Kom på møte tirsdag 12
Etter varselet om en mulig konkurs har hausmanittene kommet raskt på banen. En rekke aksjonsgrupper er i arbeid med en støttefestival som skal avholdes enten 4. og 5. eller 14. og 15. desember, over hele huset, med konserter, forestillinger, utstillinger og julemarked. Kunstauksjon og spleis er på gang.
Forslaget til Annette Stav, fra Hausmania-bandet Dromedar, til assosiasjonstung tittel på festivalen har stolte tradisjoner: Hausmania brenner!
Har du noe å bidra med? Vil du være med, enten som utøver, aktivist eller medorganisator? Kom på møte i Flerbrukshallen tirsdag 12 november kl 18.
Eller ta kontakt enten her hvis det er på musikkfeltet eller her for visuell kunst.
En ny visningsplattform debuterer i byen. Og selvfølgelig er Hausmanitter involvert.
Tekst: Eli Tenga
I dag lanseres noe nytt i byen. Ikke en ny kommersiell bar, ikke et nytt eiendomsutviklings-prosjekt og ei heller en ny vinbar. I motsetning til den kommersielt hippe vekst-kulturen, så åpnes en nå en visningsplattform-
Plattform heter det sosiale møtestedet og en uformell visningsplattform for mindre produksjoner, forestillings-utdrag og produksjoner som er i utviklingsprosess.
Gratis inngang og høstens utgave av Plattform er kuratert av dansekunstner Rina Rosenqvist.
Programet for kvelden er: Teddy, «LØPSK», STORSVEEN/ KJØLÅS , «Prepping», Maja Hannisdal, «Venison» og Georgiana Dobre / Ellen Jerstad / The Big Dig Research «Slathered Tongue»
Av inn0slag fra Hausmanitter er det Ellen Jerstad i en research-kollektiv, og teksten deres er følgende:
Georgiana Dobre / Ellen Jerstad / The Big Dig: Slathered Tongue
“The tongue slathered up to lave bright mucus from the taurine pad enveloping the nostrils, muzzle tusked nearer boar than bull. It breathed cold steam in water-thin dawnlight. Its gut was heavy as some gone beer-hound´s, through muscle-ridget.”
– Samuel R-Delany, The Mad Man
The Big Dig er et performance research-kollektiv bestående av Maiken Rye, Georgiana Dobre, Annike Flo, Alejandro Chellet og Ellen Jerstad fra Scenekunstkompaniet Øy. Kompaniet utforsker temaer som heterotopi, utopi, teknologi-symbiose og spirituell oppvåkning gjennom prismatisk-økologi, seksualitet og feminisme.
Under Platform vil Georgiana Dobre og Ellen Jerstad dele et bløtkokt eksperiment fra et ufinansiert passion-prosjekt.
Slathered Tongue blir en utforskning av zombien som både en queer og utemmet, monstrøs kropp, men også som et speil på samfunnets besettelse av overfladiskhet og mekaniske anti-aldringsforstyrrelser. Inspirert av rumenske strigoi og norske draug utforskes mytologi, melodrama og black-metal-vokalpraksis i en zombiepornografisk nåtids-apokalypse.
I kveld 19:00 fremover på Blackbox
Noe av det mest avangarde, selv for Hausmania å være tok turen til oss for et par dager siden. Det ble servert datagenerert minimal vokalkunst.
Tekst: Eli Tenga
Når ordene som faller inn i innboks er «Datagenerert minimalistisk vokalkunst». På rad. Da vet man at man har med noe spenstig å gjøre.
«Crafting Sounds - Game of Music» er et sonisk eksperiment som ser musikken annerledes. For her er «Musikken er en trøst og en mulighet. En sluse for å bearbeide og utforske, både angster og frykter.
Vi tok et intervju med Mari Lesterberg som står for verket:
Når man leser bioen om konserten så virker det som et ganske avant-garde og unikt prosjekt. Kan du fortelle oss litt om bakgrunnen for å kreere «Crafting Sounds - Game of Music»?
- I 2023 ble Ane Bjerkan og jeg invitert av Universitetet i Oslo til å komponere et verk med gjenbruksmaterialer til et arrangement, og vi skapte verket “Garbage Sounds - Let the Music Sing”. Ideene bak “Crafting Sounds - Game of Music” sprang ut av dette arbeidet, samt etter å ha lest “Gjenbruk som kreativ kraft” av Nina Odegård, og sett hvordan de i Reggio Emilia-barnehagefilosofien samler og sorterer diverse gjenbruksmaterialer og bruker det til å lage rangioli-lignende mønstre.
På Startblokka på Linderud, der jeg har musikkrom, finnes det også et kreativt gjenbrukssenter (MUV - mulighetens verksted). De som jobber der går til miljøstasjonene og redder diverse materialer fra søpla, f.eks. kaffekapsler, bruskorker, trematerialer, metallgjenstander, tekstilprøver, o.l., og i tillegg samler de kongler, skjell, steiner og annet fra naturen, sorterer de og tilgjengeliggjør dem for barna via lek. Dette inspirerte meg, og jeg fikk lyst til å finne måter å kombinere dette med musikk og teknologi på. Jeg så hvordan disse hverdagsmaterialene har en styrke ved at det ikke finnes noen “riktig og gal” måte å leke med dem på. Samtidig er det et miljøaspekt ved å finne nye bruksområder for dette “søppelet”, fremfor å kaste det.
Jeg har tidligere holdt på med dumpsterdiving og har drevet med aktivisme for både miljø og for dyrs rettigheter, og jeg ser stadig etter måter å kombinere dette med kunst på.
Kan du, med enkel terminologi, fortelle litt om systemet du har satt opp for deres konsert?
- Systemet jeg har laget består av en prosjektor og et kamera som er plassert under en semi-transparent plastplate. Plastplaten fungerer dermed som et interaktivt lysbord. På lysbordet kan man plassere gjenstander i mønstre, i mitt tilfelle blir det da gjenbruksmaterialer. Via kamera kan man koble opp forskjellige egenskaper fra disse materialene til lyd og musikk, f.eks. Farge, størrelse, posisjon på lysbordet og hastigheten man beveger dem på. I mitt system har jeg også mappet alle bevegelsene til et “Game of Life”-spill som er igjen koblet opp mot musikk. Jeg jobber fortsatt med å få på plass alle elementene i dette interaktive musikksystemet, men målet er at man kan spille musikk med å lage forskjellige mønstre på plastplaten. Foreløpig fungerer systemet som en slags arpeggiator der man kan endre f.eks. tonalitet ved gjøre bevegelser på lysbordet. Jeg har også en theremin-aktig drone man kan spille på ved å flytte på lyssterke gjenstander på lysbordet.
På konserten på Hausmania brukte jeg dette systemet som et musikkinstrument i kombinasjon med loopstation og stemmen.
Hvordan påvirker det deg og spille rett før Electrond?
- Det funket veldig fint! Vi har våre likheter, da vi begge kommer fra prog-verdenen, og vi spiller sammen i band (Suburban Savages) sånn ellers, men musikken i soloprosjektene våres er også ganske forskjellig. Min musikk var ganske rolig og repetativ med mye bruk av vokal, mens Electronds musikk var hyperaktiv og energisk med svært mange simultane musikalske elementer. Jeg digger alt Electrond gjør, både i soloprosjektet hans og i Panzerpappa og Suburban Savages, sjekk det ut!
Det er interessant at du er inspirert av live-koding - det å binært manipulere programmeringen på lyder live via et cyber-språk. Hvordan oversetter du denne binære naturen inn i de «fysiske gjenstander i interaksjonen»?
- Målet med prosjektet er å kunne gjøre en form for live-koding via manipulering av de fysiske gjenstandene, men foreløpig begrenser dette seg til å manipulere en sonifisert game-of-life-algoritme med bevegelser på glassplaten. Å kalle dette live-koding blir kanskje ikke helt riktig, men det er inspirerert av live-koding da det involverer en god del improvisasjon i kombiasjon musikk som baserer seg på koding og programmering.
