Et intervju med The Mercury Sound om blant annet samtidens gubbe-sound, Arne Bendiksen og en saumfaring av Bruce Springsteen
Tekst: Eli Tenga Foto: The Mercury Sound
The Mercury Sound, Marius Børresens bandprosjekt, spiller på Hausmania i kveld
Det famøse andrealbumet til Børresens band «Golden» er rett rundt hjørnet. Samme dag som han slipper singelen «Turning Pages» spiller The Mercury Sound konsert her på huset. Vi tok en prat:
Hallais! Hvordan har du det og hvor befinner du deg?
- Hei du! Jeg har det fint. Som alle nordmenn nekter jeg for at jeg har vinterdepresjon før sola titter frem og da er det mye deiligere. Jeg er veldig spent om dagen. Vi slipper første singel på 2 år nå på fredag. Gøy! Rent geografisk befinner jeg meg i midten av Oslo på Grünerløkka - Et steinkast unna Hausmania.
Du har den siste tiden jobbet med det du selv omtaler som det «vanskelige andrealbumet». Var det mer krangling med det eller opphetet diskusjon? Kom det lett når det begynte å flyte eller var det en konstant gniende prosess?
- Det er en klisje at det andre albumet er vanskelig fordi du har brukt hele livet på å skrive det første. Hvis man skal nevne krangling eller diskusjoner er nok dette jeg gjør internt med meg selv da The Mercury Sound er mitt bandprosjekt der jeg skriver låtene og bestemmer hvilken retning de skal. Jeg har ofte en metafor jeg bruker og det er at jeg ser ofte skyggen av låta jeg vil lage - Men jeg sliter ofte med å bestemme meg hva skyggen er av. Dette albumet har vært ganske lett å ta hånd vi og samtidig vært en gniende prosess med en del friksjon. Jeg har prøvd å svinge rundt mange musikalske rammer jeg vanligvis ville satt for meg selv og hevet ting spontant ut men det har blitt en slags 50/50.
Hva føler du er annerledes med deg, din inngang og dine ønsker for plata (tematisk og instrumentelt) i forhold til debutplata di?
- Debutplata «Lunar Radio» var essensielt et konseptalbum med en backstory. En ensom radiovert, som har vært avstandsforelsket lenge, har fått ansvar for nattradioen og han prøver å gi små hint i form av sanger i håp om at forelskelsen skal lytte. Sangene han spiller er sangene på albumet. Sangene jeg skriver nå resonnerer nok mer personlig med meg.
Det som kanskje er annerledes denne gangen er at jeg er nok litt eldre og tar ofte mer stilling til hva som skjer med meg selv mentalt. Hvor det første albumet var utover-rettet er nok dette albumet og sangene definitivt mer innover-rettet. Med mangel på bedre ord vil jeg kanskje si at det andre albumet har et mer tydelig preg av «pop-musikk» fremfor å være et streit rockeband (Tenk Jack Antonoff fra Bleachers). Der første albumet er hovedsakelig skrevet på gitar har jeg bevisst skrevet mange av låtene nå på piano.
Når og hvor skjønte du at det kom til å bli et livslangt forhold med musikken for deg?
- På 70-tallet jobbet min far i musikkbransjen under Arne Bendiksen og er selv veldig lidenskapelig med musikk. Huset jeg vokste opp i har derfor alltid vært omringet av gitarer, forsterkere og vi hadde et studio i kjelleren som spilte inn mye av sent 70 / tidlig 80-talls norsk punk. Jeg har nok derfor fått små drypp av musikk i hele oppveksten men det var ikke før jeg var 13 da jeg plukket opp en av gitarene til far og lærte Iron Man av Black Sabbath at det kicket. Øyeblikket jeg skjønte, eller tidsperioden det gikk opp for meg, at jeg kom til å ha et livslangt musikk var nok på ungdomsskolen. Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i et slags «utenforskap» i en slik formativ alder. På Karlsrud i Oslo (mellom Lambertseter og Bekkelaget) var det definitivt kulere å spille fotball og drive med idrett enn å spille musikk. Jeg var derfor veldig fan av å kunne finne min egen lille boble med MP3- spilleren min med sanger lastet ned fra Limewire. Fra tiden jeg begynte å spille i band som tenåring, hovedsakelig som gitarist, har jeg alltid skrevet sanger og sangtekster. Da jeg selv begynte å synge disse sangene er vel tiden jeg skjønte at jeg kom til å drive med dette en god stund.
Fortell litt om dine formative musikalske opplevelser og favorittartister/plater?
