Vi tok en prat med komponisten i impro-gruppen Kommun, Finn Loxbo, om avgrensinger, improvisasjon-komposisjon og Gøteborgs kontemporære scene med mer.
Tekst: Eli Tenga Foto: Kommun
I forkant av neste Blow Out! og F/eks har vi tatt en prat med Finn Loxbo fra gruppen Kommun. Sekstetten skal sammen med Nebbia/ Niggenkemper/Solberg stå for spillingen denne tirsdagskvelden. Intervjuet finner du under:
Hei! Hvordan har du det og hvor i verden er du når du leser denne mailen?
- Jo da, det er strålende tider! Jeg befinner meg ved mitt skrivebord hjemme i Stockholm. Det er et rot av en blanding snorer, effektpedaler, kosedyr, barnebøker, en leke-kaffetrakter med puslespillbrikker i, gamle regninger, noter, forberedelser for gitar og en masse ting jeg ikke vet hva er. Det oppsummerer livet mitt ganske bra kan du si.
Hva var dine tidligste opplevelser med musikk?
- Oi! Jag har marinert i musiks hele livet, så det er et aldeles for stort spørsmål å svare på akkurat i dag altså.
Hva slags musikk vokste du opp med?
- Faren min er musiker og det var mye svensk folkemusikk, viser og tradjazz i oppveksten. Min nabo mikset det opp og introduserte meg til datidens nye musikk: AC/DC, New Kids on the Block osv. Når jeg ble litt eldre ble det mer hard rock.
Hvordan ble du introdusert til mer «avanserte» former for musikk som jazz, eksperimentell og improvisasjons-basert musikk?
- Jeg husker jazzkonsertene som faren min dro meg med på når jeg var rundt 11 år. Det var noen år der at det fantes en jazzklubb i den bittelille byen jeg vokste opp i. Det var nok der det begynte. Men det en stund før jeg ble eksponert for mer eksperimentell, improvisasjons-basert musikk. En gang mens jeg gikk på gymnaset var jeg innom en platesjappe og plutselig spilte musikk som fikk meg til å føle at kroppen begynte løsnes. Jeg syntes det var ganske så ubehagelig musikk. Omtrent et halvt år senere hørte jeg på den skiva hver kveld før jeg skulle legge meg: «Bitches Brew» (1970) av Miles Davis.
Det tok ytterligere veldig lang tid før jeg ble eksponert (eller kanskje før jeg var mottakelig) for friere improvisasjons-musikk. Jeg gikk på noen folkehøgskoler etter gymnaset men det var ikke noe eksperimentell musikk der. Jeg husker at jeg spilte plata til Steve Reichs «Music for Eighteen Musicians» (19769 og da lurte folk på om det var hakk i plata. Når jeg spilte «Live-Evil» (1971, Davis) på en fest ble folk jævlig forbanna. Det var egentlig ikke før jeg flyttet til Gøteborg i 23/24 års alderen at jeg hadde mulighet til å høre impro, frijazz og kontemporær musikk live. Jeg gikk til Brötz en gang i uka og til Geiger og Levande Musiks arrangement. Til og med arrangøren Koloni fantes, som tok eksperimentelle akter fra hele verden til Gøteborg. En av de første impro-konsertene jeg så var med bassisten Nina de Henry. Jeg ble fullstendig slått ut (noe jeg fortsatt blir). Når jeg noen år senere gikk på musikkhøgskolen i Gøteborg var hun en av de første jeg tok kursene til. Det var også der jeg traff likesinnede og mer bevandrede musikere som introduserte meg for musikk rundt blant annet Echtzeitmusik-scenen i Berlin og den japanske Onkyo scenen. Det var via denne ruten, baklengs så å si, at jeg etterhvert nærmet meg innflytelsesrike komponister som Feldman og Cage.
Jeg må avsløre meg selv og si at jeg ikke er noen kløpper i verden rundt eksperimentell/impro-musikk. Men det jeg synes er interessant er at på Qobuz (strømmetjenesten jeg bruker), er albumet ditt «Kalpa» (2025) kategorisert under ‘klassisk’ og ikke for eksempel ‘jazz’ eller ‘avant-garde’…har du noen teorier på hvorfor?
- Jeg vet ikke helt. Kan tenke meg at plateselskapet klassifiserte den som både ‘impro’ og ‘kontemporær’ når den legges opp i streamingtjenester. Senere får algoritmene fritt leide og så havner det på en best-of-Wagner-liste.
Det som bemerket meg mest med «Kalpa» var hvor naturlig alle instrumentalistene fremsto sammenflettet som om dere alle var tilkoblet samme puls. Men at pulsen ikke er slag-basert men heller bølger av teksturer og tidevann av energi - hvordan er denne kommunikasjonen etablert og holdt tilbake?
- Man kan si at komposisjonen består av avgrensinger som er til for å muliggjøre slik type kommunikasjon. Det er en avveining, om avgrensingene blir for strenge blir de i stedet begrensende. Avgrensingene for «Kalpa» og det tidligere stykket «Ephemeralds» er resultatet av workshop-lignende repetisjoner som dokumenteres, evalueres omformes og prøves igjen osv. Jeg tenker på denne typen komponert (eller strukturert-av-improvisasjon om man vil) musikk som en måte å grave ut kanaler som tilfeldighetene kan påvirke i en viss retning.
Har navnet ‘Kommun’ noe å gjøre med vektleggingen på denne nær-telepatiske kommunikasjonen og dens abstrakte utfoldelse?
- Ja!
Føler du som komponist ekstra press for å sette tonen for de andre?
- Lite grann. Men jeg kjenner mest på den utrolige luksusen i å få holde på og grave dypt i musikken sammen med disse fantastiske musikerne.
Er det noe unikt ansvar hos trommisen fordi han impliserer de mest takt-lignende strukturene i kraft av å være perkusjonist?
- Det er ikke noe jeg har tenkt så mye på. Men kanskje vanskelig å komme seg vekk fra det siden det handler om akkurat slagverk. Det har kanskje noe å gjøre med at Ryan som perkusjonist bruker flere instrument med varierende klangfarge (timbre) samtidig som det oppleves under paraply-begrepet slagverk. Men alle andre lager også perkusive lyder på sine instrumenter her og der, som kan oppleves som at kommer fra slagverket.
Er albumets omslag indikativ av de visuelle bildene som ledet dine komposisjoner: svøp av grå, pensel-lignende teksturer og gradvise skygger i bakgrunnen og en elegant, uberørt figur av tolkning som ledsager deg?