Kan du fortelle litt om din bakgrunn i musikk?
- Jeg har holdt på med musikk hele livet og har siden jeg var lite barn med sær musikksmak skjønt at det var dette jeg ville holde på med, altså synge og spille i band. Jeg har alltid hatt en veldig trang til å skape og uttrykke meg, helst gjennom musikk, så jeg har spilt i band og skrevet musikk siden de tidlige tenårene. Jeg oppdaget tidlig prog via Jethro Tull, som en venninne oppdaget ved en tilfeldighet, da hun hadde fått feil CD i coveret etter et CD-kjøp. Jeg skaffet meg deretter som 15-åring notasjonsprogrammet Sibelius og lagde min første prog-rock-sang som skulle vare i 45 minutter sånn som “Thick as a Brick” og “A passion Play” av Jethro Tull, men sangen endte opp ca. 4 minutter lang og med besetning bestående av instrumenter som obo og marimba i tillegg til rockebandbesetningen, og med diverse taktartsendringer, inkludert en blues-seksjon i ⅞-takt. Det var der det startet.
Min dype nysgjerrighet og interesse for musikk har servert meg en bachelorgrad i musikkvitenskap og en master i musikk, kommunikasjon og teknologi ved UiO, og i tillegg til dette soloprosjektet spiller jeg keyboards og synger i bandene Fraction Distraction og Suburban Savages.
Er det noen artister/album som du føler representerer ‘ånden’ i det du holder på med?
- Jeg vet ikke om så mye musikk som ligner mye på “Crafting Sounds”-prosjektet, da jeg ikke hører så mye på musikk som ligner. I det siste har jeg hørt mye på et belgisk band som heter COS, et indonesisk band som heter Abbhama og et brasiliansk band som heter Terrena Baldino.
Det skrives at du setter fokus på «klimakrise, overforbruk og forsøpling» - hva føler du musikken sin rolle er i miljø-problematikken? Er den for eksempel informerende eller illustrerende?
- Fra mitt synspunkt er musikken sin rolle først og fremst å la deg få lov til å være et menneske - og bare det - her og nå. Musikk er dypt menneskelig, og som mye annen kunst vet vi at det har eksistert så lenge som vi har eksistert som art, og det kommer til å følge oss så lenge vi er den arten vi er. Helt fra før vi er født responderer vi på musikk, og små babyer danser og synger når de hører musikk. Musikk er knyttet opp til identitet, og musikk bringer fram dype minner og følelser. Vi mennesker ødelegger og raserer. Men musikk og kunst er fredlig. Musikk trenger ikke ha et budskap eller agenda. Men naturligvis har den likevel ofte det.
Klimakrise, overforbruk og forsøpling er temaer hvor vi har dårlig tid på å handle. Jeg var aktiv i Effektiv Altruisme-bevegelen for noen år siden og prøvde å finne ut hva som var det mest effektive jeg kunne gjøre med min karriere for å gjøre verden til et bedre sted. Jeg håpte at jeg kunne bruke min evne til å lage musikk for å nå ut til folk og påvirke folk til å gjøre dyrevennlige og klimavennlige valg. Om jeg ikke er helt der ennå med dette prosjektet, er jeg kanskje et steg videre på rett vei.
Når du oversetter miljø-spørsmålet og vårt over-konsum til et sonisk univers - hvor kommer inspirasjonen fra? Er det mekanismene i vårt forbud eller er det den antropocene tragedien bak som driver dine lydlige eksperiment?
- Det ligger veldig i vår tid å være opptatt av miljøspørsmålet, og for min del startet det med aktivisme for dyrs rettigheter. Rundt 2010 ble jeg vegetarianer etter å ha lest om speciesisme og artikler av Siri Martinsen, om hvordan dyr blir utnyttet som ting eller maskiner i svære fabrikker for at vi skal kunne konsumere deres egg, kjøtt eller melk. Kyllinger som kollapser over sine egne brukkede ben, fordi de er avlet opp til å bli de største kjøttstykkene. Jeg har selv vokst opp på gård med kuer, og har alltid vært glad i dyr og skjønt inni meg at de har følelser. Det finnes ingen logisk grunn til at vi skal bruke dyr på den måten vi gjør i dag, nå som vi kan spise mat utelukkende fra planteriket som er næringsrik, velsmakende, sunn og tilgjengelig. Vi vet mer enn noen gang om at dyr kan føle, at plantekost er det sunneste for oss, at kjøttkonsom er en klimaversting. Likevel slaktes 20 millioner dyr i året, bare i Norge.
Dyrenes rettigheter er min største drivkraft, og dette henger sammen med miljøspørsmålet, da jeg mener at hvis vi klarer å kraftig redusere konsumet av animalske produkter er mye gjort. Den antropocene tragedien fascinerer og skremmer meg. Jeg er som mange andre veldig skremt av hva som skjer i verden for tiden, og jeg bekymrer meg for framtiden. Musikken er en trøst og en mulighet for å bearbeide og utforske angster og frykter.
Gjerne gi oss et par tre ord som dere føler summerer opp det man kan oppleve under «Crafting Sounds - Game of Music»?
- Datagenerert minimalistisk vokalkunst
Tirsdag 29. oktober var det kalt inn til krisemøte på
Hausmania. Og hausmanittene hadde forstått alvoret og stilte opp. Husets økonomiske
situasjon er prekær, og til tross for ledelsens noe uklare og rotete framstilling
av problemet, tok forsamlingen saka i egne hender. En rekke aksjonsgrupper ble
dannet og gikk øyeblikkelig i operativ modus. Vi kan vente oss en rekke tiltak
som skal få inn penger på kort varsel, deriblant en liten festival på huset 4.
og 5. desember, med konserter, forestillinger, utstilling og julemarked.
Vi kommer tilbake med mer stoff om dette.
PS: I en tidligere utgave av denne teksten ble det oppgitt at støttearrangementet skulle avholdes 4 og 5 november. Det er nå rettet til 4 og 5 desember
Hvis det ennå ikke har gått opp for Hausmanias medlemmer så bør det nå ikke være tvil lenger: Huset står i øyeblikket i en livstruende krise. Styreleder Tron Furu og nestleder Henriette Brådalen Ødegaard ber medlemmene kjenne sin besøkelsestid og komme på husmøtet i morgen, tirsdag 29. oktober.
Tekst og foto: Chris Erichsen
-Krisa er ikke noe som kanskje oppstår dersom hvis om atte. Den er her nå! Vi har 200.000 kroner til gode i husleie hos medlemmene. Kan hende har dette vært underkommunisert, men nå skal det pinadø ikke være tvil lenger!
Styreleder Tron Furu på Hausmania er i et usedvanlig alvorlig lune. Jeg møter ham og nestleder Henriette Brådalen Ødegaard i kafeen hos Hausmania-nabo Vega scene. Nylig sendte de på ultrakort varsel ut en innkalling til husmøte i morgen tirsdag 29 oktober for å tydeliggjøre situasjonen for medlemmene. -Kulturetaten i Oslo kommune (KUL) har begynt å se på tallene og vår evne til å håndtere de utgiftene vi har og sagt klart at det går ikke opp. «Dette har ikke dere penger til». De truet med inkasso, noe vi fikk avverget med fire timers margin. Vi måtte permittere flere ansatte sommeren igjennom. Hadde vi ikke gjort det hadde vi vært konkurs nå. Noe må gjøres - og det øyeblikkelig. På det siste allmøtet der vi skulle rapportere om forhandlingene med KUL, kom det 4 – fire – medlemmer! Dette ropet er i praksis et utkastelsesvarsel til dem som ikke er ajour med leia eller ikke har noen tydelig nedbetalingsplan. Nå må medlemmene kjenne sin besøkelsestid.
-Jeg går ut fra at dette handler om mer enn bare medlemmer som ikke betaler? Hva er bakgrunnen for situasjonen?