- Jeg fikk bakoversveis første gang jeg hørte Ride The Lightning av Metallica. Det var absolutt noe med råheten som klinka til. Når jeg ser tilbake på dette er det nok noe med råheten som fanget meg. Råhet kan også oversettes til autentisk eller reelt og dette er noe jeg ofte ser etter i musikk. Ironisk nok, som jeg tipper mange vil si, fikk jeg også en forkjærlighet for Bon Jovi i tenårene mine. Hvis man fjerner hårsprayen, skinnbuksene, flashy gitarer og stripper det ned til låtskrivingen er Jon Bon Jovi og Richie Sambora i særklasse.
Og det hører jo til at man ofte undersøker hva dine helter har hørt på. Her kommer Bruce Springsteen inn i bildet og han har ikke forlatt rammen enda. Jeg vil påstå at mange nordmenn har et misforstått bilde av Springsteen og tenker på han som «The Boss» - En nærmest parodisk, rocka danseband-leder som speller opp til dans. Noe som sikkert hører igjen fra Born in The USA turneen (1984-1985) og da han virkelig tok fyr i Norge. Fine låter der men Springsteens musikalske og lyriske gull finner man mellom 1975 og 1981 og jeg unner alle å sjekke ut dette. Bruce har jo også noen han ser opp til. Bob Dylan har også en stor plass i hjertet mitt med sin låtskriving og persona, ikke minst. The Mercury Sound er oppkalt etter hvordan Bob Dylan beskrev hvordan han ville sitt elektriske band skulle låte («that thin, wild mercury sound). Jeg så dokumentaren «Sound City» i 2014 (tror jeg) og dette er noe som vekket noe i meg. Her fikk jeg virkelig øyne opp for studioproduksjon men også Tom Petty & The Heartbreakers.
Så med fare for å høres fryktelig gubbete ut så vil jeg si min hellige treenighet er Bob Dylan som faren, Bruce Springsteen som sønnen og Tom Petty som den hellige ånd. Jeg hører også på mer moderne musikk om man skulle lure. Her kan jeg nevne favoritter som The War On Drugs, Lord Huron, Bleachers men også en ny favoritt i The 1975.
Hvis noen skulle spurt meg nå hvilke 3 album du absolutt burde sjekke ut ville jeg nok svart:
Lost In The Dream - The War On Drugs
Born To Run - Bruce Springsteen
Strange Trails - Lord Huron
Er det noen spesielle plater som du tenker inspirerer og summerer dit du ønsker Mercury Sound?
- Absolutt! «Being Funny In A Foreign Language» av The 1975 er et utrolig gøy album hvor de går bort fra en noe mer polert, elektronisk pop-lyd til en noe mer leken, ofte akustisk, album med et dypere preg av låtskriving og teksturer. Som nevnt over er Lost In The Dream (2014) av The War On Drugs og Strange Trails (2015) album med enorme dybder hvor hvis man graver dypere enn overflaten så finner man masse sonisk snacks.
Fontaines DC ga I fjor ut albumet «Romance» og det er kanskje noe av det kuleste jeg har hørt fra et rockeband på flere år. Her har jeg hørt ihjel mange av låtene og definitivt notert meg noen triks eller to.
Honourable mentions er «Take The Sadness out of Saturday Night» (2021) av Bleachers «Bringing It All Back Home» (1964) av Bob Dylan og Wildflowers (1991) av Tom Petty.
Var det noe spesielle hendelser eller musikk som katalyserte arbeidet med andrealbumet?
- For meg føles hvert album som et slags avtrykk av en periode i livet. Da jeg begynte å jobbe med andrealbumet, var jeg midt i en fase preget av mye refleksjon, spørsmål om selvverd og egen utvikling. Mange av låtene springer ut fra det. Singelen vi gir ut fredag 2. mai, «Turning Pages», er et godt eksempel på dette; den føles som et katartisk brev til meg selv, skrevet i møte med endringer og ny innsikt.
Tre ord for hva som venter publikum på konsert?
- Melankolsk, Rått, Levende!
Dørene åpner 20:00 Alder 20 år Biletter: 150/200 (student/voksen)
An interview with Afrorack on building modular-racks from scratch in Uganda, his recent explorations and Bryan Adams in German broadcasts.
