PODIUM, er gjennom sitt Oslo City Summer Residency, aktuelle med en utstilling hos Billedkunstnerne i Oslo. Vi snakket med en av kuratorene bak, Hedda Grevle Ottesen.
Tekst: Eli Tenga Foto: Amalia Ibsen
Man har kanskje merka noen unge nye fjes som tok seg røykepauser i Humla bakgården de siste par ukene? Sant så sant, for vi har hatt gjester her på huset denne sommeren. PODIUM har nemlig nettopp sluttført sitt Oslo City Summer Residency - der 6 kunstnere har fått boltre seg i deres lokaler, fått skape uhemmet og nå får presentere deres arbeid i en utstilling hos BO (Billedkunstnerne i Oslo). I den anledning huket vi tak i en av kuratorene og lederskikkelsene i PODIUM: Hedda Grevle Ottesen.
Fortell litt om bakgrunnen og forhistorien til Oslo-City prosjektet?
Oslo City er et initiativ igangsatt i 2020 av meg i samarbeid med BO, Billedkunstnere i Oslo. Programmet har siden den gang vært støttet av Kulturrådet, Oslo kommune og Fritt Ord og har til nå blitt avholdt 13 ganger på UKS, Podium og BO.
Jeg er stolt over å ha bidratt til å gi kunstene i Oslo en spennende overgang fra utdannelse til å bli nyetablerte kunstnere. Et program som de siste 4 årene har vist seg å bli et springbrett for flere av de over 120 nyetablerte kunstnere som har deltatt. Det er så mange kunstnere som sliter med å få utstillinger og støtte. Oslo City tiltrer som et støtte-apparat der man kan få prosjektstøtte og kuratorisk oppfølging. Sånn sett er prosjektet en katalysator for verdi og produksjon! Det er jo politisk, så jeg anser definitivt Oslo City som et politisk prosjekt.
Hvorfor har dere valgt å samarbeide med BO og Galleri-Gayah?
Jeg satt i styret på BO som yngste medlem og fikk en slags oppgave med å gjøre “BO great again” og å få den yngre scenen til å melde seg inn i organisasjonen. Så jeg kastet meg egentlig bare ut i det. Jeg lagde en kort pop-up utstilling, med diverse nyutdannede kunstnere samt performancer og overraskende nok kom det bortimot 400 gjester på åpningen. Så da skjønte jeg at Oslo-City-konseptet fylte et tomrom i Oslos kunstscene.
I fjor var jeg på en konsert på Munch-museet. Jeg så ut av vinduet ned på en gjeng ved en seilbåt på en brygge. De hadde en DIY konsert, bål-panne, drakk fra ølbokser og skravlet. Jeg merket jeg hadde mer lyst til å være der nede. Jeg syntes det var herlig hvordan dette gerilja-galleriet befant seg mellom de store signalbyggene Operaen og Munch. Senere ble jeg kjent med Lina Knudsen som jeg ser som en kurator-spire jeg gjerne vil innlemme mer og mer i by-bildet.
Hvordan er kunst-Oslo i dag i forhold til årene før?
Det er vanskelig å svare på, men det var en utrolig spennende og ganske kontroversiell kunstner-drevet kunstscene i Oslo mellom la oss si 2005-2014. Med gallerier som 1857, Dortmund Bodega, Noplace og Podium. Disse galleriene fokuserte på konseptuelle prosjekter og var ganske mannsdominerte, men hadde også en sterk energi, som satte Oslo på kartet. Jeg føler at en del unge folk i dag ikke kjenner sin kunsthistorie og tror de finner opp hjulet på nytt med sine scene-byggende, litt subversive non-profit gallerier. Man må ikke kjenne til alt, men det gjør vel kanskje at man kan unngå litt vel enkle idiosynkrasier - som når folk stiller ut dise overnevnte halv-subversive galleriene, sammen med 90-tallets konseptualister. Man ler litt og det er litt underholdende; men det kan også hende det belyser en viss historieløshet. Men det skal sies at jeg støtter slike forsøk fullt ut og jeg synes det beriker Oslo. Liker også spesielt hvor freidig Magne og Ronny som driver Bunny’s Garage er - ved å gjøre noe så enkelt, men kanskje altfor rystende for altfor mange i byen - som å få oss til å bevege oss utenfor ring 2.
Hvordan påvirker etablissementet og kapital kunstens uttrykk i byen?
Det får noen andre svare på, det er liksom et valg jeg har tatt å slippe å skulle takle det hele tida. Men jeg kan si noe, selv om det høres litt frekt ut. Jeg vil si at kunst i Oslo er middelmådig + - uten konsekvenser. Det preger den unge kunstscenen i Oslo at det ikke er kapital her. Da blir kunstneres praxis vendt innover og handler mer om å være “kul på den riktige måten” blant hverandre: spesielt når et stipend akkurat rekker til at du kan fortsette å holde på på den samme måten. Jeg tenker på at kunstnere i sin nekrolog kommer til å ha setninger som “denne personen holdt det ekte og var kul på den riktige måten i Oslo mellom 2022-2026 RIP”
Norge er kanskje det landet per innbygger som har flest kunstnerdrevne gallerier. Dette er pga støtte fra staten. Jeg får utrolig mye kreds i utlandet når jeg forteller om Podium, K4 og Oslo City for å være så idealistisk. Dette er noe som jeg akter å bruke til min fordel for å bygge min egen karriere i utlandet, slik at jeg kan flytte ut av landet. Som igjen blir en fordel for norsk kunstutveksling til utlandet! Win win!
