Foto: Åse Karlsen

Hausmania griper sommeren med begge hender og byr på Midtsommermania og bakgårdsheng

Lørdag 22 juni byr musikkavdelinga på Hausmania inn til midtsommerfest med en perlerad av musikalske elsklinger. Vi nevner i fleng: Dromedar, Lazy Sodz, The Fects, Homer, Krumpznylt, Bøyenbeng og Sangkung & Simon! Det starter kl 16 og varer til naboene har fått nok, kl 23. Klikk deg inn på forsida og skroll litt ned for full presentasjon. 

Som om det ikke var nok blir det bakgårdsheng hver lørdag sommeren igjennom.  Har du Oslo-ferie, trenger et avbrekk, eller bare har veldig lyst til å drikke noe kaldt i sola i en av Oslos hyggeligste bakgårder? Legg turen til Hausmania og få god stemning, nye venner og 10/10 sommer-vibber! Les mer her

Vi sees i bakgården!

Har du Oslo-ferie, trenger ett avbrekk, eller bare veldig lyst til å drikke
noe kaldt i sola i en av Oslos hyggeligste bakgårder? Legg turen til
Hausmania og få god stemning, nye venner og 10/10 sommer-vibber!

Bakgården på Hausmania er åpen hver lørdag i juli og august fra 14.00-20.00

Men vi starter opp allerede lørdag 29.06 - fra 15.00-20.00!

Vi ses! Ingen bord-booking.
Gratis inngang.
Kontakt: bar@hausmania.org

Mangeårig Hausmania-aktivist, Ole Pedersen fyller 50. I den
anledningen inviterer han til intet mindre enn et helt symposium under
tittelen «Anarkist i vår tid». 

I invitasjonen skriver han:

«Som dere kanskje har fått med dere så er jeg engasjert i mange ulike ting
som Karlsøyfestivalen, Tøyen Boligbyggelag, Tøyen Unlimited,
Hausmania/Hauskvartalet, Pådriv, Solidaritet med Kurdistan, Norges- og
Verdens Sosiale Forum. Blant annet. I tillegg til mitt lille sosiale
entreprenørskap Nedenfra Ideelt AS der jeg jobber med demokratisk
deltakelse, sosial bærekraft og systemendring. Jeg har derfor invitert
folk jeg beundrer til å fortelle om noen av de tingene de og jeg er
opptatt av og jobber med; profesjonelt, frivillig og aktivistisk. Felles
for mine ulike engasjement er at de handler om systemendring og nye
måter å jobbe sammen på. Og for meg, har de også anarkistiske elementer,
i form av flate(-re enn vanlig) strukturer, desentralisert organisering
og likestilte nettverk. Nå er det neppe noen (ok, kanskje noen) av de
jeg har invitert til å fortelle som vil kjenne seg igjen i det de gjør
som anarkistisk. Og det er det jo heller ikke. Det er jo bare meg og
slik jeg ser det. Jeg vil med symposiet invitere til en titt inn i hodet
mitt og hva jeg er opptatt av, gjennom fortellinger fra folk jeg lar
meg inspirere av. Og at vi sammen kan inspirere hverandre til å takle
krisene vi står overfor på ulike måter, forstå bedre hvordan vi kan løse
dem sammen, og hvordan anarkistisk praksis kan være en del av
løsningene på vei mot fremtidens demokrati».

Det hele finner sted på Nordic Black Theatre & Cafeteatret fredag 14. juni.

Les hele programmet i Facebookeventet her.

radiOrakel er verdens eldste kvinnedrevne feministiske radiokanal og vi åpnet dørene i 1982. Vi har vært en opplæringskanal for mange sterke stemmer i norske medier, og har holdt kurs og arrangementer innen radiojournalistikk, borgerjournalistikk, radioteknikk (og mye mer) i 42 år! 

RadiOrakel bønnfaller politikerne: - Vi risikerer å måtte legge ned en institusjon

«Verdens eldste kvinnedrevne feministiske radiokanal», RadiOrakel, har kanskje sitt siste leveår om de ikke får en økning i midler. Les mer i Dagsavisen.

En redningsaksjon er igangsatt. Støtt den her

– Ateliersituasjonen i Oslo er på trynet, sier påtroppende styreleder
i Unge Kunstneres Samfund (UKS), Ragnhild Aamås, til Kunstkritikk. – Ikke bare er det knapt med atelierer, men byen turer frem med å gi
selv etablerte kulturhus kortere horisonter for kontrakter og dyrere
leie.

