Hausmania denne fredagskvelden.
Det blir seigt, jorda og gyngende-groovy blir det når IronShirt jager Lucifer ut av byen. For å lære mer om har vi gjennomført et intervju med vokalisten deres Natalie Aldema:
Kan dere fortelle litt om bakgrunnen til opprinnelsen av IronShirt bandet?
- Interessen for roots-reggae fikk jeg når jeg bodde i København i år 2000 i forbindelse med musikk-studier men ikke på grunn av musikk-studiene. Det var året etter at jeg hadde vært med på okkupasjonen av Hausmannsgate 42 at jeg ble faktisk også ble med på oppstarten av Christiania Jazz-klubb. Der sang jeg på jam-sessions og jobbet litt frivillig også hadde jeg en norsk, punka kjæreste i samme periode som introduserte meg for sjangeren. Han handla Lee Scratch Perry og Eek-a-Mouse mm. på markedet i staden mot kontrasten av at jeg sang og studerte jazz - på tross av å ha spilt i psykedelisk rockeband i ungdoms årene mine.
…Så tilbake til Norge mange år senere i 2016 da jeg jobbet som booking-ansvarlig for en pub i Gamlebyen i Oslo. Der tenkte jeg at siden jeg lenge hadde hatt lyst til å synge flere av de gamle roots-låtene så kunne jeg like gjerne starte opp et Reggae-Roots husband for puben. IronShirt ble da til i trio-format med vokal, bass og trommer.
Det er roots-reggae covere på menyen. Når dere skal spille etter noen av de mest ikoniske instrumentalistene i verden og en helt unik-sound - hvordan konfronterer dere slik en ambisiøs retning?
- Alibiet var at det var tilstrekkelig upretensiøst å være et lokalt husband uten ambisjoner. Men jeg mener at hvis man føler noe resonere i hjertet så må man gi tillit til at feelingen kommer gjennom en rå/ren kanal. …så tester man ut å spille, synge og hører om det funker eller ikke. Jeg syntes at det funker!
Blir det mer at dere ønsker å rekreere så nære som mulig sounden i de respektive sporene, eller er det viktig for dere å legge til deres karakteristikker og deres vri?
- Når jeg synger cover-låter hermer jeg nok litt i start-fasen. Man trenger ikke å være redd for å herme heller. Jeg mener at det er god læring og en interessant opplevelse å liksom begi seg ut på ukjent farvann inn i noen andre sitt utrykk. Fordi man finner mye mer enn man tror før man har gjort det. Så tar man med seg låta sin karakteristikk også sang-messig og legger til sin egen flavour. Jo mer man synger en låt jo mer kroppslig-gjort blir den og man får etterhvert overskudd til å variere og leke mer med grunnstrukturen slik at utrykket blir en personlig miks.
Roots-reggae har jo utallige grener og mange har sine favoritt deler av sjangeren. Kan dere fortelle litt om noen spesielle artister/studioer som fanget deres interesse?
- Jeg er isåfall en anarkist som valser inn i roots-landskapet ukritisk og forsyner meg fra låter både til høyre og venstre. Men jeg tror kanskje repertoaret er litt «hit-basert»? La min første elsk på Eek-a-Mouse fordi han er så artikulert i sin vokal-teknikk og det minner meg om utrykk fra både mitt kultur-opphav og jazz-scat. Men ironisk nok har vi ingen cover-låter av han på setlista selvom jeg har en på ventelista. Det er også naturlig for meg som er kvinnelig vokalist å trekke mot Dawn Penn, Marlena Shaw, Sister Nancy, Marcia Aitken, Tanja Stephens mm. selvom jeg digger storheten til Barrington Levy og Toots eller effektene til stemmer Jacob Miller og Desmond Dekker.
Det står skrevet i bioen deres at dere skal «jage Lucifer ut av byen». Ser dere på roots-reggae som spirituell musikk? I så fall hvordan lever deres prosjekt med denne spiritualiteten? Hvordan arter den seg?
- Ja, Lucifer er skyggene: de er der men det er ingen vits i å dyrke de. Destruktivitet er nedadgående krefter og de konstruktive er oppadgående, lys kraft. Alt er så skjørt i dette livet at man må prøve å få tanker, ord og handlinger på det konstruktive sporet. Jeg tror at spiritualitet i livet er viktig slik at selvom ting tar slutt eller går tapt så kan man klare å generere nytt håp.
Min siste læremester i spiritualitet var hunden min Frida som jeg arvet, og som gikk bort i fjor på denne tiden. Følsomheten hennes, den subtile men sterke kommunikasjonen - trofastheten og kjærligheten - men også det at hun trengte tilstedeværelse eller skikkelig kjerne/forankring i kommunikasjonen aka no bullshit. Hun responderte på alt fra noia i trafikken hvor vi gispet i kor og hjertelig «bonding» som når hun søkte snuten mot meg og liksom understreker det jeg har følt av ømhet for henne før jeg rekker å vise det. Hunder hører hjertet snakke! For meg beviser det at følelsen er ekte, på samme måte som man kanskje kan kjenne at reggae-roots har et rått og rent utrykk? Når eksempelvis dyr og barn reagerer så tenker jeg at det er ekte og når Bob «groover» så er det spirituelt! Det er ikke han men han er kanal for DET og lar det strømme gjennom seg.
Livsenergi er spirituelt og man må åpne opp for det. Vi kan faktisk gradvis falle fra hverandre og reise ut av tiden med flaggene til topps! Ser for meg at jeg liksom styrer en pirat skute gjennom kratt og skjær med måker på til siste planke! Det er mitt livsmotto: «Jeg går ned med flaggene til topps!» Tror nok at Lee Scratch Perry følte den frekvensen der når han lagde låta «Having a party».
- Reggae cover-band har jo kanskje hos noen et ry på seg for å være «all-inclusive-på-Hawaii» musikk. Det er jeg selvfølgelig veldig sikker på at dere er - siden vi booker dere. Men jeg lurer på om dere, for den gjengse nordmann, kan greie litt ut om hva dere ser som forskjellen i å oppleve ‘ekte’ roots framfør tilgjort reggae?
Får litt noia når du sier det på den måten, men kommer på hva min mentor Earl Chinna Smith sa til meg inna de Jard - fi real, under mango-treet sitt i Kingston: «If you didn’t do anything wrong you have nothing to fear or be nervous about» - da han adresserte min nervøsitet/usikkerhet før jeg skulle synge litt på Dub Club oppe i Jackson Hills over Kingston-by. Jeg forsøker å synge fra sjela mi og derfor resonnerer det i hjertet noe som Frida-vovva beviste for meg: det at selvfølgelig er dette en ekte greie! Det gir healing. Også er det det knudrete, krokete, finurlige, skjeve og organiske vi digger med Roots. Det som er naturlig og rått.
- Dere nevner slagere som «Police & Thieves», «Chase the devil» og «Rainy Night in Portland» - kan dere si litt om hvorfor akkurat de sangene er slagerne dere fokuserer på? Er det noen elementer i de som tiltrekker spesielt mye?