- Nei, hehe. Jeg ser farger og ulike formasjoner foran meg når jeg tenker på musikken. Men når jeg så på potensielle omslagsbilder som stemte med hvordan jeg visualiserer musikken blir det bare et kjedelig omslag abstrakt kunt. Alex og Michelle Zethson kom fram med dette bildet som brøt mot alt jeg hadde forestilt meg, den trosser musikken men tiltaler meg kanskje på grunn av uvissheten om danseren hopper fra bakken, er på vei ned eller bare svever. Er danseren i bevegelse eller stillestående? Eller begge deler? En litt søkt parallell er også at tonaliteten på «Kalpa» er uten grunntone, så tilfeldige grunntoner oppstår som en kan se på som en form for oppløsning og lek med gravitasjonen.
Tre ord for publikum?
- Endelig! Ubrukelig musikk!
Dørene åpner 20:00 Konsertstart: 2030 Alder 20 år Biletter: 250/190 (medlemmer) Blow Out! og F/eks er støttet av Kulturrådet og Oslo Kommune. I samarbeid med Konsertforeninga
Etter siste lønnsutbetaling står det 500.000 kroner på kontoen
til Hausmania. I budsjettet som sendes ut i forbindelse med det forestående årsmøtet beregnes det et overskudd på 1,2 millioner kroner!
Dette er ikke hverdagskost for det hardt prøvete kulturhuset
og styreleder Tron Furu våger påstanden om at huset nå er berga. – Ikke bare er vi over kneika, alle piler peker oppover, sier han og legger ikke skjul på at
det var den enorme dugnaden i fjor høst som løftet huset over det kritiske
punktet, med kunstauksjon på Instagram, Spleis-aksjon, en regnskapsgruppe som
gikk til rota av problemet, støttekonserter på Blitz, UFFA-huset, Boksen, Hausmania selv
og mye mer.
I dag er en ny administrasjon i ferd med å etablere seg på huset.
Når årsmøtet har behandlet, og eventuelt godkjent, ansettelsene skal den
presenteres i full offentlighet. Snart er det Hausmania-festival og i tilknytning til den skal
alle som har bidratt til denne formidable redningsaksjonen takkes grundig.
Mer om dette i neste uke når festivalprogrammet lanseres.
Vi klarte det!
Det ble begått innbrudd i Boksen i går og eiendeler for ca 100 000 NOK ble stjålet. Miljøet rundt scenen er skuffet men vil tilbake på beina ASAP og ber om hjelp!
Tekst: Eli Tenga Foto: Morthen Minothi Kristiansen
Natt til mandag, var det innbrudd på Boksen og eiendeler for ca 100 000 NOK. Det var nærmere bestemt klokken 0300 på natten at to gjerningsmenn brøt seg inn gjennom ståldøra som også ble såpass ødelagt at kostnadene for å fikse denne store ståldøren også er fakturert inn i totalbeløpet.
For de u-initierte holder Boksen til i en av ‘filialene’ på Hausmania og har tidligere blitt beskrevet av oss som en autonom utstikker av en konsertscene.
Grunnlegger og pådriver av Boksen, Morthen Minothi Kristiansen synes valget av et sted å bryte seg inn på er begredelig:
- Hvorfor stjele fra Boksen liksom?! Her er det INGEN som tjener penger og vi jobber aktivt med å holde oss rundt null på slutten av året.
Dette er andre gang de blir utsatt for et ran:
- Forrige gang ble det ikke stjålet noen ting, men bare en kopp med cash. Det virket også veldig målrettet.
Jonas Meurer Lunde, en av ildsjelene som får Boksen til å gå rundt, og gjør alt fra å rigge, spille og attmed booke - synes det å målretta gå etter Boksen er skuffende:
- Ja, mener vel bare at det er skuffende hvordan dette er et målrettet innbrudd. Det er ikke bare noen junkies som måtte inn får å ha et sted å sove. Det er mest sannsynlig noen som har vært på boksen før. Noen som vet hva slags ting som er der. Kanskje til og med noen vi kjenner. Jævlig dårlig oppførsel med tanken på hvor mye boksen gir og har gitt for så mange personer og til kulturen i Oslo.
Kristiansen utlegger ytterligere rundt den vonde ‘overgreps’ følelsen en sitter igjen med:
- Det som er vondt her er overgrepet, og at det kan skje igjen…det har skjedd før. Jeg kjenner på sårbarheten. Friheten vi har av å stå utenfor systemene i samfunnet blir frarøvet. Det blir en drøyere overvåkning av arealene her fra nå..
På spørsmål om dette gjør noe med motivasjonen/dugnadsånden til han og hans bande av faste bidragsytere svarer Lunde at:
- Det gjør det absolutt. Kjipt å jobbe så hardt og mye og føle man gir så mye til kulturen for bare å ha det tatt fra seg, uten at man kan gjøre noe med det. Man blir litt handlingslammet.
Derfor har nå Boksen kastet seg rundt og opprettet en spleis for å få scenen opp og stå igjen kjappest mulig. Kristiansen appellerer til givergleden og sympatien til folk med rette når han avslutter med:
- Boksen må sies å ha betydd mye for mange, vi gir og vi gir, og nå trenger vi en hånd!
I skrivende stund er 70% av spleisen betalt og de mangler nå snaue tredve tusen kroner. La oss seal the deal, så en av byens aller viktigste arenaer kommer seg på beina, kan puste ut og se frem!
Kommunens offentlige atelier-tilbud kritiseres og byen som visstnok vil være «en av Europas fremste kulturbyer» - sliter allerede i startgropa.
Tekst: Eli Tenga Foto: Åse Karlsen
Klassekampen rapporterer at prisnivået på atelierene som skulle fungere som erstatning for de over 150 kunstnerene som ble kastet ut fra Myntgata og Ila Pensjonat i fjor, ikke står til stil.
De nye subsidierte atelierene i den gamle Veterinærhøgskolen har en kvadratmeterpris på 143 og 157 kroner i måneden. Mens atelierene på Ila lå til 85 kroner i måneden i 2023.
Hva har så skjedd med atelierene i Myntgata og Ila pensjonat? De står tomme. Hausmanitt og styreleder i Unge Kunstneres Samfund, Ragnhild Aamås kaller det latterlig:
– Kunstnerne ble presset ut selv om de gjerne skulle blitt værende lenger.
Kulturbyråden peker på at «ingen tvinger kunstnere» til å søke på offentlig subsidierte atelierer og at de alltids kan se mot privatmarkedet.