Text: Eli Tenga
Afrorack, an Uganda-based producer, tonight at Kafé Hærverk
‘When there’s a will, theres a way’, goes the proverb. In an age where many artists have musical history at their feet (internet) and the power to harness sounds to their imagination’s content (technology); it almost seems that there is too much choice: so many possible ways to go: that somewhere the triumph of the will is forgotten, conceded to yesteryear and given little importance in the grand scheme of «making it» as an artist.
Of course, if ‘making it’ is for the advancement of your clout, the amount of zeros on your check or anything to do with gratifying the masses: then yes, this ‘will’ is not important. Rather forgoing it and replacing it with an understanding of how to manipulate the aggregated-faux-zeitgeist of these hyper-medial times is great.
Yet not all artists can wield the all-knowing power of technology in their formative world, and for some - this limiting of input has strengthened their will, their perseverance and has given them a strong imprint of uniqueness and thus made them ascend even more when technology became more and more accessible.
This is one of the frontiers in the riveting story of Brian Bamanya. Who thus far has not been contested as being one of the first, if not the first African to build a modular synth. Now, let it be said, that this is not some story akin to «The Boy Who Harnessed the Wind». For whatever his ingenuity and brilliance as a technician of sound - it is because of the astonishing music he makes as Afrorack which is the reason he is renowned world-wide - whatever the circumstances of their his making. Again, if there were any thoughts of an exotic, electronic tinkerer in your mind. Remove them. This is a world class virtuoso who bears semblance to no one and is to be listened to the same as one does any odd, skinny, long-hair Cornwall-originated producer…
Here is an interview with Afrorack:
So the story goes that you discovered the world of modular synths when you were playing guitar/building your own instruments…can you take me a little bit through that discovery? Was it strictly modular you weren’t aware of or was it the idea of purely frequence-generated sound?
- After playing guitar for a while and building a few guitar pedals and amps I was also reading about other sound generating and altering devices and that’s when I started paying attention to people like Bob Moog and. I found their wall of instruments quite fascinating and all the many patch cables and this is what shifted my attention from the guitar to synthesizers.
Let’s step back for a bit. Where did you grow up and what are your first memories with music?
- I grew up in a small town in the south-western part of Uganda.Its the farthest town in Uganda in that direction because is shares a border with Rwanda. At the time in the 90s we had only one TV station - the state owned Uganda Television - and this was our window to the outside world. They often broadcast foreign music shows especially from Germany like «Disco Rally» and this is where I saw bands playing instruments like synths and drums. I remember the particular moment I watched Brian Adam’s video of «Please forgive me» and the sound of the electric guitar captivated me.Eventually when I went to high school I went to the capital city in Kampala and here there was more access to the instruments through mostly churches.
Since it says you were already ‘building your own instruments’ when you came upon modular-synths, I would say perhaps it was modular-synths that found you! Do you have a background in engineering perhaps or was it pure ingenuity in terms of building your own instruments? Can you say a little bit about your first creations and which circumstances prompted them?
- It’s interesting that you ask that perhaps modular synths found me. I believe this to be true because the moment I discovered the world of modular synths I was shocked at how I was completely unaware of how such instruments existed. But I can also understand this because I don’t know many people that own a modular synth in my city up to this day. I actually don’t think I know anyone. I don’t have any formal training as an engineer but in high school I gained an interest in electronics and spent a lot of time in the library reading all I could find - encyclopedias and physics-books about transistors, resistors and how electronics generally work. Interestingly I developed a liking for Physics and I was always among the best students but I hated math yet the two are intertwined and I never performed well in mathematics. The first exciting device I ever made was a crude amplifier that used a single power transistor. In high school we had a chapel where we went for prayers on Sunday. We didn’t have a PA system but we had a music keyboard which was not loud for every one to hear. So I made up a simple amplifier that we could hook up to a speaker and it made the sound much louder.This really excited me about the possibilities with the knowledge I was acquiring.
Other than the obvious concoction between heritage and your work on a modular-rack - is there more behind the name ‘afrorack’?
- The most popular commercial standard which stipulates what size of modular synth modules should be is called Eurorack. So I thought since there is Eurorack there should also be Afrorack. Why not? But I have also always been asking myself why it is that most of the technology that we use in Africa is all imported from America, China and Europe yet we have so many educated people in Africa. The talent is there but I guess there’s need for some bold people to lead the way.
Although it might be true, I find the idea of «one of the first Africans to build a modular synth» slightly reductive. Do you feel that way?