Det skal presiseres at selv om den siste delen av svaret for så vidt handler om meg selv, så er kanskje mitt behov for å komme meg ut av landet en refleksjon som svarer til hvor mye “etablissementet og kapital (påvirker) kunstens uttrykk i byen?”
Akkurat nå føler jeg meg låst til Oslo for det er her jeg har et studio, gallerier og mitt nettverk.
Er kunstens uavhengighet opprettholdt og vernet om eller er den truet? Og hvordan?
Absolutt truet, man ser hvordan et nytt byråd kaster 120 kunstnere ut av Myntgata og Ila tidligere i år, hvordan Haus er truet, hvordan stipendene blir kuttet. OCA har brukt opp pengene for i år. Det er litt humoristisk, men det har også store konsekvenser for kommersielle gallerier. Det er jo ikke et marked i Norge. De kommersielle galleriene er helt avhengig av å stille ut på messer. Her må ofte OCA støtte opp til 400 000 kroner for å sende gallerier som Standard og VI, VII til Frieze og Art Basel - de har rett og slett ikke egenkapital nok til å betale for messen selv.
Jeg er dessverre bekymret for at vi er på vei inn i mørke tider for kunsten, så la oss ha det gøy mens vi kan. Vi kommer vel til å ende opp som kunstscenen i København der man må ha egenkapital for å være heltids-kunstner (!). Det er også utrolig flaut at ingen utenlandske kunstnere søkte seg inn på Kunstakademiet i fjor. Om det koster det samme å gå på Khio som på Goldsmiths (red.anm: og Oslo også er en ganske så dyr by) så er det veldig klart hvorfor Oslo ikke frister…
Hva har du lagt merke til blant årets deltakere?
Vi har flere deltagere som er utdannet i material-basert kunst enn fra Kunstakademiet. Dette synes jeg er veldig interessant da det skjedde organisk da vi valgte kunstnere, og ikke var noe vi tenkte på. Dette er noe jeg er nysgjerrig på, og kommer til å følge videre.
Hvordan representerer de den yngre, alternative kunstbevegelsen?
Jeg vil si at denne scenen vi befinner oss er en preget av abstrakte, poetiske landskap, med åpne manus og visuelle narrativer. Verk er ofte basert på auto-fiksjon. Jeg vil si mange av verkene representerer det man kan kalle en livsstils-basert praksis. På den måten at kunstnerne presenterer livet og arbeider innenfor denne virkeligheten av den stadig forekommende prosessen (livet som den stadig forekommende prosess i seg selv, red.anm). Så man er fjernet fra denne tanken om umiddelbarhet som medium. Noe jeg liker i min kuratoriske praksis. Jeg synes det kan være litt hysterisk med hyper-aktuell kunst.
På hvilken måte er Hausmania et passende sted å «huse» et slikt residency?
Det er ingen som legger seg borti, hvordan vi velger å holde et residency på Hausmania. Kun solidaritet og støtte. Før da jeg jobbet på Anatomigården (før den nåværende direktøren på BO) fikk jeg mest bare tilsnakk. Samtidig delte institusjonen gledelig alle våres kunstanmeldelser og presse.
Det var en del unødvendige prosedyrer og småprat, samtidig som jeg skulle produsere utstillinger som utfordret våre ideer og tanker om hvordan man skulle bruke et utstillingsrom.
På Hausmania slipper man alt dette unødvendige tullet. Resultatet og kvaliteten av utstillingen er det som gjelder!
Hvilke stikkord vil du gi publiken for å et lite snev av hva som venter dem ved utstillingen?
Autofiksjon, materialbasert og estetisk objektivt vakkert gjennomtenkt og inderlige verk.
I årets Oslo City er kunstnerne som deltar følgende: Kim Jacobsen Tô, Stella Vallik, Samuel Feste, Louise Evensen Herreira, Nelly Riverlou, Stan D’Haene
Vi tok også en prat med noen av de.
Kim Jakobsen Tô hadde dette å si generelt om det å få arbeidet inne hos Podium og under den større paraplyen Hausmania:
Hausmania og Podium har gitt meg er veldig fint sted å arbeide med kunsten, hvor det er avslappende og fokusert. Selve samholdet og miljøet med de andre på residency har vært veldig givende. Arbeidet mitt til utstillingen er et rent resultat av å ha et sted å eksperimentere og prøve ut nye ting i.
Stan D’Haene ga oss noe engelsk prosa rundt hans performancer. Angående den på BO sier han følgende:
Splash through the portaline, Slugger cultivated a gardening routine. Showered off pollen with a sneeze. Until a breeze blew them good like smoke ripples through their neon fishnets.
Og om den han skal avslutte med, på Gayah, kan han siteres slik:
Splash through the portaline, Slugger cultivated a gardening routine. Showered off pollen with a sneeze. Until a breeze blew them good like smoke ripples through their neon fishnets.