Ytterligere opplyser Kulturetaten at de 13 atelierene i Villa Romsli på Romsås stenges fra 1. juli. De har 306 atelierer i dag…
Men hjelper det ikke da at kommunen nå lyser ut 35 nye arbeidsrom? Joda, men det er for lite og kanskje for sent. For på disse 35 rommene har over 250 kunstnere søkt. Det sier noe om det ekstreme behovet for rimelige arbeidsrom for kunstnere i Oslo. En by som allerede priser ut fler og fler hva det angår prisveksten på allemanns-behov som bopel, dagligvarer og energi.
Slikt er stikk i strid med at Høyre og Venstres i sin byråds-plattform ‘Hammersborgerklæringen’ skriver at «Oslo skal være en av Europas fremste kulturbyer».
Vel her må man åpenbart ikke bare tenke kommersiell kunst for den gjengse forbruker av byen. Man må tenke grasrot med bredde! Det må være rom for at den frie kunst skal få utfolde seg.
Da må det tilrettelegges for at kunstnere ikke må gi fra seg en arm for et arbeidsrom og de andre tre lemmene for leilighet, mat og energi. Å leve lønning-til-lønning er en noe arkaisk romantisering av den stereotypiske fattige-kunstnerens hverdag.
For det bohemske vil fortsatt eksistere selv om kunstneren med større trygghet vet at en har en bedre sjans for å få betalt regningene og få brødfødd seg selv.
Konsekvensene og spesielt det psykiske slitet på våres kreative sjeler er allerede for stor. Dette har allerede og vil mer og mer utvise mange av de, som ikke er privilegerte nok, vekk fra byen deres grunnet en for tøff livssituasjon. De flytter vekk og kan også i verste fall måtte legge fra seg deres lidenskap fordi den ikke går i hop med livet som må tjenes til ellers.
Skal vi virkelig i et av verdens rikeste lands hovedstad, sulte kunstnerne vekk fra byen?
Det er ett år siden Aamås betegnet ateliersituasjonen i Oslo som helt på trynet til Kunstkritikk:
– Ikke bare er det knapt med atelierer, men byen turer frem med å gi selv etablerte kulturhus kortere horisonter for kontrakter og dyrere leie.
Ett år senere har man ikke beveget seg fremover. Tvert imot.
Så på tide for kommunen å tenke nytt. Eller egentlig ikke nyt; men tenke og ta seriøst hva folk har flagget om lenge.
En god start er kanskje å verne om Hausmania med et godt rammeverk som gir trygghet og mulighet til å huse ytterligere flere kunstnere, foruten den store gjengen man huser for en rimelig penge fra før.
Et intervju med The Mercury Sound om blant annet samtidens gubbe-sound, Arne Bendiksen og en saumfaring av Bruce Springsteen
Tekst: Eli Tenga Foto: The Mercury Sound
The Mercury Sound, Marius Børresens bandprosjekt, spiller på Hausmania i kveld
Det famøse andrealbumet til Børresens band «Golden» er rett rundt hjørnet. Samme dag som han slipper singelen «Turning Pages» spiller The Mercury Sound konsert her på huset. Vi tok en prat:
Hallais! Hvordan har du det og hvor befinner du deg?
- Hei du! Jeg har det fint. Som alle nordmenn nekter jeg for at jeg har vinterdepresjon før sola titter frem og da er det mye deiligere. Jeg er veldig spent om dagen. Vi slipper første singel på 2 år nå på fredag. Gøy! Rent geografisk befinner jeg meg i midten av Oslo på Grünerløkka - Et steinkast unna Hausmania.
Du har den siste tiden jobbet med det du selv omtaler som det «vanskelige andrealbumet». Var det mer krangling med det eller opphetet diskusjon? Kom det lett når det begynte å flyte eller var det en konstant gniende prosess?
- Det er en klisje at det andre albumet er vanskelig fordi du har brukt hele livet på å skrive det første. Hvis man skal nevne krangling eller diskusjoner er nok dette jeg gjør internt med meg selv da The Mercury Sound er mitt bandprosjekt der jeg skriver låtene og bestemmer hvilken retning de skal. Jeg har ofte en metafor jeg bruker og det er at jeg ser ofte skyggen av låta jeg vil lage - Men jeg sliter ofte med å bestemme meg hva skyggen er av. Dette albumet har vært ganske lett å ta hånd vi og samtidig vært en gniende prosess med en del friksjon. Jeg har prøvd å svinge rundt mange musikalske rammer jeg vanligvis ville satt for meg selv og hevet ting spontant ut men det har blitt en slags 50/50.
Hva føler du er annerledes med deg, din inngang og dine ønsker for plata (tematisk og instrumentelt) i forhold til debutplata di?
- Debutplata «Lunar Radio» var essensielt et konseptalbum med en backstory. En ensom radiovert, som har vært avstandsforelsket lenge, har fått ansvar for nattradioen og han prøver å gi små hint i form av sanger i håp om at forelskelsen skal lytte. Sangene han spiller er sangene på albumet. Sangene jeg skriver nå resonnerer nok mer personlig med meg.
Det som kanskje er annerledes denne gangen er at jeg er nok litt eldre og tar ofte mer stilling til hva som skjer med meg selv mentalt. Hvor det første albumet var utover-rettet er nok dette albumet og sangene definitivt mer innover-rettet. Med mangel på bedre ord vil jeg kanskje si at det andre albumet har et mer tydelig preg av «pop-musikk» fremfor å være et streit rockeband (Tenk Jack Antonoff fra Bleachers). Der første albumet er hovedsakelig skrevet på gitar har jeg bevisst skrevet mange av låtene nå på piano.
Når og hvor skjønte du at det kom til å bli et livslangt forhold med musikken for deg?
- På 70-tallet jobbet min far i musikkbransjen under Arne Bendiksen og er selv veldig lidenskapelig med musikk. Huset jeg vokste opp i har derfor alltid vært omringet av gitarer, forsterkere og vi hadde et studio i kjelleren som spilte inn mye av sent 70 / tidlig 80-talls norsk punk. Jeg har nok derfor fått små drypp av musikk i hele oppveksten men det var ikke før jeg var 13 da jeg plukket opp en av gitarene til far og lærte Iron Man av Black Sabbath at det kicket. Øyeblikket jeg skjønte, eller tidsperioden det gikk opp for meg, at jeg kom til å ha et livslangt musikk var nok på ungdomsskolen. Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i et slags «utenforskap» i en slik formativ alder. På Karlsrud i Oslo (mellom Lambertseter og Bekkelaget) var det definitivt kulere å spille fotball og drive med idrett enn å spille musikk. Jeg var derfor veldig fan av å kunne finne min egen lille boble med MP3- spilleren min med sanger lastet ned fra Limewire. Fra tiden jeg begynte å spille i band som tenåring, hovedsakelig som gitarist, har jeg alltid skrevet sanger og sangtekster. Da jeg selv begynte å synge disse sangene er vel tiden jeg skjønte at jeg kom til å drive med dette en god stund.