- Hilariously I was the one that made that claim: I was making all these instruments at my house and one time I decided that I wanted to document that work I had done on Youtube perhaps so that I have a video I can look at in the future and see all I had been making. So I made a playful video and I claimed It was Africas first home made synthesizer. I did not assume anyone was going to take any interest in the video but I was eventually shocked when it got thousands of views.But also no one has come out to refute the claim and it also has opened up so many avenues as a musician and maker and sometimes speaker. So I don’t have any bad feelings about it.
In terms of - is there a certain very white-prominent scene or culture in the world of modular synths? Have you encountered/observed this? Any thoughts on the overall culture?
- The modular synth is predominantly white but this can be explained by the fact that the instruments are all made in Europe America and other white places. The instruments are also quite pricey so that limits the demography of who can afford them at this moment.
Myself coming from East-Africa (TZ), and on many occasion receiving near total- scorn for playing noise-adjacent music loudly in my parents living room: I imagine there were certain misgivings about the «noise» you were creating in Uganda? Or is this my ignorance speaking and noise-adjacent music was already a feature in the scene?
- I wouldn’t say noise music is on the pallet of things a typical Ugandan can listen too. Of course there are festivals like Nyege Nyege where they are some Noise artists but that’s like once a year.But I definitely relate as being seen as an outsider. I find it almost impossible to explain to people that I am not a DJ. I burst out laughing one time when I was playing at the Nyege Nyege festival and a lady came to my table and requested for a pop song. But I also can understand that to the uninitiated some of my instruments may look similar to DJ equipment.
I listened to your set from CTM festival and found it extremely invigorating, full of vitality and a virtuous amalgamation between drone, noise and rhythms through percussion and bass-notes…taking that set a fundament: did this sound emerge naturally from playing with your instruments or did you when you started building your racks seek outwards for inspiration of those who «came before you»? If so, whom? And if not, what were the inspirations for such a punishing yet playful sound?
- It’s interesting that you mention CTM. I think my exposure to big stages was quite fast as I was still figuring out what the potential of my instruments was or what styles of music I wanted to explore. So that time at CTM I explored bit of noise and effects as I was playing with a delay I had just borrowed from a friend before I got on stage after realizing I didn’t have much to play with the entire show. But it was also the beginnings of exploring rhythms.
That CTM festival set was five years ago - can you talk a bit about your work since then and in which directions you have taken your sound and why?
- Well eventually I am evolving and I would say I am exploring my African heritage a bit more.So I have a lot of rhythms from West African drumming, Maloya music etc.I am also incorporating some modified African instruments like now I have a kalimba that can trigger midi notes on the laptop.
In many ways I see your work as a kind of completion of the circle of «electronic music history» (if you allow me to run with the «first African to build synths narrative» for a minute). In terms of most rhythmic aspects and foundations of modern music stemming from the American jazz-blues dichotomy, which itself stemmed from the forced migration of African peoples; and now, the forefront of ‘electrified’ («future» - like music) musics has materialized through an African (not African-American) soul. My question being - do you feel you are reclaiming a certain tradition? Or proving a certain point?
- Its important to experience view points from around the world. For example 808 and 909 drum machines were fundamental in development of techno, house and hip hop in Detroit as well as Berlin, what kind of new genres would they give birth to if they are in the hands of Africans? Cracked copies of FL studio got into the hands of some kids in South Africa and Gqom and Amapiano were born. In another way I think it’s very important for Africans to benefit from opportunities that are happening in the rest of the world. For example in a few days I will be performing at Synthbooth in Berlin which is like a music expo for synths and music technology.I am almost certain that I am the only African performing there but also there are not many Africans known in this community so naturally we miss out because we are not involved in the first place.
Doors open: 20:00 Age: 20 Tickets: 250,-
An interview with Snakeskin touching upon Motown-claps, Ghassan Kanafani, cyclical beats and linguistic identity crises.
Text: Eli Tenga
Snakeskin, a Beirut-based duo, tonight at Kafé Hærverk
Sometimes you get artists who by virtue and amalgamation of their roots and culture, sit on the very pulse of the world: geographically and contemporary: its discourse and its verve. Lebanon, and especially its capital Beirut, is and for long has been a nexus of culture, religion, nations and peoples. Now (and I reckon most people reading would understand why without explicit mention), maybe not more than ever, but in high degree right about now - the forces that be and the human will for emancipation, clash and engulf the city in a period of explicit intensity.
This is not the only background, but an important one for the duo Snakeskin. Meaning, that one does not have to explicitly refer to something or sound like the classical idea of a place - to be what most represents it. The sound of Beirut both could and could not be the sound of anywhere. The music Snakeskin make is implicitly so much of its time and place, yet it is still, as it always were - humans (in this instant a duo) making sounds about whatever from whatever place within. It is not more complicated and it is much more complicated than that at the same time.
