Teateret gjeninntar Hausmania med en apokalyptisk figurteatersaga. Vi snakket med gjengen bak forestillingen FUGL FALLER.
Tekst: Eli Tenga Foto: FUGL FALLER
Saken er: Teaterforestillingen FUGL FALLER - en mordballade, fremføres denne helga hos Hausmania
Oppå et stadig voksende kartotek over mystisk fugledød, har forestillingen FUGL FALLER opptått. Det er en mordballade om en verden i brann, døende fugler og en hel masse mennesker so tror de har forklaringen på naturens atferd. Forestillingen er utviklet gjennom residensopphold på Jakob Sande - senter for forteljarkunst, Dramatikkens Hus og Tårnby Park Studio. Vi tok en prat med gjengen bak:
Forestillings-teksten skildrer en høyst dystopisk virkelighet - hvor kommer inspirasjonen til denne historien om Verdens Siste Fugl fra? / Kan dere fortelle litt om det voksende hjørne med interesse rundt mystisk fugledød?
- Ragni: Spørsmålene henger jo litt sammen.
I januar 2011 var det usedvanlig mange saker i media om fugler som hadde falt døde fra himmelen - det skjedde omtrent samtidig i Sverige, USA og i Italia. Mediedekningen baserte seg i stor grad på ulike menneskers opplevelse av å se døde fugler, og deres teorier om hva som kunne ha skjedd - og mindre på de faktiske årsakene til fugledøden.
Det var en stor tragikomikk i det hele som fanget oppmerksomheten min , og siden det har jeg samlet på artikler om fugledød. Av og til faller de uten synlig forklaring, det har vært tilfeller i Mexico, Wales og India de siste årene, og sist sommer lå det plutselig strødd fuglelik på en takterasse i Oslo. Av og til er årsakene mer tydelige, minkende bestander på grunn av fiske, utbygging av naturområder og så videre. Det har vært en drastisk nedgang i antallet frie fugler i verden de siste 30 årene, og det er naivt å tro at det ikke er menneskeskapt.
Forestillingen foregår i en fremtid der fugler er fortid - en fremtid som ikke er helt utenkelig.
Siden det er en del musikk nevnt i narrativet sitt précis - fuglens sang og astronautens miksing - vil musikk være en aktiv del av forestillingen?
- Absolutt, det er i aller høyeste grad en musikkforestilling.
FUGL FALLER er skrevet som en mordballade, en sunget fortelling om fuglenes endelikt. All teksten i forestillingen synges av Den siste fuglen, akkompagnert en astronaut/space-bar-eier. Astronauten spilles av Sxip Shirey, en fantastisk New York-basert komponist, musiker og sirkusorkesterleder.
Å drive med figurteater i 2025 er noe som er ganske interessant og litt uvanlig ville jeg tro? Hvor begynte fascinasjonen og ønske å arbeide med denne formen for teater?
- Ragni: Jeg har en far og en bestefar som har jobbet med figurteater som regissør og dramatiker, og har derfor sett mye gjennom barndommen.
Valget med å jobbe med det selv, kom etter å ha sett en forestilling der et esel vrengte seg og ble til en bille som fløy til en stjernehimmel eller noe sånt. Og jeg så noen voksenforestillinger som ungdom som blew me away - det var mye bra figurteater på -90 og -00-tallet.
Jeg elsker magien, at alt er mulig, og at alt er avhengig av at publikum fantaserer sammen med utøverne.
FUGL FALLER blander musikk, masketeater og objektteater, så det er figurteater i vid forstand, ikke dukketeater som vi kjenner det der hele historien fortelles gjennom naturalistiske dukker.
Befinner teateret seg på et sunt sted for øyeblikket sånn generelt? Hva tenker dere om at teater blir sett på som en arkaisk kunstform?
- Ragni: Selv om det helt klart finnes teater med tradisjoner og konvensjoner som kjennes ugjennomtrengelige, så opplever jeg at flere og flere ønsker å åpne, endre og utvide det rommet. At flere ulike stemmer og formmessige uttrykk får plass og tar plass. Det går kanskje treigt, men jeg tror og håper det går fremover. Det er utrolig mye bra folk der ute..
Heiki: Jeg tror teateret har potensial for å være et sunt sted i usunn verden - samtidig er jeg opptatt av teateret som et rom som ikke behøver å være produktivt, sunt, godt eller riktig. For meg er teater et sted før det er en kunstform. Et sted hvor vi øver på å leve sammen, med alle våre forskjeller. Arkaisk? Nja, det kan det være. Men det kan også være et laboratorium for fremtiden, gjøglere på gaten, en politisk strategi, eller en fortelling rundt bålet.
Hva er teaterets rolle i samtiden?
- Ragni: Verdien av å skape gode møteplasser der man kan oppleve levende fortellinger med hele sanseapparatet sitt - sammen med andre mennesker - kjennes viktig. Å gi rom for å reflektere, sørge, le av eller samles rundt ulike utfordringer (som f.eks. utrydding av dyreliv til fordel for økonomisk vekst og overforbruk) med et blikk som ikke bare er tall og argumenter, men også hjerte, humor og sjel, det kan teater.
Heiki: Teatrets rolle behøver nok å redefineres. Men det behøver jo alle roller. Og teateret er et godt rom for å redefinere. I Fugl Faller forsøker vi å redefinere vårt forhold til fuglene. Vi reiser til et annet tid på en annen planet, for å huske hva vi har her og nå.
Tre ord om hva publikum kan vente seg ved å se på FUGL FALLER?
Ragni: tragikomikk, poesi, musikk
Andrea: Et originalt scenisk format som mixer musik, masker og figurer på en måde, som både er ancient og nutidigt, smukt og grumt, som er helt sit eget
Datoer: 25.04 og 26.04 Dørene åpner: 19.00 Forestillingsstart: 20.00 Alder: 18år Billetter: 100/250,-
Forestillingen er støttet av Kulturrådet, FFUK og Fossekleiva Kultursenter.
I forkant av kveldens release-konsert, prater vi bass-riff, biblioteks-musikk og intuisjon med Action & Tension & Space.
Tekst: Eli Tenga Foto: Action & Tension & Space
Saken er: Action & Tension & Space slapp sin femte LP «New Dimensions» hos Sheep Chase Records tidligere denne måneden. Feires med release konsert på Hærverk i kveld.
Som en foss av et utspring god, gammaldags psykedelika dratt inn i det 21. århundre veller bandet Action & Tension & Space deg inn i deres verden. Disse soniske rånerne fra den lokale alternative scenen i Haugesund kan både te seg rundt svingene, hive seg rundt hjørnet eller sladde seg rundt med baksida bar - det er dynamiske rytmer, kraftige riff og en kaleidoskopisk tonalitet som omslutter de energiske lydlandskap. Vi tok et par ord med bandmedlem Per Steinar Lie:
Halla! «Action & Tension & Space» er en av de mest markante bandnavnene jeg har kommet over. Spesielt «&»-tegnet i begge mellomleddene i stedet for komma eller «and» bemerkes! Fortell litt om opphavet til navnet, stavelsen og bandet selv?
- Jeg var hooked på sånn “Biblioteksmusikk” - er det det heter? Og en strings synthlyd som kom fra et orgel som heter Wersi… Jeg googla det og så kom det opp et fantastisk album som het Action & Tension & Space som jeg bare ble hekta på. Har det ikke i fysisk eksemplar, men fant det på nett. Hvordan dette ble plutselig oss vet jeg ikke, men fett er det synes jeg!
Det nevnes dette utspringet fra «den fruktbare space-dronescenen i Haugesund». Dette er en setning som kreves en smule utdypning…gjerne fortell litt om det meget så interessante som foregår i Haugesund?
- Jeg aner ikke hvorfor det har blitt slik, men muligens så er det en så liten by at så lenge en holder på med alternativ musikk, så møtes interessene seg og unge som vokser opp har sett opp til ulike sjeler i byen som har gått foran. Muligens starten var The Moon Spinners, så kom Im Nebel på åttitallet og Haugesund har jo alltid hatt stolte folk som Nils Økland og slike folk som har gjort masse forskjellige musikalske krumspring uten å tenke å gå kommers. Muligens Enslaved og The Low Frequency in Stereo har påvirket litt og yngre generasjoner har kanskje sett litt mot disse typene band.