Til slutt så runder vi av med Samuel Festes oppsummering av hele hans engasjementet:
Det har vært en så fin opplevelse å kunne være en del av Oslo City. Jeg har vært stolt av kunne si at jeg har hatt studio på PODIUM/Hausmania: da det ligger så mye historie, mangfold og åpenhet i Hausmania som kulturhus. Det å kunne dele dette rommet med de andre kunstnerne har vært en inspirerende prosess: da vi først og fremst har blitt godt kjent hverandre, men også har vært tett på hverandres kreative praksis. Ved å ha plass til å utfolde seg på en større skala, valgte jeg under mitt opphold her å tegne, siden jeg vanligvis jobber mye foran en skjerm med videokunst. Jeg har prøvd meg frem med nye materialer, men har til både åpningen på Gayah og BO tegnet med fargeblyanter. Tegningen jeg har laget til BO er fra et dokumentarfotografi fra Gaza tatt av Mohammed Salem. Jeg ønsket å bruke min stemme og plass på BO til å sette lys på urettferdighetene og den brutale situasjonen som skjer nå på Gaza. Motivet er av Inas Abu Maamar og kroppen til hennes 5 år gamle niese, Saly. Fotografiet vant Word Press Photo of the Year og ble omtalt slik:
“A photography composed with care and respect, offering at once a metaphorical and literal glimpse into unimaginable loss.”
Bli bedre kjent med husets ansvarlige for våre arrangement: Hanne Ryen.
Tekst: Eli Tenga
Det oppleves nok for mange en smule tåkete og vanskelig å komme inn på miljøet her på huset til tider. Tåker kan beskytte, men vi letter sløret og gir et direkte innblikk i en av de mest essensielle til den kunstneriske profilen til huset: vår eminente arrangements-ansvarlige Hanne.
God ettermiddag! Så du er booking-ansvarlig her på huset, stemmer det?
- Ja. Altså min offisielle tittel er vel arrangements-ansvarlig
Vil det si at du styrer alt som skjer under Haus-paraplyen?
- Det vil vel helt konkret bety at jeg både arrangerer og styrer driften av det som skjer i flerbrukshallen og i bakgården, hovedsakelig.
Hvor lenge har du vært her å jobbet med dette?
- Jeg begynte vel 1. september i fjor, så vi nærmer oss et snaut år.
Hvordan ble du kjent med Hausmania?
- Ja jeg visste om dette sagnomsuste Hausmania siden jeg flyttet til Oslo, som en sånn kul kultur-hub. Tror første gang jeg var her var, om jeg skal være ærlig, på en eller annen fest i flerbrukshallen. Husker jeg danset, husker det var høy musikk: så jeg regner med at det var klubb. Det var liksom mitt første møte med Haus som publikummer.
Etterhvert så ble du mer kjent med det som en kulturinstitusjon?
- Ja via arbeidet jeg har gjort med radiOrakel, siden 2021 så har jeg det. Vi holder jo til på Blitzhuset og det har jo mye overlapp med Haus. Man fikk et større innblikk i hva det drives med her, hva det er og hva stedet gir til byen.
Smått om sen så ble du mer og mer involvert og begynte å jobbe her?
- Det var mer det at jeg ble tipsa av en kompis som jobber med booking om at Haus ser etter ny booking og arrangements-ansvarlig. Så jeg sendte e-post, sendte CV og spurte om jeg kunne komme på intervju. Så var jeg på intervju og det gikk jo åpenbart fint for jeg fikk jobben. Siden da har det tatt litt tid og komme inn i systemet rundt hvem som gjør hva, hvor de ulike rommene er, hva musikkavdelinga er, hva atelier-avdelinga er og hvem som hører til hvor osv…Men nå begynner jeg å føle meg hjemme her!
- Var radiOrakel (omtalt som verdens eldste kvinneradio) din inngang til kulturarbeid?
- Tja, jeg har jo gjort litt før å…En del styrearbeid for kulturorganisasjoner. Derav også AKKS (Aktivt Kulturkvinne Senter) og Norsk Viseforum hvor jeg satt i styre noen år. Jeg har også jobbet med ulike konsertserier og vært prosjektleder i forskjellige arrangement-prosjekter.
- Har du noen eksempler?
- Var prosjektleder på musikkfest i noen år som har scene på Arbeidersamfunnets Plass, i samarbeid med AKKS Oslo. Det mest givende var vel kanskje ‘Uproar’, en female-empowerment serie med konserter med kvinnelige up-and-coming musikere, band og artister. I radiOrakel så er stillingstittelen min ‘redaktør’ men jeg er jo også arrangementsansvarlig, prosjektleder osv…
En allsidig alt-mulig-dame altså?
- Det kan du si ja. Vært litt ymse kultur-potet på en måte. Så jeg har hatt masse forskjellige jobber der det er litt sånn tjafsete ansvarsområder. Derfor er det fint å komme på en plass der rollene er spisset, rammene satte og det for meg er fokus på arrangement. Det hjelper når en skal lage sin egen arbeids-struktur.
Hvordan har du følt på å være her det første året?
- Jeg har digga det. Jeg synes Hausmania er en helt unik plass. Jeg er jo en veldig fan av subkultur og tverrkulturelle arenaer, som bringer opp og fram underrepresenterte grupper og musikk og kulturuttrykk. Sånt som man vanligvis ikke for tilgang til og som ikke selv for tilgang til på de store scenene og arrangørene. Så jeg synes Hausmania er fantastisk: for det første er det så mange forskjellige mennesker som hører til her - som gjør det til smeltedigelen over alle smeltedigler! Og i tillegg får jeg gjennomslag for mye interessant og bra her - så det gjør det inspirerende å jobbe her. Det er også inspirerende med på én måte faste rammer og på en annen måte frie tøyer - i forhold til at jeg føler jeg fikk mye tillit fra begynnelsen. Beskjeden var klar: her må du kjøre på og gjøre det du tenker blir bra. Også er det jo et work-in-progress…
Hva er et work-in-progress?