Thus, the editorial comment here would be: Listen to them as you listen to anyone and as they sound, but do really listen. See them as you see anything and as they look, but do truly see. Feel them intently! Perhaps through that (and the reading of the interview underneath of course) you can be given a little peer through the door of their sonic portal: perhaps there you can feel the velvet brush of one of the most vivacious cities - there ever was and ever will be.
We had a chat with Snakeskin in preview of tonight’s concert:
Hello! How are you guys and where in the world are you?
- Julia: We just landed in Malmo this morning from Beirut, for a week-long residency as part of the Intonal Festival. We’re preparing a performance with Felisha Ledesma for Sunday night.
You make music which, at least for me, is not synonymous with Beirut from the outset. Can you talk a bit about how you encountered each other? Was it through a specific scene in the city?
- Julia: I met Fadi around 12 years ago, when my band Postcards and I came to his studio, Tunefork Studios, to record our first ever song. Tunefork is not just a studio, it’s kind of at the center of the alternative/experimental scene in Beirut, so yes you could say we met through that scene. Since then, we’ve developed a very close working relationship and friendship - he’s produced all 5 of Postcards’ albums, and I’ve become a partner in Tunefork Studios. But we only started making music together in late 2020, writing and recording our debut album, which would come out in October 2022.
Is there any specific meaning or story to the name Snakeskin?
- Julia: Initially we were just going by our names. Our first album was called “Snakeskin,” after one of its tracks of the same name. The lyrics of that song compare the constant death/renewal of life in Lebanon to a snake shedding skin - hence the name. And we liked it as a band name because it also applies to us as artists in this project, where we’re both doing things outside our comfort zone musically - shedding our old “skin” and trying something new.
As for the production - I first need to address your liking for marching snares (which excite me!) in your song «All the Birds» or for example the intro for «Bodies». The blend of synths in the melodic foreground, ethereal vocals and stomping percussion intrigues me - what are the thoughts/inspiration behind this signature?
- Fadi: We like the feeling of circular beats, where you don’t feel the beginning and the ending of a cycle, as a way to also break from this perception of linearity of life. It also borrows from classical oriental music where the music is mostly melodic lines over circular rhythms. Where there is no “grid” and it’s mostly based on intuition and feeling.
The multi-layered clapping in «Homecoming» and its panning in stereo and layering into the soundscape was something that caught my attention. Can you expand a little on your thoughts on layering textures when mixing your tracks?
- Fadi: For “Homecoming” I wanted to create a retro futuristic song, especially that Julia’s lyrics refer to a late 1960s book by Ghassan Kanafani called “Returning to Haifa,” mixed with modern day dreams of Palestine. So I sampled old Motown claps where the panning used to be extreme. I often mix tape recordings (mostly from stuff we recorded on tape but sometimes samples) or processed field recording to give this uncanny feeling of old/new dirty/clean in the music.
You balance between stark soundscapes, expressive textures, ponderous rhythms and more low-down consistent grooves. Is this variety something you consciously want to have within your releases or is it within your nature that this sonic ambivalence appears?
- We lived most of our lives in Beirut and this is one of our main source of inspiration. Its beauty, darkness, loudness, grief, war, loss are what shaped us. So to answer briefly, yes it is in our nature.
How does your process look, in terms of crafting tracks? Does the text come first, melody or beat?
- Julia: It really depends on the track. Some songs we wrote together, improvising and trying stuff in the studio live. Then we reach something we like, and I take it home to write words for it. Sometimes, Fadi will have worked on an almost finished track which he brings to me, and I either write lyrics for it or I already have some text I feel works with it. In any case, it’s a very smooth and quick process, we’re very much in sync musically.
Beirut is known a lot for its french-speaking inhabitants. Was it a conscious choice to sing in English or how did it come to be?
- Julia: There’s a bit of an identity crisis linguistically in Lebanon, because although we all speak the Lebanese dialect, in school you learn everything in either French or English, and only Arabic and a handful of other courses in formal, written Arabic. So I just instinctively write and think in English, even though I speak in Arabic.
Has Lebanese culture, especially music, directly impacted your sound? If so, in which way?
- Julia: I think since we are Lebanese, regardless of the genre or language we sing in, it will feel Lebanese. I don’t have to include a traditionally oriental instrument for the music to be recognized as Lebanese. Artists will always sound like the place they come from, whether consciously or unconsciously, in an obvious way or a more subtle one. Like Fadi said, the emotions and the intensity of the music are a direct reflection of the city, and there are aspects to the music, like the rhythms and drones for example, that reflect the more classical aspect of our culture.