Digger falsetten til Junior Murvin i «Police and Thieves» som faktisk også blir svært lyst for min dame-stemme. Videre så hentet jeg IronShirt-begrepet fra «Chase The Devil». Utrykket kommer opprinnelig fra en kampsport teknikk, så jeg valgte det på bakgrunn av at jeg var miserabel og svak i sjela etter et kjipt samlivsbrudd. Jada klisjeer er også helt ekte! Låta har sterk spirit og jeg ser for meg at jeg jager bort mentale og energetiske torner og tanke-troll til en annen planet med den manende lyrikken. Når Watty synger «Rainy Night» er det funny med den abrupte rytmiske fraseringa hans syntes jeg - likeledes som dypheten i stemmeklangen hans som jeg da ikke vektlegger i min tolkning av gitte begrensninger. Jeg digger karakteristikken i de ulike sangernes utrykk som for eksempel måten Jacob Miller synger sin egen delay-effekt i real time. Jeg syntes de små tingene der er utrolig finurlige og sjarmerende!
- Gjerne gi oss et par tre ord som dere føler summerer opp det man kan oppleve under en IronShirt konsert?
Dans-e-fot! Vi vil bare vibe og løfte energien sammen med dere noe så sjukt. Leva mens vi gjøre! Som vi sier i Drammen.
- Til slutt, det vedvarende umulige spørsmålet: Scratch eller Tubby?
Begge men Perry er jo next level! Han er jo en myte, en karakter og noe helt for seg selv. Jeg liker den type genuinitet. Det tror jeg også er del av rasta kulturen… samme om ting ikke er perfekt hvis det er autentisk.
IronShirt spiller i kveld (25/10) og dørene åpner klokken 20. Mer info her
En prat med PODIUM-aktuelle Louis Schou-Hansen om alt fra falske tårer til paternalistisk eierskap.
Tekst: Eli Tenga
Med utstillingen TRAGEDY hos Podium og et residency hos PRAXIS Oslo, så har Louis Schou-Hansen virkelig satt et preg på huset denne oktober måned. Etter et tilfeldig møte og en delt sigarett i Humla bakgården, har vi opprettholdt en dialog som endte med et relativt omfattende intervju.
I intervjuet snakker Louis først om det aktuelle arbeidet han har gjort her på huset. Etter hvert utbroderer han om veien hans til der kunsten hans er, hvor han trekker inspirasjon fra og hans tanker om hva Hausmania har å si for kunstnere som han. Med motiver som vestlig skjørhet, tvungen assimilering og tendensen til institusjonell begrensende rovdrift ovenfor avant-garde kunstnere.
For et par uker siden hadde du åpning på utstillingen TRAGEDY hos PODIUM - hvordan føler du deg nå som vernissasjen er sluttført?
- Jeg føler meg bra, har I alle fall ikke ramt et antiklimaks enda og åpningen var intens men gøy. Det er første gang jeg produserer et fullendt verk for et utstillings format, så det er et annerledes publikumsfokus å navigere i, i motsetning til teater eller mer tradisjonelle performance-format, der en ofte arbeider med en type ‘begynnelse-til-slutt’ dramaturgi og der nerver, adrenalin og slikt er mer konsentrert innenfor en kortere tidsramme på et vis.
Kan du fortelle oss litt om TRAGEDY - hvordan oppsto ideen, hvordan var prosessen og hvordan føler du deg nå som prosessen er avsluttet?
- For en stund siden ble jeg lettere besatt av et sitat fra den avdøde rumenske kunstneren og teoretikeren, Alina Popa «Kroppen er ekte men hva vi tenker om den er fiksjon» (red.anm.: oversatt fra engelsk). I sitatet refererer Popa til den vestlige verdens konseptualisering av menneskelig subjektivitet og hvordan det å bli et subjekt, fra dette perspektivet, essensielt defineres som materie som har klart å separere seg selv totalt fra naturen via diverse kulturelle fiksjoner opp gjennom historien. Av en eller annen grunn, begynte jeg å flette sammen denne prosessen av de-naturalisering av subjektet med historien til det tragiske teater. Dette fikk etter hvert vestens konstruksjon av mennesket som et subjekt til å fremstå som en form for ultimativ tragedie. En rar form for tragedie som tilsynelatende driver og looper seg selv inn i en form for selv-destruktiv evighet, fanget i en mareritt-liknende tilstand uten progresjon eller endring.
Basert på dette, oppsto idéen om et mørkt rom drapert i tunge svarte tekstiler som en simulasjon av et mareritts-aktig landskap. I tillegg, refererer disse tekstilene til den klassiske scenografien fra det tidlige moderne tragiske teater og draperinger fra barokken, da dette er perioden vi finner mye grunnlag for den subjektivitets-forståelse vi identifiserer oss med i dag. Jeg visste også relativt tidlig at jeg ville ha to kropper i rommet. Da jeg begynte å jobbe med utøverne, Elise og Thjerza, brukte vi derfor mye tid på å undersøke forskjellige kulturelle bilder, kroppsliggjorte materialer og symboler fra den vestlige kanon, som på ulik vis har vært signifikante for måten subjektivitet arter seg i dag. Dette var med hensikt på å bygge et kaoshistorisk arkiv av fysiske materialer som Elise og Thjerza da navigerer i utstillingen, som en uendelig loop uten kronologi eller linearitet – de sitter liksom fast og kjører rundt i de samme bilder igjen og igjen. På denne måten skildres de to karakterene som kropper overveldet av sine egne konstruerte fiksjoner og som har skjønt at de er fanget i sin egen dritt-kultur uten rømningsveier.
Etter hvert i prosessen, imens vi forsøkte å bearbeide disse materialene, la vi til et lag der de konstant gråter, men en type kunstig grining. Ingenting av det de gjør eller føler i utstillingen forsøker å fremstå som ekte, alt er simulasjoner som konstant balanserer på grensen mellom det tragiske og det komiske. Fra det perspektiv kjennes verket ganske patetisk ut - en følelse der nokk også springer ut ifra at det ofte er vanskelig å engasjere seg i vestens historiske kanon uten å konstant bli konfrontert med selv-ynk og jamring.
Jeg er selv relativt utenforstående til den eksperimentelle, kontemporære scenen - kan du fortelle litt om hvordan du kom inn i det og måten dette feltet av kunst kan kobles til din Persona?
- Jeg kommer ikke fra en spesielt kunstnerisk familie og vokste opp ute på landet der jeg brukte mye tid på å trene min kanin og turn, med en drøm om å ende opp i et sirkus et sted. Senere, rett før tenårene, så jeg et talentshow på dansk TV der en fyr danset kroppsmalt som Gollum fra Lord of the Rings. Dette ble da min nye drøm og selvom jeg hadde lite peiling på hva dette egentlig betydde, endte jeg opp med et stipend til å dra på ballettskole. Jeg følte meg totalt malplasert i det miljø og ble kastet ut av skolen noen måneder senere. Etterpå begynte jeg med samtidsdans som, lang historie kort, gjorde at jeg endte opp i Oslo.