- Ja med tanke på tilbudet. Min visjon er at man for eksempel skal kunne komme på klubb på lørdag: jam på søndag: litt gratis teater på en tirsdag: en artig danseklasse på en onsdag: noe smale støy-rock greier på en fredag…Jeg vil at Hausmania, så langt det går an, for til å vise ikke bare de kule tinga som skjer på huset men også alle de kule tinga som foregår i Oslo. Det folk driver med. Spesielt kunst og kultur som ikke får sceneplass eller blir booka andre plasser. Ikke fordi kvaliteten ikke er så bra, men fordi folk i bransjen er livredde for at…
…for at det ikke «passer seg» helt?
- Eksakt. Fordi her må det være enten rock, eller metall eller ditt eller datt…Da faller jo noen mellom stolene. Mens Hausmania skal være frislippet der vi kan ha metall og RnB en dag og barneteater, yoga og sirkus den neste dagen.
Slik jeg tolker det så ønsker du at huset skal være det virkelig brede uttrykket for hva kunst og kultur kan være for alle forskjellige målgrupper?
- Yes!
Noe jeg har lagt merke til at du har vært konsekvent med, er å sette opp arrangementer for de under 18? Kan du fortelle om det?
- Ja! Det er en ønskedrøm for meg at vi skal ha et månedlig opplegg for de under 18. Om det er musikk eller andre kulturtilbud tenker jeg ikke så mye på. Men det som derimot er viktig for meg er at man danner en arena der de yngre kan komme og føle seg trygge, men også gjør det med kulturtilbud av høy kvalitet! Ikke bare noe man har kvernet kjapt sammen og som skal være såkalt «barnevennlig». De yngre skal også ha tilgang til det smale og det brede…
For motkulturen må jo også yngre ha tilgang til? Der har jo for eksempel Blitz vært flinke…
- Riktig. Det er jo nok på en måte litt mer «voksen» stemning på Hausmania…men det er noe man jobber med og dette U18-prosjektet er fortsatt bare i etableringsfasen. Men målet at vi skal ha en fast dag en fast uke i måneden der det skjer noe for de under 18.
Så flott, det gleder nok mange å høre! Men du selv er også kreativt utøvende om man kan kalle det så?
- Ja, jeg er jo egnt utdanna musiker. Det stemmer!
Noen fugler har kvitret meg i øret at du også synger i band for tida?
- Haha, ja jeg synger i rockeband! Å trives veldig godt med det.
Hva heter bandet?
- Bandet heter Tidstyv. Vi spiller norsk rock på nynorsk! Så det er artig. Det er jo liksom musiker-bakgrunnen jeg kommer fra, men jeg prøver jo å utvide horisonten min for å prøve å skape overblikk over hva annet som skjer. Jeg synes jo at som kulturhus så kan vi ikke bare ha konsert hele tida. Det må jo skje andre ting og.
Vi hadde jo for eksempel åpent hus under Oslo Open for et par måneder siden og har åpen bakgård hver lørdag denne sommeren. Tenker du det er en fin måte å åpne huset og eksponere folk for Haus på dagtid og ikke bare nattestid?
- Det skal jo være moro her på nattestid. Men jeg har lyst til å skape en arena der folk for sett huset. Sett hvor fett vi har det her. Møte folk som driver her til vanlig. Kreere alternativer til å få et innblikk i hva Hausmania egentlig er på en ryddig måte også. Det er viktig at fokuset ikke bare er høy musikk og fest men også at man kan se hvordan vi operer og hvor utrolig fett jeg har det til dagligdags.
For hva er Hausmania for deg egentlig?
- Det er jo et realt kulturpalass eller?! Det er det beste av alt mulig rart. Jeg kunne gjerne ønske vi hadde flere slike plasser i Oslo. Plasser der man aldri helt hva man får, men vet man vet det blir gøy og at man som oftest blir overrasket.
Det er jo notorisk for dere som jobber i booking: at man i begynnelsen skal overholde og forholde seg til avtaler man selv ikke inngikk…nå som du har vært her en stund og roret er ditt, hva er utsikten fremover?
- Utsikten er jo å få til arrangementer av kvalitet som skal være sosioøkonomisk oppnåelige for så mange som overhodet mulig. Jeg har ikke noe ønske om at det skal koste 300 kroner å komme inn i døra. Jeg vil at det som skjer på huset skal være så tilgjengelig som mulig. Det skal også være uventa og man skal møte ting her som ikke skjer noe annet sted. Men skal alltid finne noe av kvalitet selv om det er utenfor noe man vanligvis hadde dratt på eller noe som er utenfor komfortsonen. Så målet er rett og slett å kjøre på med å booke fete greier innenfor kunst, kultur og musikk. Deretter begynne å sette opp rammer rundt gjentagende arrangementer og eventer.
På ukes, måneds og kvartals basis?
- Ja, typ så folk vet litt hva som skjer når. Denne dagen skjer dette og denne første uken i måneden dette her osv… Jeg vet at mange som jobber i booking, arrangement og utesteder sliter med å finne tilbake til det publikummet man hadde før COVID. Så det er en del av planen å bygge opp kulturen rundt Haus.