Dere har holdt på en stund og har med deres nye album fem LPer under beltet. Hvordan har utviklingen vært gjennom tid? Har fokuset endret seg? Produksjons-metodene oppdatert seg? Målet med virke?
- Basisen i bandet har alltid vært Julius Lind sine bassriff, så har resten kjørt på med melodier og fraser oppå. Vi har jo holdt på noen år og smaken har forandret seg så det har nok vært en utvikling. Det er et overskuddsprosjekt som leter etter en kul vibe…Det er litt filmmusikk i det. Vi har også fått inn noen gjester her og der og Ståle og Sigbjørn sin inntreden i bandet har gjort bandet godt!
På gjennomlytt av singelen deres «Asteroidebeltet» skjønner jeg hvorfor deres bandnavn er som det er. Spesielt den noe splittede trommingen - med en del fremoverlent og høyt oppå mot mitt venstre øre og det andre som slugger lett og fint nede som en slags sekundær-akkompagnasjon. Gjerne fortell litt om hvordan en kommer til slike løsninger? Videre også kanskje litt om hvordan dere tar opp for å få en sterk tid or rom-forståelse?
- Alt handler om å skape vibes og gode steder å plassere lytteren og band i. Musikk kan være ukjent territorium for en del folk, men vi handler om peace and love og ønsker gjerne at folk kan dykke inn i musikken med oss.
Dere har noen sabla catchy riff og gjentagende motiver i «Champagne of course» og «Joe Hannes and the tres Wanceros» (begge singler i påvente av den nye plata på Sheep Chase). Er det slikt som plukkes fra luften på stedet? Starter mange av ideene deres som påbygg rundt et riff?
- Champagne har vi kubba fra «Min Bul» (Andresen, Rud, Rypdal 1973) og så jamma vi på det. Joe Hannes er et catchy riff fra Julius. Vi digger jo å blande trippy musikk med enkle fete linjer… Pop, Psykedelika, rock og jazz.. Vi tenker ikke så mye over hva det er og følger bare hvor musikken tar oss.
Er det noen plater/artister dere digger i lag og er litt inspirert av eller kommer hver av dere litt inn med hver av deres inspirasjoner? Eventuelt hva er disse?
- Synes Rex Brown kun være en god link jeg…Eller så har vi skrevet litt om enkelte album her.
Dette er jo relativt ‘spacey’ musikk - er det noen psykedeliske filmer eller bøker som også informerer estetikken av musikken litt?
- Vi er litt Pink Floyd “live at Pompei møter Donnie Darko? Jæklig ambisiøst skrevet., men kanskje det vi leter etter..
Dører: 20:00 Konsertstart: 21:00 Inngang: 280.-+avgift ID: 20
Kult-arenaen av en konserthall, Boksen, åpner sine armer vide og inviterer inn til en saumfarende festival som snitter byens alternative undergrunn og samler sulamitten på en plass.
Tekst: Eli Tenga Foto: Boksen
Tiden er her igjen! For en kultfestival i en kultarena på en kult-institusjon.
Her menes selvfølgelig ikke masser av ignorant tilbedende av et hellig element i manisk bravur; men ‘kult’ som i en spesifikk vandring mot et figurativt fyrtårn av en institusjon innenfor en institusjon innenfor en institusjon - der massenes ansamling, musikken presentert og kulturen produsert er bundet av udiskuterbare verdier, autentisk tilstedeværelse og reinspikka, rå menneskelig energi!
Det er snakk om Boksen-festivalen, som selvfølgelig skjer på Boksen, den autonome utstikkeren til Hausmania mot elva - fra i kveld helt til søndag når-en-det-måtte-være på dagen.
For de u-initierte så bookes festivalen av flere i ulike aldere og miljøer for å få et relevant program med bra spredning. De er alle opptatt av å få nye inntrykk, utvide nettverk, dele unike opplevelser med hverandre publikum og artist. I Boksen er scene og sal nærmest en og samme ting, noe som gir en helt spesiell nærhet til det som skjer. De røffe lokalene byr på en følelse av frihet og du får alltid et smil ved ankomst. Kunsten er utrygg, men rammene er trygge.
Vi byr på mat og drikke og prisene er joviale.
Bak booking: Morten Minothi Kristiansen, Fredrik Falk, Arturas Aleksandravicius, Ravn Naa, Kristoffer Lislegaard, Jonas Meurer Lunde.
Dette er de deltagende artistene:
Amaroq, Herdicide, Melting Brain Club, Mathieu Sylvestre, Kristoffer Lislegaard, Bernt Isak Wærstad, ILKAMA, LNUA, Spite Fug, Aleksander + Girilal, .PK. v2, La Petite Mort, Fortfort, Mike TV, Embla Marie, UNIAH, Minothi Rai, Døgne, A.Maiah, Terje Winther, Annette Stav, Bootycall, Probuskus, Parallax, Madame Spiker, Guro Kverndokk og Ravn Naa ++
Boksen
For langt der nede i mørket, med et lavt tak derunder: vugger våre skuldre i synkron og vår svette renner oppå de skutte årene som slynger seg om våres armer: et tegn på den evigvarende balansegangen av energi: som pulserer etter drivkraften til den spartanske bunkeren, selve primusen som pusher oss mot kollektiv eufori: støyet. Støy for andre, søt musikk for oss: som frigjør oss fra vårt indre sinn og bader oss i et samlet rom: et rektangulært galleri av bølgende teksturer.
Billetter kjøpes utelukkende på døra - 200,- per dag (600,- for alle dagene)
Show time - TBA. (Men dørene åpner 1930 i kveld altså onsdag). For mer info følg med her.
Et intervju med albumaktuelle Himmelfarten - det blir prat om trøorgel, skjør indie og bedehus.
Tekst: Eli Tenga Foto: Himmelfarten
I forrige uke spilte Himmelfarten opp til konsert i flerbrukshallen. Det var en naken, leken og uforutsigbar affære og vi tok en prat med bandet i forkant:
Hallais! Hvordan går det med dere og hvor befinner dere dere?
- Hallais! Det går fint med oss, nå er vi fremme i Loen, et lite stopp på veien til Trondheim hvor vi spiller turneens første konsert.
Dere synger ut fra bedehuset på Vestlandet sies det…Hvor på Vestlandet? Hva var veien inn i et bedehus og hvordan oppsto det søt musikk der inne?
- Bedehuset ligger på Evanger hvor Vemund har vokst opp, like utenfor Voss. Når vi skulle velge sted å spille inn musikken vår ble dette et naturlig valg, nesten free of charge, vakre omgivelser og et sted hvor instrumentene, bandnavnet og musikken hører hjemme. Den søte musikken oppstod faktisk utenfor bedehuset, i Bergen sentrum rett ved Lille Lungegårdsvann. Det gikk et rykte om at det stod et trøorgel på John Lunds plass. Etter en kort korrespondanse på Mark Zuckerbergs meldingstjeneste var vi samlet der. Siden den gangen har vi eksperimentert over en lav sko, og hatt det veldig artig med musikken som nå skal gis ut på plate.
Gjerne forklar hva et trøorgel er?
- Lenge trodde Martin at instrumentet het treorgel, men etterhvert kom det fram i lyset at det heter «trø» fordi man bruker beina for å pumpe lutt gjennom instrumentet.
Singelen deres kalles Highbury 1086. Hva er historien bak tittelen? Er det andre Gunners jeg prater med?
- Klart det er Gunners du prater med! Neida, låten er oppkalt etter baren i Oslo som Alvin jobber på, en venn av oss. Den ligger rett ved Cheatau Neuf hvor Martin og Trygve så Adrienne Lenker live for første gang. En artist som kan listes opp som inspirasjon for låta.
Snakk litt om tankene og ideene bak artistnavnet deres og debutalbumet?
- Navnet dukket opp da vi så et veggmaleri på Danmarks plass i Bergen tilbake 2021. Den gangen da vi ikke hadde noe kjennskap til navnets betydning eller historie. Det var aldri noe annet alternativ enn Himmelfarten. Vi anbefaler å søke opp «Linda Eide/Himmelfarten» på youtube. Debutalbumet «Himmelfarten» er en samling høydepunkter fra innspillingen vi gjorde for et år siden på Evanger.
Det kirkelige og sublime kommer over i de flerstemte harmoniene. Men hvordan arter paradokset av det kirkelige og mektige sammen med den nakne skjøre indie?