Over flere år har jeg beveget meg mer og mer mellom ulike felt, spesielt danse- og billedkunstfeltet, da jeg tenderer mot å fort bli rastløs og trenge ny stimuli. Dette har også skjedd da jeg lenge har vært interessert i å forme en praksis som er vanskelig å definere innenfor et spesifikt kunstnerisk domene, da det føles som en potent måte å unngå at institusjoner kommer til å føle en form for eierskap over arbeidet jeg produserer. Samtidig ser jeg det også som en form for opposisjon til den historisk ønskelige måten å fabrikkere kunstnere på, der systemet helt klart begjærer kunstneren som er enkel å plassere i en clean kontekst. Det gjør de ganske enkelt lettere å markedsføre og selge som en slags små, tokeniserte enheter med noen trendy buzzwords i bioen deres. I don’t know, der er noe med å jobbe på en veldig linear måte og låse seg fast til et spesifikt felt som ikke tenner meg i det hele tatt.
Du hadde ikke bare et engasjement hos PODIUM, men også med en annen del av Hausmania, PRAXIS…kan arbeidet der sidestilles TRAGEDY eller er det et helt eget arbeid?
- Da jeg fikk invitasjonen fra PRAXIS la jeg ikke to og to sammen og skjønte ikke at datoene ville kollidere med showet på PODIUM. Men jo, det ga selvsagt mening å binde disse engasjementer sammen, så vi endte opp med å gjennomføre noen av PRAXIS timene nede i installasjonen der vi jobbet med materialer fra TRAGEDY.
Hva var ditt førsteinntrykk av Hausmania?
- Jeg har kjent til Hausmania mer eller mindre siden jeg første gang kom til Oslo som etter hvert er ti år siden (av og på). Jeg har ikke så mye innsikt i hvordan Hausmania driftes som en større organisasjon, men jeg elsker ideen om Hausmanias eksistens som et porøst kulturhus, siden de fleste av denne slags strukturer har blitt utslettet i Oslo. I dag bruker jeg huset til mange forskjellige ting – det er definitivt stedet jeg helst drar på fest i Oslo (noe jeg sjeldent gjør for tida). Jeg elsker også å stikke innom for å låne toalettet, henge ut i bakgården eller stikke på events og åpninger på PODIUM. Dessverre, er Hausmania en av de ekstremt få arenaer tilbake i Oslo som har klart å eksistere et sted mellom å være en institusjon og anti-institusjon, og i tilfelle at kommunen skulle klare å stenge huset ned, er det nok slutten på den siste biten av anarkistisk kulturarv i byen. Noe som naturligvis ville vært katastrofalt.
Siden du har hatt begge disse engasjementene på huset, så har du jo som du nevnt fått hengt her litt. Hvordan har det vært å jobbe her som kunstner?
- Det er veldig sjeldent at du får den luksusen å jobbe på en plass som bokstavelig talt gir deg en nøkkel og sier at du kan gjøre hva du vil. Ideelt sett, mener jeg at dette er sånn alle kunst-relaterte institusjoner burde operere. Så ja, Hausmania er det nærmeste man kommer en voksen lekeplass her i byen, noe som gjør arbeidet lystbetont. Selvfølgelig sliter Hausmania veldig med resurser og det medfører visse utfordringer. Du må være interessert i å jobbe mye mer uavhengig enn du for eksempel må i en «større» institusjon med et stort teknisk team, økonomisk apparat, osv. Fra det perspektivet skjønner jeg også at Hausmania ikke er for alle, noe jeg mener er bra, siden mange andre arenaer i Norge bukker under for det politiske press om å må være et “et sted for alle” – som jeg mener er en form for assimilerende, pseudo-utopisk tankegang som ikke gjør mye godt for noen (annet enn for investorene).
For noen som ikke kan masse om din kunstneriske verden – kan du gi oss et par ord eller setninger om stemningene, følelsene, temaene og motivene som driver praksisen din?
- De seneste årene har jeg vært opptatt av historie, ikke så mye som et arkivarbeid men mer konseptualisering av historie fra et vestlig perspektiv. Kanskje mer spesifikt opposisjons- og dissident historie. Begjær, sex og fiksjon har også vært gjennomgående emner i mye av mitt arbeid og i Tragedy, falske tårer. (red.anm.: konseptuelt).
Som jeg tidligere har nevnt, opplever jeg at min praksis finner mye av sin fremdrift i friksjonen der oppstår ved å bevege seg mellom ulike felt, roller og kontekster. I perioder er jeg mest interessert i å produsere mitt eget arbeid og i andre er jeg mer interessert i å bygge plattformer som kan fasilitere for andres arbeid. Jeg føler meg ofte provosert når jeg må gi en konsis definisjon på hvordan praksisen min utarter seg og selv om jeg absolutt ville betegnet meg selv som en som trenger struktur og kontroll, så elsker jeg også porøsitet og jeg har mye svakhet for kaos.
Et intervju med Ragnhild Aamås som illustrerer situasjonen for den frie kunstens uttrykk og analyserer omstendighetene bak denne
Tekst: Eli Tenga Foto: Ragnhild Aamås
De siste ukene har både vedtak fra Bergen og Oslo byråd samt deres respektive budsjetters offentliggjøring fordret reaksjon fra deler av kunst-Norge. En allerede utsatt gruppe i samfunnet, kunstnere og deres arbeidsvilkår, ser ut til å forverres og nedprioriteres av styresmaktene.
I den anledning publiserer vi et intervju med hausmanit og styreleder i UKS (Unge Kunstneres Samfund) Ragnhild Aamås, som klokt illustrerer dagens situasjon,
Det er svart utdypende på en måte som både utdanner om sakens kjerner, forklarer om holdningene som står bak og analyserer hvordan en kan jobbe for å bedre en ganske så luguber situasjon!
De siste ukene har flere saker gått i pressen. Kunstnere blir presset ut av kirkeristen-atelierene, Bergen kutter voldsomt i kunstnerstipender og Oslo bys budsjett truer med å kvele i hjel Oslo Nye Teater…kunne du gitt et kort sammendrag på hvordan du opplever situasjonen i dag?
- Takk for disse spørsmåla! Om eg skal oppsummere kort, er det vel slik: vi veit fra kunstnarkår og kunstnarundersøkinga fra 2015 før den, at kunstnarar er mellom dei lavest lønte gruppene i samfunnet, samtidig som dei gjer utruleg mykje med dei midla som blir investerte i dei (stipender, prosjektstøtte, subsidierte leiger med meir). Som almenheita får glede av.
Ikkje berre som råvareprodusentar av alt museer, kunsthallar, kunstforeningar og andre typer gallerier viser; men som bidragsytere med kunnskapen sin i skuleverk, dks, kulturskular, og anna.