Fortell litt om dine formative musikalske opplevelser og favorittartister/plater?
- Jeg fikk bakoversveis første gang jeg hørte Ride The Lightning av Metallica. Det var absolutt noe med råheten som klinka til. Når jeg ser tilbake på dette er det nok noe med råheten som fanget meg. Råhet kan også oversettes til autentisk eller reelt og dette er noe jeg ofte ser etter i musikk. Ironisk nok, som jeg tipper mange vil si, fikk jeg også en forkjærlighet for Bon Jovi i tenårene mine. Hvis man fjerner hårsprayen, skinnbuksene, flashy gitarer og stripper det ned til låtskrivingen er Jon Bon Jovi og Richie Sambora i særklasse.
Og det hører jo til at man ofte undersøker hva dine helter har hørt på. Her kommer Bruce Springsteen inn i bildet og han har ikke forlatt rammen enda. Jeg vil påstå at mange nordmenn har et misforstått bilde av Springsteen og tenker på han som «The Boss» - En nærmest parodisk, rocka danseband-leder som speller opp til dans. Noe som sikkert hører igjen fra Born in The USA turneen (1984-1985) og da han virkelig tok fyr i Norge. Fine låter der men Springsteens musikalske og lyriske gull finner man mellom 1975 og 1981 og jeg unner alle å sjekke ut dette. Bruce har jo også noen han ser opp til. Bob Dylan har også en stor plass i hjertet mitt med sin låtskriving og persona, ikke minst. The Mercury Sound er oppkalt etter hvordan Bob Dylan beskrev hvordan han ville sitt elektriske band skulle låte («that thin, wild mercury sound). Jeg så dokumentaren «Sound City» i 2014 (tror jeg) og dette er noe som vekket noe i meg. Her fikk jeg virkelig øyne opp for studioproduksjon men også Tom Petty & The Heartbreakers.
Så med fare for å høres fryktelig gubbete ut så vil jeg si min hellige treenighet er Bob Dylan som faren, Bruce Springsteen som sønnen og Tom Petty som den hellige ånd. Jeg hører også på mer moderne musikk om man skulle lure. Her kan jeg nevne favoritter som The War On Drugs, Lord Huron, Bleachers men også en ny favoritt i The 1975.
Hvis noen skulle spurt meg nå hvilke 3 album du absolutt burde sjekke ut ville jeg nok svart:
Lost In The Dream - The War On Drugs
Born To Run - Bruce Springsteen
Strange Trails - Lord Huron
Er det noen spesielle plater som du tenker inspirerer og summerer dit du ønsker Mercury Sound?
- Absolutt! «Being Funny In A Foreign Language» av The 1975 er et utrolig gøy album hvor de går bort fra en noe mer polert, elektronisk pop-lyd til en noe mer leken, ofte akustisk, album med et dypere preg av låtskriving og teksturer. Som nevnt over er Lost In The Dream (2014) av The War On Drugs og Strange Trails (2015) album med enorme dybder hvor hvis man graver dypere enn overflaten så finner man masse sonisk snacks.
Fontaines DC ga I fjor ut albumet «Romance» og det er kanskje noe av det kuleste jeg har hørt fra et rockeband på flere år. Her har jeg hørt ihjel mange av låtene og definitivt notert meg noen triks eller to.
Honourable mentions er «Take The Sadness out of Saturday Night» (2021) av Bleachers «Bringing It All Back Home» (1964) av Bob Dylan og Wildflowers (1991) av Tom Petty.
Var det noe spesielle hendelser eller musikk som katalyserte arbeidet med andrealbumet?
- For meg føles hvert album som et slags avtrykk av en periode i livet. Da jeg begynte å jobbe med andrealbumet, var jeg midt i en fase preget av mye refleksjon, spørsmål om selvverd og egen utvikling. Mange av låtene springer ut fra det. Singelen vi gir ut fredag 2. mai, «Turning Pages», er et godt eksempel på dette; den føles som et katartisk brev til meg selv, skrevet i møte med endringer og ny innsikt.
Tre ord for hva som venter publikum på konsert?
- Melankolsk, Rått, Levende!
Dørene åpner 20:00 Alder 20 år Biletter: 150/200 (student/voksen)
An interview with Afrorack on building modular-racks from scratch in Uganda, his recent explorations and Bryan Adams in German broadcasts.
Text: Eli Tenga
Afrorack, an Uganda-based producer, tonight at Kafé Hærverk
‘When there’s a will, theres a way’, goes the proverb. In an age where many artists have musical history at their feet (internet) and the power to harness sounds to their imagination’s content (technology); it almost seems that there is too much choice: so many possible ways to go: that somewhere the triumph of the will is forgotten, conceded to yesteryear and given little importance in the grand scheme of «making it» as an artist.
Of course, if ‘making it’ is for the advancement of your clout, the amount of zeros on your check or anything to do with gratifying the masses: then yes, this ‘will’ is not important. Rather forgoing it and replacing it with an understanding of how to manipulate the aggregated-faux-zeitgeist of these hyper-medial times is great.
Yet not all artists can wield the all-knowing power of technology in their formative world, and for some - this limiting of input has strengthened their will, their perseverance and has given them a strong imprint of uniqueness and thus made them ascend even more when technology became more and more accessible.
This is one of the frontiers in the riveting story of Brian Bamanya. Who thus far has not been contested as being one of the first, if not the first African to build a modular synth. Now, let it be said, that this is not some story akin to «The Boy Who Harnessed the Wind». For whatever his ingenuity and brilliance as a technician of sound - it is because of the astonishing music he makes as Afrorack which is the reason he is renowned world-wide - whatever the circumstances of their his making. Again, if there were any thoughts of an exotic, electronic tinkerer in your mind. Remove them. This is a world class virtuoso who bears semblance to no one and is to be listened to the same as one does any odd, skinny, long-hair Cornwall-originated producer…
Here is an interview with Afrorack:
So the story goes that you discovered the world of modular synths when you were playing guitar/building your own instruments…can you take me a little bit through that discovery? Was it strictly modular you weren’t aware of or was it the idea of purely frequence-generated sound?