- Hmm. Vrient spørsmål. Første gang vi spilte sammen og prøvde å lage svære soniske rom husker vi at vi ble overrasket over størrelsen. At to gitarer, et trøorgel og tre stemmer kunne få til en så svær og mektig sound. Vi er alle fan av naken og skjør indie og det tok ganske kort tid før vi forstod at en rampe fra det skjøre til det mektige ville skape enda en dimensjon.
Hvordan oppstår ideene deres og hvordan fordeler dere arbeidet fra blanke ark til en ide?
- Vi har sett en del på ulike arbeidsmetoder for å skape musikk, denne utforskingen har ledet fram til en bok som vi håper på å få gitt ut engang. Den heter «Himmelfarten: Book of Methods». Man skal aldri gi fra seg sine yrkeshemmeligheter uten lønn for strevet, så hold blikket vendt mot din nærmeste bokhandel.
Var det noen plater/artister dere på en måte kom sammen og digget i hop eller hadde alle litt forskjellig ideer om hva de ville med et band?
- Alle hadde og har fortsatt litt forskjellige ideer om hva vi ville og vil med et band. Disse motsetningene er noe vi ser på som veldig fruktbare og som skaper dynamikk i den kreative prosessen. Vi er som skyer på himmelen, noen ganger ser du en stor en, andre ganger tre små. For å få felles referansepunkter har vi lagd spillelister som vi lager covere av sammen. Disse består av alt fra folkemusikk fra Kirgisistan, Madonna, LCD soundsystem, Keith Richards, Olav Stedje, Bob Hund, Dr. Erik, Don Cherry, Gillian Welch, Velvet Underground, Robert Wyatt og The Beatles.
Hvilken musikk vokste dere opp med?
- Som de fleste andre i vår generasjon var store navn som Bjørn Eidsvåg, Vamp, Morten Abel og Sivert Høyem umulig å unngå. Det gikk som ild i vått gress. Hvis vi skal trekke fram hvert vårt musikalske minne fra barndommen som gjorde inntrykk på oss blir det ca sånn her:
M: Husker musikken pappa spilte i bilen veldig godt: The Cure, Prince og Håkan Hellstrøm.
V: Balkanfest på Evanger
T: Et av mine kjæreste musikalske minner er når jeg satt i badekaret som liten og pappa spilte Cornelis Vreeswijk låter på dosetet.
Hvordan føles det å debutere på Hausmania? Har dere noen minner eller formeninger om stedet?
- Det føles stort å spille vår aller første konsert i Oslo, spesielt når vi har med oss et album å vise fram. Vi var å så på Ecstasy Impro og UNKT HHØNT ́s verdens lengste sommer i 2022, og husker at vi digget plassen og stemningen som var der.
Malm & Eng tar med sin nye skive og spiller uken ut på kveldens samtidsmusikkpub #17 på Hærverk. Vi pratet ti-meteren, frihetstrang og hardbarka løsrivelse!
Tekst: Eli Tenga
Noen få utvalgte søndager åpner Kafé Hærverk sine dører på hviledagen. Noen timer etter den siste gruten er drukket opp på kirkekaffen, bakrusens terror har sluppet opp sitt jerngrep eller lillemann endelig har tatt seg en blund: inviteres det til samtidsmusikk-pub. Som er akkurat det som det høres ut som. Nemlig ‘ny musikk, eksperimentell komposisjon og samtidsmusikk i en uformell og uhøytidelig ram’.
I kveld, er tesen enda mer presis og man spør seg: Hva skjer når en improviserende jazzmusiker, en singer/songwritende samtidskomponist, og en rockemusiker som har blitt elektronikaprodusent, slår seg sammen og lager ny musikk?
Svaret er skiva med tittelen «det flyvende inni meg» av Malm & Eng. Den er bygget opp som en musikalsk tur opp i 10-meteren (og ned igjen). Tekstene spør “skal, skal ikke”, og det musikalske svarer med å vippe mellom akustisk og digitalt, planlagt og umiddelbart. De spiller i kveld og geleider uken til ferdigstillelse på Hærverk. Vi tok en prat med Marte Røyeng & Siril Hauge, som er duoen bak duoen:
Hallais! Hvordan går det med dere? Hvor befinner dere dere for tida?
- Heisann, så trivelig med intervju! Oss går det så fint med att, vi er akkurat tilbake fra Bergen. Var der og spilte konserten vår “det flyvende inni meg” sammen med Jonas Røyeng pluss laptopen hans, og nå lader vi opp til søndag og siste konsert på turnélista – i Oslo, som er byen vi bor i.
Vil dere prate litt om hvordan samarbeidet kom mellom dere oppsto?
- Vi møttes gjennom en felles kjærlighet for mandolin for snart ti år sida, og begynte å spille sammen med hver vår mandolin og stemmer. Vi lagde låter i folky singer-songwriter-stil til å begynne med, og dro på tur nedover i Europa for å spille dem. Etter dette hadde vi lyst å blande inn flere av våre uttrykk og referanser, både i musikken og visuelt. Fra det vokste konsertforestillingen “STUP” fram, som vi laget i samarbeid med dramaturg Ellen Jerstad og scenograf Vega Drake Carlsson. Her brukte vi papir som materiale, og skrev musikk for mandoliner, stemmer, perkusjonsduoen “Rattlebells” og et gigantisk papir heist opp i taket. Vi fikk lyst til å lage et album av musikken derfra, og inviterte inn Jonas Røyeng (Martes bror) til skapelsen av dette.
Dere er begge notert som «sanger, komponist, tekstforfatter» i konsert-teksten. Hva fordrer hva?
- De tre rollene er forbundet, men i denne musikken startet det med tekstskisser vi skrev i forlengning av samtaler om temaet på plata. Musikk og stemme fulgte etter. Tematisk tok vi utgangspunkt i situasjonen “menneske på toppen av et høyt stupebrett vurderer å hoppe eller ikke” og alt av adrenalinsk tankespinn som kan dukke opp der – og i andre situasjoner i livet som gir liknende effekt. Kortfilmen “Hopptårnet” av Maximilien Van Aertryck og Axel Danielson inspirerte oss. Den er filmet i en svensk svømmehall og observerer ekte mennesker som står og vipper på kanten av ti-meteren.
Hvordan oppstår ideene deres og hvordan fordeler dere arbeidet fra blanke ark til en ide?
- Vi har hatt flere fruktbare lengre arbeidsopphold på ulike steder, som har resultert i mye drodling, grubling og myldring. I sceneforestillingen ‘STUP’ pratet vi oss gjennom konsept og idé, som ble formet og fordypet gjennom Ellen og Vega sine tanker. Vi laget musikalske puslespillbrikker både sammen og alene, og valgte ut bitene sammen, for så å ende opp med å renskrive en form som til slutt ble en akustisk forestilling. Materialene har igjen blitt knadd og dradd i, av Jonas og av oss, mot et helhetlig album preget av mulighetene som digital innspilling og prosessering kan gi.
Hvordan fungerte arbeidet med Røyeng (Jonas) - skrev dere ut fra produksjoner eller ble produksjon tilsatt etter det tekstuelle?
- Vi kom til studio med partituret fra sceneforestillingen i hånda, et skjelett med rytmisk og melodisk materiale som Jonas kunne plotte inn i prosjektfila og gi nytt klingende liv elektronisk. Ganske fort begynte musikken å trekkes i helt andre retninger enn det vi hadde hatt i forestillingen vår. De elektroniske mulighetene har denne grenseløse kvaliteten som fort kan bli overveldende, men vi hadde temaet vårt å holde fast i – personen oppe på stupebrettet. Dette bildet ble en visuell, emosjonell, og lydlig ramme for behandlingen av eksisterende materiale og påfyll av nye musikalske og tekstlige elementer.
Det er et bredt spekter av relativt temperamentsfulle og brokete teksturer, med en viss skjærsild og psykedelisk tonalitet. Hvor kommer denne vinglende, utsondrende og litt “spacey” uttrykket fra?
- Det må vel skyldes den velkjente miksen av rockemusiker, elektronikaprodusent, jazz- og improvisasjonsmusiker og samtidskomponist. Hehe. Noe av det gjennomkomponerte materialet brukt som utgangspunkt har svevende og ankerløs tonalitet. Slik som heltone-baserte ting, eller hoppende uforutsigbare intervaller og passasjer. Når dette blir prosessert gjennom laptopen til Jonas, har det også farget og tolket tonespråket og soundet ganske fritt, og kanskje tilført enda mere “space” eller “spice”. I tillegg har vi flittig tatt opp impro i lag-på-lag, og rekomponert det, noen ganger klippet det opp, og limet det inn igjen i ulike kontekster som ikke nødvendigvis har et veldig konsonerende miljø rundt seg.