Kunstnarar og kulturarbeideres blir pressa fra alle kantar desse dagane — mange har aldri kunna arbeide berre med kunstnarskapa, og har supplert inntekter med ymse pengjobbar i deltidsstillingar. Ikkje sjeldan i andre deler av kunstens økosystem: som formidlerne, undervisarar, teknikarar, transportører og skribenter. Dei samme jobbane altså, som det også kuttast i. (I det perspektivet er kunstnarar sjølve ofte kunstlivets største sponsorar). I Oslo har tilsynelatande oppmerksomheitsarbeidet rundt ateliersituasjonen gått inn hos politikarane, men likevel er det kjipt at dei sentrale ateliera forsvinner for yrkesgruppa vår som alt er ganske usynleg (Oslo Open har arbeida lenge med syneliggjeringa). Kirkeristen som du løfter fram, har hatt spesielt tilpassa atelier til ymse arbeid og det er ei sjeldan vare! Vi ser også at atelierer som tidligare har vore del av Oslo kommunes atelier portefølje, blir tekne ut av sirkulasjon slik som Rommen skole og observatoriet i Holmenkollen. Her tapar både kunstnarar og bygningsmassen!
I tillegg ser vi at aktører som kunstkritikk.no, ein mellom få seriøse aktører i feltet, som arbeider både med skribentutvikling (og maktar å opne eit vindu mellom Norge, og kunstnarskapa her i Oslo mot ei større nordisk og internasjonal scene), no får kutt. Dette kjem frå ein manglande forståing av samspelt av mange mindre aktørar på kunstfeltet. Utan kunstkritikk.no får vi dårligare grunnlag for eit eige vokabular for kunsten som foregår her, og mindre forståelse for samspelt mellom hendingar i samfunnet og rørsler i samtidskunsten. Vi mister sjangsen til å førstehandsbeskrive vår eiga tid.
Hvordan føler du offentlighetens syn på kunstnere i en bred forstand er i dag?
- Eg tru vi ser konsekvensen av at det er minimalt med kunst og kulturundervisning i skuleverket, nedbygging av kulturskoler og mest latterliggjerande journalistikk rundt kunstnarar i «mainstream» media (med eit par hederlige unntak). I tillegg har vi dei siste åra opplevd ubehøvla, aggressive tilnærmingar fra periferi-stemmer som sløseriombudsmannen og liknande, som får trolle samtalar om kunstnerskap, og kunstens stad i samfunnet. Ei gullgruve for klikk-avhengige medier!
Vi ser forøvrig i sanntid ein merkeleg kollaps i tilpasning mellom generasjoner av media, og sterk fremmedgjøring i ein stadig meir billeddriven kultur – med bilete som den foretrekke kommunikasjonsform. I eit kritisk perspektiv er det freistande å peike på dette som dødskramper fra sein necro-liberalisme, på veg til å gå under. Skremt av alt som ser annleis ut, og kanaliserer det som forakt.
Men eg vil ikkje kalle det eit offentlig syn, det kjenner meir ut som ymse perifere synspunkt brått kjem i maktposisjoner, og langvarige breie einigheiter og avtalar innan politikk og kultur blir endevende - jamfør tilbakehaldinga av stipend i Bergen. Bølleatferd med andre ord.
Føler du at dette offentlige synet er reflektert i myndighetens tilnærmelse og kutt i felt rundt de kreative virker? I så fall på hvilken måte?
- Mindre eit offentlig syn, og meir periferi stemmer som køyrer hardt på enkeltsaker fra kunst- og kulturfiendtleg perspektiv. Kvifor dei får gjennomslag? Mi grovkorna analyse er: almennheita er svekka av distraksjon, underhaldning og frykt. Trent i omfattande middelmådighet, heller enn konsentrert og utfordrande estetikkar og røyndattgiving. Samt nedbygging av støttesystemer over tid. Det ein taper som samfunn er jo først dei stemmene som ikkje har råd til å klore seg fast til denne bølga er over. (Kan vi stadig tenke på dette som ei bølge, eller er det rett og slett ei ny epoke?).
En ting er at en kutter i kunststipend og støtte, men en annen ting er kommunikasjonen og språket som brukes overfor de dette rammer. Har du noen tanker om dette?
- Kvifor nokon grip til forakt istadenfor nysgjerrigheit, kunne ein spurt? Dei er med hud og hår inne i ein eller anna gruppeidentitet der dette er greit å seie, og manglar direkte kontaktflater med kvarandre, med isolerte grupper i samfunnet og ingen samtaler/membraner. Det er dette som kjem til meg som det raske svaret, men spørsmålet er eit eg trur ein må gå lengre inn i enn vi rekker her. Otholitgruppa var nylig i Oslo og påpeika fleire gangar kor det å istedenfor å skyndte seg til svar, kan ein halde seg i floken. Og det er kanskje noko der, ei utolmodigheit og eit ønske om at noko er enkelt og tydelig, som kunsten ikkje gir politikarane, i forhold til enkel skryt eller slikt. Er det frykt for noko uregjerlig?
Flere og flere kunstnere blir presset ut av storbyene grunnet økt levekostnad og økt leie, spesielt i Oslo. Hvordan ser byen ut om denne trenden fortsetter? Hva mister man og hva tar dets plass?
- Storbyene kommer nok til å ha noko kunst likevelv - den gamle, litt forsofne som enten speglar forenkla bileter av verda tilbake på folk, eller den trygge: med røtter i 1800-taller og i drøvtygginga av dei polerande tropene fra modernitetens billedverden. Det storbyene våre mistar er fylden av eit rikt økosystem i kunstfeltet med både yngre og nyetablerte kunstnarskap, kunstnarar midt i karrieren og dei eldre. Særskilt utsatte er sjølvsagt kunstnarar som velger å stifte familer og alle som ikkje lever på ein eller anna form for direkte arv (nettverk og pengar).
Det er uråd å sei i dag kva kunstnerskap vil stå seg for ettertida. Dette har å gjerne med korleis vi beskriver samtida vår, og kven skal få anledninga til å kunne gjere det.
Hva ønsker du skal skje for at en kan snu den negative utviklingen hva det angår kunstneres arbeidsvilkår?
- Skal ein ha kunst i skulen må det formidlast av nokon som skjønner den og som bryr seg. Ein må halde fram med dei tiltaka som har så stor verknad for så relativt få pengar! Budsjetta for kunst er langt under 1 % av statsbudsjettet. At dette skal vere so vanskelig å få til ,seier likevel at dei gamle krava stadig er omveltende på eit seigt tankegods: å få kunstnerstipenda opp, både i antall og med oppjustering til 50 % av gjennomsnittlig årsinntekt (slik dei var tenkt!). Støtte dei små og mellomstore visningsromma og dei kunstnerdrive initiativa. Sørge for at vi har rom og stadar å arbeide i og publikasjonar som kan arbeide med vokabularet i samtidskunsten. Sette gode standardar for leigekontrakter av verkstad og atelierer. Halde prinsippa for armlengdes avstand slik at kunsten kan vere så fri som mulig. Kunsten er eit felt som bærer i seg kompliserande fortellinga om kva som er verdifullt.
Til slutt handler dette om samfunnets innsikt i og investering i spørsmål som: kven sin beskrivelse av verden teller? Skal berre den gamle støttast, medan vår tids forsvinner (spesielt den som ikkje glatt repetere det folk vil sjå/høyre).
