En annen deal er mulig
April 17, 2021
Rusreformen er viktig først og fremst som en markering av et veiskille og et bytte av fokus. Det er nå kampen for rusbrukernes rettigheter virkelig begynner, skriver Hausmania-veteranen Harald
Lange.
Helt opp til for bare få år siden var det ensbetydende med politisk selvmord å fronte avvikende synspunkter på narkotikaregimet. Det enorme volumet av møysommelig arbeid som ligger til grunn
for at vi i dag diskuterer Rusreformen er gjort på frivillig dugnad av tusenvis
av folk over flere tiår. Når enkeltpersoner som Ninni Stoltenberg og hennes far
Torvald, Arild Knutsen og Kenneth Arctander Johannessen framheves for en
avgjørende innsats er det slett ikke ufortjent, men fokuset underslår
betydningen av den utålmodige motstrømsaktivismen som har lagt grunnlaget for
en fornyet diskusjon og krav om frigjøring fra krigsdogmatikken.
Det har vært noen sorgens og skammens år, det har vært tungt og mørkt. Men heldigvis ikke uten lys i mørke, og en konstant bevegelse av føtter som har gått for å bistå, trøste, hjelpe hverandre
å ivareta våre interesser på best mulig vis, tenne et håp om at en annen deal
kan være mulig hvis vi går for det, skriver han.
Som kjent er den foreslåtte reformen lagt død av Arbeiderpartiets landsmøte.
Det kom ikke uventa, skriver han, men er likefullt en stor skuffelse og et betydelig tilbakeslag i kampen for rusbrukeres rettigheter. Arbeiderpartiets ledelse har valgt å ta side med de
profesjonelle fagmiljøene som er investert i et fortsatt repressivt regime.
Hensynet til arbeidsplasser har fått forrang framfor de utsattes rettigheter,
og Arbeiderpartiet vil med dette forskusle denne muligheten til å rette opp i
gamle feil og synder, sammen med sine tidligere medskyldige i Høyre. Muligens
har Støre, Tajik &co en plan om å komme opp med en «bedre» reform når de
selv kommer i posisjon, men det gjør ikke deres posisjon mer appetittlig. Det
er rett og slett vondt og usmakelig å bruke en sak med så stor betydning og
konsekvens for et segment av befolkningen i en partipolitisk pissekonkurranse.
Les hele teksten i Torggata Blad