Musikken er som dere sider vokst ut av «opplevelser av å stå i et valg….hvor man er både skrøpelig og uovervinnelig». Er det altså en slags plate som jobber mot pre-determinisme? Prøvde dere å jobbe i «mot» det som «naturlig» dukket opp i produksjonen mellom dere tre og heller finner inspirasjon i «gnisningen» i relasjonene?
- Musikken oppfordrer til å stoppe opp og merke seg valgsituasjoner tydeligere, skarpere. Noen som står på randen av en stor forandring kan nok kjenne på to ting i ett og samme øyeblikk: en intens frihetstrang i et helspent hjerte, og en enorm tyngde i de godt planta føttene som bare vil bli stående. Studio presenterte oss for en slags øvelse i å gi slipp på det velkjente, og samtidig bruke det vi er virkelig gode på individuelt og sammen. Vi hadde bestemt oss for å omfavne usikkerheten i møte med det potensielt uvante i hverandres metoder og musikalske språk, si ja takk fremfor å forsøke å styre prosessen over i eget kjent og “behagelig” farvann. Ganske fort oppdaget vi det kreative momentumet som kom fra frihetsfølelsen i å ikke være på hjemmebane, ikke vite hvor det bar.
Skildrer dere et menneske handlingslammet av valg eller som bader i refleksjon i nyfunnet frihet fra etablerte strukturer?
- Vi ønsket å dvele ved selve intensiteten og dirringen i vippepunktet. Hvilket valg som tas er ikke nødvendigvis i fokus. Øyeblikket der noen bestemmer seg for å ta steget i et valg er det som er spennende, uansett om utfallet er å stupe eller ei.
Er det et element av en anarkistisk utfoldelse?
- Vi synger om en sterk iboende vilje til å rive seg løs fra det som tynger og holder noen borte fra det essensielle for dem. I musikken er “det flyvende inni meg” et bilde på en trang som kan ta form av noe mykt, “en trommel av luft”, eller noe kraftfullt, “metallisk og hardt”. Å ta spranget inn i noe nytt kan jo for noen bety å hoppe rett inn i en form for kamp. I åpningslåta er en del av teksten at “å ta spranget er for de heldige”. Det er skrevet som en åpen påstand med spørsmålstegn bak, men det peker også mot at muligheten til å velge kan være et privilegium, ikke nødvendigvis gitt.
Føler dere at dere fikk det dere ville ut fra sjela på plata? Eller er det en del igjen som ikke kom med eller eventuelt skal brukes til andre/nye prosjekter/skiver?
- Følelsen i spørsmålet “hva om jeg lar all frykt smelte vekk”, den er fortsatt til å bli ekte svimmel av, den gir musikken gass, og kunne sikkert fylle mange album til. Noen momenter har blitt sterkere for oss etter å ha tatt musikken tilbake til scenen igjen: i konsertversjonen som vi spiller søndag 6. april har vi lagt inn mer plass til hardbarka improvisasjon, reelle øyeblikk av “stuping” for oss på scenen. Det bringer fram nye… temperamenter kan vi vel si, en annen dybde som vi maner fram fra den der album-sjela. Kanskje kommer vi oss enda nærmere den enn vi kunne da vi fortsatt var i studio med mulighet til å trykke “slett”?
Tre ord om hva publikum kan forvente?
- Elektroadrenalin. Fløytebanjomandolin. Tankebad.
Konsertstart kl 19.00, Kafé Hærverk åpner kl 18.00. Med støtte fra Kulturrådet / FFUK
Bandet Migrene gjør sin live-debut på Hausmania i kveld. De er aktuelle med sin første EP og vi tok en prat med bandet i forkant.
Tekst: Eli Tenga Foto: Migrene
Bandet Migrene er et Oslo-basert vand bestående av Eline, Lovisa, Tale og Ebba. Deres første EP, «Seventeen Degrees», er en snau uke gammel og de tar den med seg til sin live-debut på Hausmania.
Vi tok en prat med bandet der alt fra aldersforskjeller til Twin Peaks via Harmony Korine kom opp. Spesielt historien om opprettelsen av bandet er et sagn som bekrefter at joda, er man god nok - er man gammel nok!
Hei på dere og gratulerer med første EP! Hvordan går det med gjengen nå en uke og noe etter EP slipp?
- Det går skikkelig bra! Vi har fått veldig god respons
Dere har jo litt aldersforskjell - noen fortsatt på VGS og andre ferdig. Alder skal liksom være så en utrolig streng greie i tenårene - man holder seg til de man kom opp med. Eller ikke kanskje? Så man blir nysgjerrig - hvordan fant dere sammen?
- Først var det jeg (Eline) og Ebba som møttes gjennom en musikknettside hvor man kan finne andre musikere. Ebba spilte allerede i et annet band gjennom AKKS som Tale spilte trommer i, og Tale kjente Lovisa gjennom skolen, så Tale hørte med Lovisa om hun var gira på å prøve seg som vokalist. Det tok en stund før Ebba spurte Tale om hun ville bli med å spille med oss. Jeg og Ebba spilte sammen alene i tre måneder før Tale ble med som trommis, og noen uker etter det dukka Lovisa opp. Det var nok jeg (Eline) som var mest skeptisk til å være i band med to 06’ere. Tenkte at jeg er et halvt tiår eldre enn dem (å si det på den måten får det til å høres verre ut). Tror jeg forventa at de skulle være veldig barnslig (på en dårlig måte) og at vi ikke kommer til å forstå hverandre helt, men det har vist seg at vi er egt ganske like. Nå tror jeg vi ikke ser alder i det hele tatt i bandet. Jeg tenker hvert fall ikke så mye på det, eller litt innimellom da haha.
Tale: Jeg syns at mange er ganske forhåndsdømmende når det kommer til alder, og jeg merket hvertfall i starten at jeg ble redd for hva andre skulle si når jeg sa alderen til Eline og Ebba. Det var liksom som å date noen mye eldre enn deg som man må sugarcoate for alle. Jeg husker jeg løy om alders forskjellen i starten haha. Men etterhvert må man bare eie det og tenke at om man passer sammen og er komfortable med hverandre har det ingenting å si.
Lovisa: Det er noe annet når du spiller i band med noen som er så mye eldre enn deg. Hvis vi kun hadde vært en vennegjeng hadde det vært annerledes.
Hvor i Oslo stammer bandet fra?
- Jeg (Eline) kommer fra Brumunddal, og flyttet til Oslo i 2023. Ebba er fra og bor i Flateby. Lovisa er fra Tonsenhagen. Tale er fra St. Hanshaugen
Hvor lenge har dere spilt sammen?
- Vi har spilt med hverandre i litt under to år
Hvem spiller hva?
- Eline spiller gitar, Ebba spiller bass, Tale spiller trommer og Lovisa er vokalist og spiller gitar innimellom på scena.
Var det noen plater/artister dere på en måte kom sammen og digget i hop eller hadde alle litt forskjellig ideer om hva de ville med et band?
- Vi alle har litt ulike band/artister vi er mer inspirert av enn andre, men vi alle har på en måte en kjerne i samme scene. F.eks. Ebba tar mye inspirasjon fra 80-talls post punk/new wave som Depeche Mode og Joy Division, Eline tar mye fra alternativ rock og shoegaze band som Smashing Pumpkins og Hum, Tale tar mye inspirasjon fra grunge- band som Nirvana og plata deres «Bleach», mens Lovisa er veldig inspirert av PJ Harvey og Queens Of The Stone Age.
Hvilken musikk vokste dere opp med?
Eline: Jeg vokste opp med pappa som hørte mye prog- rock og klassisk rock, Pink Floyd, Yes, Genesis, Deep Purple, The Rolling Stones, Led Zeppelin, men storebrødrene mine har også påvirket meg. Fra dem var det mye nu- metal fra tidlig 2000- tallet, sånn Linkin Park, System Of A Down, Korn, Slipknot
Tale: Jeg har vokst opp med The Stooges, punk og mye grunge når jeg var liten. Jeg hadde ikke så mye interesse i musikk når jeg vokste opp egentlig, og brukte ikke noe energi på det før jeg begynte på ungdomsskolen og fant interesse i 70-talls musikk. Etter det har musikk blitt en stor del av livet mitt.
