«Skiftende pels, hud og hår»

Teddys Softbar, Einstürzende Neubatens lydmann og Gran Canaria. Alt integralt i dette mytologiserende intervjuet om Masselys!

Tekst: Eli Tenga Foto: Masselys

Stigende opp fra asken etterlatt Salvatore kommer Masselys opp som en fugl føniks. Den elektroniske rocke-arven er intakt, men med et steg som lener seg mot det mer dansbare og sørlige. I påvente av kveldens konsert på Kafé Hærverk tok vi et par kjappe med dem:

Hei! Jeg har fått med meg at Masselys er litt en arvtager av bandet Salvatore. Men kan dere fortelle litt om bakgrunnen til Masselys? Hvilket miljø og kulturuttrykk det stiger opp fra?

- Masselys trer inn i dagen idet instrumentalrockbandet Salvatore legges ned. Vokser frem fra arbeiderkollektivet i Brugata 3a hvor miljøet oppsto i 1995. Film-, teater-, litteratur- og musikkverkstedet som pulserte i etg. over Teddys Softbar inntil avslutningen i 2017. Kjernemedlemmene i Salvatore skifter ham og virker som en trio i en kort periode før første vokalist blir med.  Vi er nå i 2008. Under en usedvanlig øving på Borgen i gamlebyen, mens vokalisten bedriver Yoga bak en busk, innlemmes et 5. medlem. I samme tidsrom er samtlige medlemmer involvert i driften av Sound Of Mu i Markveien på Grünerløkka hvor flere av oss også bor. I likhet med Brugata   3a er dette også en kollektiv affære hvor man bor og jobber ilag.  Masselys debuterer her som en trio og fremfører blandt annet låta “Den førstefødte”.

Denne låta er, som tittelen antyder, den første Masselyskomposisjonen og den eneste fra denne perioden som fortsatt fremføres live. Låta inneholder også de første elementer av polyrytmikk. Antageligvis inspirert av et arbeidsopphold i Marrakech noen år tidligere hvor Salvatore spilte inn plate nr. 2 og 3.

Det flyter mange beskrivelser av det eklektiske slaget for å beskrive deres musikk. Ei heller skal jo ikke musikk beskrives, men oppleves! Men i lys av å gi litt informasjon til folket - hvordan ville dere karakterisert musikken dere lager? Det er bare å svare i gåter helt uten nikk til sjangre - men noe tekstuelt som gir et blinkskudd på hvem dere ser dere selv som?

- *Masselys er og har alltid vært i konstant endring. Samme skapning men i mange fremtoninger. Samme lukt men skiftende pels, hud og hår. I fraværet av en beskrivelse av genre kan man heller benytte metaforer. Masselys er en bil som går på dampkraft. Hvert enkelt medlem legger inn 10 timer ukentlig i ovnen som fyrer opp kjelen. Kjerra har 5-6 hjul i forskjellige dimensjoner som gir fremdriften en eiendommelig karakter og bidrar til en nødvendig uforutsigbarhet. Alle har en hånd på rattet men ingen idé om hvor man skal. Bare hvordan. Noen ganger blir vi en båt som siger frem i stille farvann. Omfavnet av tåke og fjern dur. Mobile fyrtårn og katteskarven på svarte staker. I dette hav heter øyene Senegal. Cumbia. Steve Reich. M´balax og Myrfunk. Kraut og Congo. NisseDub og Negativland. Gnawa og Step-Gore. Ørnesteg og Mindlessness. Omtanke og the island of Oppriktig Nærvær. Apropos denne finurlige farkost: den stopper alltid om noen hilser. Det er slik vi har rekruttert ny besetning. Enkelte matroser har hengt med til neste havn men den nåværende besetning på 6 har mønstret på for en lang seilas.

Personlig så falt jeg godt for «Barrancos» og «Oro Negro/Basura Blanca» fra albumet i «High Fantasy/Low Fantasy» (2016). Kan dere fortelle litt om måten disse låtene ble til?

- Barrancos er en ballade som smøyg seg inn på oss . Den foregår på Gran Canaria hvor de store kløfter som skjærer gjennom terrenget kalles nettopp Barrancos. På denne tiden, hvor Viviana Vega (Gran Canaria) jobbet i bandet, hadde vi et oppheng på topografi og de langsomme bevegelser som former terreng og tanker.  Et sløvt raseri med voldsomme konsekvenser. Oro Negro/Basura Blanca er også farget av Viviana. Inspirert av våre venner i det finsk/svenske Skweemiljøet  kom vi opp med denne ramsalte reaksjonen på sort gull og hvitt søppel.  En kommentar til kunstsiloer, oljefond og selvsikre menn i skreddersydde dresser blottet for klassebevissthet og solidaritet.

De to låtene nevnt, en strippet ned og en nærmest fylt til randen av komponenter viser bredden i deres uttrykk. Men det virker som mye av deres musikk innehar fellesnevnerne polyrytmikk og monotoni/gjentagelser og brudd - kan dere reflektere litt rundt disse konseptene og hva dere prøver å få til gjennom dem?

- Et vidunderlig beist av en gjeng. Et Vest-afrikansk ganglag som får deg hit, dit, opp og ned uten tanke på framskritt. På stedet hvil i et elektrisk endorfin. Orkesteret kobber i forskjellige tids-signaturer slik forskjellige deler av kroppen beveger seg fritt og lekent mens beina holder kursen.  Dessuten kan polyrytmikken fremme forvirring og det krever en skjerping som belønnes med en ny form for flyt.

«High Fantasy Low Fantasy» (2016) sies det at tok nesten 8 år og produsere. Deres siste LP etter denne kom i 2023 med et syv års mellomrom. Arbeiderer dere i faste sykluser? Har hvert syklus et mål? Og hvordan har det seg at den som mikset albumet fra 2016 Einstürzende Neubauten medlemmet Boris Willsdorf?

- Spilt inn i Andere Baustelle i Berlin. Studioet er drevet av Boris Willsdorf og vi havnet der gjennom vennskap med Einstürzende Neubauten. At platen tok lang tid skyldes både kjente og ukjente faktorer.  Men vi jobbet ikke uavbrutt i 8 å med verket.  Derimot jobbet vi mye med Ulsrud-konseptualisten Christopher Nielsen på denne tiden og han har også illustrert coveret som viser Brugata i den epoken hvor vi arbeidet der. Forøvrig: Boris Willsdorf er ikke medlem av Einstürzende Neubauten. Men han eier studioet hvor de jobber og han er bandets faste lydblander.

Noen korte ord om hva publikum kan forvente på Hærverk? Noen triks/nytt materiale i ermet?

- På kafé Hærverk vil vi introdusere ett nytt medlem og materialet vil bli både nye og eldre låter.

 Dessuten presenterer vi duoen Kolman & Calvert. De snakker for seg selv.




- Energi, dynamikk, frihet

Foto: Anna Niedermaier

Trioen Bushman’s Revenge entrer Kafé Hærverk i en unik  og råsterk sammensmeltning av artist og scene.

Tekst: Eli Tenga

I kveld stiller det en trio på Kafé Hærverk som lager musikk som får det til å gå sus gjennom en. En trio, med pondus som et storband, fintfølenheten til en bebop soloist og en frihet som tres fra et psykedelisk lende. Det er snakk om Bushman’s Revenge, som har en bråte med albumer av rang på blant annet Hubro og Runne Grammofon bak seg.