- After playing guitar for a while and building a few guitar pedals and amps I was also reading about other sound generating and altering devices and that’s when I started paying attention to people like Bob Moog and. I found their wall of instruments quite fascinating and all the many patch cables and this is what shifted my attention from the guitar to synthesizers.
Let’s step back for a bit. Where did you grow up and what are your first memories with music?
- I grew up in a small town in the south-western part of Uganda.Its the farthest town in Uganda in that direction because is shares a border with Rwanda. At the time in the 90s we had only one TV station - the state owned Uganda Television - and this was our window to the outside world. They often broadcast foreign music shows especially from Germany like «Disco Rally» and this is where I saw bands playing instruments like synths and drums. I remember the particular moment I watched Brian Adam’s video of «Please forgive me» and the sound of the electric guitar captivated me.Eventually when I went to high school I went to the capital city in Kampala and here there was more access to the instruments through mostly churches.
Since it says you were already ‘building your own instruments’ when you came upon modular-synths, I would say perhaps it was modular-synths that found you! Do you have a background in engineering perhaps or was it pure ingenuity in terms of building your own instruments? Can you say a little bit about your first creations and which circumstances prompted them?
- It’s interesting that you ask that perhaps modular synths found me. I believe this to be true because the moment I discovered the world of modular synths I was shocked at how I was completely unaware of how such instruments existed. But I can also understand this because I don’t know many people that own a modular synth in my city up to this day. I actually don’t think I know anyone. I don’t have any formal training as an engineer but in high school I gained an interest in electronics and spent a lot of time in the library reading all I could find - encyclopedias and physics-books about transistors, resistors and how electronics generally work. Interestingly I developed a liking for Physics and I was always among the best students but I hated math yet the two are intertwined and I never performed well in mathematics. The first exciting device I ever made was a crude amplifier that used a single power transistor. In high school we had a chapel where we went for prayers on Sunday. We didn’t have a PA system but we had a music keyboard which was not loud for every one to hear. So I made up a simple amplifier that we could hook up to a speaker and it made the sound much louder.This really excited me about the possibilities with the knowledge I was acquiring.
Other than the obvious concoction between heritage and your work on a modular-rack - is there more behind the name ‘afrorack’?
- The most popular commercial standard which stipulates what size of modular synth modules should be is called Eurorack. So I thought since there is Eurorack there should also be Afrorack. Why not? But I have also always been asking myself why it is that most of the technology that we use in Africa is all imported from America, China and Europe yet we have so many educated people in Africa. The talent is there but I guess there’s need for some bold people to lead the way.
Although it might be true, I find the idea of «one of the first Africans to build a modular synth» slightly reductive. Do you feel that way?
- Hilariously I was the one that made that claim: I was making all these instruments at my house and one time I decided that I wanted to document that work I had done on Youtube perhaps so that I have a video I can look at in the future and see all I had been making. So I made a playful video and I claimed It was Africas first home made synthesizer. I did not assume anyone was going to take any interest in the video but I was eventually shocked when it got thousands of views.But also no one has come out to refute the claim and it also has opened up so many avenues as a musician and maker and sometimes speaker. So I don’t have any bad feelings about it.
In terms of - is there a certain very white-prominent scene or culture in the world of modular synths? Have you encountered/observed this? Any thoughts on the overall culture?
- The modular synth is predominantly white but this can be explained by the fact that the instruments are all made in Europe America and other white places. The instruments are also quite pricey so that limits the demography of who can afford them at this moment.
Myself coming from East-Africa (TZ), and on many occasion receiving near total- scorn for playing noise-adjacent music loudly in my parents living room: I imagine there were certain misgivings about the «noise» you were creating in Uganda? Or is this my ignorance speaking and noise-adjacent music was already a feature in the scene?
- I wouldn’t say noise music is on the pallet of things a typical Ugandan can listen too. Of course there are festivals like Nyege Nyege where they are some Noise artists but that’s like once a year.But I definitely relate as being seen as an outsider. I find it almost impossible to explain to people that I am not a DJ. I burst out laughing one time when I was playing at the Nyege Nyege festival and a lady came to my table and requested for a pop song. But I also can understand that to the uninitiated some of my instruments may look similar to DJ equipment.
I listened to your set from CTM festival and found it extremely invigorating, full of vitality and a virtuous amalgamation between drone, noise and rhythms through percussion and bass-notes…taking that set a fundament: did this sound emerge naturally from playing with your instruments or did you when you started building your racks seek outwards for inspiration of those who «came before you»? If so, whom? And if not, what were the inspirations for such a punishing yet playful sound?
- It’s interesting that you mention CTM. I think my exposure to big stages was quite fast as I was still figuring out what the potential of my instruments was or what styles of music I wanted to explore. So that time at CTM I explored bit of noise and effects as I was playing with a delay I had just borrowed from a friend before I got on stage after realizing I didn’t have much to play with the entire show. But it was also the beginnings of exploring rhythms.
That CTM festival set was five years ago - can you talk a bit about your work since then and in which directions you have taken your sound and why?
- Well eventually I am evolving and I would say I am exploring my African heritage a bit more.So I have a lot of rhythms from West African drumming, Maloya music etc.I am also incorporating some modified African instruments like now I have a kalimba that can trigger midi notes on the laptop.
In many ways I see your work as a kind of completion of the circle of «electronic music history» (if you allow me to run with the «first African to build synths narrative» for a minute). In terms of most rhythmic aspects and foundations of modern music stemming from the American jazz-blues dichotomy, which itself stemmed from the forced migration of African peoples; and now, the forefront of ‘electrified’ («future» - like music) musics has materialized through an African (not African-American) soul. My question being - do you feel you are reclaiming a certain tradition? Or proving a certain point?
- Its important to experience view points from around the world. For example 808 and 909 drum machines were fundamental in development of techno, house and hip hop in Detroit as well as Berlin, what kind of new genres would they give birth to if they are in the hands of Africans? Cracked copies of FL studio got into the hands of some kids in South Africa and Gqom and Amapiano were born. In another way I think it’s very important for Africans to benefit from opportunities that are happening in the rest of the world. For example in a few days I will be performing at Synthbooth in Berlin which is like a music expo for synths and music technology.I am almost certain that I am the only African performing there but also there are not many Africans known in this community so naturally we miss out because we are not involved in the first place.
Doors open: 20:00 Age: 20 Tickets: 250,-
An interview with Snakeskin touching upon Motown-claps, Ghassan Kanafani, cyclical beats and linguistic identity crises.