Tron: Ja, det finnes også en bakenforliggende historie her. Hausmania har gjennom åra ikke hatt noen veldig sterk økonomistyring, delvis på grunn av at regnskapstjenesten vår har vært under pari, både i tida da vi hadde en egen regnskapsfører på huset og dessverre også med det regnskapsbyrået som vi nå har leid inn.
Henriette: Det handler også om det covid-etterslepet som så mange sliter med, hvor alle oppsparte midler under pandemien ble brukt til å betale strømmen, samtidig som vi ikke fikk noen strømstøtte.
T: For å ta en liten statsminister så må jeg nok også skylde litt på forrige regjering. Styrearbeidet i 2021 og 22 var ganske slepphendt, så da disse svære utgiftene kom rant pengene bare ut, uten styring. Vi har jo også hatt en uheldig praksis på huset ved at vi har vært for snille med folk som har opparbeida seg mye husleiegjeld, som vi har ettergitt for ikke å sette folk i varig økonomisk knipe. Dette har utgjort opptil 2 - 300 tusen per år. I løpet av de siste fem åra har vi på den måten gått glipp av minst en halv million. Det er penger som kunne ha kommet godt med nå.
H: Hausmania er jo til for kunstnerne, så vi har prøvd å ta vare på de som trenger det mest. Det blir vi straffet for nå.
T: Tidligere i år måtte vi kaste ut en som skyldte 80.000. Det er en lang prosess, med namsmann og hele pakka, så det tar flere måneder å få ut en person som ikke betaler og dermed i praksis opererer som gratispassasjer.
-Det påstås stadig, uimotsagt, på interne og eksterne fora for huset, at årsaken til uføret er Flerbrukshallen og bardrifta?
H: Jeg ser at det gjentas i det uendelige, men det er et faktum at begge deler går med overskudd. Dette måtte jo en av de argeste kritikerne også innrømme da rett regnskap ble lagt fram på årsmøtet. Her skal vi ta sjølkritikk fordi at regnskapet som først ble sendt ut viste at virksomheten gikk med underskudd, men det var feil regnskap.
T: Det er forsåvidt riktig at den avdelingen ikke akkurat har vært noen pengemaskin. Men der har vi gjort det som Hausmania skal gjøre, nemlig å åpne rommene for smal kultur som ikke samler de store folkemengdene.
H: Det er jo nettopp den typen arrangementer som folk her på huset ønsker. Vi vil jo ikke fylle Flerbrukshallen med techno-arrangementer kveld etter kveld, selv om de gir penger. Hvis vi skal fylle oppdraget vårt som en arena for smale kunstneriske uttrykk så må vi ta høyde for å gå med underskudd innimellom. Men poenget er at disse arrangementene har vi allerede fått støtte til fra Kulturetaten, Kulturrådet, Fond for lyd og bilde osv, nettopp som en underskuddsgaranti.
T: Flere har stilt spørsmål ved lønnsutgiftene til de som jobber i baren, men baren er de facto selvbærende.
H: Ja, og når noen leier seg inn i lokalet så betaler de det de ansatte i baren koster. I de tilfellene er det altså leietakeren, ikke Hausmania som betaler lønna til de baransatte. Så jeg forstår rett og slett ikke kritikken. Vi driver jo Flerbrukshallen og baren så økonomisk forsvarlig som mulig. Vi tilstreber å aldri ha flere på jobb enn strengt nødvendig. Så er det ikke alltid vi treffer blink på hvor mange vi tror kommer. Noen ganger kunne vi kanskje hatt en i stedet for to i baren, men det er en risiko vi må ta innimellom og summen viser uansett at vi går i balanse eller med overskudd fordi vi altså har fått støtte til disse arrangementene.
-Hvordan reagerer dere på all kritikken?
-Jeg synes det er synd at kritikerne ikke tar kontakt direkte med oss som har skoa på og stiller oss konkrete spørsmål, så skal de få svar, sier Henriette. -Jeg må innrømme at jeg blir lei meg av å bli hengt ut og få slengt alle disse anklagene etter meg. Jeg er jo ikke ute etter å skade huset eller mele min egen kake. Jeg er opptatt av at virksomheten skal komme huset vårt til gode. Jeg ville bare satt pris på om noen hadde kommet til meg og sagt at det eller det kunne dere kanskje gjort bedre og kommet med konkrete forslag til forbedringer.
Vi lar den oppfordringen fra Henriette henge i lufta så lenge og så sees vi på husmøtet.
Bandet Flammer Dance Band som holder til her på huset, er aktuelle med ny EP. Vi fikk snakket litt med Torbjørn fra septetten
Tekst: Eli Tenga Foto: Flammer Dance Band
Om man er heldig med timingen kan man noen ganger, rett under broa som deler atelierene fra musikkavdelinga, høre lyder som høres ut som tatt fra Kalakuta Republic i Lagos på 70-tallet. Hoftene har allerede begynt å gynge mens man hører nærmere etter: når en føler at det er en kosmopolitansk sensibilitet, kontemporær tilnærming og dryss av norsk fromhet som skyver rytmene nå som kroppen din svaier etter.
Lyden kommer fra studioet til Flammer Dance Band. Et syvmanns psykedelisk-funk-orkester som de siste årene har tilført Norge sårt trengte fete rytmer. Det er både så lokalt og verdensomspennende som man får det.
Flammer’ er aktuelle med sin nye EP «Gynger» og vi snakket med en av mennene bak denne supergruppen, Torbjørn:
Gratulerer med ny skive! Dere hadde jo nylig en liten tour i Storbritannia - hvordan gikk den opplevelsen?
- Uk var supert. Spillestilen og energien vår resonerer godt med britene og konsertene gikk veldig bra. Vi kommer definitivt tilbake!
Dere ble på en av konsertene åpna for av en av mine desidert favoritt DJer, Haseeb Iqbal, hvordan gikk det seg til?
- Haseeb er god kompis av Bror i bandet, så det ble naturlig å spørre han om å bli med på London showet.
Når jeg midt i korona ble introdusert for «Flammer» (2018), dro jeg umiddelbart linjer til den ny-jazz renessansen sentrert rundt London og spesielt band som Ezra Collective og Kokoroko. Er den en forskjell på måten musikken deres mottas i utlandet og her hjemme? Er interessen større? Danses det mer enn her hjemme?
- Det er generelt god respons, i Oslo vet de hva det går i men i utlandet kan det fort ta en 30-40 min før publikum løsner. Det er alltid gøy å spille for folk som ikke kjenner oss fra før der vi må jobbe litt ekstra for å få de med på taktene.
Det er jo en stor scene rundt - hva skal vi kalle det - musikk spirende ut fra den vest-afrikanske 70-talls groove tradisjonen. Hva dro dere til denne «sounden»?
- Mange av oss samler plater og har dykket dypt i afrikansk funk fra vestkysten men også Somalia, Kenya og Ethiopia, i tillegg til svingende rytmer fra bla Tyrkia, Thailand, Kapp verde og Latin-Amerika. Flere av oss har også bakgrunn som breakere og har danset til denne musikken i åresvis.
Jeg har jo spesielt notert meg kvaliteten på utgivelsene deres lydmessig. Nå er dere jo på Lyskestrekk som smeller ut godsaker. Men kan dere si litt om hvordan dere arbeider med å få fanget den varme, fullendte, kornete men samtidig relativt klare lyden? Hvordan inngår rommet her på Hausmania inn i dette?
- Rommet på Hausmania setter oss i riktig stemning. Opptaks-oppsettet vårt er basic og ikke super-spesielt. Vi har et tydelig mål om hvordan vi vil låte og strekker oss etter det ved å skru instrumentene så de låter fett i våres ører. Generelt handler det om å gi plass til instrumentene i lydbildet, ‘saturere’ lyden litt og rulle av litt topp og bunn der det passer.
En del av perkusjonen i denne musikken er jo basert på Tony Allens arbeid. Jeg liker spesielt at dere nikker til dette men også kjører deres eget løp, med både trommesett og øvrig perkusjon (Pablo), uten at det føles som et attentat på ørene. Hvordan har denne balansen artet seg?