Kafé Hærverk, en helt særegen scene som booker variert og fleksibelt, uten å miste et fnugg personlighet eller kvalitet, speiler den eklektiske arten til bandet. Det blir et møte mellom virke og sted som vil runge og ljome gjennom sentrums grunning. Vi tok en prat med de i forkant:

Foto: Ketil Hardy

Hallais! Dere har lang fartstid (over tyve år som band). Kan dere fortelle litt om oppstarten til bandet, hvordan dere ble til? Hvilket miljø dere kom fra eller higet til?

- Even og jeg er fra Skien, henholdsvis fra rockemiljø og korpsmiljøet, og etter å ha spilt endel sammen i diverse prosjekter og band på ungdomskole og gymnas, ble vi gira på å lage et band sammen. Vi hadde begge nettopp gått på jazzlinja på Sund Folkehøgskole i nord Trøndelag og hadde fått et voldsomt kick av det. Vi er veldig forskjellige musikere, men har utrolig mye viktige felles referanser som John og Alice Coltrane, Wayne Shorter, Hendrix, Ornette Coleman, Mingus, Joni Mitchell, Beatles, Bill Frisell, Black Sabbath og Eric Satie til felles. Navnet Bushman’s Revenge kommer forøvrig av et ublidt møte med en sinnsykt sterk chilisaus på studietur i Sør-Afrika i 2003. 

Over 11 album siden 2003 er imponerende produktivitet. Kan dere greie litt ut om hvordan dere jobber med album – er det en syklus av komposisjoner i en viss periode? Jobber dere konseptuelt?

- Vi tester alltid ut masse forskjellig, og av og til har vi en idé om et slags konsept og retning men så ender det alltid opp med å bli noe helt annet enn det vi hadde sett for oss i forkant. Vi er blitt vant med det, hehe, og syns det er helt greit. Det er på en måte låtene til Even som vi arrer ut i felleskap også blir det til det det blir alt utifra hva vi har kick på og er opptatt av til enhver tid. Når det er sagt så er det visse momenter og grunnverdier som ligger i bunn som vi prøver å ta med oss inn i hver plate uansett uttrykk, og det er ting som energi, dynamikk, frihet og kreativitet innenfor lagte rammer, samt variasjon og en god dose gi faen i sjanger attitude.

Foto: Bushman’s Revenge

For en trio så lager dere et stort inntrykk med masse rom uten å kompromittere på det intrikate i deres lydlandskap (minner litt om opptaks-filosofien “The Wall of Sound” fra 60-tallet): alt fra massive attentater nærmest i “A Little Bit of Big Bonanza” (2012) til mer introspektive dybder i “All the Better for Seeing You” (2023). H (vordan oppsto deres opptaksmetoder? Hva er grunntrekkene i deres tanker rundt lydproduksjon? Har den endret seg med tida eller har dere holdt dere til en viss metode?

- Vi liker så utrolig mye forskjellig musikk, som nevnt, og har ingen fast metode å gå frem hva gjelder opptaksteknikker, men vi liker veldig godt å stå i samme rom når vi recorder. Uten headsett osv, slik at vi kan spille sammen på direktelyd, slik som vi vokste opp med, i kjelleren til foreldra våre. Vi har jo også blitt bortskjemt med å ha fått jobbe med utrolig mange fine teknikere i fine studioer opp igjennom, og det skader jo som regel ikke å spille inn på analog tape med et godt rom og gamle Neumann mikrofoner og Neve miksepult, men skal sies at siste plata vår tok vi opp helt selv med eget utstyr i et leid rom, og produserte nesten absolutt alt selv. Johnny Skalleberg kom med og reddet oss mot slutten etter vi hadde blitt hørt oss litt blinde på det hele.

For undertegnede ligger det en ekstrem frihet, et visst psykedelisk drag men med en jazzens anslag – var det noen formative opplevelser eller inspirasjoner som satt dere i vei denne retningen?

- Jeg tror at det å ha gått mye på konserter og hørt sinnsykt mye på plater har formet oss masse. Tror i grunn at det å høre Supersilent, Jøkleba og Atomic og Close Erase var ganske viktige opplevelser for oss da vi var ungdommer. Kick som sitter i kroppen den dag i dag.

Foto: Jan Granlie

Dere har vært tilknyttet plateselskap som Rune Grammofon og Hubro, som er uavhengige plateselskap med sterke verdier og identiteter i den norske og internasjonale samtids-jazz scenen. Hvordan har samarbeidet deres med disse påvirket dere? Var det et veldig konsekvent valg å styre unna ‘major labels’?

- Vi har vært veldig heldige å ha fått jobbet med gode og seriøse plateselskap hele veien, og det er vi veldig glade for. Jazzaway i starten, så åtte album på Rune Grammofon, som var en slags drøm å få være med på, ett album på Hunro og nå er vi på IsItJazz Records som også er helt topp. Music lovers som driver plateselskapene, og det er jo en fordel for både oss og lytterne. Vi har aldri prøvd å styre unna major labelsene, er vel heller de som har prøvd å styre unna oss, haha.

Foto: Jørgen Brennhovd

Det siste albumet deres “All the Better for Seeing You” kom ut I 2023. Hvordan ser framtidsutsiktene ut for 2025? Noen skumle planer?

- I 2025 skal vi prøve å få skrevet og øvd inn litt ny musikk. Kanskje blir det en ny plate etterhvert. Bortsett fra det så bare spiller vi og koser oss og har det gøy som aldri før, selv om vi er et band som enten er for rocka for jazzklubbene, eller for jazza for rockeklubbene. Vi trives der. Et sted midt i mellom forskjellige uttrykk.

Noen ord om det publikum kan forvente på deres konsert hos Kafé Hærverk?

- På Hærverk blir det en god del låter fra vår siste plate, men også noen gamle travere. Vi gleder oss! Velkommen!




En muntlig fortelling om Hackeriet

Occupy Wall Street, Linuxbrigader den Arabiske Våren og vintage flipperspill: fortellingen om Hackeriet på Haus.

Tekst: Hackeriet (Hans-Petter) Foto: Hackeriet

2009 er året, stedet er Gøteborg, på scenen i konferansen “Free Society Conference and Nordic Summit” står Karin Kosina, dengang forsker, kunstner og programmerer, nå
diplomat for Østerikes ambassade i Tel Aviv. Hun, også kjent som “kyrah” står å
forteller om dette nymotens konseptet “hackerspace”. I salen er flere folk fra
Norge, nerder, med dype røtter og nettverk inn i fri-programvare og IT-verden.

Det ble etter kyrah sitt foredrag dratt igang en mailingliste for å samle interesserte sjeler
og man så seg om etter et egnet lokale. Så fikk vi til slutt nyss om Hausmania.
Et sted ingen av oss kjente til fra før. Her var det vist noen som hadde kalt
seg “Linuxbrigaden”, og et rom folk kalte “Humla”. Et stort åpent lokale delt
av tre, fire forskjellige grupperinger gjennom rotasjon av dager man hadde
bruken, og noen rester av en internett-kafe i form av et par, tre, stasjonære
maskiner som stod slik at folk kunne komme innom å bruke. Dette virket lovende.
Vår første infrastruktur av betydning var et digerst skap vi bygde oss for å låse
inn ting de dagene vi ikke hadde bruken av Humla.