Ebba: Vokst opp med musikk fra mange sjangre. Men band som Depeche Mode, Joy Division, Radiohead har betydd mye for meg.
Lovisa: Vokst opp med Red Hot Chili Peppers, Beck, LOK.
Får litt Nirvana-tendenser av det visuelle i coveret av «Jade» og en generell sånn tidlig 90-talls estetikk. Er det en epoke som tiltaler dere vennlig? Spesielt kanskje den grunge-sounden fra Seattle på den tiden? Hvis ikke, hvilken epoke og hvilke byer/steder snakker ekstra godt for dere?
Eline: 90- tallet er definitivt en av mine favoritt- epoker. Helt siden tenårene har jeg hatt en obsession med 90- tallet og Seattle- scenen. Generelt rocken fra 90- tallet snakker veldig til meg.
Tale: Vi har jo tatt mye inspirasjon fra 90-tallet, da mye av riffene og tromme-groovesene våres er inspirert av band som Smashing Pumpkins, Nirvana, QOTSA og PJ Harvey. Jeg er spesielt inspirert av mange trommeslagere som kommer fra 90-talls grunge scenen.
Ebba: er glad i musikkscenen i Bristol. liker mange av bandene som oppsto der på 90-tallet som Massive Attack, Portishead og Tricky, synes også nyere Bristol band som Idles er interessant.
Apropos det visuelle - er det noen favorittfilmer dere digger blant dere som dere føler viderefører den nevnte visuelle estetikken?
Eline: jeg tror jeg ikke har noen favorittfilm som har den estetikken jeg digger, men har definitivt en av mine favoritt- serier som er Twin Peaks som jeg elsker estetikken til. Liker generelt den estetikken David Lynch har i sine filmer/serier. Det er noe litt sånn mystisk, forstyrrende og rart med det hele.
Tale: Jeg er glad i filmer med fine farger og scener med estetikk som man husker. Jeg pleier liksom ikke å bli så interessert i en film om den ikke har gjort noe kult med selve bildene og fargene, da syns jeg plottet på en måte blir bortkasta. Jeg er veldig glad i Harmony Korine filmer, han tar gode valg i det visuelle og jeg liker den care-free og obskure følelsen han får fram i filmene hans.
Lovisa: Star Wars
Ebba: «Trainspotting» er for meg estetikken av grunge og 90-tallet. Tenker det er en film Kurt Cobain kunne ha lagd.
Tale/Eline: Mer konsept, estetikk og bilder som gjør at vi liker en film/serie, enn handlingen nødvendigvis.
Hvordan føles det å debutere på Hausmania? Har dere noen minner eller formeninger om stedet?
Lovisa: synes det er en fin start på vår live-karriere, og at stedet virker som det er åpent for alle slags folk og at det samme gjelder vår musikk vil jeg si
Ebba: har aldri vært der før, men tenker det blir et bra sted å debutere.
Tre ord for publikum om det de kan forvente på konserten deres?
- Energi Friksjon Følelser
Utstillingen «Trait d’union-Hyphen» hos husets PODIUM Oslo går i mot sin siste helg. Vi tok en prat med kurator Hedda Grevle Ottesen om gruppeutstillingen
Tekst: Eli Tenga Foto: Erik Mowinckel
Fem artister kommer sammen i gruppeutstillingen «Trait d’union – Hyphen» (på Norsk: bindestrek). En utstilling som fra selve tittelen utover - i sin bare, nakne og direkte natur - setter oss til veggs med erfaringens leksikalske normer.
PODIUM Oslo fortsetter å stille ukonvensjonelle spørsmål som både er introspektive( for kreatør, anskuer og galleri), eksternt reflekterende og med et snev av det finurlige som i samråd med det øvrige får deg til å skjelve litt i buksene! Det burde ikke være noen overraskelse at det er en som, tross sin unge alder, er å regne som en kurator-bauta i byen: Hedda Grevle Ottesen.
Vi tok en prat med henne om utstillingen:
Fortell litt om begrepet trait d’union og hvorfor akkurat en franske iterasjonen ble valgt?
- Oversatt fra fransk trait d’union og engelsk Hyphen er tittelen på utstillingen – – – .
Tittelen viser til et tegn, ikke et leksem i seg selv. Jeg tenker det er likt som i gruppeutstillingen som vises på Podium nå. De fem kunstnerene; Romane Claus, Eugene Sundelius von Rosen, Alice Slyngstad, Theo Ghiglia og Max Ockborn har som felles med et kunstner-drevet galleri en rolle der alle er fyrvoktere av kunstens fortsettelse og lager denne fortsettelsen av egen vilje. Det er en slags utstilling som ikke vil la seg konkretiseres, den viser heller til sterke kunstnerskap som mestrer sine egne logikker. Å lete etter mening når kanskje alt bare er kunst er en veldig lang bindestrek, hånd i hånd, selv driver vi et galleri som har blitt drevet av mange kunstnere før oss, og vi har tatt over fakkelen, samtidig så har man alltid et intrinsisk ønske om å brenne noe ned for å så bygge det helt opp fra grunnen igjen. Vel, en fantastisk ting med kunst er at man kan flørte med ideen mellom fantasmer og faktisk virkelighet på et helt annet vis en man kanskje kan i la oss si.. lingvistikk. Kunsten eksisterer og språket likt penger eksisterer bare så lenge vi er enige i at det finnes. Det er mye som skjer i det man trer over dørterskelen til Podium, det blir jo nesten som en Larp.
Symbiose på tross av forskjellige lingvistiske realiteter er jo et kontinentalt faktum i Europa. Spiller ideen av Europa/europeisk inn i tanken bak utstillingen?
- Som en fortsettelse av forrige svar. Ja, det er en tanke å bruke Europa. Igjen går vi tilbake til kunstnerrollen. Norge er på en måte avskåret fra Europa, vi kan ikke bare slenge oss på et tog og så være i et annet land i løpet av et par timer (glem Sverige), og for et kunstnerdrevet galleri med minimal omsetning er det en helt annen liga når man kjører “internasjonal” utstilling. Flybilletter, transport, sted å sove, det er mye mer jobb involvert enn å invitere en kunstner som allerede bor i byen. I presseteksten brukte jeg lingvistikk som utgangspunkt da jeg er interessert i hvordan avhengigheten mellom visuell kunst og språk er en evig nødvendighet, dette er noe som blir snakket veldig mye om med utgangspunktet i forskjellige teoretikere og fortolkningsmetoder på alle de Europeiske kunstakademiene som igjen i stor grad har vært med på å forme hvem vi (alle de deltagende kunstnerne) er som kunstnere.
Både “en omfavnelse av imperfeksjon” og “kartografi” blir nevnt i samme setning i utstillingsteksten. Kan du snakke litt om det implisitte paradokset her: rundt tanken at kart skal være presise, men selv de må omfavne imperfeksjon?
- Jeg tenker på det som en lek. Vi skaper våre egne kart, og ingen kan på en måte si noe imot hva det er vi kunstnere har oppdaget. Publikum kan si at de konklusjonene vi har kommet til er feil, men i sin egen produksjonstid kan man si akkurat hva man vil om hva det er du ser på. Tilbake til å kontekstualisere kunsten med tekst. Hvor mye kan man egentlig si om et verk, uten å ødelegge den besøkendes opplevelse av utstillingen? Vi har alle våre egne mentale leksikon og kart, jeg tror ofte selv jeg kan ta en snarvei gjennom byen mens jeg haster meg til ett eller annet som føles veldig viktig, men så innser jeg at denne veien kanskje var mer scenisk enn en faktisk snarvei. Er ikke livet kanskje for kort til å velge snarveien over den sceniske?
Prefikser og suffikser - tenker du på de som krykker eller verktøy? Pløyer de inn i samtiden eller peker de i hver sin retning, fortid og fremtid?
- Utstillingen kan være en antikrykkete verktøyelighet, og man sier ofte, eller noen sier ofte at verbet er setningens bankende hjerte. Man kan forstå en setning selv om den ikke er grammatisk korrekt, og i poesi kan man jo kaste ordgrupper fram og tilbake som man vil. Så la oss si at kunstnerne er verbet. Og hele frasen er selve utstillingen??? Og om den gir mening eller ikke er opp til dere; de besøkende som får lov til å tre over dørterskelen og inne i galleriet. Jeg tenker også på sånne utrolige, vonde sanger som blir sunget i konfirmasjoner. Typ nøtteliten som melodi og teksten er endret til:
Jeg vil gjerne takke alle sammen nå.