Ja for etterslepet av COVID føler man fortsatt på kroppen?
- De greiene der holder i! Men jeg tenker at på sikt så tror jeg at det kommer til å ordne seg naturlig og at huset blomstrer atter en gang om ikke mer rustet og bedre enn før.
Med slikt giv hos våre ansatte, skal det ikke stå på innsatsen når det gjelder fremtiden til husets programmering. Hvordan kan en komme i prat med huset angående det å få gjort noe her?
arrangement@hausmania.org
En ny folkeavstemning i Sveits truer våre skatteflyktninger sine pengesekker.
Tekst: Eli Tenga
Det er nesten så man må le av det hele. For den store utvandringen av rikinger som har stukket til Sveits med sine formuer ser ut til å være truet.
For knapt et par år etter utvandringen satt i gang skal en folkeavstemning holdes rundt skattepolitikk i Sveits. Og går den i deres disfavør kan de få seg en heftig smell.
Dagens Næringsliv skriver nemlig at forslaget går ut på å innføre en arveavgift på 50 prosent for formuer over 50 millioner sveitsiske franc, tilsvarende 600 millioner kroner.
Hvordan kan dette ha skjedd seg i Sveits mon tro?
Vel, det finnes sosialister i Sveits også. Unge sosialister som mener fordelingen av ressurser og midler kan bedres. Nærmere sagt så er det Jungsozialistinnen und Jungsozialisten Schweiz (JUSO). Det er de unge sosialistene som har tatt dette initiativet.
Sveitsiske myndigheter bekrefter også til DN at nordmenn som er bosatt og har sin formue av Sveits vil bli omfattet av endringen om den blir vedtatt. Forslaget innebærer attpåtil at endringen vil ha tilbakevirkende kraft!
Kan du også høre et par stressende norske gloser fyke over alpene?
For det er en del der nede. Per i dag er antallet superrike nordmenn med adresse i Sveits trolig over 100, og JUSOs egne tall indikerer at forslaget deres vil omfatte rundt 2000 personer totalt.
Målet med det nye skatteinitiativet er å finansiere landets kamp mot klimaendringer og støtte den økologiske omstillingen av den sveitsiske økonomien.
Nå sendes saken videre til nasjonalforsamlingen, som skal diskutere initiativet og gi en anbefaling for eller imot forslaget. Men uansett hva politikerne måtte konkludere, så må saken fremmes for nasjonal folkeavstemning ettersom forslaget har fått langt mer enn minstekravet til underskrifter.
Direkte demokrati altså!
En folkeavstemning kan tidligst skje i løpet av første halvår i 2026.
Så hvem vet?
Kanskje det blir et par dusin snurte rikmenn og deres familier, som kommer hjem til jul i vår herres år 2026…
Har vårt Nasjonalmuseum blitt en sluse for gamle, rederi-kroner? Med en ny avtale holder kapitalistene en fast hånd rundt profilen til det som skal være et museum representativt av nasjonens mangfold.
Tekst: Eli Tenga
Nasjonalmuseet er stolte av å ha funnet nok en rederfamilie til å sponse museet! Det er Lise M. Stolt-Nielsen og hennes barn (andre og tredje generasjon etter «den legendariske reder Jacob Stolt-Nielsen», som var eier av verdens største rederi for kjemikalie-transport) som punger ut for en ny storsatsning.
Familien vil sponse et tiårig performance-program som skal ha en verdi på flere millioner kroner og vises fra sommeren 2025.
Museets begrunnelser for å samarbeide med landets rikeste har ikke forandret seg siden 2018 (da Fredriksen-avtalen gikk i gang): økte krav om egeninntjening krever sponsorer slik at museet får mulighet til å vise «samtidskunst i verdensklasse».
Pengene går da i alle fall til norske kunstnere? Neida, dette er en satsning som retter seg utelukkende mot internasjonale kunstnere.
- Det er absurd at man lager en satsing på internasjonale performance-kunstnere når vi har så mange gode her i Norge, sier kunsthistoriker Marit Paasche.
Paasche påpeker også at dette kaster det voksende, norske performance-miljøet under bussen.
- Det er synd at når man først gjør en slik satsing, så havner pengene utenfor det norske kunstmiljøet. Vi har et voksende performance-miljø her til lands. Hvorfor ikke bygge opp disse kunstnerskapene og gi dem et internasjonalt løft? spør hun.
Dermed etterlyser man en mer etisk tankegang som også styrker om våre egne kunstnere. Men med et nepotistisk rammeverk der jaget etter profitt regjerer, blir dette neppe tilfelle. Da det såkalte Fredriksen-samarbeidet ble signert, var styreleder Svein Aaser og styremedlem Helene Jebsen Anker i Nams styre nære venner og kollegaer av John Fredriksen, uten at de meldte seg inhabil.
Så hvordan oppsto samarbeidet med Stolt-Nilsen? Har det likheter med Fredriksen-avtalen?
Ikke alle rike er like – eller like rike – men Stolt-Nielsen-familien har unektelig noen parodiske paralleller med Fredriksen-familien. Begge er reder-familier. Begge er store på lakseoppdrett. Begge er på listen over Norges 400 rikeste, begge kan sies å være på skatteflukt. (Kapital har skrevet utfyllende om Stolt-Nielsens to «truster», opprettet i 1996 på Caymanøyene, og Fredriksen flagget ut til Kypros for lenge siden). Begge familie-overhodene har risikert fengsel.