De andre gruppene var bla. Motmakt, Bytopia og Oslo Queer.

Occupy Wallstreet skjedde. Arabiske våren. Dette var med å inspirere, og vi kunne så
smått se at vi kunne gjøre en forskjell på sånne ting selv her fra kalde nord.
F.eks kunne man bidra til demonstrasjoner i New York gjennom å følge med på
mange live-streams samtidig og varsle de som var på bakken uten samme mulighet
om hvor de måtte forvente politi-aksjon og ikke. Den arabiske våren kunne man påvirke
ved å gjøre tilgjengelig alternative måter å koble seg til internet. Våre
venner i Sverige, en gruppe ved navn Telecomix, satte opp modem slik at folk i
Tunisia, Libya, Egypt, Jemen, Syria og Bahrain kunne bruke oppringt internett
gjennom vanlig telefonlinje når landets normale internett-linjer var kuttet.
Dette for å gi eksempel av hva slags ting vi ser på som vårt domene.

Uten å gå inn på detaljene så falt noen av gruppene fra og vi som nå identifiserte oss som
Hackeriet tok over rommet. Det ble nå mulig å ha verktøy fremme som var mye
vanskeligere å rydde bort. 3D-printer, radio-amatør utstyr, loddestasjon, osv.
Det ble opp igjennom årene tydelig at et av de største prosjektene å jobbe med
på hackerspacet er nettopp spacet i seg selv. Vi malte, vi arvet stadig penere
og penere sofaer o.l., vi fant møterom-bord på hjul billig på finn. Noen ga
bort stor-skjerm og rulle-stativ til denne. 

Årene gikk, og vi hadde mange bra fester, vi gjorde mye gøy. Luther Blissett Cabaret… Folk Flest Fest… Vi rydda ut en del i kjellern for å forbedre det interne nettverket. Vi reiv, sanerte, og bygde opp igjen naborommet vårt. Vi putta noen antenner på taket.

Husker dere den tiden hvor nyheten var snakket om mobil-telefon overvåkning og mulig spionasje rundt Stortinget i 2014? Vi tok det som inspirasjon til å leke med vårt eget
utstyr og i en veldig veldig kort tid var det mulig å koble til et veldig
veldig lite mobil-telefonnettverk som kun fungerte inne på Hausmania. Men det
var ikke vi som skapte noen overskrifter. Bare for å gi en innsikt i hvordan
ting vi liker å leke med.

Til slutt ble vi lei av at det malte betong-gulvet i rommet hadde en sterk helling mot midten av rommet. Vi antar det har vært et sluk e.l. der en gang i tiden. Det var
omtrent 20cm forskjell fra døren av rommet til høyden i midten av rommet.
Avrettingsmasse ville blitt alt for tungt i et så stort rom. Vi fant et
gulv-system ment for utendørs plattinger på ulent terreng, systemet tillot å
justere høyden på støtten man ville ha. Vår hittil største dugnad skulle til å
starte. Så kom pandemien og det å gjøre dugnader var ikke akkurat så populært
lenger. Men vi har medlemmer utenom normalen. Hovedsakelig takket være én
supermann som jobbet hardt fikk vi nytt gulv. Nå tar vi av oss på beina når vi
går inn. Det er lune, gode, trygge, kreative omgivelser. Ikke det kalde, mørke,
harde vi kom til først.

Dessverre for noen så betyr også det at lokalene ikke egner seg like godt til fester som det gjorde før. Vi har fortsatt fester, men det er på en måte i på langt nær av
samme kaliber. Til gjengjeld opplever vi nå at det er mye lettere å tiltrekke
seg nye medlemmer, og vi vokser. Medlemmene er blitt noe yngre. Vi har ingen
aldersgrense, vi er ikke nødvendigvis alkohol eller rusfri, men vi har en godt
definert forventning til folks oppførsel og hvordan man er mot hverandre. Jeg
vil anslå at vi er omtrent 25-30 medlemmer, der 7-8 er kjernen. Medlemmer har nøkkel
og kan komme og gå som de selv vil, men vi har åpne dager for hvem som helst to
dager i uka. Da annonseres det på hjemmesiden vår at vi er åpen og det er en
digital ringeklokke man kan ringe på, så kommer vi til gata og henter folk som
møter en låst dør. Normalt er man gjerne 10-15 på en sånn dag. Disse tallene
har variert veldig opp gjennom årene. Nå for tiden opplever jeg en
oppblomstring, noe jeg tenker vår nye atmosfære og inneklima har ihvertfall noe
av æren for.

Vi har også tatt en annen klubb litt under vingene som vi overlapper litt i medlemsmasse
med - de trengte et sted å være og hadde noe å tilby i retur: Oslo Pinball Club
(OPC). De driver med flipperspill, gjerne fungerende, samle-objekter. Så vi har
noen slike i lokalet, og OPC er innom på fredager. De driver gjerne også å
fikler med svakstrøm og elektronikk, så vi overlapper litt med tanke på verktøyene
våre også.

Så, for å oppsummere litt, Humla var en gang et stort åpent lokale, med barløsning og DJ
plass, som fint tåler en folkemasse og etterfølgende spyling for å vaske. Vi
bruker ikke lenger “Humla”. Vi er Hackeriet og vi ønsker at man tar av seg på
beina på vei inn, vi har et par flipperspill som noen bryr seg veldig om, vi
har dyre verktøy som 3d-printer, mikroskop, loddestasjon og radioamatør-stasjon
stående fremme. Det er to sittegrupper med sofa og skjerm og et møtebord med
kontorstoler rundt. Vi har optimalisert lokalet vårt for vårt bruk gjennom
nesten 15 år. Folk er absolutt velkommen til oss, men vi kan nok nå tjene inn
mer penger på workshops og kurs enn fest og fyll, om det er inntjening av
penger som er ønsket og målet. Og dette er stadig kultur, bare av en litt
alternativ type som jeg ikke tror det finnes så mye lignende av på Hausmania…


Hackeriet: hvem er de?

Foto: Hackeriet

For mange er det ikke allmenn forståelse om hva Hackeriet gjør
for Hausmania. Denne teksten setter skapet på plass.

Tekst: Eli Tenga

For de fleste som har vært innom Humla bakgården, spesielt fra PODIUM, så hersker det nærmest mytologi om hvem som holder til på andre siden av husets ‘indre bakgård’. “Hackeriet”, blir de fortalt av de som vet, et navn som ytterligere gir grobunn til flyktige
spinn om hva de data-elskende menneskene bak døra driver med.

Jevnt og trutt et par ganger i uka strømmer det inn individer, ofte bærende på  elektroniske duppeditter og det grilles mang en soldag – undertegnede har
hørt både Drum n Bass og prog-rock pumpende ut av lokalet.
Men det hersker fortsatt tvil: hvem er Hackeriet? Med basis i en
utgreiende tekst postet på det internet forum av deres styreleder Hans-Petter, har vi her
kompilert sammen to tekster. Denne første, forklarer hva de står for og hva de
gjør. Den andre er en muntlig fortelling av deres konsepsjon…Så hva er hackeriet?