Text: Eli Tenga
Snakeskin, a Beirut-based duo, tonight at Kafé Hærverk
Sometimes you get artists who by virtue and amalgamation of their roots and culture, sit on the very pulse of the world: geographically and contemporary: its discourse and its verve. Lebanon, and especially its capital Beirut, is and for long has been a nexus of culture, religion, nations and peoples. Now (and I reckon most people reading would understand why without explicit mention), maybe not more than ever, but in high degree right about now - the forces that be and the human will for emancipation, clash and engulf the city in a period of explicit intensity.
This is not the only background, but an important one for the duo Snakeskin. Meaning, that one does not have to explicitly refer to something or sound like the classical idea of a place - to be what most represents it. The sound of Beirut both could and could not be the sound of anywhere. The music Snakeskin make is implicitly so much of its time and place, yet it is still, as it always were - humans (in this instant a duo) making sounds about whatever from whatever place within. It is not more complicated and it is much more complicated than that at the same time.
Thus, the editorial comment here would be: Listen to them as you listen to anyone and as they sound, but do really listen. See them as you see anything and as they look, but do truly see. Feel them intently! Perhaps through that (and the reading of the interview underneath of course) you can be given a little peer through the door of their sonic portal: perhaps there you can feel the velvet brush of one of the most vivacious cities - there ever was and ever will be.
We had a chat with Snakeskin in preview of tonight’s concert:
Hello! How are you guys and where in the world are you?
- Julia: We just landed in Malmo this morning from Beirut, for a week-long residency as part of the Intonal Festival. We’re preparing a performance with Felisha Ledesma for Sunday night.
You make music which, at least for me, is not synonymous with Beirut from the outset. Can you talk a bit about how you encountered each other? Was it through a specific scene in the city?
- Julia: I met Fadi around 12 years ago, when my band Postcards and I came to his studio, Tunefork Studios, to record our first ever song. Tunefork is not just a studio, it’s kind of at the center of the alternative/experimental scene in Beirut, so yes you could say we met through that scene. Since then, we’ve developed a very close working relationship and friendship - he’s produced all 5 of Postcards’ albums, and I’ve become a partner in Tunefork Studios. But we only started making music together in late 2020, writing and recording our debut album, which would come out in October 2022.
Is there any specific meaning or story to the name Snakeskin?
- Julia: Initially we were just going by our names. Our first album was called “Snakeskin,” after one of its tracks of the same name. The lyrics of that song compare the constant death/renewal of life in Lebanon to a snake shedding skin - hence the name. And we liked it as a band name because it also applies to us as artists in this project, where we’re both doing things outside our comfort zone musically - shedding our old “skin” and trying something new.
As for the production - I first need to address your liking for marching snares (which excite me!) in your song «All the Birds» or for example the intro for «Bodies». The blend of synths in the melodic foreground, ethereal vocals and stomping percussion intrigues me - what are the thoughts/inspiration behind this signature?
- Fadi: We like the feeling of circular beats, where you don’t feel the beginning and the ending of a cycle, as a way to also break from this perception of linearity of life. It also borrows from classical oriental music where the music is mostly melodic lines over circular rhythms. Where there is no “grid” and it’s mostly based on intuition and feeling.
The multi-layered clapping in «Homecoming» and its panning in stereo and layering into the soundscape was something that caught my attention. Can you expand a little on your thoughts on layering textures when mixing your tracks?
- Fadi: For “Homecoming” I wanted to create a retro futuristic song, especially that Julia’s lyrics refer to a late 1960s book by Ghassan Kanafani called “Returning to Haifa,” mixed with modern day dreams of Palestine. So I sampled old Motown claps where the panning used to be extreme. I often mix tape recordings (mostly from stuff we recorded on tape but sometimes samples) or processed field recording to give this uncanny feeling of old/new dirty/clean in the music.
You balance between stark soundscapes, expressive textures, ponderous rhythms and more low-down consistent grooves. Is this variety something you consciously want to have within your releases or is it within your nature that this sonic ambivalence appears?
- We lived most of our lives in Beirut and this is one of our main source of inspiration. Its beauty, darkness, loudness, grief, war, loss are what shaped us. So to answer briefly, yes it is in our nature.
How does your process look, in terms of crafting tracks? Does the text come first, melody or beat?
- Julia: It really depends on the track. Some songs we wrote together, improvising and trying stuff in the studio live. Then we reach something we like, and I take it home to write words for it. Sometimes, Fadi will have worked on an almost finished track which he brings to me, and I either write lyrics for it or I already have some text I feel works with it. In any case, it’s a very smooth and quick process, we’re very much in sync musically.
Beirut is known a lot for its french-speaking inhabitants. Was it a conscious choice to sing in English or how did it come to be?
- Julia: There’s a bit of an identity crisis linguistically in Lebanon, because although we all speak the Lebanese dialect, in school you learn everything in either French or English, and only Arabic and a handful of other courses in formal, written Arabic. So I just instinctively write and think in English, even though I speak in Arabic.
Has Lebanese culture, especially music, directly impacted your sound? If so, in which way?
- Julia: I think since we are Lebanese, regardless of the genre or language we sing in, it will feel Lebanese. I don’t have to include a traditionally oriental instrument for the music to be recognized as Lebanese. Artists will always sound like the place they come from, whether consciously or unconsciously, in an obvious way or a more subtle one. Like Fadi said, the emotions and the intensity of the music are a direct reflection of the city, and there are aspects to the music, like the rhythms and drones for example, that reflect the more classical aspect of our culture.
Three words on what people can expect from the upcoming concert?
Nostalgia, noise, tears!
Doors open: 19.00 Concert : 20.00 Age: 20 Tickets: 225,-
Teateret gjeninntar Hausmania med en apokalyptisk figurteatersaga. Vi snakket med gjengen bak forestillingen FUGL FALLER.
Tekst: Eli Tenga Foto: FUGL FALLER
Saken er: Teaterforestillingen FUGL FALLER - en mordballade, fremføres denne helga hos Hausmania
Oppå et stadig voksende kartotek over mystisk fugledød, har forestillingen FUGL FALLER opptått. Det er en mordballade om en verden i brann, døende fugler og en hel masse mennesker so tror de har forklaringen på naturens atferd. Forestillingen er utviklet gjennom residensopphold på Jakob Sande - senter for forteljarkunst, Dramatikkens Hus og Tårnby Park Studio. Vi tok en prat med gjengen bak:
Forestillings-teksten skildrer en høyst dystopisk virkelighet - hvor kommer inspirasjonen til denne historien om Verdens Siste Fugl fra? / Kan dere fortelle litt om det voksende hjørne med interesse rundt mystisk fugledød?