– Kunst blir til på mange måter og steder, og selv om mye oppmerksomhet i
det siste har gått til den katastrofale midlertidigheten i atelierene i
Myntgata og på Ila, har vi også eldre atelierhus som nå blir presset.
Hausmania, det store kulturhuset ved Akerselva som ble opprettet etter
en okkupasjon og med stor dugnadsinnsats, er nå truet av kommunens
markedsregulering av husleien.

Les hele saken på Kunstkritikk

Veteranen Åge Aleksandersen har, på sin nye låt «Ugress og villskudd»  alliert seg med en annen, noe yngre, veteran: det nordnorske rapikonet Jørgen Nordeng, også kjent som Jørg-1 og Joddski. Sistnevnte er en hyppig bruker av Hausmania som musikalsk utklekkingssted. Det svinger av samarbeidet de to veteranene imellom!

NORGES BERLIN: OSLOS PERSONLIGHET LIGGER I DENS EVIGVARENDE OVERGANGSFASE: DEN ARKITEKTONISKE ANAKRONISMENS PARADOKSALE SKJØNNHET

Av Elisteinar Tenga

Nylig kom det fram at boligutvikler Union og Oslo House har store planer for Hausmannskvartalet. Deler av tomten huser i dag et kulturhus,
okkupantboliger og en kino. Nyheten skapte glede hos mange. Da
Arkitekturopprøret jublende delte Aftenpostens sak – med tittelen «Vil bryte ‘forbannelsen’ i Hausmanns-kvartalene» – var det en splittelse å spore i
kommentarfeltene. Splittelsen gjenspeiler synet på vår hovedstad som by og
hvem denne byen egentlig er for! 

Hausmannskvartalet har vært et notorisk bolverk for Oslo outsidere i flere tiår.
Det har også vært en ergrelse for myndighetene. Fasaden er ikke skinnende
ren, men full av graffiti og bak fasaden er det ikke streit, men skeivt i alle
ordets betydninger. Et fotfeste for marginaliserte individer, sultne kunstnere
og et sårt trengt oppholdssted der alternative mennesker kan samles, blottet
for kapitalens gribber og all utvanningen de kommer med.
Arkitekturopprøret er en folkelig bevegelse tuftet på estetiske prinsipp. De
ønsker «vakker arkitektur som gjør oss glad og fornøyd». Men de
undervurderer noe av det viktigste ved estetikk og dermed vår felles
arkitektoniske opplevelse: at estetikk handler om hele vår sanseerfaring og
vår kunnskap rundt denne. 

Ikke minst reagerer jeg når de undervurderer det som godt kan kalles en av
Oslos vakreste bygninger! Her menes det vakre i den virkelige estetiske
forstand. Altså, en skjønn sanseerfaring! 

Hausmanskvartalet er en av de vakreste og mest ikoniske delene av sentrum. Hele kvartalet er en organisme. En organisme som står som representant for en sterk
kulturtradisjon i vår by. En institusjon! Og den er viktig i en tid der kraftsentra
for subkultur som Gamlebyens No. 53 stenges på grunn av utpressing av
utleiere, og der kunstnere blir kastet ut av sine atelierer. 

Akkurat som levende organismer ikke fungerer optimalt hvis en skifter ut
noen av delene, så er hele byggets fasade, patina, historie og indre
økosystem uadskillelig fra dens posisjon som produsent og inkubator av
kunst og alternative levesett. 

Skal ikke Oslo være mangfoldets by? Ja, Tigerstaden kan være en farlig og
ubarmhjertig metropol. Men Tigerstaden kan å være Regnbuestaden: En by
som er preget av og står ved sine åpne verdier, et sted alle kan komme å
prøve seg i. Som Kongen sa i sin sensommertale i 2016 (om hvem vi er som
nordmenn), så er det «… ikke alltid lett å si hvor vi er fra … Det vi kaller hjem,
er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres». Her setter jeg en fot i
bakken og sier at for mange engasjerte, bankende hjerter ligger vårt hjem
innenfor Hausmanskvartalets grenser. 

Og disse bankende hjertene drar ingen steder.
Så må vi heller ikke glemme at det visuelle aspektet til Hausmanskvartalet er
en del av Oslos sjarm. Oslo blir aldri et mini-Wien, men ligner heller på
storebroren Berlin. Det er et kaos-velde hva det gjelder fasader, utsikter og
urban planlegging. Oslos personlighet ligger i dens evigvarende
overgangsfase: den arkitektoniske anakronismens paradoksale skjønnhet.
Det er her jeg tar et oppgjør mot Arkitekturopprørets nær totalitære
klassisisme og forvrengte idé av estetikk. For hvis byen skal representere et
sunt mangfold, så kan ikke alle nye bygg være «vakker arkitektur som gjør
oss glad og fornøyd». 