Et intervju med Ilse fra PRAXIS Oslo om blant annet initiativets historie, formål og tilbud.
Tekst: Eli Tenga Foto: PRAXIS Oslo
Det har ikke vært skrevet så mye om PRAXIS, verken fra oss eller andre aktører. Dermed huket vi tak i en av medlemmene i styret til PRAXIS, Ilse Ghekiere og snakket vidt og bredt om den bevegelses-relaterte organisasjonen som holder til i fjerde etasje her på huset.
Kan du i korte trekk beskrive Praxis og deres formål?
- På nettsiden vår beskriver vi PRAXIS Oslo som «et laboratorium for studiet av dans og bevegelse». Selv om dette stemmer, så kan det fortsatt virke diffust for utenforstående. Essensielt er vi en organisasjon som tar til orde for frilans-miljøet innenfor eksperimentell dans og performance. Vi gjør dette ved å tilby en rekke aktiviteter, inklusive dansetimer, kunstner-samtaler, residencies og leie av rimelige arealer for utøvelse.
Hva føler du Praxis tilfører Oslo som andre ikke gjør i det eksperimentelle danse-feltet?
- Først og fremst er vi en fullstendig kunstner-drevet virksomhet som ikke er knyttet til noen institusjoner. Hvert semester kuraterer vi et program som taler til de diverse behovene for eksperimentelle dansere og performance-kunstnere. Programmet vårt inneholder kunstnere fra forskjellige generasjoner og kreerer en arena for dansekunstnere - der en uavhengig av hvor man befinner seg i sin karriere - kan komme sammen.
Vi følger ikke trender eller dikterer hva dansekunst burde være. I stedet fokuserer vi på danserne og kunstnerskapene som eksisterer utenfor det institusjonelle rammeverket. Mange dansekunstnere er ikke bare interessert i å lage ferdigstilte fremførelser for scenen; for dem er prosessen like viktig som ende-produktet.
Noen år siden ble Praxis det eneste stedet i Oslo som tilbyr månedlige residencies. I enden av hvert residency får kunstneren muligheten til å dele hva enn de føler seg komfortable med å dele. Uansett om det de deler er løse tydninger eller ferdigstilte verk, så er det viktigste at man tilbys en arena der en får eksperimentere og utvekslet ideer med et felleskap i vårt felt.
Fortell litt om bakgrunnen til oppstarten av Praxis Oslo?
- PRAXIS Oslo ble etablert for rundt 10 år siden, i respons til et stort behov for en møteplass der dansere i det eksperimentelle feltet kunne utveksle ideer og virke. En arena som var tiltenkt å være forskjellig fra typiske dansestudioer; med samarbeid og deling mellom likesinnede fokusert rundt improvisasjons-basert arbeid. En gruppe kunstnere merket seg nødvendigheten av å etablere dette og PRAXIS ble født.
Med årene har PRAXIS blitt mer organisert og mottar nå støtte fra Kulturdirektoratet. Styret oppdaterer seg jevnlig med medlemmer som kommer og går basert på deres tilgjengelighet. Vi er alltid åpne for nye medlemmer, noe som i lag med vår struktur gjør hele virksomheten til en total kunstner-drevet organisasjon og et virkelig kollektiv (!).
Hvor lenge har dere vært på Hausmania?
- Vi flyttet inn i fjor sommer så vi har vært her ett år. Når vi først så lokalene skjønte vi at det var mye arbeid å gjøre, men vi forelsket oss likeså i den flotte atmosfæren. For et lys, for en utsikt! Himmelrommet (lokalets navn) er virkelig et spesielt sted å danse og mange i miljøet rundt oss sier det er det vakreste dansestudioet i byen.
Dere har jo pusset opp deres studio. Kan du kort forklare hva dere la vekt på?
- Vi vasket, renset og malte alt og bygget et helt nytt dansegulv i tre (kryssfiner) som er løftet opp fra gulvet. Vi lagde også et lite kjøkken, lager, garderobe og fikk vasket godt på toalettet i korridoren. I det siste har vi fått støtte for gardiner og også installert et lyd og lys anlegg. Selv om prosessen var engasjerende og artig så var det et stort prosjekt for oss.
Vi er veldig fornøyd med hvordan det ser ut nå, selv om arbeidet selvfølgelig aldri er helt ferdig. Vi har for eksempel mottatt ARENA støtte for å installere nytt varmesystem, som blir en stor forbedring. De nåværende varmeovnene lang vekken forbruker enormt og dansere - som konstant beveger og kravler rundt på gulvet - trenger et varmt sted å utøve. Å danse i et kaldt rom er aldri ideelt!
Hva er det Praxis tilbyr? Kan du forklare litt om programmet deres?
- Før så leide vi studioer i forskjellige lokasjoner, som ikke bare var dyrt men også preget vår kontinuitet. Siden vi startet opp på Hausmania har vi hatt muligheten til å tilby mye mer enn jevnlige, morgentimer. Vi alternerer mellom timer ledet av erfarne lærere sertifisert i somatiske teknikker og metoder og timer der kunstneren kan dele deres egen dans eller koreografi praksis. Denne uka hadde vi for eksempel Kristina Gjems som har vært aktiv i feltet i tiår. Timene hennes er fantastiske i sin kombinasjon av Tai Chi trening og en dyp kunnskap om dans.
I tillegg til timene har vi også månedlige residencies, som inkluderer en offentlig session i slutten av uka der man deler ukas lærdommer. Hvert semester har vi noen kunstner-samtaler. Noen ganger samarbeider vi med andre organisasjoner, som PRODA eller KHiO og fasiliteter større workshops, spesielt når vi involverer internasjonale kunstnere.
Når vi ikke bruker lokalet til eget program, kan medlemmer av felleskapet leie det til en rimelig pris, selv på kort varsel og for korte perioder. Om noen for eksempel skulle trenge et par timer for å øve før en audition, kan de kommer til oss. Lokalet har blitt brukt til øvelser, utøving av personlig praksis, dansetimer folk har organisert selv og til og med som en arena for fremførelse av verk.
Hva går ditt personlige kunstnerskap på i korte trekk?
- Vel i korte trekk: jeg er en belgisk danser og skribent som flyttet til Oslo for fire år siden, cirka samtidig som jeg ble en del av styret til PRAXIS. Alle i PRAXIS har sitt unike kunstneriske uttrykk og det å jobbe her er noe vi gjør på sida. Å balansere disse forskjellige rollene er ikke alltid lett, men vi tror alle på viktigheten av det PRAXIS tilbyr - så vi finner alltid en måte å få ting til å gå rundt på.
Er det noe spesielt du ønsker å meddele til byens utøvere i deres felt?
- Om du setter pris på hva PRAXIS tilbyr, så er det bare å bli med på dansetimer og arrangement! Vi ser alltid etter frivillige til å hjelpe med diverse som hosting for eksempel. Hvis man har ideer man vi dele eller er interessert i å bli med i styret/teamet så kan man bare sende oss en mail. Bruk våre lokaler, spre ordet - denne arenaen er her for å støtte oss alle!
www.praxisoslo.no
Et intervju med hausmaner Lars Sandås som nylig var aktuell med utstilling hos Ås Kunstforening.
