Rusreformen er viktig først og fremst som en markering av et veiskille og et bytte av fokus. Det er nå kampen for rusbrukernes rettigheter virkelig begynner, skriver Hausmania-veteranen Harald
Lange.
Helt opp til for bare få år siden var det ensbetydende med politisk selvmord å fronte avvikende synspunkter på narkotikaregimet. Det enorme volumet av møysommelig arbeid som ligger til grunn
for at vi i dag diskuterer Rusreformen er gjort på frivillig dugnad av tusenvis
av folk over flere tiår. Når enkeltpersoner som Ninni Stoltenberg og hennes far
Torvald, Arild Knutsen og Kenneth Arctander Johannessen framheves for en
avgjørende innsats er det slett ikke ufortjent, men fokuset underslår
betydningen av den utålmodige motstrømsaktivismen som har lagt grunnlaget for
en fornyet diskusjon og krav om frigjøring fra krigsdogmatikken.
Det har vært noen sorgens og skammens år, det har vært tungt og mørkt. Men heldigvis ikke uten lys i mørke, og en konstant bevegelse av føtter som har gått for å bistå, trøste, hjelpe hverandre
å ivareta våre interesser på best mulig vis, tenne et håp om at en annen deal
kan være mulig hvis vi går for det, skriver han.
Som kjent er den foreslåtte reformen lagt død av Arbeiderpartiets landsmøte.
Det kom ikke uventa, skriver han, men er likefullt en stor skuffelse og et betydelig tilbakeslag i kampen for rusbrukeres rettigheter. Arbeiderpartiets ledelse har valgt å ta side med de
profesjonelle fagmiljøene som er investert i et fortsatt repressivt regime.
Hensynet til arbeidsplasser har fått forrang framfor de utsattes rettigheter,
og Arbeiderpartiet vil med dette forskusle denne muligheten til å rette opp i
gamle feil og synder, sammen med sine tidligere medskyldige i Høyre. Muligens
har Støre, Tajik &co en plan om å komme opp med en «bedre» reform når de
selv kommer i posisjon, men det gjør ikke deres posisjon mer appetittlig. Det
er rett og slett vondt og usmakelig å bruke en sak med så stor betydning og
konsekvens for et segment av befolkningen i en partipolitisk pissekonkurranse.
Les hele teksten i Torggata Blad
Gleden står i taket hos Flerbrukshallen, Kafé Hærverk og MIR/Grünerløkka Lufthavn etter at de alle er blitt tilgodesett i den nyeste krisepakka for kultur- og kulturnæringssteder.
Byrådet i Oslo har avsatt 20 millioner kroner til fordeling til steder i Oslo som har måttet
holde stengt under koronapandemien. Tilskuddet er statlige
kompensasjonsmidler som viderefordeles av Oslo kommune. Midlene fordeles likt på kvalifiserte
steder, med et maksimalt beløp på kr 300 000 per sted. Alle tre fikk full pott.
Dette betyr mye for dem alle. Kafé Hærverk har levd på en knivsegg hele veien og kan nå konstatere at stedet er berget. - Fantastisk lettelse. Da overlever vi! utbryter innehaver Vegard Heskestad.
- Et lite lys i mørket. En gledelig nyhet som gjør det lettere å se framover. Endelig kom det en pakke til oss som falt utafor de andre tildelingene, sier Synne Værnes, arrangementsansvarlig ved Flerbrukshallen.
- Oslo kommunes krisepakke traff oss! Gråter av glede/frustrasjon/mer glede, skriver MIR Lufthavna på Facebook.
Hausmania-bandet The Fects tar punkrocken tilbake til et pre-Ramones-stadium med den ultrakorte låta Eggs. Poenget synes kort og godt å være at de liker egg. Låta vil være del av bandets 12 låter lange debutalbum som lanseres fredag 16 april. Hør og se The Fects med Eggs for eksempel her.
Svartlamon lever på utgående kontrakt med Trondheim kommune og kjemper nå for en ny kontrakt som gjerne kan vare i 100 år. De har nå sendt ut dette oppropet hvor de ber om vår støtte.
I mai 2021 er vi på utgående tiårskontrakt med Trondheim kommune, og Svartlamon har siden 2016, da Formannskapet vedtok at det spesielt skulle drøftes en leiekontrakt med lengre tidshorisont, ytret vårt ønske om en ny og lengre kontrakt på aller helst 100, men i alle fall 50 år. Grunnen
er at vi trenger større handlingsrom og mer forutsigbarhet i det langsiktige og
til tider langsomme arbeidet det faktisk er å videreutvikle et bærekraftig område
og det svært mangfoldige prosjektet Svartlamon.