Oslos sjel og estetikk ligger litt i det «stygge». Når Arkitekturopprøret vil
blankpolere byen (og dermed dens innbyggere), støtter de en snikende
utvikling som kan være starten på utryddelsen til ideen om
Hausmanskvartalet og hva og hvem det står for. 

Et slag mot Hausmanskvartalet er et slag for kulturbyen Oslo. Et slag for mye,
og sjela til Oslo blir spist levende av den normerte strømmen av ulv i fåreklær
som ønsker det pent . 

La oss aldri glemme å spørre oss selv: fint for hvem og på hvem sin
bekostning?

Fra Hanan Benammars store utstilling på Bomuldsfabriken i Arendal i februar

På et møte i regi av Bylab Oslo i mars 2024 kom kunstneren Hanan Benammar med følgende innspill, som tåler å spres vidt og bredt:

My name is Hanan Benammar, I am a professional artist based in Oslo since 2011. I know I am not here to talk about myself, but since I am here I should just explain what a contemporary artist does today. For my sake, I can say that I work with a variety of mediums, including sound, video, music, print making field recordings, performance, installation, sculptures and interventions in public space which involve a lot of people. I have had several commissions and my work is part of several private collections. I have received quite a lot of praise for my work, and I am glad for that, but the struggle for a place to work remains. 

Many artists have several roles to play, and I am no exception. In addition to my art practice, I have been running my own art space. I have also been organising the Winter Solstice for 12 years, a nomadic experimental arts festival moving to a new location in Oslo every year since 2012. The Winter Solstice festival has been thought exactly as a way to understand the social and political development of urban planning and is a thermometer of the rapid gentrification of Oslo. I have also been part of several boards, juries and diverse initiatives, all of them concerned by the artists’ working conditions, political pressures on art and artists, and basically how long can we last.  

And in between all of that, a good chunk of my time has been spent in continuously fighting for having a space to work. Meetings among artists, meetings with politicians in power, meetings with politicians in the opposition, meetings with unions, phone calls, emails, project proposals, site visits, budgets, floor plans, reports, protests, articles, interviews, innspillsmøter, moving in, moving out.  

If you think this is the first time I have been standing here in an innspillsmøte to explain why and how artists should have a place to work, you are sadly mistaken.  

It doesn’t really seem to matter what the outcome of these meetings is or what the outcome of this very meeting will be, we consistently end in the same situation: professional artists are undesirable. Oslo wants the art, not the artists. The city wants the big institutions, not the artists. The big institutions want the luxury, the bling, the view on the fjord for their offices, not the artists. Real estate agents want development, not the artists. Kulturetaten wants the attention economy, not the artists. The artists, as a small eclectic group of individuals, being outnumbered by a myriad of people with full time jobs that have creative activities on the side and can afford the high price, they just want an affordable place to work.  

A place with okay air, okay light, okay accessibility. A place where they can grow roots without fearing being kicked out in a few months. A place where they can finally dare to really unload all the card board boxes. A place where they can socialise with other art professionals and unfold the big and small steps of their practice. A place where they feel respected. 

I am currently having a studio at Myntgata 2 together with 50 artists, and we have to move out within 3 weeks. We have worked tirelessly to get an extension, we get 3 months at a time. About 100 artists have already lost their studios at Ila Pensjonat. We were told last year that there will be replacement for the missing studios. We were told now in February there might be an extension until summer. We were told there would be an open call in the spring, now it’s in the autumn. We are tired.  

Disclaimer: Artists are not like fairies floating around surviving on red wine and coke, we are workers. We work tirelessly every day, most of us without a stipend like I do, we are part of the working force, we are workers both in the studios and in society. If 150 workers in a factory would lose their workplace, it would be national news. 

This is how the myth of the poor artist making good art out of suffering keeps on living, but this is just a myth. Artists need to stop wasting their energy on where to make their art and instead invest it in the art practice itself. We need continuity, permanent and affordable spaces. And this where your bydel can truly make a difference in Oslo.  

In order to succeed, you need to continuously involve art professionals to create something that will function in the long run, stop the privatisation of the public, and renovate spaces. We should all realise that art is not fast food. Build a vision, invest in the future. 

Takk for meg.

Hausmaniafestivalen 2022 er i gang. Onsdag kveld satte Hausmaniaveteran Ole Pedersen i gang sitt seminar, med filmvisning, om «Retten til byen». Næring for tankene før vi skal få et fem dagers levende, mangfoldig eksempel på hva dette innebærer i praksis: Et program med enormt spenn. Hele programmet finner du her.