Tekst: Eli Tenga Foto: Dan Aamlid
De to siste helgene av september, inviterte Ås Kunstforening inn til dobbelt-utstilling på Ås Kulturhus. Hebe Camilla Wathne var aktuell med “Hybrid Symbiose” og vår egen Lars Sandås stilte ut “Deep Fried World”. Vernissasjen ble avholdt, inklusive moderering av kunstnersamtale, av en annen hausmaner, Marius Wang.
I den anledning har vi ført et kort intervju med Lars Sandås:
For det første må en si, som åsing selv, at det er noe spesielt å se en kunstner som deg stille ut i bygda. Kan du fortelle litt om hvordan utstillingen ble til?
- Når jeg begynte å jobbe med serien Deep fried World for et par, tre år siden søkte jeg utstillingsplass flere steder. Jeg har tidligere jobbet med kunst i offentlig rom og bok, og har deltatt på flere gruppeutstillinger. Men selv om jeg var ferdig utdannet i 2010 hadde jeg ennå ikke hatt en separatutstilling. Jeg hadde hørt fine ting om Ås kunstforening, derfor søkte jeg der.
Nå var det jo Marius Wang, en annen Hausmaner og Åsing, litt involvert i både oppsettingen av utstillingen og modererte kunstner-samtalen under åpningen. Kan du fortelle kort om deres relasjon i kunstnerisk henseende?
- Jeg ble kjent med Marius Wang når jeg stilte ut på åpningsutstillingen til Nasjonalmuseet ‘Jeg kaller det kunst’ i 2022. Han hadde ansvaret for den utstillingen som tekniker og bisto meg med diverse. Jeg stilte ut skulpturen Natt til 1. mai 1978, som er en av tre skulpturer i prosjektet mitt Små monumenter. Men skulpturen hadde blitt utsatt for vandalisme når den hadde stått ute på Karl Johans gate, og var helt ødelagt. Jeg og Germain Ngoma fikk restaurere skulpturen inne på Nasjonalmuseets verksted i forkant av utstillingen.
Gjorde du deg opp noen tanker med tanke på hva du stilte opp siden dette ikke var en utstilling i Ås, i motsetning til et mer «hipt» sted midt i hovedstaden?
- Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg lager ikke kunst for “hippe” folk. Jeg håper og tror at kunsten min fungerer like bra for folk fra byen og mindre steder, selv om jeg har en del referanser i arbeidene mine fra Oslo, og spesielt indre Oslo øst, hvor jeg er vokst opp.
Dette er jo ikke din utstilling alene! Det er en dobbeltutstilling i lag med Hebe Camilla Wathne. Hadde du noe kjennskap til henne fra før? Har du et par ord om dine tanker rundt hennes kunstnerskap?
- Jeg hadde ikke kjennskap til henne fra før. Men det var spennende å se at vi hadde noen tangeringspunkter og likheter, både i motivkrets og teknikk (jeg jobber også en del med fargeblyanter, som henne). I serien min har jeg jo også en del motiver som kretser rundt forholdet mellom dyr og mennesker (dyr som mat), det monstrøse og det mytiske, som jeg føler vi touchet borti hverandre med.
- Under kunstner-samtalen nevnte du at arbeidet du la ut var en del av en serie bilder, et slags prosjekt. Kan du snakke litt om denne serien? Hva tar den for seg og hvordan er den utarbeidet?
“Deep Fried World” er en pågående serie malerier, tegninger og trykk (nå cirka 100 bilder) som tematiserer hvordan overkonsum preger de fleste aspekter av samfunnet vårt, og hvordan overkonsumet bidrar til å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Jeg er interessert i å undersøke hvordan dette oppleves for mennesker - i livene, kroppene og følelsene deres.
Hvordan er det å jobbe med slike ømfintlige temaer? Påvirker deg det i noen grad og på hvilken måte?
- Jeg har jobbet med mange politiske temaer som utenforskap, fordeling, vold, rus og tap av natur- og kulturarv. Dette er jo også ofte triste eller mørke ting å behandle og jobbe med. Men det er det jeg er interessert i, og det føles riktig for meg.
Du jobber både med tyngre temaer, har et selvstendig virke og masse gående. Hvordan balanserer du denne tilværelsen og hvordan opprettholder du din høye produktivitet?
- Jeg får mye glede av barna mine, samboer min, vennene mine, og det å undervise unge voksne på Prosjektskolen. Når jeg er med vennene mine snakker jeg ikke noe særlig om kunst, det er fint med pauser. Jeg er også veldig glad i jobben min, i hvert fall når jeg føler at det går fremover med et bilde eller et prosjekt. Det er jo veldig vanskelig når man ikke får det til, eller står fast, men etterhvert har jeg jo lært meg at det også er en uunngåelig del av jobben.
Noen av verkene stilt ut skildrer jo mennesker i noen form for rusmiljø eller i akten av å ruse seg. Dette er jo ikke rart siden det er et av dine fokus som kulminerte i blant annet «Narkoatlas». Det har kommet meg for øre at du skriver et tilleggs-kapittel til et nytt opplag av boka. Kan du fortelle litt om hvorfor du gjør det og hvordan denne prosessen har vært?
Når kan vi forvente Narkoatlas sitt andre og reviderte opplag i hyllene?
- Narkoatlas - Oslo kom ut i 2016 og ble utsolgt etter litt over et år. I tiden etter har mange kontaktet meg å ønsket å kjøpe boka, jeg vet også at det er venteliste på den på biblioteket. Derfor har jeg tenkt på det lenge å gi den ut på nytt. Men jeg har hatt så mange andre prosjekter gående og fått to barn, så jeg har ikke hatt tid. Men nå følte jeg at jeg bare måtte gjøre det, og siden det har skjedd mye i rusdebatten og på gata siden 2016 følte jeg det var riktig å supplere boka med et nytt kapittel. Nå er jeg faktisk klar med kapittelet og illustrasjoner og har mottatt støtte til utgivelse fra Kulturrådet! Så nå skal bare designerne gjøre en jobb og boka trykkes, så er den ute. Den kommer til selges på Tronsmo, i butikk og på nett. Jeg håper den vil være tilgjengelig i løpet av november eller desember.
Hausmania ble invitert til å være med på Open House Oslo, internasjonal arkitekturfestival. Den gikk av stabelen søndag 22. august 2024. Her er en artikkel om festivalen (riktignok med bilde av nr. 40. Beskjed er gitt). Den kom på trykk i tidsskriftet Arkitektur i dag:
https://www.arkitektur.no/aktuelt/interioer/byen-bak-fasadene/
Hausmanias kjære naboer Vestbredden fyller 25 år denne måneden og i den anledning republiserer vi Harald Langes tekst om jubilanten.
Tekst: Eli Tenga
En av de antagelsene som ofte har forekommet for undertegnede når det gjelder Hausmania, er at hele haus-kvartalet er Hausmania. I mange benevnelser har Haus blitt en samlet betegnelse for alt utenom Vega Scene. Det er langt fra sannheten.