Svartlamon som vi kjenner i dag ble formet på
90-tallet. Da ville Trondheim kommune selge området med mye gammel
trehusbebyggelse til en bilforretning, mens Svartlamon beboerforening ble
stiftet for å bevare husene og kjempe for billige, sentrumsnære boliger - en
tilsynelatende evig aktuell sak. Vår kamp om området vant fram, og i 2001 ble
Svartlamon regulert til å være Norges første byøkologiske forsøksområde med
“… stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøving (hva) (…)
gjelder både boliger, boformer, sosialt samspill, medvirkning, økologi og
energi, kommunale tjenester, kultur og næringsutvikling” (Bystyrevedtak,
2001).
Mandatet er omfattende, og på disse tyve årene har vi
strukket oss langt for å oppfylle både våre egne og kommunens forventninger og
mål. Vi er et område for folk som vil bo alternativt, tilbyr boliger og støtte
til vanskeligstilte, bygger eksperimentelle og nyskapende boligbygg som får
internasjonal oppmerksomhet, foretar omfattende vedlikehold og renovering av
store deler av boligmassen og flere verneverdige bygg, utvikler og støtter
kunst - og kulturliv, arrangerer flere ulike gratisfestivaler for hele byens
barn og voksne, deltar i forskningsprosjekt, tar imot studenter og turister, og
forsøker utover dette å være et godt sted å bo - for alle.
Vi ønsker å fortsette med dette, og mere til, lenge
lenge lenge!
Derfor trenger vi en bedre kontrakt med lenger
tidshorisont, mer forutsigbarhet og en tydeligere ansvarsfordeling!
Støtt oss videre - nå trenger vi bred politisk,
faglig og folkelig støtte til å fortsette inn i kontraktsforhandlinger!
Signer oppropet Her
– Jeg er så glad for at Hausmania finnes! sier Mia Habib i et intervju på
nettsiden Scenekunst.no.
Hun er en dansekunstner, koreograf og performer som beveger seg i et konstant
spenningsfelt mellom kunstneriske sjangre og mellom det kunstneriske og
politiske. Hun startet på mange måter sitt kunstneriske livsløp på Hausmania da
hun i 2005 satte opp sin første soloforestilling Missing In Action (M.I.A).
Siden da har hun vært verden rundet med sine mange store og små
prosjekter. Det nyeste How to die – Inopiné skulle hatt norsk premiere på Dansens Hus under Oslo Internasjonale Teaterfestival for snart et år siden, men så kom pandemien. I tillegg til
savnet, frustrasjonen og sorgen som følger med har det også stimulert
engasjement rundt overordna problemstillinger om makt, organisering og
endringsprosesser i norsk (scene)kunst.
Hun har, som så mange av oss, i lengre tid vært i samtaler og forhandlinger
om hvor, når og på hvilken måte forestillingen hennes skal settes opp igjen.
Prosessen har ledet henne tilbake til Hausmania, hvor forestillingen settes opp
i løpet av våren, hvis pandemien og myndighetene oppfører seg som de skal.
- Hausmania representerer en åpenhet og fleksibilitet som institusjonene
mangler. Det finnes nå en dyp trøtthet, slitenhet, både hos institusjonene og
oss. Det går på reservene løs. Vi er derfor prisgitt at det finnes andre typer
rom og strukturer som alltid har eksistert og levd på en mer usikker og
migrerende måte, og har stått i mot det å bli institusjonalisert. Som på en
både ideologisk og fysisk måte har vernet om et rom for frihet og har nektet en
del disiplinerende retningslinjer og kontrollmekanismer innpass. Det klaffer jo
bra med at mange av oss kunstnere er trent til denne typen frihet og
fleksibilitet, noe som tydeliggjør det gapet som eksisterer mellom oss og de
husene vi egentlig bor i, som produserer oss, sier hun.
Les hele intervjuet her
I 2019 satte stuntgruppa Røde Emma prod opp forestillingen Cirkus Verdensteater
på Hausmania. Det handlet om den avdøde Hausmania-legenden Henning Dahl, som
inspirerte Jens Bjørneboe til å skrive teaterstykket om
anarkistpioneren Røde Emma (Goldman). Deler av forestillingen var bygd over
Bjørneboes manus.
I september i år setter Grusomhetens Teater opp stykket, med den originale teksten.
Teatret skriver:
Stykket tar for seg Emma Goldman og den anarkistiske bevegelsen i USA på 1890 tallet. Det
belyser en viktig periode av oppbyggingen av det kapitalistiske og
imperialistiske Amerika. Som i flere av Jens Bjørneboes verk vises her til
enkeltpersoners mot til å utfordre et undertrykkende maktapparat.