Hackeriet er et møtested for folk som er nysgjerrige på teknologi. Vi kaller oss hackere for å signalisere at vi er litt alternative, og da mener vi definisjonen av hackere
som sprang ut fra MIT på 1980-tallet:

“…the design and implementation of harmless pranks, tricks, and creative inventions that
demonstrate ingenuity and cleverness. Exemplary hacks have been executed in
such a way that the hackers have been safe, no one has been injured, no damage
has been done to personal or Institute property, while maintaining the privacy
and personal dignity of individuals”

Foto: Eli Tenga (“Only Walls Are Not Afraid To Tell The Truth”

De tenker at teknologi gir visse muligheter, og leker gjerne med å finne ut om
begrensningene de blir fortalt er ekte og berettiget eller om de kan lekes med.

Det er først og fremst en medlemsforening, litt som en motorsykkerklubb (bare at det lekes gjennom laptoppene våre og internett) og det er slik de får økonomien til å
gå rundt.

Et hackerspace er definert som et fysisk møtested hvor det er tilrettelagt for å
jobbe med prosjekter. Det er ment å være åpent for alle, styrt av medlemmene
gjennom gjørokrati og enighet. Det er en global bevegelse og noen påstår det
finnes over 2500 verden rundt. I starten tenkte man en regel var godt nok; “Be
excellent to each other”. Og gjennom det enkle budskapet så var det implisitt
at man skulle være tolerant og omtenksom, litt som Kardemommeloven. Dette var i
tiden før “woke”, nå har vi definert akseptabel oppførsel litt mer nøyaktig:

Hackeriet er klare på at de mener at kunnskap skall være fri – de elsker å dele det de kan
og hater alle som prøver å stenge ned informasjonsflyt. Denne siste setningen
er nesten å regne som kjernen i å kunne kalle seg en “hacker”. Det har
ingenting med datakriminalitet å gjøre slik den omtales i avisene nå til dags
for eksempel.

Hackeriet bidrar til Hausmania hovedsaklig gjennom å drifte internett-tilgangen. Det er
de som ringes når noe skjer og at det er som sørger for at husets interne forum
er online. En stor og uvurderlig jobb.

Foto: Hackeriet

Utover dette bidrar de mangt til huset på forskjellige måter.  De driver en del med LED-lys og styring av lys – elektronisk, visuell kunst med andre ord. De er som sagt tilknyttet Humla-bakgården - en felles bakgård som de har tatt ekstra ansvar for å holde i god stand. De har gjennom årene ryddet flere rom, slik at de senere kan brukes bedre. De har
for eksempel ryddet ut en telefonsentral i kjelleren, med flere hundre kilo
tungt utstyr, som sentral for å drifte internettet på huset. De har også ryddet
nabrommet hvor det var råte og sopp. Det sanerte de selv og gjennomførte tester
i laboratoriet for å sjekke om det lyktes. Når det sies “rydde” som menes det
her at det også ble pusset ned og opp igjen. For øyeblikket har de tatt
initiativ til å få ryddet ut rom i kjelleren…

Som Hans-Petter selv avsluttet teksten hans med så består gruppen av “de som var erta for å være nerder på ungdomsskolen, og mange av oss har dertil sære måter å oppføre oss på.
Men vi bidrar på vår egen måte og ER alternative vi også”.

Foto: Eli Tenga

La det ikke herske tvil etter denne gjennomlesningen. Hackeriet har vært, er og vil være en uvurdelig del av Hausmania som både driver en spirende uavhengig og alternativ
praksis og gjør enormt arbeid for å holde huset fungerende!


Frantzvaag - Fra Tokyo gjennom NRK og nå på Hærverk

Han er big-in-Japan og NRK radios elektronika-aficionado - i kveld på Kafé Hærverk glir Frantzvaag mesterlig gjennom housens brede spekter av uttrykk.

Tekst: Eli Tenga Foto: Mats Frantzvaag

Housemusikken anno 2024, spesielt hva det angår Oslo, har blitt en sjanger befengt av trender, storslagne pop-samples og en algoritme-drevet «banger»-sensibilitet. Foten på akselerasjons-pedalen, koste hva det koste vil.

Men det finnes også et knippe DJer/produsenter som omfavner den brede ideen av spekteret av hva housemusikk kan inneha. I teten av disse, finner vi Frantzvaag litt på sida og inneklemt under de originale Oslo-diskoens gamle travere - men samtidig ettertrykkelig mer adstadig og modnet i sitt virke enn de mange tjue-og-noe år gamle house-fantastene.

De gamle kongene synger sine svanesanger, Frantzvaag har lyttet, støttet om og sprøytet i miksen sin egen forståelse av housemusikk - som gir oss samtidens innovasjon og tradisjonelle grener av sjangeren om hverandre. Han belyser det faktum at joa: housen kom jo først og er sånn sett storebror til technoen…et faktum det virker som Oslo har glemt - men ikke mannen bak spakene på Kafé Hærverk i kveld:

Halla på deg Mats - nå har det vært en stund! Hvordan går det for tida som en av de høyt oppnående dobbeltliv-menneskene? Jobb i staten by day, en klubb-prins by night?

- Hei Eli! Haha klubb-prins, men jo her går det fint!

Det siste året eller to har du jo fått en ukentlig to-timer slot på NRK P13, hvordan kom det i hende?

- 2,5 år begynner det vel å bli. Skjedde ganske organisk egentlig, veldig gøy å holde på med er det hvert fall.

De mer erfarne traverne i miljøet har jo muligens en liten høne å plukke med NRK angående elektronisk musikk - fordi de valgte å avslutte to meget populære show - DJ Strangefruit og DJ Friendly’s på 2000-tallet…er du kjent med disse to?

- Ja, og Olle ikke minst. Strangefruit og Olle sine shows var før min tid så det hadde jeg ikke noe spesielt forhold til. Ikke når de var på lufta iallfall, men har jo hørt noen opptak og slikt i senere tid. Hadde vært gøy hvis flere av disse ble gjort tilgjengelig. 

Hvordan føler du statskanalen har tatt deg og din smak i mot?

- Føler jeg står fritt i forhold til hva jeg kan spille, så veldig happy med det.

Du er jo en av de DJene som noen ganger godt kunne ha skrevet «reinspikka house all night long» på plakaten, uten at det betyr lite variasjon - tvert imot! Hvordan ble du bitt av house-basillen?

- Hmm, ordentlig bitt skjedde vel noe i gata at jeg som tenåring hang veldig mye på musikkblogger der jeg ble spesielt interessert i en del musikk som befant seg i et slags krysningspunkt mellom house og UK bassmusikk, navn som Julio Bashmore og Joy Orbison også videre. Gjennom det oppdaget jeg mye 90-talls deep house greier, også ballet det på seg videre derifra.

Jeg bet meg spesielt merke i ditt 2024 retrospektiv del 1, med bare releaser fra 2024 som var litt mer saktegående - mye elektronika, støy-adjacent og mer downtempo musikk. Er dette en side av din smak du nylig har tatt mer i mot eller har det alltid vært ved men bare ikke spilt mye i klubb?

- Alltid likt, absolutt. Har spesielt en del tidlige minner fra å høre på mye trip hop og beslektet musikk. Det engasjementet på ingen måte gitt seg – om noe kanskje blitt større.  