Har museet, betalt med våre skattekroner, blitt en lekeplass for redere på skatteflukt?
Det er leit når det virker som legitim kritikk ikke når frem. At museet ikke lytter.
I stedet har Nasjonalmuseet blitt en boksering for der kapitalistene slåss om innflytelse. Og nå er det duket for en intens tungvekter-batalje:
Hensynsløs rederfamilie vs. hensynsløs rederfamilie. Stolt-Nielsen-barna mot Fredriksen-tvillingene, øye for øye, yacht mot yacht.
Hvem av de to familiene som går av med seieren står nok deres nikkedukker, administrasjonen i Nasjonalmuseet å vedder på. Hvem som vinner er ikke så viktig: så lenge offentligheten sluker åte og skyver penger i munnen på dem.
For de bryr de seg lite om det er norske eller internasjonale kunstnere som stilles ut: om det er gamle eller nye penger: om disse kronene beskattes: eller hvor de kommer fra.
Bare det renner inn.
Drill baby drill!
Teksten er en parafrase fra artikler i Klassekampen og er gjengitt med tillatelse.
Musikkindustriens kapitalister slåss om KI, hva skal vi gjøre?
Tekst: Eli Tenga
Universal, Warner og Sony setter angivelig opp et søksmål mot ledende musikk-KI-selskaper over bruken av opphavsrettsbeskyttet materiale uten lisens til opptrening av KI-modeller.
Siden KI sin frammarsj i den offentlige felles bevisstheten gjennom spesielt ChatGPT, så er det i de kreative yrker de største motsetningene har oppstått. Hollywood hadde en stor streik der SAG-AFTRA (Screen Actors Guild - American Federation of Television and Radio Artists) mobiliserte rundt dette. Den sammenfalt med WGA-streiken (Writers Guild Association) og førte til at 45000 arbeidsplasser gikk tapt…
Noe av det som en del kjente skuespillere uttalte seg om, var at KI trente opp modeller som kunne etterligne stemmene deres. Slike type dragkamper rundt personvern, intellektuell eiendom og lisensiering er det nok bare å bli vant med fremover.
Nå har vinden tatt med seg disse gnisningene over til musikklandskapet. Men denne gang er det ikke fagforeningene som bjeffer. Det er de høye herrene i musikk-konglomeratene som skjelver i buksene og gjør som de alltid gjør når de sliter: søker til retten for å kvele motstanderen.
For det er snakk om påstått bruk av opphavsrettsbeskyttede låter uten lisens til opptrening av KI. Det skal være ført an av to selskaper ved navn Suno og Udio. Disse er noen av de mest populære selskapene innenfor tverrsnittet mellom KI og musikk. Men det som gjør de mektige er ikke bare deres popularitet. Der det meste av musikk-KI teknologi fokuserer på kreasjonen av enten lyrikk, vokaler eller instrumentaler; gjør de alle tre. Og de gjør det skremmende godt.
Nå er det angivelig et søksmål i arbeid. Det er de tre store som har slått seg sammen: Universal, Warner og Sony. Om dette slår gjennom så blir det en stor dommedag for maktforholdet mellom teknologi-selskapene og musikk-konglomeratene. Grunnlaget deres for søksmål er at Suno og Udio angivelig uten lisens skal ha forsøkt å kopiere plateselskapenes musikalske eiendom for å trene KI-modeller. Konglomerat-trioen mener at dette kommer til å:
«Flomme over markedet med KI-generert innhold som i konkurranse med det andre, vil prise ut og til slutt drukne ut genuine musikalske verk (som plateselskapene og deres tjenester er bygd på).»
Men har de gjort det? En KI-ekspert har via noen inputs fremprovosert KI-produserte sanger som høres overraskende likt hit-makere som for eksempel Abba…
Bli heller ikke bedratt! En skal vite at dette er en moralsk kjepphest for de tre store. De trenger bare å kjøpe seg tid så de kan konstruere sine egne KI-trening lisenser så de kan legge regningen hos de nevnte KI-selskapene. Data er mer profitabelt enn lyd i seg selv. Den som står øverst i pyramiden av eierskap er den som vinner…
Det er ikke som det var med Napster (ergo begynnelsen av det som vi nå kaller streaming) for snaue tyve år siden. Musikkindustrien er ikke like antagonistisk til den nye teknologien som de var da. De prøver å gjøre seg til lags med KI-selskapene; men gjennom avtaler og lisens-strukturer opprettholde deres lederposisjon i maktstrukturene. Så kan de håve inn av vårt konsum - denne gangen også dataen vi legger igjen for oss, som direkte blir solgt videre i et slikt system.
I en tid der streaming sin rovdrift med tåpelige honorar utvanner og direkte truer eksistensen og livsoppholdet til artister: så er dette enda et slag for baugen for musikken: musikkens frie og selvstendige uttrykk fri fra kapital.
Dermed har det i det store bildet lite å si hvem som vinner dragkampen mellom det den etablerte musikkindustri og KI-teknokratene: den industrielle-forbruker komplekset som styrer verdisystemet til musikk og undertrykker kreatørene vil fortsatt bestå.
Hva kan vi lære av dette?