Emma Goldman ble overvåket, arrestert, trakassert og satt i fengsel for sine taler og sitt
politiske engasjement; som manifesterte seg blant annet ved organisering av
streiker, arbeid for kvinners rett til prevensjon og hennes motstand mot det
industrielle massemordet 1 verdenskrig i realiteten var. Dette ga henne
tilknytning til Freedom of Speech bevegelsen i USA hvor hun etter hvert inntok
en svært viktig rolle. Hun ble et offisielt mål for aksjoner rettet mot det
frie ord satt i scene av amerikanske myndigheter, arrestert mer enn 40 ganger
for taler holdt, for taler hun skulle holde eller «bare» fordi hun var Emma
Goldman.
Bjørneboe var som dramatiker inspirert av Bertolt Brecht, og «Røde Emma» har
klare referanser til et teateruttrykk i den retning. Stykkets stadig skiftende
karakter med ulike budskap og gjøremål kan inspirere til en slags effektiv
komisk musikalitet eller rytme man eksempelvis opplever i Marx Brothers filmer
fra 1920-30 tallet. Kanskje er det her foreliggende prosjekt kommer i kontakt
med Antonin Artaud hvis begeistring for de amerikanske komedieskuespillernes
anarkistiske formuttrykk førte til et eget kapittel i hans manifest for
Grusomhetens Teater.
Spillet beveger seg gjennom Bjørneboes mylder av tablåer, av hentydninger og
assosiasjoner. Brått stanser det hele, midt i en dialog mellom hovedpersonen og
hennes kamerat Alexander Berkman. Forfatteren var utslitt og rakk aldri å
ferdigstille sitt stort anlagte verk.
Kulturrådet har innvilget Grusomhetens Teater produksjonsstøtte til iscenesettelse av «Jegeren Gracchus» etter Franz Kafka med premiere i 2022 i Tokyo, Japan. Prosjektet er et
samarbeid med det japanske marionett-kompaniet ISSHI-ZA fra Tokyo. Med basis i
klassiske marionett-teknikker har teatrets leder Isshi Youki (f.1948) siden
1972 skapt et moderne uttrykk, og ofte igangsettes prosjekter med kompanier
over landegrensene.
Begge kompaniene henter inspirasjon fra den franske teatereformator Antonin Artaud. ISSHI-ZA laget for et par år siden en forestilling om Artaud som pasient på asylet Rodez.
Prøver foregår i Norge og Japan i regi av Lars Øyno, som også har skrevet manus og co-regi av Isshi Youki. Etter premieren i Tokyo kommer de tilbake til Oslo for 11 forestillinger på
Grusomhetens Teater i april 2022.
Gjennom noen få hektiske år, og en geriljabooking på kanten av det forsvarlige, har Kafé Hærverk markert seg som ett av de viktigste musikkstedene i Oslo. Nå rammes de også av de fatale innskrenkningene som følger smittevernreglene. Det er mange små steder som nå roper om hjelp. Kafé Hærverk har ventet i det lengste, men den som venter… Nå stiller en haug artister opp for dette stedet. Ikke bare kan du hjelpe, du får også noe igjen for det, umiddelbart! Kaféen skriver, under tittelen
Being for the Benefit of Kafé Hærverk!
«I ti måneder nå har Kafé Hærverk vært underlagt COVID-19-relaterte
reguleringer som har gjort det umulig for oss å drive slik våre
intensjoner var. Vel så frustrerende som de økonomiske utfordringene har
det vært å ikke få lov til å gjøre det vi føler vi er gode på og har
elsket å drive med de siste årene; å booke artister og
tilrettelegge for fine opplevelser på Kafé Hærverk. Ideen om en samling
musikk med artister som på en eller annen måte har tilknytning til Kafé
Hærverk eller Hærverk Industrier kom rett før jul, og på få uker har vi
fått inn en mengde bidrag. Vi er rett og slett overveldet og i all
ydmykhet stolte over å kunne tilby denne samlingen av unik musikk. Ingen
av sporene er tidligere utgitt, og de representerer på en god måte
spennvidden og kvaliteten på hva som har skjedd på Kafé Hærverk de siste
årene. Mange takk til alle bidragsytere. 64 låter, ca. 8 timer musikk.»
Albumet kan kjøpes Herfra
Ledig fra 1. februar:
Rom i 4. etasje (rom 1407 A)
10 kvm
Månedsleie: 846 ,- inkl. strøm.
Rommet er rektangulært og har et vindu som peker ut mot Hausmannsgate.
Last ned søknadsskjema her
Fyll ut og mail det til: husro@hausmania.org
Søknadsfrist: 30. januar
Velkommen!
Foto: Åse Karlsen