En autonom bastion, født gjennom boligaksjonen og som er husets kjære nabo er Vestbredden! Ja, det har vært, er og kommer til å være en del omløp mellom Hausmania og Vestbredden, slik geografien og historien tiltaler; men med det er det desto viktigere å anerkjenne Vestbreddens uavhengige historie!
I anledning deres 25 års jubileum republiserer vi et meget så celebrert skriv fra en av husets eminente skikkelser, Harald Lange:
Det autonome boligtiltaket Vestbredden runder 25 år i september. Bolig-og arbeidskollektivet ble grunnlagt i september 1999 av aktivister fra den militante Boligaksjons-gruppa BA2000, som også hadde organisert okkupasjonen av H40 for dette formålet. Vestbredden har vært en stående boligpolitisk utfordring og torn i øyet for Oslos myndigheter helt fram til gården ble solgt til Urbanium i den kontroversielle privatiseringen av det by-økologiske forsøkskvartalet i 2016.
Vestbredden eies i dag av Victoria Eiendom, som viderefører den leieavtalen Vestbredden inngikk med Urbanium i 2019. Leieavtalen er tilpasset Vestbreddens egenart som autonomt boligtiltak, og er i praksis innfrielse av de rammebetingelsene Boligaksjonen forventet og krevde av Oslo Kommune for 25 år siden, noe som først lot seg realisere i en privatisert kontekst, med Urbanium som motpart.
Vestbreddens kulturklubb* Barrikaden er også inne i sitt 25. år . Kjellerklubben ble startet opp i kjølvannet av Operasjon Vestbredden, og har siden 2000 vært et kulturelt hjem for en generasjon av oslo-pønx. Her har hundretalls lokale og tilreisende band fra hele verden opptrådt med en takhøyde på 205 cm og provisoriske toalettfasiliteter. Barrikaden er av den gamle skolen, på tørre møkka, alt her er selvgjort og velgjort. På veggen henger en del fotos og et og annet grafisk verk, deriblant Frøya Andersens portrett av Joachim «Jokke» Nielsen, som hun tegnet av etter coveret på hans album «Nykter», kort tid etter hans altfor tidlige død vinteren 2000. Portrettet skal minne om at Jokke, som noe av det siste han gjorde, fikk med seg Petter Baarli og spilte støttekonsert for etablering av rockeklubb på Vestbredden. Konserten fant sted på rockepuben Vega Scene** i oktober 1999, og brakte inn noen tusenlapper til Barrikadens grunnlegging. Joachim og Petter framførte et sett av Nielsen-låter i viseform, i et utvalg som fortsatt resonerer via utallige vorspiel- og nachspiel-artister med kassegitar og spesialisering på tolkning av nettopp disse låtene. Joachim døde dessverre før kjellerklubben ble åpnet, så han fikk aldri oppleve resultatet av sitt bidrag. Portrettet har imidlertid vært der siden åpningen, så han er som en stamgjest å regne. Denne høsten ville han fylt 60 år.
*Kulturforeningen Barrikaden: “for folk med en spesiell interesse for å henge ut i røykfylte kjellerrom, drikke øl og lytte til pønkråkk”
**Vega scene var en musikk-pub på Dælenenga, drevet av May-Irene Aasen og Guttorm Nordø i noen sesonger omkring millenieskiftet
Her kan du lese mer om Vestbredden på deres egne nettsider: https://vestbredden.squat.net/omh40.html
Gratulerer!
En gruppeutstilling ved navn Motgift avsluttet sommer-sesongen i Flerbrukshallen
Tekst: Eli Tenga Foto: Brede Korsmo
Hovedområdet til bruk (og til leie) for kunsteriske formål i Hausmania er den indre hallen som de fleste har kommet inn i via trappen opp i bakgården. Være det seg dub eller punk, så er de fleste konserter her på huset, unntatt sommersesongen, i denne indre hallen.
Denne hallen har et navn: Flerbrukshallen. Dermed er det viktig å presisere det at det ikke bare er musikalske innslag som det er mulig å arrangere her inne, men også veldig mye annet. Man har alt fra ekstatisk dans til allmøter der inne og hallen er, spesielt nå som kulden setter inn, det stedet på haus som er ideelt for større arrangement av alle slag.
Siste sommerhelgen fikk en vist denne alternative siden til Flerbrukshallen når den ble brukt til en kunstutstilling. Etter Christian Hennies organisering samlet det seg en løs ansamling kunstnere med tilknytning huset til en gruppeutstilling ved navn Motgift
Motgift var etter det undertegnede har forstått en utstilling der det var fritt hva folk fikk stilt ut og var et slags testamentet i motsetning til en meget så planlagt, aktsom og konstant kalkulerende norme rundt kunstutstillinger. Et befriende pust i et fritt rom med andre ord.
Her er navnene på de medvirkende kunstnerne:
StudioGuloGuloStudio, Karla Guadarrama Almeida, Anders Smebye, Endre Tveitan, Jameone, Lill Yildiz, I love sluts, Dr. Hanne M. Alsos Raae, Ole Fredrik Hvitsten, Katarina Skjønsberg, Sigurd Gurvin, Ulf Moen Denneche, Janne Talstad, Herman Mbamba, Haffa Hafzim aka, Håvard Høgtveit, Linn Mari Staalnacke, Margrete Pettersen, Magnus Bjørneboe, Einar Goksøyr Åsen, Marius Wang, Grete Neseblod, Christian Hennie, Brede Korsmo, Endre Nordviste, Christian Grindvold Lie, Diana Ailin Kalmer, Kinnerød, Sindre Foss Skancke, Kim Andre Hagen, Louise Evensen Herreira, Thor Viggo Fauske, Christian Tony Norum, Åse Karlsen, Olga Nikonova, Kaya Gimle, Lars Kjemphol, Samuel Nordhus
En kommentar fra initiativtageren Christian Hennie:
(Motgift) var en venner og venners venner utstilling raskt kastet sammen. En del av de store maleriene er samarbeidsprosjekter laget på nachspiel. Ellers fikk folk levere hva de ville.
Dette fordret et meget så friskt sammensurium av verk som vi har samlet et utvalg av herunder:
For bruk av Flerbrukshallen ta kontakt med kulturansvarlig på arrangement@hausmania.org
Podium, husets galleri, avsluttet sommersesongen og gikk inn i høsten med utstillingen Safty Curtain / empty man
Tekst: Eli Tenga & Podium Oslo Foto: Erik Mowinckel
De to kunstnerne Simon Mullan og Lova Hiselius presenterte utstillingen Safty Curtain / empty man. Det følgende, et kort skriv om utstillingen, er et transkript fra løpeseddelen til utstillingen:
Simon Mullan and Lova Hiselius work in a gap between what you see and what you cannot see - transferred to both safety and uncertainty. While Simon Mullan is an established artist, Lova Hiselius is currently entering her second year as a mfa student at Oslo National Academy of Arts. The two artists are in different stages of their career and the idea behind the exhibition originates from their use of textile as medium. Mullan and Hiselius are both identified by working with everyday objects as main characters engaging with cultural symbols delving into the lauders of meaning embedded in common objects and clothing, revealing historical and social connotations.