At det er viktig å understøtte artist-drevne, artist-støttede og artist-beskyttende økosystemer som gjør en bedre jobb med å ivareta artisten og ser på deg som en engasjert entusiast og ikke en hodeløs forbruker. Som ivaretar din data med godt personvern-lovverk, er brukerstyrt og om mulig eid av kreatører og brukere i en modell som opphøyer felleskap og ikke rendyrka profitt.
Så kjøp fysiske eksemplarer. Være det seg vinyl, CD eller kassett. Ty til Bandcamp. Eller, mer uetisk, bli en arkiv-pirat med en haug hard-disker og en dreven software på å dra lydfiler fra YouTube.
Kan vi være så uetiske som å piratere tenker du kanskje?
Det er ikke optimalt, men hvis du fortsetter med streaming-gigantene går dine snaue 130 kroner i måneder rett til Spotify sin aksjepris og hele din estetiske menneskelighet redusert til data-punkt pumpet ut til amerikanske KI-roboter…
La oss ikke bare høre. Men heller lytte.
Vær en engasjert deltaker.
Ikke vær en kunde.
Faktaene for dette innlegget er dratt fra en artikkel publisert i amerikanske Billboard forrige uke.
I anledning Bøyen Bengs konsert under Midtsommerfestivalen
Du skal nesten ikke tro det. Men den sola du gikk å lengtet etter under hele den lange vinteren, som du nå nyter, er snart ferdig med sin lange ferd nærmere og nærmere våre sulteforede ansikt. For hun vender snart snuten hjem. Jepp! Turen tilbake begynner nå til helga. Akkurat nå som du får ut shortsen og sommerkjolen så er det duket for sommersolverv!
Men startskuddet går også for en annen periode. For etter en snau måned med litt flørt med solstrålene, kan det endelig meldes her på huset utover byen at sommer-sesongen er i gang!
Sommer og sol på Hausmania er som alltid fylt med diverse arrangementer, men har for i år også en åpen bakgård hver lørdag i juli og august måned. I anledning vår kjære sol sin, litt sene men fortsatt yndige adkomst så feirer vi hennes fullførte tur med en egen Midtsommerfestival, lørdag 22. juni!
Der spiller blant annet bandet Bøyenbeng, som siden midtvinters 2001 har spilt titt og ofte på forskjellige arrangementer her. Benglene som de kalles skal rokke ut for sola i bakgården nå på lørdag. Vi tok i den anledning et par kjappe med en kald en i bakgården med vokalisten bedre kjent som Harald «Lange».
Hallais Harald! Så Bøyen Beng: hva er forhistorien til bandet?
- Bandet har vel holdt på siden 1987. Men det har gått gjennom mange iforskjellige faser med vekslende besetning…Denne versjonen startet opp i 2017 og er den fjerde utgaven av bandet.
For hvem var det om startet bandet?
- Grunnleggeren er Silja Starbo eller ‘sjefen med fela’ som vi kaller henne. Hun er den eneste som har vært i samtlige konstellasjoner. Jeg har å vært med på det meste og det har Jon å. Denne versjonen er det Jon som tok initiativ til så han er også litt styring på dette heatet.
I hvilket lende befinner bandet seg i?
- Vi er jo i utgangspunktet punk-inspirert ny-rock, om man skal si det sånn. Eller det var jo greit å kalle oss selv det på slutten av 80-tallet. Da hadde jo punk-eksplosjonen allerede vært og vi var jo sene der. De som spilte punk fortsatt var jo folk som Stengte Dører, SoMuch Hate, LifeBHTLI, flinke folk vi ikke kunne konkurrere med, så vi fant på noe annet.
Men noe av punken forble?
- Altså vi var hypp på å spille noe hard rock med fele. Rocke ut med fela liksom. Så trengte hun noe komp og se ble det noen låter av det. Så digga folk det, så ble det brått turneer i landet, i Danmark og Tyskland osv…
Hva slags folk er det dere slo ann hos?
- Vi slo an både blant punkere og andre rock-interesserte.
Ville du kalt uttrykket deres for eksperimentelt?
- På den tida var alt eksperimentelt. For rock på norsk før punk-revolusjonen var jo bare ganske trasige etterligninger av amerikanere, engelskmenn og svensker. For svenskene hadde jo i alle fall hatt sin egen primitive rock, så de hadde jo utviklet et eget svensk rocke-uttrykk. Hva hadde vi på 70-tallet her? Åge Aleksandersen liksom…
En form for punk-fusjon etter punken på en måte, folke-punk?
- Vi flippa med det begrepet og kalte greiene for «folke-punk» pga fela til Silja. Men altså Silja hata jo folkemusikk liksom. Hun ville spille hard-rock! Men vi la inn litt sånne folke-ish greier her og der, for å peke fingre og le litt av greia… Folke-punk du liksom…plutselig «var» vi det!
Var det litt for å danne en liten knagg man kan bli satt på?
- Ja, nei…altså for da er vi liksom litt den kjappe, slemme lillesøsteren til bandet Fairpont Convention. Husk at dette er før Levellers hadde dukka opp, som kanskje er en mer naturlig sammenligning. Vi har vår ganske egen knagg etterhvert
Hvor mange er dere i bandet nå?
- Silja, Jon, TK, Espen og meg. Jeg synger da…eller er litt sang-og-dansemann.
Skriver du tekstene å?