- Ragni: Spørsmålene henger jo litt sammen.
I januar 2011 var det usedvanlig mange saker i media om fugler som hadde falt døde fra himmelen - det skjedde omtrent samtidig i Sverige, USA og i Italia. Mediedekningen baserte seg i stor grad på ulike menneskers opplevelse av å se døde fugler, og deres teorier om hva som kunne ha skjedd - og mindre på de faktiske årsakene til fugledøden.
Det var en stor tragikomikk i det hele som fanget oppmerksomheten min , og siden det har jeg samlet på artikler om fugledød. Av og til faller de uten synlig forklaring, det har vært tilfeller i Mexico, Wales og India de siste årene, og sist sommer lå det plutselig strødd fuglelik på en takterasse i Oslo. Av og til er årsakene mer tydelige, minkende bestander på grunn av fiske, utbygging av naturområder og så videre. Det har vært en drastisk nedgang i antallet frie fugler i verden de siste 30 årene, og det er naivt å tro at det ikke er menneskeskapt.
Forestillingen foregår i en fremtid der fugler er fortid - en fremtid som ikke er helt utenkelig.
Siden det er en del musikk nevnt i narrativet sitt précis - fuglens sang og astronautens miksing - vil musikk være en aktiv del av forestillingen?
- Absolutt, det er i aller høyeste grad en musikkforestilling.
FUGL FALLER er skrevet som en mordballade, en sunget fortelling om fuglenes endelikt. All teksten i forestillingen synges av Den siste fuglen, akkompagnert en astronaut/space-bar-eier. Astronauten spilles av Sxip Shirey, en fantastisk New York-basert komponist, musiker og sirkusorkesterleder.
Å drive med figurteater i 2025 er noe som er ganske interessant og litt uvanlig ville jeg tro? Hvor begynte fascinasjonen og ønske å arbeide med denne formen for teater?
- Ragni: Jeg har en far og en bestefar som har jobbet med figurteater som regissør og dramatiker, og har derfor sett mye gjennom barndommen.
Valget med å jobbe med det selv, kom etter å ha sett en forestilling der et esel vrengte seg og ble til en bille som fløy til en stjernehimmel eller noe sånt. Og jeg så noen voksenforestillinger som ungdom som blew me away - det var mye bra figurteater på -90 og -00-tallet.
Jeg elsker magien, at alt er mulig, og at alt er avhengig av at publikum fantaserer sammen med utøverne.
FUGL FALLER blander musikk, masketeater og objektteater, så det er figurteater i vid forstand, ikke dukketeater som vi kjenner det der hele historien fortelles gjennom naturalistiske dukker.
Befinner teateret seg på et sunt sted for øyeblikket sånn generelt? Hva tenker dere om at teater blir sett på som en arkaisk kunstform?
- Ragni: Selv om det helt klart finnes teater med tradisjoner og konvensjoner som kjennes ugjennomtrengelige, så opplever jeg at flere og flere ønsker å åpne, endre og utvide det rommet. At flere ulike stemmer og formmessige uttrykk får plass og tar plass. Det går kanskje treigt, men jeg tror og håper det går fremover. Det er utrolig mye bra folk der ute..
Heiki: Jeg tror teateret har potensial for å være et sunt sted i usunn verden - samtidig er jeg opptatt av teateret som et rom som ikke behøver å være produktivt, sunt, godt eller riktig. For meg er teater et sted før det er en kunstform. Et sted hvor vi øver på å leve sammen, med alle våre forskjeller. Arkaisk? Nja, det kan det være. Men det kan også være et laboratorium for fremtiden, gjøglere på gaten, en politisk strategi, eller en fortelling rundt bålet.
Hva er teaterets rolle i samtiden?
- Ragni: Verdien av å skape gode møteplasser der man kan oppleve levende fortellinger med hele sanseapparatet sitt - sammen med andre mennesker - kjennes viktig. Å gi rom for å reflektere, sørge, le av eller samles rundt ulike utfordringer (som f.eks. utrydding av dyreliv til fordel for økonomisk vekst og overforbruk) med et blikk som ikke bare er tall og argumenter, men også hjerte, humor og sjel, det kan teater.
Heiki: Teatrets rolle behøver nok å redefineres. Men det behøver jo alle roller. Og teateret er et godt rom for å redefinere. I Fugl Faller forsøker vi å redefinere vårt forhold til fuglene. Vi reiser til et annet tid på en annen planet, for å huske hva vi har her og nå.
Tre ord om hva publikum kan vente seg ved å se på FUGL FALLER?
Ragni: tragikomikk, poesi, musikk
Andrea: Et originalt scenisk format som mixer musik, masker og figurer på en måde, som både er ancient og nutidigt, smukt og grumt, som er helt sit eget
Datoer: 25.04 og 26.04 Dørene åpner: 19.00 Forestillingsstart: 20.00 Alder: 18år Billetter: 100/250,-
Forestillingen er støttet av Kulturrådet, FFUK og Fossekleiva Kultursenter.
I forkant av kveldens release-konsert, prater vi bass-riff, biblioteks-musikk og intuisjon med Action & Tension & Space.
Tekst: Eli Tenga Foto: Action & Tension & Space
Saken er: Action & Tension & Space slapp sin femte LP «New Dimensions» hos Sheep Chase Records tidligere denne måneden. Feires med release konsert på Hærverk i kveld.
Som en foss av et utspring god, gammaldags psykedelika dratt inn i det 21. århundre veller bandet Action & Tension & Space deg inn i deres verden. Disse soniske rånerne fra den lokale alternative scenen i Haugesund kan både te seg rundt svingene, hive seg rundt hjørnet eller sladde seg rundt med baksida bar - det er dynamiske rytmer, kraftige riff og en kaleidoskopisk tonalitet som omslutter de energiske lydlandskap. Vi tok et par ord med bandmedlem Per Steinar Lie:
Halla! «Action & Tension & Space» er en av de mest markante bandnavnene jeg har kommet over. Spesielt «&»-tegnet i begge mellomleddene i stedet for komma eller «and» bemerkes! Fortell litt om opphavet til navnet, stavelsen og bandet selv?
- Jeg var hooked på sånn “Biblioteksmusikk” - er det det heter? Og en strings synthlyd som kom fra et orgel som heter Wersi… Jeg googla det og så kom det opp et fantastisk album som het Action & Tension & Space som jeg bare ble hekta på. Har det ikke i fysisk eksemplar, men fant det på nett. Hvordan dette ble plutselig oss vet jeg ikke, men fett er det synes jeg!