Let’s say that «Safty Curtain / empty man» is an idiom. Then a «Safty curtain» could be read as «An undefined functioning safety device» and the «Empty man» conveyed to «A man who is feeling blank blankness». Ok, so picture yourself in impenetrable darkness. In a sudden flash an outline of a figure appears, then poof!- gone in a blink of an eye. Still the imprint on your retina outline the shape. This imprint lies in Mullan and Hiselius’ works; illuminated by a curiosity in the interfaces between canvas and textile, materiality and its cultural symbolism. Mullans «Safety Curtain» explores interplay between visibility and anonymity in contemporary society, while Love Hiselius is exhibiting a series of paintings yet to be stretched, where salty tears, shadows, imprints and reflections act as a signifier for ghosts.
Under følger et utvalg av bilder tatt på utstillingen.
Neste utstilling hos Podium er «TRAGEDY» av Louis Schou-Hansen. Åpning 11. oktober klokken 1900. Podium kan følges på @podium_oslo på instagram.
Bandet Unnskyld spilte første konsert på 4 år og vi tok en liten prat med vokalisten Marcus Vangen
Tekst: Eli Tenga Foto: Erlend Gade
En kveld forleden dag var det lyder fra alle hjørner i bakgården på huset. Det virket som en impromptu rockens dag. Hærverk hadde et band hvis lyder sivet innover, musikkavdelingen var stødig og flerbrukshallen var i spesielt godt driv. Det spesielle drivet skyldes kanskje at bandet på scenen gjorde comeback etter et par år uten aktivitet. Nemlig bandet Unnskyld.
Undertegnede og et tjue-talls personer fikk servert en heftig dose punk-inspirert rock fra de fem karene bandet besto av. En av de, vokalisten Marcus Vangen, var imøtekommende og slo av en liten prat i etterkant.
Takk for en fin konsert! Er det virkelig 4 år siden dere sist gjorde konsert? For dette er vel da som comeback å regne?
- Værsågod! Ja det har visst blitt 4 år nå. Siste konserten vi spilte var på Blitz september 2020. Etter det dro jeg på en liten tur til England for å lage en film og ble stuck i lockdown, og da endte jeg opp der noen år. Så dette er absolutt et comeback og denne gangen er vi kommet for å bli, selvom vi aldri helt forsvant heller.
Kan du fortelle litt om opphavet til bandet og bandets navn?
- Bandet startet jeg i 2018, da jeg mente at det ikke fantes nok store punkband i Norge (jeg tok jo så klart feil). Men resultatet ble “Bærum er et høl” EP’en, som ble skrevet og spilt inn på en drøy time. Siden den gang gikk vi igjennom en del forskjellige lineups før vi spilte inn “Du Gjør Meg Sprø?” i 2021. Jeg hørte jævlig mye på Kjøtt, Jokke og Raga på den tiden så tekstene og musikken ble jo noe mer gjennomtenkt. Navnet Unnskyld var egentlig bare en litt dårlig vits jeg og noen kompiser hadde i 2018: ha et ordentlig sinna band med veldig avvæpnede bandnavn. Et svartmetallband som heter Mjuk var et annet jeg hadde.
Hva har dere drevet med av prosjekter siden sist Unnskyld sto på scenen?
- Jeg personlig har stort sett festet i England og skrevet et drøss med nye låter til Unnskyld. Trommisen vår Kim og Gitaristen Mads er begge med i bandene Benji og Banden og Dynamilla (Også med bassist Paal). Vår nye gitarist og min bror Jonah har vært opptatt med bandet Kulturmelk og Chornobyl (som åpnet for Unnskyld på samme konsert red.anm). Så vi har alle klart og holde oss produktive på disse 4 årene heldigvis!
Kommer dere i kjent stil eller har noe endret seg litt siden sist? Og hva er det deres stiluttrykk går ut på?
- Det vil jeg si! Vi har jo to nye medlemmer (Jonah og Paal) så noen endringer i sound har det jo blitt, men er veldig fornøyd med det vi har skapt nå. Men kjeledressen jeg har brukt siden første gigg er på plass og energien var definitivt der. Jeg vil jo at en Unnskyld konsert skal være en fest, hvor jeg er en gæren type som skriker i hjørnet.
Det var spesielt to låter som fanget min bevissthet: Selvbevisst og Dobbeltliv. Kan du fortelle litt om hvordan disse låtene ble til og historien til det lyriske bak dem?
- Ja! Så med Selvbevisst ville jeg leke litt med litt Gang of Four statiske gitar-greier og refrenget er vel sterkt inspirert av Devos Gut Feeling. Teksten ble til etter en jævlig lang kveld. Den hvor du går hjem og ser folk på vei til jobb typen lang. Jeg gikk hjem full og følte absolutt på det å være på et helt annet stadiet enn de som gikk forbi. Dobbeltliv kom til etter Jeg hørte Double Life av The Cars, og begynte egentlig bare å fundere på dette med et dobbeltliv. Hvor langt kan man gå? Kan man leve 100% dobbelt? Lever vi kanskje allerede dobbelt? Litt sånne greier…Jeg liker nok å skrive om slitne triste karakterer som befinner seg utenfor “normalen”.
Det var jo en rimelig liten konsert, men dere holdt trykk som om det var en fullsatt klubb. Dere opplevdes som energiske og med pågangsmot! Er det noe spesielt med Hausmania som arena og folkene som trekkes dit som lager en viss stemning?
- Ja, har en regel om å spille hver konsert som om det er min siste, og det gjelder nok hele gjengen. Hausmania har vært et must for oss og spille, og vi føler oss hjemme der. Føler folka er kule og skjønner greia vår! Det er jo nydelig når man får noe igjen også! Vi håper definitivt på å komme tilbake. Jeg går også litt i transe på scenen, det er liksom ikke samme fyren…Det ble jeg jo faktisk dumpa for en gang, da jeg fikk beskjeden om at jeg virket ordentlig rusa på scenen. Jeg hadde vel hatt to øl før giggen så kjente meg egentlig litt for edru, men hvis det er sånn det virker så er jo det bare rock n roll. Jeg sang visst bra og det er det viktigste.
Siste skiva du hørte på?
- Siste skiva jeg hørte var Wild God av Nick Cave and the Bad Seeds. Han Nick leverte varene nok en gang!
Skiva folk burde høre på?
- Akkurat nå vil jeg anbefale Les Baines Douches 18 December 1979 av Joy Division, fantastisk, intens, møkkete og skranglete live skive! Slik de skal være.
Deres neste konsert og eventuelt slipp av låt?
- Vi har ikke noen flere giggs foreløpig, trommisen vår Kim fikk armen ut av ledd rett etter giggen vår nå, så da har det naturlig nok stoppet litt. Håper derimot og spille igjen veldig snart! Vi skal uansett inn i studio i løpet av høsten og spille inn et album eller en EP så det er bare å holde ørene og øynene åpne fremover!