- Ja jeg skriver tekster ja. Cirka 90% av lyrikken er det jeg som skriver.
Men det er Silja som er front-kvinnen?
- Ja vi kaller jo Silja ‘sjefen med fela’, men hun er i grunn veldig lite sjefete og ganske så demokratisk av seg. Hun vil ha låter ut av sine ideer, så det gjør vi jo mye av. Men hun er med på andres ideer også. Så vi har på vårt beste fungert som et låtskriver-kollegium, der man har klart å få frem de gode ideene til hverandre og gjøre de til noe mer enn de kanskje ville ha vært alene.
Er det noen spesielle temaer som dere tar opp i musikken
- Altså det er jo en videreføring for det vi alltid har stått for. En frika og skeiv men optimistisk melding fra samfunnets fringe på en måte. Nå for tida åpner vi for eksempel med en låt som er en kommentar til vekstøkonomien sin sluttfase og immanente undergang og dommedags-fantasiene som dukker opp i den forbindelse, vi kan jo bare lure på hva som kommer etterpå……
Er det noe sted folk kan få hørt musikken?
- Altså bandet har hatt fire perioder som har satt litt spor etter seg. Vi har et par utgivelser, ikke fryktelig mange, neppe mer enn en 10…Vi spiller noen gamle låter da, fra album som fanteri, bombe og bengladiro,bl a Men med denne utgaven av bandet har vi ikke fått laget noe ordentlig studioproduksjon, så man kan i grunn bare høre oss live!
Slik avslutter raddis-veteranen og gir dermed klar tale: kom dere ned på Hausmania og nyt midtsommerfestivalen!
Hausmania griper sommeren med begge hender og byr på Midtsommermania og bakgårdsheng
Lørdag 22 juni byr musikkavdelinga på Hausmania inn til midtsommerfest med en perlerad av musikalske elsklinger. Vi nevner i fleng: Dromedar, Lazy Sodz, The Fects, Homer, Krumpznylt, Bøyenbeng og Sangkung & Simon! Det starter kl 16 og varer til naboene har fått nok, kl 23. Klikk deg inn på forsida og skroll litt ned for full presentasjon.
Som om det ikke var nok blir det bakgårdsheng hver lørdag sommeren igjennom. Har du Oslo-ferie, trenger et avbrekk, eller bare har veldig lyst til å drikke noe kaldt i sola i en av Oslos hyggeligste bakgårder? Legg turen til Hausmania og få god stemning, nye venner og 10/10 sommer-vibber! Les mer her
Vi sees i bakgården!
Har du Oslo-ferie, trenger ett avbrekk, eller bare veldig lyst til å drikke
noe kaldt i sola i en av Oslos hyggeligste bakgårder? Legg turen til
Hausmania og få god stemning, nye venner og 10/10 sommer-vibber!
Bakgården på Hausmania er åpen hver lørdag i juli og august fra 14.00-20.00
Men vi starter opp allerede lørdag 29.06 - fra 15.00-20.00!
Vi ses! Ingen bord-booking.
Gratis inngang.
Kontakt: bar@hausmania.org
Mangeårig Hausmania-aktivist, Ole Pedersen fyller 50. I den
anledningen inviterer han til intet mindre enn et helt symposium under
tittelen «Anarkist i vår tid».
I invitasjonen skriver han:
«Som dere kanskje har fått med dere så er jeg engasjert i mange ulike ting
som Karlsøyfestivalen, Tøyen Boligbyggelag, Tøyen Unlimited,
Hausmania/Hauskvartalet, Pådriv, Solidaritet med Kurdistan, Norges- og
Verdens Sosiale Forum. Blant annet. I tillegg til mitt lille sosiale
entreprenørskap Nedenfra Ideelt AS der jeg jobber med demokratisk
deltakelse, sosial bærekraft og systemendring. Jeg har derfor invitert
folk jeg beundrer til å fortelle om noen av de tingene de og jeg er
opptatt av og jobber med; profesjonelt, frivillig og aktivistisk. Felles
for mine ulike engasjement er at de handler om systemendring og nye
måter å jobbe sammen på. Og for meg, har de også anarkistiske elementer,
i form av flate(-re enn vanlig) strukturer, desentralisert organisering
og likestilte nettverk. Nå er det neppe noen (ok, kanskje noen) av de
jeg har invitert til å fortelle som vil kjenne seg igjen i det de gjør
som anarkistisk. Og det er det jo heller ikke. Det er jo bare meg og
slik jeg ser det. Jeg vil med symposiet invitere til en titt inn i hodet
mitt og hva jeg er opptatt av, gjennom fortellinger fra folk jeg lar
meg inspirere av. Og at vi sammen kan inspirere hverandre til å takle
krisene vi står overfor på ulike måter, forstå bedre hvordan vi kan løse
dem sammen, og hvordan anarkistisk praksis kan være en del av
løsningene på vei mot fremtidens demokrati».
Det hele finner sted på Nordic Black Theatre & Cafeteatret fredag 14. juni.
Les hele programmet i Facebookeventet her.
radiOrakel er verdens eldste kvinnedrevne feministiske radiokanal og vi åpnet dørene i 1982. Vi har vært en opplæringskanal for mange sterke stemmer i norske medier, og har holdt kurs og arrangementer innen radiojournalistikk, borgerjournalistikk, radioteknikk (og mye mer) i 42 år!