Tenk at jeg så mange gode ord sku’ få!
Her er det dårlig bruk av syntaks, men det meningsbærende er ikke feil av den grunnen. Hvor irriterende er det ikke når noen irettesetter deg når du sier et ord feil, når du forstår akkurat hva jeg mente. I konversasjonens kunst er det ofte bra å si noe imperfekt, bedre å ha en god samtale enn en grammatisk korrekt en!
Kan du snakke litt om hvordan du fant gruppen artister til utstillingen?
- Fem kunstnere fra henholdsvis Antwerp, Malmø, Stockholm, Paris og Oslo som ikke før har noe med hverandre å gjøre blir satt sammen og liksom skal lage mening sammen. Jeg tenkte på at det er slik man lager en setning. Hvordan skal jeg sette sammen..hmm det er ofte slik at kunstnere kan føle seg tatt ut av kontekst i en gruppeutstilling, jeg ønsker som kunstner og kurator selv som følgelig driver et kunstnerdrevet galleri og kontekstualisere denne ideen om at produksjonen er en slags fortsettelse av hverandre, et vedlikehold.
To av kunstnerne er fransktalende og resten har jeg kommunisert med på norsk og engelsk. Norsk/engelsk/fransk, men bindestrek kan alle forstå. Jeg leker med den udødelige ideen om kunst som et universelt språk. Slik fotballentusiaster setter sammen drømmeliga-lag har jeg satt sammen en utstilling med kunstnere jeg har møtt og blitt kjent med forskjellige steder de siste tre årene. Fra de tidligere svarene vil jeg gjerne koke det ned til at utstillingen handler om at man kan gjøre det som man vil, om man er så ekstremt heldige, og privilegerte vi som driver et kulturrådstøttet galleri i 2025 i Oslo, Norge er.
PODIUM OSLO, Hausmania, Lø & Sø: 13-17.
TOMÁS debuterer sin EP på Hausmania med support fra JEJUNE og GiFU. Vi tok en prat med debutanten!
Tekst: Eli Tenga Foto: TOMÁS
Med røtter fra alt fra nære England til Venezuela langt der borte har TOMÁS med seg en debut-EP i baggasjen for kveldens konsert. Vi snakket med multi-kunsteren om disiplinenes symbiose, kontraster hos artister og ideen av tomrom:
Halla-på-deg! Hvordan går det og hvor i verden befinner du deg?
- Jeg har det bra, takk. Jeg bor for øyeblikket i Oslo sammen med kona mi og håper at vårværet har kommet for å bli.
Det går med i notatet til konserten at musikkreisen startet i et knøttlite studio på landsbygda i Norfolk? Hvordan endte du opp i Norfolk av alle steder?
- Ja, det var der jeg føler at min musikalske reise virkelig startet. Det lille studioet var en liten bod. Innvendig lignet den litt på en badstue – den var panelt i tre og godt isolert. Om sommeren ble det veldig varmt der inne, så jeg dro ofte til nærliggende strender for å bade og kjøle meg ned.
Jeg tilbrakte flere år i den lille boden og gjennomgikk en slags merkelig forvandlingsprosess. Jeg var i en kokong av kreativ isolasjon, så årstidene skifte gjennom vinduet og utforsket hva musikken kunne gjøre.
Startet ditt forhold til musikk der? Hva er dine første minner av musikk?
- Mitt forhold til musikk begynte tidligere, da jeg var liten gutt. I mitt gamle barndomshjem hadde foreldrene mine et livlig rødt linoleums-gulv. Jeg tilbrakte timer sittende på gulvet og tegnet med kritt mens jeg lyttet til en fire-binds samling med musikk fra sekstitallet. Det kom mye fantastisk musikk fra den epoken.
Det står hos P3 Urørt at du har aner fra nevnte England, Venezuela og Italia – har denne bakgrunnen formet din musikalske smak eller ditt uttrykk? Noen spesielle sjangre eller artister fra disse områdene som har hatt stor innflytelse?
- Bakgrunnen min har definitivt formet musikksmaken min. Min flerkulturelle oppvekst er noe jeg er veldig stolt av. Siden jeg vokste opp i Storbritannia, var mesteparten av min musikalske oppmerksomhet rettet mot de “vanlige mistenkte” innen populærmusikken på tidlig 2000-tall. Likevel føler jeg at spansk, som er mitt morsmål, har hatt en innflytelse på min musikalske forståelse – det er lyden av barndommen min. Jeg føler at språk er musikk, og dette er en av grunnene til at jeg er tiltrukket av det norske språket. Et språk med vakre melodier, rytmer og dialekter.
Når og hvordan fant du ut at du skulle lage egen musikk?
- Når maling føltes overveldende eller var forbundet med for mange forventninger, vendte jeg meg til musikken for å uttrykke meg friere. Det er stor sjanse for at dette vil bytte om på et tidspunkt. Det er vanskelig å si nøyaktig når jeg bestemte meg for å lage musikk, men det er noe jeg elsker med kunst – den er alltid der hvis du trenger den, og du trenger ingens tillatelse for å prøve.
Hvordan korresponderer musikken din til ditt virke som billedkunstner? Er det noe synergi? Reflekterer de hverandre?
- Jeg føler at maling og musikk er to disipliner med felles grunnlag. Noen beskrev en gang musikk for meg på en visuell måte – som et landskap. Jeg ble bedt om å forestille meg at jeg så gjennom et vindu og tenkte på hver musikalske komponent som et objekt i landskapet. Hva er viktig? Hva ligger langt ute i horisonten? Begge kunstformer handler om å fylle et tomrom. Det er noe jeg synes er vanskelig, men jeg tror de beste kunstnerne lar lytteren eller betrakteren sameksistere i verket.
Er det noen sider av deg selv som du får til uttrykk for i musikken som du ikke får ellers? Hvilke? Påvirker og former disse smaken og intensiteten til musikken du lager?
- Dette er et flott spørsmål. Jeg tar ofte med meg mine argumenter og uenigheter inn i studioet. Når en situasjon blir for kompleks, er musikk et flott verktøy for å få et nytt perspektiv og forenkle ting. Noen ganger står jeg overfor situasjoner uten svar eller løsninger, og da er musikk den perfekte motgiften.
Jeg blir også fascinert av kontraster hos enkelte artister jeg møter. Jeg har møtt noen av de varmeste menneskene, som lager mørk og dyster musikk. Jeg elsker det, og jeg tror kanskje jeg er litt lik selv. På den andre siden elsker jeg å være sentimental og følsom i musikken også. Jeg tror det å overraske seg selv er en fantastisk ting å utforske kreativt.
Kan du snakke litt om det nye EP prosjektet ditt? Hvor lenge har du holdt med på det og hva har inspirert det?
- Det føles som om jeg har jobbet med denne EP-en for alltid! Det er en samling sanger jeg skrev under studietiden, etter endt utdanning og under pandemien. Det er min debut, så jeg har ingenting å sammenligne den med. Sangene er en oppsummering av noen transformative år. De hjalp meg med å håndtere mørke tider og ga meg håp for det som kommer.
Jeg kunne snakket uendelig om alle de små nyansene jeg har oppdaget og alt jeg ubevisst har lagt inn i låtene, men jeg holder det tett til brystet. Noen ganger føler jeg at for mye personlig kontekst kan komme i veien for andres tilnærming til musikken.
Hvordan ble du kjent med Hausmania? Har du gjort deg opp noen tanker om stedet eller har noen historier herfra?
- Jeg fant ut om Hausmania gjennom kona mi og noen av vennene våre. Jeg følte meg umiddelbart tiltrukket av stedet som et kreativt knutepunkt. Jeg vet at jeg knapt har sett hvilke underverker det rommer. Jeg har vært på et par konserter der og har blitt rørt av Hausmanias åpenhet for å vise frem artister fra alle samfunnslag. Definitivt et kult sted.
Tre ord om hva de oppmøtte kan forvente på konsert?
- Annerledes, LED-lys, ektefølt.
A talk with tonight’s attraction at Blow Out!/Kafé Hærverk. Saxophonist Michael Foster talks of the American status-quo, being a prisoner of time, ‘Queer Trash’ and The New York Review of Cocksucking.