- Pablo og Olve (trommer) er perkusjons-brødre og mestere på å spille hverandre gode. Et samspill som har blitt bedre og bedre. En ting vi har jobbet med er å ikke overspille, men finne enkle ting som svinger bra.
Uttrykket deres og estetikken deres er jo et som, for undertegnede i hvert fall, glir inn med mye av paletten og det visuelle uttrykket til Hausmania bakgård en sommerdag for eksempel. Når kom dere over Hausmania først og hva var deres førsteinntrykk av stedet.
- Flere av oss har vokst opp med Hausmania i bybildet, som et sted der vi har kunnet uttrykke oss fritt og fått oppleve alternativ kultur. Her har vi danset, sprayet, festet, og spilt mye musikk sammen. Generelt alltid positive folk som lar deg holde på med ditt uttrykk i fred.
Hvordan har det vært for dere å ha studio her på huset? Hvor lenge har dere hatt det?
- Vi har vært her i 5-6 år. Hausmania har vært en game changer for oss, der vi har skapt vår egen kreative sone. Her har vi på Lyskestrekk (red.anm: plateselskapet de gir ut på) spilt inn 5 LP’er og 6 7” tommere, og hatt en hau av øvinger. Vi er veldig takknemlige for å kunne være her.
Siden den første EP og albumet, hva har vært litt ledetrådene for uttrykket deres til denne nye skiva «Gynger»?
- Vi er mer komfortable i uttrykket vårt i dag. Føler vi har funnet vår stemme og at ting kommer mer naturlig. Samtidig er soundet og uttrykket vi strekker oss etter det samme som på første skiva.
Hva er det neste for Flammer? Noen konserter inn mot årsslutt og kanskje noen ide om når den neste fulle LPen lander?
- Vi spiller på Blå 19. des og drar på Europa turne i slutten av januar!
Den nye skiva «Gynger» er ute der du finner din musikk. Mer info om Flammer Dance Band finner du her.
Den månedlige klubben på Kafé Hærverk, Pure Ecstasy, fyller tre år! I den anledning tok vi en prat med duoen som driver hele sulamitten.
Tekst: Eli Tenga Foto: Pure Ecstasy
For en som gjennomgående i elektronisk musikk via house, så har Oslos nær-totalitære dreining mot fast-techno vært et traust skue. Og Housen som spilles på klubb gjør kveldene ofte til «new-age», «hippie»-utvannede tribale, progressive affærer eller trivielle, formulaiske tech-house sessions. Til og med kryssningen mellom disse, en slags «tribal-tech» er å spore - i alt fra skog til kjeller.
Derfor var møte med kvelden Pure Ecstasy på Kafé Hærverk et blidt møte med den stolte house-tradisjonen. Pumpin’, jackin’ og stompin’ - ekte 110% fullblods-house! Med en virilitet og uforutsigbarhet som harker tilbake til ikonet Ron Hardy.
Pure Ecstasy fyller tre år i kveld og vi tok en prat med duoen bak: Krister Kolstad og David Dajani:
Dere er gjennomgående ‘pushere’ av Chicago/Detroit tradisjonen av elektronisk dansemusikk. Hvordan møtte dere denne grenen av dansemusikk i deres liv?
David: - Jeg hørte «Hyperspeed» fra førsteskiva til Prodigy da jeg var 10-11 år. Ikke akkurat Chicago/Detroit, mer breakbeat/hardcore fra Braintree, Essex. Og så ble det dypere og mer atmosfærisk house og techno via radio og mixtapes fra jeg var 12-13. Det var i 1996/1997. Mye kontemporære utgivelser fra New York, Paris, London, Manchester, Leeds, L.A., Bergen - og fra Chicago og Detroit, selvsagt.
Krister: - For min del starta vel interessen for techno(+++) på ekte med Andy Stott og Claro Intelecto osv(derfra var veien ganske kort til Deepchord, Basic Channel og denslags) rundt 2007, rundt samme tiden som noen venner og jeg begynte å gå på The Villa og andre steder for å vrikke på hofta! :) Så har det bare balla seg på derfra. Hørte selvfølgelig på Prodigy og Daft Punk osv i oppveksten, men det var altså først rundt 2007 det ble et ordentlig fokus.
Kan dere fortelle litt om opprinnelsen til Pure Ecstasy? Og litt av ideen bak det navnet, og DJ-navnene Dajani og Krass?
David: - Krister lurte på om jeg var hypp på å bli med å starte en månedelig klubb på Hærverk. Jeg hadde spilt der et par ganger allerede og likte viben, så det var ikke vanskelig å takke ja. Navnet «Pure Ecstasy» valgte vi fordi det passer atmosfæren i musikken vi spiller. «Dajani» er etternavnet mitt, så jeg kjører bare på med det.
Krister: - Vi har vært venner i nærmere ti år nå, og fant vel ut at vi hadde mange fellesnevnere innenfor musikk(ikke bare elektronisk, men rock, metal osv også). Vi spilte litt sammen her og der før covid så det føltes naturlig å fortsette med det når alt av restriksjoner lettet! :) Selve navnet var det David som kom med, og som han spesifiserte fra starten: “Det har ingenting med stoffet å gjøre, men følelsen!” Ecstasy var jo tross alt ordet for en følelse/sinnstilstand lenge før stoffet kom :) Jeg “fikk” navnet Krass av en kompis da vi satt og hørte på musikk og drakk øl, så kom det noe musikk jeg hadde ytterst lite til overs for på anlegget, det er noe jeg ikke klarer å holde for meg selv, og kompis sa “Du er så krass når det kommer til andres musikksmak”!
Dere har holdt på i tre år. Hvordan har dere opprettholdt kontinuiteten? Og har dere forandret deres filosofi rundt kvelden disse tre årene?
David: - Jeg har opprettholdt kontinuitet ved å møte opp hver gang det er klubb. Filosofien min er å spille rå musikk. Og den har ikke forandret seg. Så det går mye tid til å lete etter i hvert fall forholdsvis obskure house- og techno-tolvere som jeg synes er fete. For det meste er det 90-talls ting. Ikke fordi det er en retro-greie. Låta jeg spiller må oppleves tidsriktig og moderne den dag i dag. Det var bare en annen «feeling» i musikken på den tiden, og det var den «viben» jeg først forente meg med, så da er det helt naturlig for meg å spille de tingene, selv i dag.
Krister: - Filosofien har vel strengt tatt vært den samme siden starten, målet er å få folk til å oppnå ekstase(eller føle seg bra og slippe seg løs på dansegulvet i hvert fall) gjennom å spille oppløftende elektronisk dansemusikk i diverse former. Vi starter jo ganske rolig i house-landskapet før vi tar det oppover gjennom techno(og diverse sidesprang, alt kan skje) og videre inn i acid/gammal goa/whatever, så det er jo en slags reise. Om man kommer klokka 1(som folk gjerne gjør i denne byen), da går man fort glipp av mye bra musikk!
Hva er deres tanker rundt den nåværende scenen og statusen til Chicago/Detroit-elektronika i byen og i Norge generelt?
David: - Jeg vet ikke hva som foregår eller hva folk holder på med. Haha.
Krister: - Tja, den generelle tilstanden innenfor klubbmusikk nå om dagen er jo rimelig krise. Styrt av trender på den ene siden og såkalt “business-techno” på den andre. Personlig håper jeg begge deler blåser forbi snarest og at danserne/publikum blir mer interessert i faktisk kvalitet og hva de selv føler for å danse til enn hva som er “kult”. Heldigvis er det jo mange rundt om i hele verden som holder på med kule ting, men de er ikke akkurat i søkelyset om dagen.
Hva er dere føler dere for ved å spille på Kafé Hærværk , som man ikke får andre steder?
David: - Jeg spiller kun på Kafé Hærverk. Det er nice å ha et sted å komme tilbake til hver måned, og å bygge opp en musikalsk profil over tid, som gir mening for både oss og for de som kommer for å høre oss spille gang etter gang.