Det gledet mange av oss som kjenner deg i scenen, at du nylig ble invitert til Japan (for å spille på klubben Mitsuki i Tokyo…Det er jo litt som et sent kvalitetsstempel hva det gjelder smak da? Så er det jo en liten norsk house-tradisjon, med Erot og Prins Thomas som var/er ordentlig big in Japan…Hvordan var hele den opplevelsen?

- Det var supergøy! Veldig hyggelige folk, kul by og kul klubb. Håper å kunne dra tilbake en gang. 

2-3 plater som du alltid har på rundgang for tida?

-  Laura Peck - Hallogallo

Melchior Communications Ltd – The Call (Thomas Stieler Edit)

109 The Producers – Flying The Funky Path

2-3 plater som kan være å regne som Frantzvaag anthems?

- Coil - Alternative Theme From Gay Man’s Guide To Safer Sex

Burnski - The Way

Kingpin Cartel - Ghetto

Fredag 17, Klokken 23, Kafé Hærverk.


Helaften med DJ Ost aka Sex Judas

DJ Ost stiller med treig house, god saus og tonnevis av kløkt på Kafé Hærverk torsdag. Vi tok en prat med mannen bak - Tore Gjerdrem.

Tekst: Eli Tenga Foto: Tore Gjerdrem

Man kjenner han nok bedre som Tore Gjerdrem mannen bak en av Norges aller beste band Sex Judas feat Ricky, men når han skal skyve vinyl så går han ved aliaset DJ Ost. Jepp, DJ Ost som i fra duoen DJ Ost & Kjex. 

Gjerdrem innvier oss inn i det nye året ved å kjøre en all-nighter hos Kafé Hærverk, nå førstkommende torsdag. Noe annerledes blir det enn som oftest når DJ Ost spiller med Kjex, for denne gangen, flyr han solo og han flyr ikke intenst og hurtig, men i motsetning til mange i byen, trekker han BPM-måleren under 100 og lener seg god og gåen inn i et sugerende driv. Vi tok en prat med DJ Ost i forkant av hans kveld:

Halla på deg Tore, lenge sida! Nå har du godt så klart ut som man kan med en regelrett emnetittel som headline på kvelden «DJ Ost spiller treig house». Vil du snakke litt om hva «treig house» betyr for deg? Mange vil jo kategorisk binde sammen et høyt såkalt «optimalt dansbart» tempo a la ca 120 med sjangeren house…

- Ja det er vel bare en enkel måte å forklare at jeg kommer til å spille et sett med «sakte» dansemusikk. Det blir vel mest av alt mulig annet, som elektronika, diverse afrikansk elektronisk musikk, new beat, treig disco, men også digg treig house. Rundt 100 BPM if I may.

Hvordan kom du inn i denne treg-house sfæren? Var det noen DJer / opplevelser / plater som startet deg ned denne stien?

- Det hender at det er noen fantastiske b-sider på house tolvere av mer eksperimentel karakter. Husker at flere av oss samlet på sånne nuggets, som passer til mer alternative / rolige settinger. Sånne type låter har jo alltid eksistert, men første gang jeg ble oppmerksom på «soundet” som en sub-genre var gjennom ryktene om klubben Salon des Amateurs i Dusseldorf, og videre gjennom dj-settene til klubbens residents som Vladimir Ivkovic og Lena Willikens. Og ikke minst vår egen Charlotte Bendiks som også spiller der. Klubben ble visstnok stiftet av kunststudenter i Dusseldorf og var og er fortsatt en viktig hub for kunst, kultur og musikkinteresserte i byen. Jeg har ikke vært der så skal ikke uttale meg for for mye om scenen og stedet, men det sies at barens kunstneriske og rolige tilsnitt legger til rette for at dj’s kan dra ned tempoet og eksperimentere mer. Tror også musikkprofilen er veldig bred. 

I notatene til Hærverk for kvelden blir Salon des Amateurs (bar ved Düsseldorf Kunsthalle) og DJen Vladimir Ivkovic…kan du snakke litt om dine erindringer rundt den scenen?

- Salon des Amateurs er sikkert ikke det eneste tilfellet hvor dette har skjedd, men baren og miljøet er beryktet og har skapt karrierer for Vladimir Ivkovic og Lena Willikens og sikkert mange fler. Vladimirs dj-set kan være litt av en reise. Jeg har noen franske venner som pleide å gå ut når han spilte for å bli hva de kalte Vladimirized. 

Det aner meg at Andrew Weatherall og hans fest/duo med Sean Johnston, ALFOS (A Love From Outer Space), som også kategorisk satt tempoet under ca 105 BPM mener jeg å huske…noen ord om Weatherall? Og hva er det som skjer når man klyver inn i denne sakte-kokende affæren? Hvordan reagerer dansegulvet ofte? Er det annerledes å spille slik enn vanlig, ‘pumpende’ house?

- Det kommer en ALFOS compilation i februar med masse fine, treige låter de pleide å spille på klubben, men tror faktisk de tillot seg å gå opp til 122 BPM (Sorry for pirk!!) . Andrew Weatherall har vært en stor inspirasjon opp gjennom. Noe av den første elektroniske musikken jeg hørte på 90-tallet var Weatherall’s prosjekt Sabers of Paradise. Bedre introduksjon enn klassikeren Smokebelch II - Beatless Mixkan kan en kanskje ikke få. Det er allikevel prosjekt Two Lone Swordsmen med Keith Tenniswood som var det helt store for meg. Det blir garantert noen låter fra det litt rolige og minimalistiske albumet “The Fifth Mission (Return to the Flightpath Estate)» og fra klassikeren “Tiny Reminders». Weatherall lagde faktiske mye musikk som var litt nedpå, skal ta å snuse litt i hyllene. 

For de som kjenner deg fra Sex Judas feat Ricky best - kan du trekke litt eventuelle fellesnevnere, uttrykk eller inspirasjon mellom bandet og DJ Ost? Kjenner DJ Ost Sex Judas? Er’n kompis med Ricky?

- Ja blir jo bare surr med alle disse navnene, men Ost & Kjex er stort sett house, Sex Judas er stort sett et eksperimentelt danseband og Dj Ost ligger med begge to :) 

Man blir jo nysgjerrig når man leser at du har aliaset Tore Jazztobakk…hvem er han og hvordan arter han seg? Er han bak Ost og trekker en fredspipe mens han Ost steller i stand?

- Hehe, Tore Jazztobakk var mitt første dj-navn, men som den pønkeren jeg er skiftet jeg navn til Dj Ost når unga kom i google-alderen. Sad but true! Navnet stammer fra mine første klubbkvelder, som var tirsdager på gode gamle Head On, med navnet Jazztobakk.

Tre ord som beskriver litt hva folk kan forvente?

- Blir vel noe; treig house da

Vil du nevne og beskrive litt et par skiver som DJ Ost for øyeblikket har i baggen?

- Kommer sikkert til å spille disse tre:

Jimi Tenor - Union Ave - Fantastisk treig og vakker house låt med Jimi på sax.

K-Lone - Cocoa - K-Lone ass! Lager fra tid til annen noen ganske enkle, men veldig virkningsfulle og nydelige låter, i litt UK-tradisjon. 

Ost & Kjex - Laila - Fra vårt siste album som handler om kokko Laila Bertheussen. 