Tekst: Eli Tenga Foto:Peter Gannushkin
Disclaimer: Interview was conducted in English. Due to the Blow-Out series’ international vein and the subject’s need of precision, it is published in English.
As a novice in the free-jazz/impro/experimental world of live music, I was delighted to encounter the Kafé Hærverk’s Blow Out! series of concerts. Definitely not for the faint hearted, as my first sitting had licks of trumpet-spit at my feet; yet also not alienating as the crowd and ambiance is one of reverence for the craft and welcoming attitude to newbies.
Thus, after a couple of sittings drenched in free renderings of sound, we’ve managed to snag the first interview with one of the performing trio - Michael Foster of Foster/Crawford/Sullivan : a born and bred New-Yorker who fuses the old-school with the new: the traditionalist free-jazz and noise: classical improvisation and queer-theoretical practices. The interview below:
Hi Michael. How are things and where are you in the world?
- I’m in New York City, in Brooklyn. Things are pretty terrible these days in America as you might imagine. The fascist takeover of America is definitely in motion and there is a certain feeling of powerlessness with that. Everyday there’s something new to be outraged, offended, threatened, and terrified by.
Are you still located where you grew up?
- Sort of. I was born and mostly raised in New York City but lived in Los Angeles around high school, and moved back for college. I’ve always considered myself a lifelong New Yorker with a brief intermission in Los Angeles, a city I used to hate but have come to greatly appreciate over the years.
How was the music scene where you grew up? How were the beginnings of your relationship with this art-form?
- By the time I got into music I was in high school in Los Angeles. I was, and still am, a dedicated cinephile, and my life was entirely about film and literature. When I was 15 I thought I should play an instrument if only for the sake of being “well rounded” in my education, but soon the instrument took over my creative life. Los Angeles had some music but I wasn’t aware of a lot of it, especially improvised and experimental music at the time. I always felt more connected to the experimental music happening in NYC, however it wasn’t until I was older that I discovered the amazing history of experimental musics in Los Angeles (such as the ‘Los Angeles Free Music Society’ also known as LAFMS, or the music of John Carter, Bobby Bradford, Horace Tapscott, and the various noise music in the city and others). I was lucky to have some friends who were deep into jazz such as the late great pianist, Austin Peralta, who unfortunately passed away some years ago. Austin was the first person I really improvised with and I felt very lucky to have had that opportunity. I also had an inspiring teacher, Ralph M. Jones, who was a student and collaborator of Yusef Lateef, who encouraged me to pursue music and improvisation in my own way. He also encouraged me to see the overlap between my love of film, literature, and theory, and improvisation; suggesting I listen to Albert Ayler or watch films like “In the Realm of the Senses,” both of which were crucial to my development.
When did you realize music was the thing for you? The same time you realized that the saxophone was your main base-vehicle of transmission so to speak?
- Yes, around the same time. The more effort I put into the instrument, the more I got back, and eventually I decided to pursue music in college and take a break from film and theory. Discovering free jazz, improvised music, noise, contemporary composition, etc opened a lot of doors for me in my conception of what music could be, how it functions, and how I could find space for myself within it. Saxophone is still the only instrument I’ve studied.
Now, I must admit, I’m a newcomer to - for lack of better words - the free/impro/experimental-jazz world. When did you first encounter these forms of music?
- In high school I got into Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Andrew Hill, Brotzmann, Evan Parker and many others. When I first got into Albert Ayler’s music it felt emotionally overwhelming, even a little taboo. It felt like I had encountered something that was too much for me, but like most things that seem taboo at first, I became fascinated by it, and had to investigate further. That feeling of engaging with work that initially felt scary or taboo became intoxicating.
In the concert’s notes it says you have collaborated with artists in the field from veterans like Joe Mcphee to younger artists such as Mette Rasmussen. Do you feel a difference in the approach, method or idea of the free-jazz form across generations? Does it stay just as «contemporary» as it did since the 60s?
- I’ve worked with a pretty diverse array of collaborators across ages, generations, genders, identities, and experiences, and I always find that diversity inspiring and encouraging. Working with Mette was wonderful because we’re about the same age but from very different backgrounds, however we were both engaging with similar musical interests very differently which was inspiring. Joe comes from a totally different generation but his openness is so inspiring; he makes it feel like anything could work. There is a difference in their approaches and reference points certainly, but if an artist is open, compassionate, and kind, it makes everyone easy and inspiring to work with.
I think we’re at a strange place in history right now, where everything feels so post-modern and self-referential. Maybe that self-referentialism is, for better or worse, one thing that defines the contemporary approach more than anything else. The rapid pace of digital information and access to just about anything has definitely impacted this music and how people improvise. I have heard younger musicians whose approach to improvisation and structure feels informed by instagram and social media. I think the music now does need to meet the moment more substantially if it wishes to maintain relevance, and consider its place in a larger context than a purely social one. I think a lot of improvisers have resigned themselves (at least within the US) to this music being marginalized, and thus let it exist within a vacuum, which is a shame because I feel improvised music has a lot to teach our society about relationships, collaboration, compassion, intimacy, and communication.
Can you briefly talk about how you think the field has developed through time - especially since part of its ethos, I feel, is to transcend time and space? Or is it locked so thoroughly in the moment it can’t be but of its time and space?
- I think about time a lot, for me it’s less about transcending it but accepting that I’m a prisoner of time. I tend to focus more on the minutiae and intimacy of gestures across time in service of a longer form, which can feel like time has frozen or slowed down more than it really has. The best comparison I can really make, despite it being a bit cliche, is sex and forms of intimacy, whereby time slows down due to the focus you place on the other person(s) and your shared interaction.
To better get to know you, I wrote these questions whilst I had a video of you playing from youtube on the headphones, titled «Michael Foster’s Ghost @ The Record Shop 5-14-23». I found it invigorating even for my amateur ears - can you talk a little about this project?
- The Ghost is a longstanding project I’ve been working on that attempts to recontextualize the traditional free jazz trio within a homoerotic framework. Free Jazz is often spoken about in a masculinist framework that always felt deeply uncomfortable to me, and usually accompanied by a degree of heterosexism, while also being homosocial. I wanted to challenge this paradigm directly by placing those fetishized aesthetics of masculinist catharsis within an overtly homoerotic context, and away from a homosocial one. For this project I draw inspiration from 70s/80s leather culture, which similarly tackles and problematizes depictions of masculinity and catharsis, but also the work of Jean Genet, Derek Jarman, and the queer pinku films of Hisayasu Sato. This was also a reaction to, at the time, the lack of queer musicians in the scene, and the unchallenged homophobia and sexism. Around the time this project began, I was obsessed with the work of noise artist Richard Ramirez and his various projects that put queer sexuality front and center, contextualizing his work in a way I found deeply inspiring, and much needed within improvised musics. The Ghost, like many of my projects now, consists only of queer musicians striving to tackle the tropes and structures of free jazz with a mix of self-awareness and total abandon. We’ve recently been working on collaborations with bondage performers which has been really inspiring, and has taught me so much about how our music can better reflect their values of intimacy and trust.
The ‘Pioneer Works - Residency’, stated that you work «between noise, improvisation, the jazz tradition, and queer theoretical practices». Can you tell me more about the noise part?
- I love harsh noise! I’ve been deeply inspired by artists such as Richard Ramirez, The Rita, The Gerogerigegege, The Incapacitants, LAFMS, Sewer Election, Heinz Hopf, K2, and countless others. In addition to my saxophonic work, I also work within harsh noise using microphones, mixers, samples, etc. I find a lot of noise musicians are extremely sophisticated improvisers, creating really unique structures from totally idiosyncratic instruments and set ups. I try to collaborate with noise artists as much as possible, as those collaborations really make possibilities feel endless. I also draw inspiration from their work and apply it to my saxophonic work, specifically for considerations of tone production and resonance. I see a lot of overlap between the work of someone like The Rita and a huge toned saxophonist like Eddie Lockjaw Davis, both of whom deeply (and fetishistically) engage with texture and nuance within tone. I used to practice long tones while listening to Harsh Noise Wall (i.e, Vomir) in hopes that the enormity of sound they produce would rub off on my tone. I also love cut up noise and the extreme approach to phrasing, often using mute buttons to create hard cuts of silence or sound, which has been immensely influential to my approach. Additionally, noise albums often engage directly with non-musical contexts, taking a fetishistic approach to thematic material that informs the work, which has also influenced me tremendously. Seeing the tapes of a queer artist like Richard Ramirez I felt “gave me permission” to integrate queer contexts into my work. In improvised music there can be a troubling trend of de-sexualization and abstraction without context, which is something I want to combat in my work, and in noise music these contexts are often front and center.