Krister: - Hærverk er jo et helt unikt sted i våre hjerter. For det første er det jo høy kvalitet på musikken som kommer gjennom anlegget 99% av tiden, og noe av stedets sjarm er jo at det er en slags smeltedigel. Når man kan snakke med folk dypt inne i jazz og improscenen det ene minuttet, en rocker eller punker det neste og så hardcore technoheads(både unge og gamle) etter det igjen, sier det seg jo selv at det er et spennende sted å være. Forutsatt at man er interessert i musikk da selvfølgelig. Når det er sagt tror jeg man skal kunne ha det rimelig gøy selv om musikk ikke er hovedfokuset også, Hærverk er rett og slett et av byens koseligste steder! :)
Kan dere fortelle litt om første gang dere ble kjent med Hærværk og Hausmania - hvilke tanker gjorde dere dere?
David: - Jeg ramla vel inn på Hærverk for første gang i 2017 og likte stedet umiddelbart. Nå har jeg vel brukt uttrykket «atmosfære» opptil flere ganger for å beskrive klubben vår og Kafé Hærverk, men det er liksom ikke så mange andre uttrykk som beskriver greia bedre. Det er ikke så mange distraksjoner der. Ikke noe dyr kunst på veggene eller whatever. Det er bare opplevelsen mellom DJ og dansegulv som teller, og hvis ikke den fungerer, så fungerer vel strengt tatt ikke du der, heller.
Krister: - Hærverk ble man jo fort kjent med da de åpna i 2017, siden det var der de hadde den beste klubbmusikken og atmosfæren osv, noe som fortsatt er tilfellet selvfølgelig :) Hausmania var jo selvfølgelig før det en gang igjen, men hukommelsen svikter :D
Er det noen øyeblikk som stikker seg ut i levetiden til Pure Ecstasy?
David: - I løpet av de tre årene vi har holdt på, så har det jo blitt noen låter som har blitt «bonafide» Pure Ecstasy-klassikere. Låter som vi spiller igjen og igjen. Men vet ikke helt om vi skal røpe navnet på dem. DJs burde ha sine egne låter. Kanskje Krister kan røpe?
Krister: - Ikke noe veldig spesielt, tidvis ville tilstander med kø bort til Vega, tidvis ganske så rolig, alt går jo i bølger! Men vi kjører på videre, vi handler nye plater hele tiden! :)
Kan dere peke på noen skiver som dere føler representerer ånden til det dere holder på med?
David: - Ja, da er vi tilbake til dette med eksklusivitet. Hvorfor skal folk dukke opp på kveldene våre og høre det andre DJs spilte kvelden før? Det som er viktigst er atmosfære, lyd og musikk. Hvem det er som står bak låta du lukker øynene og danser eller kliner til, burde egentlig ikke telle i det hele tatt.
Krister: - Enig med David på én måte, samtidig som jeg mener at god musikk er til for å deles, så her kommer et par i hvert fall :)
Racoon – Tune By Racoon (House Mix)
Wishdokta - Rise Up
Lucky People Center - Sundance
Gjerne gi meg et par tre ord som summerer opp det man kan oppleve under Pure Ecstasy?
David: - Pure Fuckin Ecstasy.
Krister: - Oppløftende og lekker elektronisk dansemusikk! :)
Pure Ecstasy fyller tre år i kveld hos beste Kafé Hærverk. Mer info her.
IronShirt bringer live roots-reggae til huset i kveld. I forkant tok vi et par kjappe med vokalisten deres Natalie Aldema.
Tekst: Eli Tenga Foto: IronShirt
IronShirt blir beskrevet som et band som spiller klassiske, gode reggae-roots covere med super-band, flerstemt sang og melodica med klang. Noe de bringer til oss her på Hausmania denne fredagskvelden.
Det blir seigt, jorda og gyngende-groovy blir det når IronShirt jager Lucifer ut av byen. For å lære mer om har vi gjennomført et intervju med vokalisten deres Natalie Aldema:
Kan dere fortelle litt om bakgrunnen til opprinnelsen av IronShirt bandet?
- Interessen for roots-reggae fikk jeg når jeg bodde i København i år 2000 i forbindelse med musikk-studier men ikke på grunn av musikk-studiene. Det var året etter at jeg hadde vært med på okkupasjonen av Hausmannsgate 42 at jeg ble faktisk også ble med på oppstarten av Christiania Jazz-klubb. Der sang jeg på jam-sessions og jobbet litt frivillig også hadde jeg en norsk, punka kjæreste i samme periode som introduserte meg for sjangeren. Han handla Lee Scratch Perry og Eek-a-Mouse mm. på markedet i staden mot kontrasten av at jeg sang og studerte jazz - på tross av å ha spilt i psykedelisk rockeband i ungdoms årene mine.
…Så tilbake til Norge mange år senere i 2016 da jeg jobbet som booking-ansvarlig for en pub i Gamlebyen i Oslo. Der tenkte jeg at siden jeg lenge hadde hatt lyst til å synge flere av de gamle roots-låtene så kunne jeg like gjerne starte opp et Reggae-Roots husband for puben. IronShirt ble da til i trio-format med vokal, bass og trommer.
Det er roots-reggae covere på menyen. Når dere skal spille etter noen av de mest ikoniske instrumentalistene i verden og en helt unik-sound - hvordan konfronterer dere slik en ambisiøs retning?
- Alibiet var at det var tilstrekkelig upretensiøst å være et lokalt husband uten ambisjoner. Men jeg mener at hvis man føler noe resonere i hjertet så må man gi tillit til at feelingen kommer gjennom en rå/ren kanal. …så tester man ut å spille, synge og hører om det funker eller ikke. Jeg syntes at det funker!
Blir det mer at dere ønsker å rekreere så nære som mulig sounden i de respektive sporene, eller er det viktig for dere å legge til deres karakteristikker og deres vri?
- Når jeg synger cover-låter hermer jeg nok litt i start-fasen. Man trenger ikke å være redd for å herme heller. Jeg mener at det er god læring og en interessant opplevelse å liksom begi seg ut på ukjent farvann inn i noen andre sitt utrykk. Fordi man finner mye mer enn man tror før man har gjort det. Så tar man med seg låta sin karakteristikk også sang-messig og legger til sin egen flavour. Jo mer man synger en låt jo mer kroppslig-gjort blir den og man får etterhvert overskudd til å variere og leke mer med grunnstrukturen slik at utrykket blir en personlig miks.
Roots-reggae har jo utallige grener og mange har sine favoritt deler av sjangeren. Kan dere fortelle litt om noen spesielle artister/studioer som fanget deres interesse?
- Jeg er isåfall en anarkist som valser inn i roots-landskapet ukritisk og forsyner meg fra låter både til høyre og venstre. Men jeg tror kanskje repertoaret er litt «hit-basert»? La min første elsk på Eek-a-Mouse fordi han er så artikulert i sin vokal-teknikk og det minner meg om utrykk fra både mitt kultur-opphav og jazz-scat. Men ironisk nok har vi ingen cover-låter av han på setlista selvom jeg har en på ventelista. Det er også naturlig for meg som er kvinnelig vokalist å trekke mot Dawn Penn, Marlena Shaw, Sister Nancy, Marcia Aitken, Tanja Stephens mm. selvom jeg digger storheten til Barrington Levy og Toots eller effektene til stemmer Jacob Miller og Desmond Dekker.
Det står skrevet i bioen deres at dere skal «jage Lucifer ut av byen». Ser dere på roots-reggae som spirituell musikk? I så fall hvordan lever deres prosjekt med denne spiritualiteten? Hvordan arter den seg?
- Ja, Lucifer er skyggene: de er der men det er ingen vits i å dyrke de. Destruktivitet er nedadgående krefter og de konstruktive er oppadgående, lys kraft. Alt er så skjørt i dette livet at man må prøve å få tanker, ord og handlinger på det konstruktive sporet. Jeg tror at spiritualitet i livet er viktig slik at selvom ting tar slutt eller går tapt så kan man klare å generere nytt håp.