Hva er noen DJ Ost anthems?

- Ja, altfor mange, men i denne sammenheng sjekk ut Cosmic Annie (Anthony Mansfield Edit), som er en utrolig stemningsfull disco edit av Eurythmics «This City Never Sleeps»

Kafé Hærverk, torsdag fra klokken 23, gratis inngang.


«Helheten, nuet og kvelden»

Foto: Helene Vik Bratvold

Anja Bajer, blant de siste som styrte Kafé Hærverk skuta i året som var, snakker om musikken og hennes vei inn i dens verden

Tekst: Eli Tenga 

En av de fremadstormende navnene i Oslos viltvoksende skog av DJer, Anja Bajer, forærte Kafé Hærverk en kveld med prima seleksjoner. Hun har gjort seg kjent gjennom en særdeles godt kuratert platebag, et øre ser uante stilistiske kombinasjoner og et godt blikk for hvordan gulvet føres.

Vi tok en prat med Bajer om hennes musikalske erfaringer, tanker rundt DJing og hva hun har hørt på i det siste:

Av det en kan lese så virker det som om du lovprises ved din brede og gode smak av plater. Og alt dette etter et år i DJ-virke! Vil du snakke litt om din inngang til det å skulle være DJ?

- Det er egentlig litt tilfeldig at jeg skulle bli DJ. Det skjedde brått og er plutselig blitt min nye lidenskap, og levebrød. Musikken har vært med meg hele livet, og det å holde på som DJ er vel en av flere retninger det kunne tatt. I tillegg til å spille fiolin har jeg alltid brukt ekstremt mye tid på å utforske og lytte til musikk fra alle tidsepoker og deler av verden.

Det startet med at jeg slang meg på noen sett ute på byen og ble raskt booket til en haug av utesteder etter det. Jeg har ikke tenkt «nå skal jeg være DJ», eller hatt en konkret plan, jeg har bare gjort det jeg synes er kult. Siden jeg ikke har eid noe eget utstyr har jeg måttet lære meg alt ute, og mange ganger har jeg vært nødt til å sette meg inn i en ny mikser fem minutter før. Og det har faktisk gått bra. Heldigvis er jeg rask til å lære meg nye ting. Jeg har tatt mye på sparket, men den indre driven min til å spille er sterk og jeg er ganske sta. Så jeg har bare kastet meg skamløst ut i det. For meg handler det om å tømme ut låter som fortjener å bli hørt, samtidig som jeg vil skape en inkluderende møteplass og et fellesskap rundt musikken.

Foto: Helene Vik Bratvold

Musikksmak er jo selvfølgelig ikke bare en egenskap unnvært de i DJ yrket. Hvor stammer litt av din smak fra? Hva vokste du opp med?

- Jeg vokste opp med å spille fiolin i strykeorkester, men jeg kommer ikke fra noen musikerfamilie. Likevel følte jeg på en stor trang til å klimpre på alle instrumenter jeg fant. Jeg var lenge i den klassiske verdenen samtidig som jeg aldri har villet knytte meg til en bestemt sjanger. Jeg har derfor vært, og er fortsatt, innom mange miljøer som musiker. Smaken min er i konstant endring og dyrkes av en nysgjerrighet etter å oppdage noe nytt.

Jeg har nok fått trent opp øret ganske godt med fiolin-spillingen også har jeg alltid vært glad i å danse. Jeg er halvt polsk og har bodd fire år i Italia, men gjennom musikken reiser jeg til mange andre steder i verden.

Det står at den ‘vanlige’ jobben din er å spille fiolin. Vil du snakke litt om hvordan disse to måtene å uttrykke seg musikalsk på arter seg i forhold til hverandre?

- Akkurat nå er jeg mest aktiv som DJ. Musikk er musikk, men det finnes forskjellige dører inn. Uansett medium handler det om å uttrykke noe. Erfaringen fra livet med musikken og fiolinen ligger sammen med platene i bagen når jeg spiller.

Det mer groovy i meg, som jeg synes er vanskelig å uttrykke gjennom fiolinspilling alene, det får jeg uttrykk for ved å snurre plater. Da kan jeg være hele bandet. Fiolinen og platene fyller forskjellige rom i følelseslivet. DJ-ingen handler ofte om positiv energi og søken etter euforiske følelser, ofte med et mål om dansegulv, mens med fiolin-spillingen tillater jeg meg å dra på litt andre følelsesmessige reiser og lande litt. Jeg må omstille meg en del inn i de to verdenene.


Foto: Anne Valeur

Et av ‘fenomenene’ i DJ-verden er jo de som identifiserer seg/blir identifisert mer som selectors enn DJer. Altså de der kurateringen og seleksjonen av plater ila en kveld prioriteres høyere enn den tekniske utførelsen…identifiserer du deg med denne betegnelsen og hva tenker du eventuelt en selector gir en kveld som en DJ ofte ikke gjør?

- Jeg har aldri tenkt over hva rollen til en DJ er eller bør være. Jeg er jo ikke så glad i å kategorisere ting. For øyeblikket passer nok «selector» best, for jeg er fremdeles fersk. Jeg har ikke turt å trykke på ping-pong knappen enda, men jeg har selvfølgelig et ønske om å lære meg flere tekniske triks på sikt. Låtene er hovedfokus og det er de jeg bruker tiden på. Det er helheten, nuet og kvelden som er målet.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om en selector versus DJ. Alle har sin måte å uttrykke seg og det finnes heldigvis mange forskjellige tilnærminger til gulvet.

Foto: Helene Vik Bratvold

Nå har du spilt Kafé Hærverk før og gjorde det nå også - hvordan er det for deg å spille der? Hva føler du om utestedet og Hausmania generelt som et sted man opplever kultur?

- Jeg liker å spille på Hærverk, for der kan jeg grave frem en del musikk jeg ikke alltid finner tid og sted til å spille. De mer ukjente sakene fra biblioteket mitt funker og det er en spesiell åpenhet med stedet. Folk lytter aktivt og det virker som de setter pris på å danse til det varierte utvalget mitt av låter. Det er sånn flere steder så klart, men jeg kan i hvert fall være trygg på at det er sånn på Hærverk. Hausmania er et viktig sted for Oslo hvor det er rom for så mange ulike uttrykksformer. Jeg gleder meg til neste gang.

Leve Hausmania!

Er det noen plater du digger spesielt på nå for øyeblikket?

- Så klart, det er alt for mange! Jeg har store ører. Det brasilianske står alltid på, som for eksempel albumet «Forca Bruta» (1970) av legenden Jorge Ben Jor, som jeg aldri blir lei av. Ellers har jeg hørt mye på Francoise Hardy nå i jula, i tillegg til Hamid Al Shaeri sine mange geniale låter.



Innsatsen gir resultater!

Foto: Ingvild Andersgaard

Heier så sinnsykt på dere!!❤️

Oslo er ikke det samme uten!

Et viktig sted, må det leve 💛

Kapitalisme styrer staten, ikke andre veien! For kunst, kaos og kreativ frihet!