It seems you are also thoroughly invested in the queer viewpoint, the above mentioned ‘practices’ but also as co-founder of ‘Queer Trash’ - can you briefly talk about ‘Queer Trash’ and ‘queer theoretical practices’? And how do they influence our sound?
- Queer Trash was formed by myself and Richard Kamerman (my other half in The New York Review of Cocksucking), after realizing we were often the only queer people at most experimental music shows. We hated that our lives as musicians and as queers had to be separate, so we formed Queer Trash to remedy this, and to host unapologetically gay experimental music shows. We wanted to feel safe bringing boyfriends, lovers, partners to our shows and not have them feel alienated by the overwhelming heterosexism. It’s exhausting to be around so many straight cis men all the time, and it’s also totally uninviting to people who might be interested in the music. It also makes the shows BORING and totally unsexy, and this music SHOULD be sexy and relevant to people’s lives. Improvised music shows can be so dull, so sexless, so male, so straight, so polite, and that’s so contrary to what the music should be in 2025.
I think of improvisation as a specifically queer practice that explores interrelationality and intimacy between collaborators, which is something queer people are defined by; their ability and freedom to construct new conceptions of self and interpersonal relationships. The work of writers like Leo Bersani, David Halperin, Foucault, Judith Butler, Gayle Rubin, Pat Califia and Jose Muñoz directly inspire my approach to improvisation. Their work inspires an awareness of the nuances of interrelationality between myself and my collaborators, and proposing new ways of formulating our shared structures.
Last question, thanks for bearing with me (!) - please tell about The New York Review of Cocksucking? (Too wonderfully salacious wording to pass up without a tiny question)
- NYRoCS is one of my longest standing collaborations with Richard Kamerman. We met through Tinder when I was working for Meredith Monk’s foundation and hung out at a noise show, and quickly started making music together. NYRoCS can be really quiet “reductionist” type improvisation, or a full on harsh noise duo, or both depending on our mood. We often integrate erotic texts into our work, drawing inspiration from the Boyd McDonald zine, Straight to Hell, which had many alternate names, one of which was The New York Review of Cocksucking. We often utilize samples from films, the news, or other songs (like Madonna, Alanis Morrisette, Judy Garland, etc) as a way of forcibly inserting concrete context into our improvisations. For whatever shock value we may utilize, we also aim to make work that is in touch with a distinctly queer melancholy. We’re both immensely proud of this project and how it’s developed over the years.
Tonight@2030 w/Kari Rønnekleiv solo CC (250/190), age: 20.
Blow Out! is supported by Arts Council Norway and Oslo Municipality. In collaboration with Konsertforeninga
Bandet MIRAGE maner frem våren med en helvetes fest på Boksen. Vi tok en prat med de om bandet, deres kommende utgivelse og denne helvetes festen.
Tekst: Eli Tenga Foto: Cameron Daravi
Nå (!) - akkurat nå er’n her. Kjenner du det? Føler du det?
Våren.
For ikke er det månedsskiftet som bringer med seg den offisielle våren i våre trakter, ei heller er det været - selv om det hjelper. For vi vet jo at det ligger mulige snøfall eller to på lur helt til 17. mai. Så hva er det som gir oss hintet? Utenom pollen altså…
Det er gata og folka. Frakke-bandene gir seg mer og mer, shades’a kommer ut og utepilsen tiltar.
Med dette begynner det også å rumle langs den vestre elvebakken. Boksen rister av seg vinterpelsen og gir oss våryr-armageddon: for det er fortsatt kaldt, mørkt og svett i Christiania; men gresset gror og solstrålene glimter til: enten om de faktisk er der eller er den kollektive bevissthetens optiske illusjon - MIRAGE!
Bandet MIRAGE steller nemlig i stand en rysare av en kveld smekkfull av musikk: en seleksjon av sprek lokal-rock i spedd garva DJer - helt til morra’n.
Vi tok en prat med MIRAGE om kveldens happening:
Cato Stormoen og David Dajani svarte kollektivt på disse spørsmålene som “MIRAGE”
Halla! Det er dere, Mirage, som er bak denne kolossen av en rockekveld på Boksen. Kan du si litt om bandet og hvordan det oppsto?
- Bandet oppstod for en del år tilbake og ga ut sin første syvtommer-singel i 2017. Nå er bandet tilbake med ny besetning, med unntak av Cato, som er grunnlegger og gitarist og eneste medlem som har vært med helt fra starten. De andre medlemmene som utgjør Mirage i 2025 er David Dajani på vokal, Edvard Gabel Seim på gitar og synth, Tobias Brynhildsbakken Huse på bass og Torje Viestad på trommer.
Dere har jo utgitt en ny singel nylig «Glass Drums», er det slik at det en LP/EP på gang?
- Yes, det stemmer, debutalbumet vårt «The Swallow» kommer på Gullbekken Records til sommeren. «Glass Drums» kom for en knapp uke siden og responsen har vært veldig fin. Det kommer for øvrig en ny singel snart, før albumet dropper.
Som sagt, det er en omfattende kveld dere har satt i stand - med både band og DJs. Var det noe spesielt som fordret dette opplegget? Er det kanskje en viss arena for en viss sound dere føler ikke for boltre seg fritt?
- Idèen var vel egentlig bare å få stelt i stand en gig med et par kule band ettersom det var på høy tid (siste konsertene våre var i april i fjor), men da vi kom på tanken om rave , ble kvelden brått litt mer episk og interessant.
Dere bruker samlebetegnelsen «euforisk og mystisk lokalrock» hva det gjelder bandene. Hvordan er lokalrocken i Oslo disse dager? Er det bugnende eller tørt?
- Det var vel Stian fra Fanatisme som kom på det begrepet, he-he. Vi ønsker at en konsert skal oppleves oppløftende og traumatiserende. Det skal være en drøy opplevelse for sansene. IKKE SANT?! Ang. lokalrocken i Oslo anno 2025 så kan vi nevne f.eks. Mokri, Delish, Draümar, Teppebombe, Skitne Kroner, Fanatisme og Trist Pike som noen favoritter. Spent på Stabber også. Også har du jo FOAMMM, Glassmanet, Jordsjø, Invisible Hand, Problems og Outer Limit Lotus. For å nevne noen. Oslo er en veldig bra by for rock, kult å se at så mange, og da spesielt unge, folk gjør sin egen greie! RON ASHETON 4 EVER!
Hva gjør akkurat disse bandene euforiske og mystiske? Noe jeg antar de fleste bandene i deres sfære prøver å være til en viss grad…
- Det må du nesten spørre dem om. Vi prøver ikke å være noen ting. Men rock i seg selv er en voldsom og mystisk og euforisk opplevelse. Vi prøver bare å forene oss med kraften i rocken, som sikkert en del andre band kanskje også gjør. Og gjør man det riktig, eventuelt veldig feil, (sånn som vi gjør), så kan det begynne å skje ting.
Det er jo for noen et klart skille mellom «techno-crowden» og rock/punk crowden… så at det spilles Techno/Acid etter/mellom rocke-konsertene synes jeg er gøy - er dette en slags sammenstilling man har gjort med vilje?
- Kult at du også synes at det er gøy, he-he. Vi ville bare lage en fet kveld for oss og vennene våre der man får oppleve kule band live og kule DJs.. At banda spiller rock og DJ-ene kjører på med techno og acid etterpå er jo bare tøft. Kaotisk og vakkert. Vi bryr oss om musikk og atmosfære og ikke så mye om båsetting. Det blir en happening, man!
Ser du en synergi, kanskje hva det angår deres «euforiske og mystiske» kvaliteter mellom techno/acid’en DJene spiller og den lokale rocken som blir fremført?
- Det er ikke så veldig studert eller uttenkt dette her. Vi bare gjør det vi synes er fett og kjører på med det. Både rock og techno er lovløs musikk, det burde i hvert fall være det, og slik forsterker de vel hverandre. Det blir i hvert fall mye forskjellig og kul musikk, og høyt volum seff!
Tre ord til som gir et bittelite glimt om hva som arter seg denne natta
- PURE FUCKING ARMAGEDDON,
evt. en helvetes fest.