Min siste læremester i spiritualitet var hunden min Frida som jeg arvet, og som gikk bort i fjor på denne tiden. Følsomheten hennes, den subtile men sterke kommunikasjonen - trofastheten og kjærligheten - men også det at hun trengte tilstedeværelse eller skikkelig kjerne/forankring i kommunikasjonen aka no bullshit. Hun responderte på alt fra noia i trafikken hvor vi gispet i kor og hjertelig «bonding» som når hun søkte snuten mot meg og liksom understreker det jeg har følt av ømhet for henne før jeg rekker å vise det. Hunder hører hjertet snakke! For meg beviser det at følelsen er ekte, på samme måte som man kanskje kan kjenne at reggae-roots har et rått og rent utrykk? Når eksempelvis dyr og barn reagerer så tenker jeg at det er ekte og når Bob «groover» så er det spirituelt! Det er ikke han men han er kanal for DET og lar det strømme gjennom seg.
Livsenergi er spirituelt og man må åpne opp for det. Vi kan faktisk gradvis falle fra hverandre og reise ut av tiden med flaggene til topps! Ser for meg at jeg liksom styrer en pirat skute gjennom kratt og skjær med måker på til siste planke! Det er mitt livsmotto: «Jeg går ned med flaggene til topps!» Tror nok at Lee Scratch Perry følte den frekvensen der når han lagde låta «Having a party».
- Reggae cover-band har jo kanskje hos noen et ry på seg for å være «all-inclusive-på-Hawaii» musikk. Det er jeg selvfølgelig veldig sikker på at dere er - siden vi booker dere. Men jeg lurer på om dere, for den gjengse nordmann, kan greie litt ut om hva dere ser som forskjellen i å oppleve ‘ekte’ roots framfør tilgjort reggae?
Får litt noia når du sier det på den måten, men kommer på hva min mentor Earl Chinna Smith sa til meg inna de Jard - fi real, under mango-treet sitt i Kingston: «If you didn’t do anything wrong you have nothing to fear or be nervous about» - da han adresserte min nervøsitet/usikkerhet før jeg skulle synge litt på Dub Club oppe i Jackson Hills over Kingston-by. Jeg forsøker å synge fra sjela mi og derfor resonnerer det i hjertet noe som Frida-vovva beviste for meg: det at selvfølgelig er dette en ekte greie! Det gir healing. Også er det det knudrete, krokete, finurlige, skjeve og organiske vi digger med Roots. Det som er naturlig og rått.
- Dere nevner slagere som «Police & Thieves», «Chase the devil» og «Rainy Night in Portland» - kan dere si litt om hvorfor akkurat de sangene er slagerne dere fokuserer på? Er det noen elementer i de som tiltrekker spesielt mye?
Digger falsetten til Junior Murvin i «Police and Thieves» som faktisk også blir svært lyst for min dame-stemme. Videre så hentet jeg IronShirt-begrepet fra «Chase The Devil». Utrykket kommer opprinnelig fra en kampsport teknikk, så jeg valgte det på bakgrunn av at jeg var miserabel og svak i sjela etter et kjipt samlivsbrudd. Jada klisjeer er også helt ekte! Låta har sterk spirit og jeg ser for meg at jeg jager bort mentale og energetiske torner og tanke-troll til en annen planet med den manende lyrikken. Når Watty synger «Rainy Night» er det funny med den abrupte rytmiske fraseringa hans syntes jeg - likeledes som dypheten i stemmeklangen hans som jeg da ikke vektlegger i min tolkning av gitte begrensninger. Jeg digger karakteristikken i de ulike sangernes utrykk som for eksempel måten Jacob Miller synger sin egen delay-effekt i real time. Jeg syntes de små tingene der er utrolig finurlige og sjarmerende!
- Gjerne gi oss et par tre ord som dere føler summerer opp det man kan oppleve under en IronShirt konsert?
Dans-e-fot! Vi vil bare vibe og løfte energien sammen med dere noe så sjukt. Leva mens vi gjøre! Som vi sier i Drammen.
- Til slutt, det vedvarende umulige spørsmålet: Scratch eller Tubby?
Begge men Perry er jo next level! Han er jo en myte, en karakter og noe helt for seg selv. Jeg liker den type genuinitet. Det tror jeg også er del av rasta kulturen… samme om ting ikke er perfekt hvis det er autentisk.
IronShirt spiller i kveld (25/10) og dørene åpner klokken 20. Mer info her
En prat med PODIUM-aktuelle Louis Schou-Hansen om alt fra falske tårer til paternalistisk eierskap.
Tekst: Eli Tenga
Med utstillingen TRAGEDY hos Podium og et residency hos PRAXIS Oslo, så har Louis Schou-Hansen virkelig satt et preg på huset denne oktober måned. Etter et tilfeldig møte og en delt sigarett i Humla bakgården, har vi opprettholdt en dialog som endte med et relativt omfattende intervju.
I intervjuet snakker Louis først om det aktuelle arbeidet han har gjort her på huset. Etter hvert utbroderer han om veien hans til der kunsten hans er, hvor han trekker inspirasjon fra og hans tanker om hva Hausmania har å si for kunstnere som han. Med motiver som vestlig skjørhet, tvungen assimilering og tendensen til institusjonell begrensende rovdrift ovenfor avant-garde kunstnere.
For et par uker siden hadde du åpning på utstillingen TRAGEDY hos PODIUM - hvordan føler du deg nå som vernissasjen er sluttført?
- Jeg føler meg bra, har I alle fall ikke ramt et antiklimaks enda og åpningen var intens men gøy. Det er første gang jeg produserer et fullendt verk for et utstillings format, så det er et annerledes publikumsfokus å navigere i, i motsetning til teater eller mer tradisjonelle performance-format, der en ofte arbeider med en type ‘begynnelse-til-slutt’ dramaturgi og der nerver, adrenalin og slikt er mer konsentrert innenfor en kortere tidsramme på et vis.
Kan du fortelle oss litt om TRAGEDY - hvordan oppsto ideen, hvordan var prosessen og hvordan føler du deg nå som prosessen er avsluttet?
- For en stund siden ble jeg lettere besatt av et sitat fra den avdøde rumenske kunstneren og teoretikeren, Alina Popa «Kroppen er ekte men hva vi tenker om den er fiksjon» (red.anm.: oversatt fra engelsk). I sitatet refererer Popa til den vestlige verdens konseptualisering av menneskelig subjektivitet og hvordan det å bli et subjekt, fra dette perspektivet, essensielt defineres som materie som har klart å separere seg selv totalt fra naturen via diverse kulturelle fiksjoner opp gjennom historien. Av en eller annen grunn, begynte jeg å flette sammen denne prosessen av de-naturalisering av subjektet med historien til det tragiske teater. Dette fikk etter hvert vestens konstruksjon av mennesket som et subjekt til å fremstå som en form for ultimativ tragedie. En rar form for tragedie som tilsynelatende driver og looper seg selv inn i en form for selv-destruktiv evighet, fanget i en mareritt-liknende tilstand uten progresjon eller endring.
Basert på dette, oppsto idéen om et mørkt rom drapert i tunge svarte tekstiler som en simulasjon av et mareritts-aktig landskap. I tillegg, refererer disse tekstilene til den klassiske scenografien fra det tidlige moderne tragiske teater og draperinger fra barokken, da dette er perioden vi finner mye grunnlag for den subjektivitets-forståelse vi identifiserer oss med i dag. Jeg visste også relativt tidlig at jeg ville ha to kropper i rommet. Da jeg begynte å jobbe med utøverne, Elise og Thjerza, brukte vi derfor mye tid på å undersøke forskjellige kulturelle bilder, kroppsliggjorte materialer og symboler fra den vestlige kanon, som på ulik vis har vært signifikante for måten subjektivitet arter seg i dag. Dette var med hensikt på å bygge et kaoshistorisk arkiv av fysiske materialer som Elise og Thjerza da navigerer i utstillingen, som en uendelig loop uten kronologi eller linearitet – de sitter liksom fast og kjører rundt i de samme bilder igjen og igjen. På denne måten skildres de to karakterene som kropper overveldet av sine egne konstruerte fiksjoner og som har skjønt at de er fanget i sin egen dritt-kultur uten rømningsveier.