Dette er bare et lite utvalg av de mange heiaropene som kommer som perler på en snor på Hausmania sin Spleis-aksjon, som er  del av den massive innsatsen som er blitt lagt for dagen til støtte for Hausmania i desember 2024.
De Press (bildet), Dromedar, Onkl P, Wild Man Riddim, The Fects og mange andre band og konstellasjoner stilte i desember opp på en rekke støttekonserter. Det har også vært konserter på Blitz, i Boksen og på UFFA-huset i Trondheim. I tillegg har en kunstauksjon på Instagram og en spleis gitt merkbare resultater. I skrivende stund er det registrert at 560.000 kroner er kommet inn, hvilket betyr at vi når målet om 600.000 med klar margin!

Dette er blitt stablet på beina på rekordtid og det er bare for Hausmania å bøye seg i takknemlighet. Alt tyder på at husets eksistens settes pris på der ute. Og det gir mot og energi til å kjempe videre.

For kampen er ikke over! Økonomien er fortsatt anstrengt og det forhandles om ny kontrakt med Oslo kommune. På nyåret blir det flere støttekonserter og aksjoner. Men fram til da kan vi alle puste litt lettere ut. Takk og takk igjen fra Hausmania til alle som har bidratt. Dere bor i våre hjerter. Ha en vakker juletid, hvordan enn dere feirer - eller ikke feirer. Vi sees på den andre sida av årsskiftet.



«Mer punk og in your face enn standarden»

Skankin Oslo, et crew sentrert rundt bassmusikk, runder av ‘Hausmania Brenner’ med en full takeover! Vi tok en prat med et av medlemmene, Erlend i foranledning lørdagens kalas av rumlende frekvens.

Tekst: Eli Tenga Foto: Skankin Oslo

Her til lands og spesielt i Oslo, har dansemusikken vært sentrert rundt techno og house. Inspirert av den enorme fascinasjonen for lyden av Berlin (spesielt farget rundt populærkulturens enorme fascinasjon for dekadente Berghain); men i sin natur mer lik nabobyen København sin fast-techno - har en spesiell gren utviklet seg de siste årene. Denne higen har gitt oss en spesielt kjapp, kompromissløs techno som nærmest har erobret hovedstaden.

På utsiden av dette driver et crew, Skankin Oslo, med en annen elektronisk estetikk - bassmusikken. Deres egenartige fokus og standhaftighet gjør de til en av Oslo best gjemte hemmeligheter. En hemmelighet som virker å eldes med stil, nå som flere og flere nye DJer virker å streife om deres fascinasjon for bassmusikk.

Skankin Oslo tar over Hausmania all night long og avslutter dermed konsertserien ‘Hausmania-Brenner’ med dets fjerde, siste kapittel. 

Dette er bakgrunnen for det følgende intervjuet med et av crewets medlemmer, Erlend:

Nå er ikke alle underrettet med hva Skankin Oslo er - vil dere fortelle litt om hvem dere er og hva dere bedriver?

- Skankin er et crew bestående av en gjeng med DJ’er og produsenter, noen begge deler. Mellom oss har vi rimelig lang erfaring som artister og arrangører. Medlemmer av crewet har arrangert eventer i Oslo siden 2007, men ikke alltid under Skankin Oslo banneret - det har vel vært en 14-15 år eller no nå.

Kan dere fortelle litt om hvordan dere ble til?

- Jeg drev et crew som het Oslo Break Fest før Skankin Oslo. Gjennom det crewet booka jeg Sam Roman (Dr. Roman) noen ganger. Etterhvert flytta han til Oslo og vi begynte å henge sammen. Jeg skal ikke ta noen ære for opprettelsen av crewet da, men gjennom å komme inn i scenen møtte Sam (Dr. Roman) Simon (Tall N Skinny), Hannes (Basofon) of Acke (Shiftshape). De startet crewet i 2011. Crewet jeg hadde ble satt på indefinite hiatus av diverse årsaker, så jeg blei med seinere. Etterhvert så har det liksom balla på seg med et par til som har blitt med i crewet og som har tatt med seg ressurser, kompetanse og ulike kontakter inn. Vi har en kontinuerlig tilblivelseshistorie og vi formes nok enda gjennom de tinga vi gjør, og prøver å bli stadig bedre.

Bass går igjen i masse musikk. Og i alt fra bilers subwoofere til et soundsystems kabinetter fokuseres det på bass. Men hva går i begrepet ‘bass musikk’ for dere? Og hvordan arter bassen seg her forskjellig til vanlig populærmusikk?

- Bass er et akkompagnerende element i mesteparten av populærmusikk, mens fokuset og ankeret i musikken er vokalen. I bassmusikk er fokuset primært på følelsen og lyden av bassen og beatsa. Når det gjelder annen elektronisk musikk, da altså musikk som spilles i klubber (det finnes jo masse bra elektronisk musikk som ikke nødvendigvis er beregnet på et klubb-publikum), så er det en forskjell på de sjangrene, altså house og techno osv, og bassmusikk.

I techno, elektro, house osv er som regel en repetitiv basstromme ankeret i musikken, mens i bassmusikk er ankeret bassen. Med anker mener jeg at man føler, og kan orientere seg om hvor i takta eneren er. Når bassen er ankeret gjør det at man kan ha en mer synkopert og/eller kompleks beat som i jungle og drum’n’bass, og det er jo ting som dras enda lengre i endel jungle eller av artister som Aphex Twin eller Squarepusher f.eks.

Det har de siste årene i Oslo vært en stor interesse i en kjapp 140 bpm+ form for techno, ofte kalt «fast-techno» (med røtter i Berlin og København sine techno og trance scener), spesielt i skogsrave-scenen. Er dette en scene dere har kjennskap til/noe formening om?

- Det er nok ting som juke og sånn som kanskje spesielt Osmund (DJ Horseman) eller Ian (IGUBU) har et nærere forhold til enn meg. Jeg personlig har vel mer et forhold til freeparty scenen i London enn jeg har til skograve scenen i Norge da jeg har spilt flere sånne parties, det har nok Sam også som er fra London. Men som sagt så spiller jo noen av oss mer ting som er nærmere den gata enn det jeg gjør.

Vi er et crew bestående av folk som liker mye av det samme men også har våre særegenheter mtp ulike avarter av bass musikk som enkelte av oss er mer spesielt interessert i enn de andre, når det er sagt så er vel fellesnevneren som binder oss sammen i stor grad musikk med røtter i breaks heller enn techno/4-to-the-floor musikk, så for å svare på spørsmålet så er vel dette en scene som har begrensa påvirkning mtp det vi gjør.

Personlig har jeg som en som er litt innom denne scenen en følelse av at de kjappere grenen av britisk-ættet elektronika skyves vekk til fordel for det mer tysk-inspirerte og lineære…Ser dere på dere selv som en del av den øvrige ‘techno-scenen’ eller komplett autonom fra den? Hvordan skiller deres miljø og fester seg ut fra denne dominerende grenen?

- Litt usikker på om jeg skjønner spørsmålet riktig, men om du mener UK bass music som drum’n’bass, jungle etc fremfor mer techno eller house sjangre som er mer forankra i en basstromme på hver firedel, så vil jeg vel si at det så lenge jeg har bodd i Oslo har vært en mye større scene for techno og beslekta sjangre enn drum’n’bass og beslekta i Oslo. Det er spesielt de siste fem åra at folk har begynt å få øya opp for denne formen for elektronisk musikk her, kanskje pga et generasjonsskifte eller noe i scenen både blant artister/DJ’s og publikum.