Det nevnes dette utspringet fra «den fruktbare space-dronescenen i Haugesund». Dette er en setning som kreves en smule utdypning…gjerne fortell litt om det meget så interessante som foregår i Haugesund?
- Jeg aner ikke hvorfor det har blitt slik, men muligens så er det en så liten by at så lenge en holder på med alternativ musikk, så møtes interessene seg og unge som vokser opp har sett opp til ulike sjeler i byen som har gått foran. Muligens starten var The Moon Spinners, så kom Im Nebel på åttitallet og Haugesund har jo alltid hatt stolte folk som Nils Økland og slike folk som har gjort masse forskjellige musikalske krumspring uten å tenke å gå kommers. Muligens Enslaved og The Low Frequency in Stereo har påvirket litt og yngre generasjoner har kanskje sett litt mot disse typene band.
Dere har holdt på en stund og har med deres nye album fem LPer under beltet. Hvordan har utviklingen vært gjennom tid? Har fokuset endret seg? Produksjons-metodene oppdatert seg? Målet med virke?
- Basisen i bandet har alltid vært Julius Lind sine bassriff, så har resten kjørt på med melodier og fraser oppå. Vi har jo holdt på noen år og smaken har forandret seg så det har nok vært en utvikling. Det er et overskuddsprosjekt som leter etter en kul vibe…Det er litt filmmusikk i det. Vi har også fått inn noen gjester her og der og Ståle og Sigbjørn sin inntreden i bandet har gjort bandet godt!
På gjennomlytt av singelen deres «Asteroidebeltet» skjønner jeg hvorfor deres bandnavn er som det er. Spesielt den noe splittede trommingen - med en del fremoverlent og høyt oppå mot mitt venstre øre og det andre som slugger lett og fint nede som en slags sekundær-akkompagnasjon. Gjerne fortell litt om hvordan en kommer til slike løsninger? Videre også kanskje litt om hvordan dere tar opp for å få en sterk tid or rom-forståelse?
- Alt handler om å skape vibes og gode steder å plassere lytteren og band i. Musikk kan være ukjent territorium for en del folk, men vi handler om peace and love og ønsker gjerne at folk kan dykke inn i musikken med oss.
Dere har noen sabla catchy riff og gjentagende motiver i «Champagne of course» og «Joe Hannes and the tres Wanceros» (begge singler i påvente av den nye plata på Sheep Chase). Er det slikt som plukkes fra luften på stedet? Starter mange av ideene deres som påbygg rundt et riff?
- Champagne har vi kubba fra «Min Bul» (Andresen, Rud, Rypdal 1973) og så jamma vi på det. Joe Hannes er et catchy riff fra Julius. Vi digger jo å blande trippy musikk med enkle fete linjer… Pop, Psykedelika, rock og jazz.. Vi tenker ikke så mye over hva det er og følger bare hvor musikken tar oss.
Er det noen plater/artister dere digger i lag og er litt inspirert av eller kommer hver av dere litt inn med hver av deres inspirasjoner? Eventuelt hva er disse?
- Synes Rex Brown kun være en god link jeg…Eller så har vi skrevet litt om enkelte album her.
Dette er jo relativt ‘spacey’ musikk - er det noen psykedeliske filmer eller bøker som også informerer estetikken av musikken litt?
- Vi er litt Pink Floyd “live at Pompei møter Donnie Darko? Jæklig ambisiøst skrevet., men kanskje det vi leter etter..
Dører: 20:00 Konsertstart: 21:00 Inngang: 280.-+avgift ID: 20
Kult-arenaen av en konserthall, Boksen, åpner sine armer vide og inviterer inn til en saumfarende festival som snitter byens alternative undergrunn og samler sulamitten på en plass.
Tekst: Eli Tenga Foto: Boksen
Tiden er her igjen! For en kultfestival i en kultarena på en kult-institusjon.
Her menes selvfølgelig ikke masser av ignorant tilbedende av et hellig element i manisk bravur; men ‘kult’ som i en spesifikk vandring mot et figurativt fyrtårn av en institusjon innenfor en institusjon innenfor en institusjon - der massenes ansamling, musikken presentert og kulturen produsert er bundet av udiskuterbare verdier, autentisk tilstedeværelse og reinspikka, rå menneskelig energi!
Det er snakk om Boksen-festivalen, som selvfølgelig skjer på Boksen, den autonome utstikkeren til Hausmania mot elva - fra i kveld helt til søndag når-en-det-måtte-være på dagen.
For de u-initierte så bookes festivalen av flere i ulike aldere og miljøer for å få et relevant program med bra spredning. De er alle opptatt av å få nye inntrykk, utvide nettverk, dele unike opplevelser med hverandre publikum og artist. I Boksen er scene og sal nærmest en og samme ting, noe som gir en helt spesiell nærhet til det som skjer. De røffe lokalene byr på en følelse av frihet og du får alltid et smil ved ankomst. Kunsten er utrygg, men rammene er trygge.
Vi byr på mat og drikke og prisene er joviale.
Bak booking: Morten Minothi Kristiansen, Fredrik Falk, Arturas Aleksandravicius, Ravn Naa, Kristoffer Lislegaard, Jonas Meurer Lunde.
Dette er de deltagende artistene:
Amaroq, Herdicide, Melting Brain Club, Mathieu Sylvestre, Kristoffer Lislegaard, Bernt Isak Wærstad, ILKAMA, LNUA, Spite Fug, Aleksander + Girilal, .PK. v2, La Petite Mort, Fortfort, Mike TV, Embla Marie, UNIAH, Minothi Rai, Døgne, A.Maiah, Terje Winther, Annette Stav, Bootycall, Probuskus, Parallax, Madame Spiker, Guro Kverndokk og Ravn Naa ++
Boksen
For langt der nede i mørket, med et lavt tak derunder: vugger våre skuldre i synkron og vår svette renner oppå de skutte årene som slynger seg om våres armer: et tegn på den evigvarende balansegangen av energi: som pulserer etter drivkraften til den spartanske bunkeren, selve primusen som pusher oss mot kollektiv eufori: støyet. Støy for andre, søt musikk for oss: som frigjør oss fra vårt indre sinn og bader oss i et samlet rom: et rektangulært galleri av bølgende teksturer.
Billetter kjøpes utelukkende på døra - 200,- per dag (600,- for alle dagene)
Show time - TBA. (Men dørene åpner 1930 i kveld altså onsdag). For mer info følg med her.