Etter hvert i prosessen, imens vi forsøkte å bearbeide disse materialene, la vi til et lag der de konstant gråter, men en type kunstig grining. Ingenting av det de gjør eller føler i utstillingen forsøker å fremstå som ekte, alt er simulasjoner som konstant balanserer på grensen mellom det tragiske og det komiske. Fra det perspektiv kjennes verket ganske patetisk ut - en følelse der nokk også springer ut ifra at det ofte er vanskelig å engasjere seg i vestens historiske kanon uten å konstant bli konfrontert med selv-ynk og jamring.
Jeg er selv relativt utenforstående til den eksperimentelle, kontemporære scenen - kan du fortelle litt om hvordan du kom inn i det og måten dette feltet av kunst kan kobles til din Persona?
- Jeg kommer ikke fra en spesielt kunstnerisk familie og vokste opp ute på landet der jeg brukte mye tid på å trene min kanin og turn, med en drøm om å ende opp i et sirkus et sted. Senere, rett før tenårene, så jeg et talentshow på dansk TV der en fyr danset kroppsmalt som Gollum fra Lord of the Rings. Dette ble da min nye drøm og selvom jeg hadde lite peiling på hva dette egentlig betydde, endte jeg opp med et stipend til å dra på ballettskole. Jeg følte meg totalt malplasert i det miljø og ble kastet ut av skolen noen måneder senere. Etterpå begynte jeg med samtidsdans som, lang historie kort, gjorde at jeg endte opp i Oslo.
Over flere år har jeg beveget meg mer og mer mellom ulike felt, spesielt danse- og billedkunstfeltet, da jeg tenderer mot å fort bli rastløs og trenge ny stimuli. Dette har også skjedd da jeg lenge har vært interessert i å forme en praksis som er vanskelig å definere innenfor et spesifikt kunstnerisk domene, da det føles som en potent måte å unngå at institusjoner kommer til å føle en form for eierskap over arbeidet jeg produserer. Samtidig ser jeg det også som en form for opposisjon til den historisk ønskelige måten å fabrikkere kunstnere på, der systemet helt klart begjærer kunstneren som er enkel å plassere i en clean kontekst. Det gjør de ganske enkelt lettere å markedsføre og selge som en slags små, tokeniserte enheter med noen trendy buzzwords i bioen deres. I don’t know, der er noe med å jobbe på en veldig linear måte og låse seg fast til et spesifikt felt som ikke tenner meg i det hele tatt.
Du hadde ikke bare et engasjement hos PODIUM, men også med en annen del av Hausmania, PRAXIS…kan arbeidet der sidestilles TRAGEDY eller er det et helt eget arbeid?
- Da jeg fikk invitasjonen fra PRAXIS la jeg ikke to og to sammen og skjønte ikke at datoene ville kollidere med showet på PODIUM. Men jo, det ga selvsagt mening å binde disse engasjementer sammen, så vi endte opp med å gjennomføre noen av PRAXIS timene nede i installasjonen der vi jobbet med materialer fra TRAGEDY.
Hva var ditt førsteinntrykk av Hausmania?
- Jeg har kjent til Hausmania mer eller mindre siden jeg første gang kom til Oslo som etter hvert er ti år siden (av og på). Jeg har ikke så mye innsikt i hvordan Hausmania driftes som en større organisasjon, men jeg elsker ideen om Hausmanias eksistens som et porøst kulturhus, siden de fleste av denne slags strukturer har blitt utslettet i Oslo. I dag bruker jeg huset til mange forskjellige ting – det er definitivt stedet jeg helst drar på fest i Oslo (noe jeg sjeldent gjør for tida). Jeg elsker også å stikke innom for å låne toalettet, henge ut i bakgården eller stikke på events og åpninger på PODIUM. Dessverre, er Hausmania en av de ekstremt få arenaer tilbake i Oslo som har klart å eksistere et sted mellom å være en institusjon og anti-institusjon, og i tilfelle at kommunen skulle klare å stenge huset ned, er det nok slutten på den siste biten av anarkistisk kulturarv i byen. Noe som naturligvis ville vært katastrofalt.
Siden du har hatt begge disse engasjementene på huset, så har du jo som du nevnt fått hengt her litt. Hvordan har det vært å jobbe her som kunstner?
- Det er veldig sjeldent at du får den luksusen å jobbe på en plass som bokstavelig talt gir deg en nøkkel og sier at du kan gjøre hva du vil. Ideelt sett, mener jeg at dette er sånn alle kunst-relaterte institusjoner burde operere. Så ja, Hausmania er det nærmeste man kommer en voksen lekeplass her i byen, noe som gjør arbeidet lystbetont. Selvfølgelig sliter Hausmania veldig med resurser og det medfører visse utfordringer. Du må være interessert i å jobbe mye mer uavhengig enn du for eksempel må i en «større» institusjon med et stort teknisk team, økonomisk apparat, osv. Fra det perspektivet skjønner jeg også at Hausmania ikke er for alle, noe jeg mener er bra, siden mange andre arenaer i Norge bukker under for det politiske press om å må være et “et sted for alle” – som jeg mener er en form for assimilerende, pseudo-utopisk tankegang som ikke gjør mye godt for noen (annet enn for investorene).
For noen som ikke kan masse om din kunstneriske verden – kan du gi oss et par ord eller setninger om stemningene, følelsene, temaene og motivene som driver praksisen din?
- De seneste årene har jeg vært opptatt av historie, ikke så mye som et arkivarbeid men mer konseptualisering av historie fra et vestlig perspektiv. Kanskje mer spesifikt opposisjons- og dissident historie. Begjær, sex og fiksjon har også vært gjennomgående emner i mye av mitt arbeid og i Tragedy, falske tårer. (red.anm.: konseptuelt).
Som jeg tidligere har nevnt, opplever jeg at min praksis finner mye av sin fremdrift i friksjonen der oppstår ved å bevege seg mellom ulike felt, roller og kontekster. I perioder er jeg mest interessert i å produsere mitt eget arbeid og i andre er jeg mer interessert i å bygge plattformer som kan fasilitere for andres arbeid. Jeg føler meg ofte provosert når jeg må gi en konsis definisjon på hvordan praksisen min utarter seg og selv om jeg absolutt ville betegnet meg selv som en som trenger struktur og kontroll, så elsker jeg også porøsitet og jeg har mye svakhet for kaos.
Et intervju med Ragnhild Aamås som illustrerer situasjonen for den frie kunstens uttrykk og analyserer omstendighetene bak denne
Tekst: Eli Tenga Foto: Ragnhild Aamås
De siste ukene har både vedtak fra Bergen og Oslo byråd samt deres respektive budsjetters offentliggjøring fordret reaksjon fra deler av kunst-Norge. En allerede utsatt gruppe i samfunnet, kunstnere og deres arbeidsvilkår, ser ut til å forverres og nedprioriteres av styresmaktene.
I den anledning publiserer vi et intervju med hausmanit og styreleder i UKS (Unge Kunstneres Samfund) Ragnhild Aamås, som klokt illustrerer dagens situasjon,
Det er svart utdypende på en måte som både utdanner om sakens kjerner, forklarer om holdningene som står bak og analyserer hvordan en kan jobbe for å bedre en ganske så luguber situasjon!
De siste ukene har flere saker gått i pressen. Kunstnere blir presset ut av kirkeristen-atelierene, Bergen kutter voldsomt i kunstnerstipender og Oslo bys budsjett truer med å kvele i hjel Oslo Nye Teater…kunne du gitt et kort sammendrag på hvordan du opplever situasjonen i dag?