Vi ser nok på oss selv som endel av Oslo scenen for elektronisk musikk, og det har vært mer cross-over eventer med både techno og dnb/jungle artister i det siste, men vi har holdt på så lenge at vi har nok kanskje litt fortsatt den outsider mentaliteten i crewet. 

Vår del av Oslo scenen kan vel kanskje sees på som både integrert men ganske autonom? Våre events vil jeg vel kanskje si er litt mer punk og in your face enn standarden på en av klubbene i byen hvor det spilles house eller techno for et mer mainstream publikum? Vi har en stor sjangerblanding og kan noen ganger gå fra ganske accessible dnb til breakcore og industrial hardcore til juke til raggajungle til neurofunk. Vi er ikke så redde for å teste publikums toleranse for musikk de kanskje ikke har hørt og kanskje er litt i grenseland for hva de takler (ikke det at vi spiller crazy shit hele tida), det har kanskje bidratt til å dra inn et ganske mangfoldig publikum, fra ulike miljøer og med mange ulike musikalske preferanser. Det blir litt som et heksebrygg av stiler som gjør at det ikke går i den samme greia en hel kveld.

Tror dere at denne åpenbare higen etter hastighet kan få folk til å akseptere sjangre som jungle/drum n bass og øvrig ‘bass musikk’ mer?

- Vi opplever det jo absolutt sånn, både mengden klubbkonsepter og crews som presenterer de sjangrene og beslekta sjangre de siste fem-seks åra har jo eksplodert ift det det var, og det er et større publikum. 

Hva er en skank / eventuelt verbet ‘å skanke’?

- Synes ikke Wikipedia versjonen var så verst: «Skanking is a form of dancing practiced in the ska, ska punk, hardcore punk, reggae, drum and bass and other music scenes».

Kan dere fortelle litt om hva som skjer på deres ‘HausmaniaBrenner’-takeover?

- Vi har en hel haug av våre residents i crewet som spiller opp til dans med en mangfoldig mix av drum’n’bass, jungle og annet beslekta snacks! Det innebærer en basstravaganza bestående av bl.a special guests Dr. Sepi & Jan Steigen Fra Oslo of Mjoi fra Storbritannia. Fra crewet stiller Ars Dada, Dr. Roman, DJ Horseman, Tall n Skinny + en showcase med Dnb crewet Konkret Jungle! Altså fest og moro for hele familien! 

Noen skiver som summerer opp litt av det man kan vente fra Skankin Oslo?

- Hmmm, det spørsmålet ville nok alle oss i crewet svart på helt forskjellig. Jeg er vel kanskje den som lager den mest kok-komusikken i crewet så usikker på hvor representativ jeg er, men skiva jeg og Sam ga ut for noen år siden kan jo kanskje gi en indikasjon: https://murderchannel.bandcamp.com/album/freshly-baked-raggamuffins 

Ellers så går det jo i alt fra Serial Killaz til Remarc til CurrentValue. Denne kan jo kanskje gi en indikasjon på hva IGUBU spiller: https://truecolorlabel.bandcamp.com/album/igubu-angel-maker 

Men jeg tenker nesten at en SkankinOslo kveld er og skal være litt som den konfektesken i Forrest Gump;  You never know what you’re gonna get.

Billetter kan kjøpes her.


«Et Oslo uten Hausmania er en begravelse»

I anledning kveldens ‘Hausmania Brenner’ konsert har vi tatt en prat med Annette fra Dromedar, en av kveldens begivenheter.

Tekst: Eli Tenga Foto: Dromedar

I kveld kickstartes den siste halvdelen av ‘Hausmania Brenner’ - konsertserien som er en integral del av mobiliseringen rundt innsamlingen av midler til bevaringen av kulturhuset. Kveldens konsert, del 3, består av Dromedar og OnklP. Her et intervju med Annette fra Dromedar

Dromedar har jo vært en av de artist-konstellasjonene med lang levetid her på huset. Hvordan har det vært å føle på stemningen rundt huset i det siste? Hva slags tanker har man gjort seg om den generelle ståa?

- Verden brenner og Hausmania er konkurs trua, det føles mørkt og tungt og så er en dausjuk i tillegg med alle mulige influenser og streptokokker. Hard times. Et Oslo uten Hausmania er en begravelse av kunst som håp, muligheter, møterom, felleskap, mangfold, engasjement. Plass til stemmer, det rare og underlige, det autentiske, det organiske og selvdrevne.

Men med denne krisen har folk våknet opp, alle kvinns på dekk, organisert oss, blitt kjent på nytt, blitt engasjerte og ressursterke: en forsterker - en kraftbombe. Det er sunt, noe vi kan ta tak i, bygge videre på og få ut enda mer så Oslo skjønner hvor heftig kunst som finner sted i dette rare kaoset av et hus. 

Dere har kanskje opplevd ‘krise’-lignende situasjoner før - er det noe annerledes med mobiliseringen/aksjonen denne gangen eller noe likt? I så fall hva? 

- Det er mer innholdsrettet ved å organisere innhold som finns på huset, gjennom konserter og kunstauksjon. Onkl P øver faktisk på Hausmania. Han er ikke bare kul som støtter med konsert; han spiller og øver med Simen og Adrian bl.a.  

Nå var det en av dere (Annette) som foreslo tittelen på den nåværende festivalen: «Hausmania brenner!». Hva var noe av baktanken og hvilke assosiasjoner får dere av tittelen til hele mobiliseringa?

- Jeg foreslo ikke tittelen, det var det Påsan som gjorde og refererte til ‘Borgen brenner’ i sin tid. Jeg responderte med drukner, siden vi var inne på elementer. Og det gjør vi jo, vi drukner om Haus skulle forsvinne. Så enig med brenner. ..Eller det blåser på Hausmania…haha. kødda. Gøy med elementer.

Dere er jo et utvidet kollektiv med det fulle navnet House of Dromedar  - kan du fortelle litt om bakgrunnen til bruken av navnet ‘Dromedar’ og også det at prefikset er «House of…»? 

- Det referer til community rundt Dromedars produksjoner, kunstnere og utøvere som har vært med i videoer og konserter opp igjennom årene. Jeg ønsker å gjøre en House of Dromedar utstilling og konsert. Bare kjøre med fantastiske mennesker, kunst, performance og musikk. Det fantastiske møterommet kunst kan være som en motaksjon til all den dritten som skjer i verden. Flere av House of Dromedar kunstnerne er tilknyttet Hausmania, f.eks legendariske Frøya! Dromedar hadde heller aldri funnet sted om det ikke hadde vært for Hausmania.

Nå er ikke dere et ‘typisk band’, men mer en performance-gruppe som arbeider i tverrsnittet mellom musikk, kunst og performance. Kan dere forklare litt om samspillet mellom disse begrepene og hva ‘performance’ betyr for dere?

- Jeg (Annette) er utdanna billedkunster, med performance som faget. Tobias er musiker, lydtekniker og produsent og Tommi er generelt multi-geni, autodidaktisk kunstner og musiker. Til sammen er vi power! 

Hva kan man forvente seg av deres fredagskonsert? 

- En nydelig uforglemmelig kveld hvor alle bidrar

Støtt en god sak og få med en solid opplevelse på kjøpet. Billetter kjøpes her


Using Format