- Takk for disse spørsmåla! Om eg skal oppsummere kort, er det vel slik: vi veit fra kunstnarkår og kunstnarundersøkinga fra 2015 før den, at kunstnarar er mellom dei lavest lønte gruppene i samfunnet, samtidig som dei gjer utruleg mykje med dei midla som blir investerte i dei (stipender, prosjektstøtte, subsidierte leiger med meir). Som almenheita får glede av.
Ikkje berre som råvareprodusentar av alt museer, kunsthallar, kunstforeningar og andre typer gallerier viser; men som bidragsytere med kunnskapen sin i skuleverk, dks, kulturskular, og anna.
Kunstnarar og kulturarbeideres blir pressa fra alle kantar desse dagane — mange har aldri kunna arbeide berre med kunstnarskapa, og har supplert inntekter med ymse pengjobbar i deltidsstillingar. Ikkje sjeldan i andre deler av kunstens økosystem: som formidlerne, undervisarar, teknikarar, transportører og skribenter. Dei samme jobbane altså, som det også kuttast i. (I det perspektivet er kunstnarar sjølve ofte kunstlivets største sponsorar). I Oslo har tilsynelatande oppmerksomheitsarbeidet rundt ateliersituasjonen gått inn hos politikarane, men likevel er det kjipt at dei sentrale ateliera forsvinner for yrkesgruppa vår som alt er ganske usynleg (Oslo Open har arbeida lenge med syneliggjeringa). Kirkeristen som du løfter fram, har hatt spesielt tilpassa atelier til ymse arbeid og det er ei sjeldan vare! Vi ser også at atelierer som tidligare har vore del av Oslo kommunes atelier portefølje, blir tekne ut av sirkulasjon slik som Rommen skole og observatoriet i Holmenkollen. Her tapar både kunstnarar og bygningsmassen!
I tillegg ser vi at aktører som kunstkritikk.no, ein mellom få seriøse aktører i feltet, som arbeider både med skribentutvikling (og maktar å opne eit vindu mellom Norge, og kunstnarskapa her i Oslo mot ei større nordisk og internasjonal scene), no får kutt. Dette kjem frå ein manglande forståing av samspelt av mange mindre aktørar på kunstfeltet. Utan kunstkritikk.no får vi dårligare grunnlag for eit eige vokabular for kunsten som foregår her, og mindre forståelse for samspelt mellom hendingar i samfunnet og rørsler i samtidskunsten. Vi mister sjangsen til å førstehandsbeskrive vår eiga tid.
Hvordan føler du offentlighetens syn på kunstnere i en bred forstand er i dag?
- Eg tru vi ser konsekvensen av at det er minimalt med kunst og kulturundervisning i skuleverket, nedbygging av kulturskoler og mest latterliggjerande journalistikk rundt kunstnarar i «mainstream» media (med eit par hederlige unntak). I tillegg har vi dei siste åra opplevd ubehøvla, aggressive tilnærmingar fra periferi-stemmer som sløseriombudsmannen og liknande, som får trolle samtalar om kunstnerskap, og kunstens stad i samfunnet. Ei gullgruve for klikk-avhengige medier!
Vi ser forøvrig i sanntid ein merkeleg kollaps i tilpasning mellom generasjoner av media, og sterk fremmedgjøring i ein stadig meir billeddriven kultur – med bilete som den foretrekke kommunikasjonsform. I eit kritisk perspektiv er det freistande å peike på dette som dødskramper fra sein necro-liberalisme, på veg til å gå under. Skremt av alt som ser annleis ut, og kanaliserer det som forakt.
Men eg vil ikkje kalle det eit offentlig syn, det kjenner meir ut som ymse perifere synspunkt brått kjem i maktposisjoner, og langvarige breie einigheiter og avtalar innan politikk og kultur blir endevende - jamfør tilbakehaldinga av stipend i Bergen. Bølleatferd med andre ord.
Føler du at dette offentlige synet er reflektert i myndighetens tilnærmelse og kutt i felt rundt de kreative virker? I så fall på hvilken måte?
- Mindre eit offentlig syn, og meir periferi stemmer som køyrer hardt på enkeltsaker fra kunst- og kulturfiendtleg perspektiv. Kvifor dei får gjennomslag? Mi grovkorna analyse er: almennheita er svekka av distraksjon, underhaldning og frykt. Trent i omfattande middelmådighet, heller enn konsentrert og utfordrande estetikkar og røyndattgiving. Samt nedbygging av støttesystemer over tid. Det ein taper som samfunn er jo først dei stemmene som ikkje har råd til å klore seg fast til denne bølga er over. (Kan vi stadig tenke på dette som ei bølge, eller er det rett og slett ei ny epoke?).
En ting er at en kutter i kunststipend og støtte, men en annen ting er kommunikasjonen og språket som brukes overfor de dette rammer. Har du noen tanker om dette?
- Kvifor nokon grip til forakt istadenfor nysgjerrigheit, kunne ein spurt? Dei er med hud og hår inne i ein eller anna gruppeidentitet der dette er greit å seie, og manglar direkte kontaktflater med kvarandre, med isolerte grupper i samfunnet og ingen samtaler/membraner. Det er dette som kjem til meg som det raske svaret, men spørsmålet er eit eg trur ein må gå lengre inn i enn vi rekker her. Otholitgruppa var nylig i Oslo og påpeika fleire gangar kor det å istedenfor å skyndte seg til svar, kan ein halde seg i floken. Og det er kanskje noko der, ei utolmodigheit og eit ønske om at noko er enkelt og tydelig, som kunsten ikkje gir politikarane, i forhold til enkel skryt eller slikt. Er det frykt for noko uregjerlig?
Flere og flere kunstnere blir presset ut av storbyene grunnet økt levekostnad og økt leie, spesielt i Oslo. Hvordan ser byen ut om denne trenden fortsetter? Hva mister man og hva tar dets plass?
- Storbyene kommer nok til å ha noko kunst likevelv - den gamle, litt forsofne som enten speglar forenkla bileter av verda tilbake på folk, eller den trygge: med røtter i 1800-taller og i drøvtygginga av dei polerande tropene fra modernitetens billedverden. Det storbyene våre mistar er fylden av eit rikt økosystem i kunstfeltet med både yngre og nyetablerte kunstnarskap, kunstnarar midt i karrieren og dei eldre. Særskilt utsatte er sjølvsagt kunstnarar som velger å stifte familer og alle som ikkje lever på ein eller anna form for direkte arv (nettverk og pengar).
Det er uråd å sei i dag kva kunstnerskap vil stå seg for ettertida. Dette har å gjerne med korleis vi beskriver samtida vår, og kven skal få anledninga til å kunne gjere det.
Hva ønsker du skal skje for at en kan snu den negative utviklingen hva det angår kunstneres arbeidsvilkår?
- Skal ein ha kunst i skulen må det formidlast av nokon som skjønner den og som bryr seg. Ein må halde fram med dei tiltaka som har så stor verknad for så relativt få pengar! Budsjetta for kunst er langt under 1 % av statsbudsjettet. At dette skal vere so vanskelig å få til ,seier likevel at dei gamle krava stadig er omveltende på eit seigt tankegods: å få kunstnerstipenda opp, både i antall og med oppjustering til 50 % av gjennomsnittlig årsinntekt (slik dei var tenkt!). Støtte dei små og mellomstore visningsromma og dei kunstnerdrive initiativa. Sørge for at vi har rom og stadar å arbeide i og publikasjonar som kan arbeide med vokabularet i samtidskunsten. Sette gode standardar for leigekontrakter av verkstad og atelierer. Halde prinsippa for armlengdes avstand slik at kunsten kan vere så fri som mulig. Kunsten er eit felt som bærer i seg kompliserande fortellinga om kva som er verdifullt.
Til slutt handler dette om samfunnets innsikt i og investering i spørsmål som: kven sin beskrivelse av verden teller? Skal berre den gamle støttast, medan vår tids forsvinner (spesielt den som ikkje glatt repetere det folk vil sjå/høyre).