Three words on what people can expect from the upcoming concert?
Nostalgia, noise, tears!
Doors open: 19.00 Concert : 20.00 Age: 20 Tickets: 225,-
Teateret gjeninntar Hausmania med en apokalyptisk figurteatersaga. Vi snakket med gjengen bak forestillingen FUGL FALLER.
Tekst: Eli Tenga Foto: FUGL FALLER
Saken er: Teaterforestillingen FUGL FALLER - en mordballade, fremføres denne helga hos Hausmania
Oppå et stadig voksende kartotek over mystisk fugledød, har forestillingen FUGL FALLER opptått. Det er en mordballade om en verden i brann, døende fugler og en hel masse mennesker so tror de har forklaringen på naturens atferd. Forestillingen er utviklet gjennom residensopphold på Jakob Sande - senter for forteljarkunst, Dramatikkens Hus og Tårnby Park Studio. Vi tok en prat med gjengen bak:
Forestillings-teksten skildrer en høyst dystopisk virkelighet - hvor kommer inspirasjonen til denne historien om Verdens Siste Fugl fra? / Kan dere fortelle litt om det voksende hjørne med interesse rundt mystisk fugledød?
- Ragni: Spørsmålene henger jo litt sammen.
I januar 2011 var det usedvanlig mange saker i media om fugler som hadde falt døde fra himmelen - det skjedde omtrent samtidig i Sverige, USA og i Italia. Mediedekningen baserte seg i stor grad på ulike menneskers opplevelse av å se døde fugler, og deres teorier om hva som kunne ha skjedd - og mindre på de faktiske årsakene til fugledøden.
Det var en stor tragikomikk i det hele som fanget oppmerksomheten min , og siden det har jeg samlet på artikler om fugledød. Av og til faller de uten synlig forklaring, det har vært tilfeller i Mexico, Wales og India de siste årene, og sist sommer lå det plutselig strødd fuglelik på en takterasse i Oslo. Av og til er årsakene mer tydelige, minkende bestander på grunn av fiske, utbygging av naturområder og så videre. Det har vært en drastisk nedgang i antallet frie fugler i verden de siste 30 årene, og det er naivt å tro at det ikke er menneskeskapt.
Forestillingen foregår i en fremtid der fugler er fortid - en fremtid som ikke er helt utenkelig.
Siden det er en del musikk nevnt i narrativet sitt précis - fuglens sang og astronautens miksing - vil musikk være en aktiv del av forestillingen?
- Absolutt, det er i aller høyeste grad en musikkforestilling.
FUGL FALLER er skrevet som en mordballade, en sunget fortelling om fuglenes endelikt. All teksten i forestillingen synges av Den siste fuglen, akkompagnert en astronaut/space-bar-eier. Astronauten spilles av Sxip Shirey, en fantastisk New York-basert komponist, musiker og sirkusorkesterleder.
Å drive med figurteater i 2025 er noe som er ganske interessant og litt uvanlig ville jeg tro? Hvor begynte fascinasjonen og ønske å arbeide med denne formen for teater?
- Ragni: Jeg har en far og en bestefar som har jobbet med figurteater som regissør og dramatiker, og har derfor sett mye gjennom barndommen.
Valget med å jobbe med det selv, kom etter å ha sett en forestilling der et esel vrengte seg og ble til en bille som fløy til en stjernehimmel eller noe sånt. Og jeg så noen voksenforestillinger som ungdom som blew me away - det var mye bra figurteater på -90 og -00-tallet.
Jeg elsker magien, at alt er mulig, og at alt er avhengig av at publikum fantaserer sammen med utøverne.
FUGL FALLER blander musikk, masketeater og objektteater, så det er figurteater i vid forstand, ikke dukketeater som vi kjenner det der hele historien fortelles gjennom naturalistiske dukker.
Befinner teateret seg på et sunt sted for øyeblikket sånn generelt? Hva tenker dere om at teater blir sett på som en arkaisk kunstform?
- Ragni: Selv om det helt klart finnes teater med tradisjoner og konvensjoner som kjennes ugjennomtrengelige, så opplever jeg at flere og flere ønsker å åpne, endre og utvide det rommet. At flere ulike stemmer og formmessige uttrykk får plass og tar plass. Det går kanskje treigt, men jeg tror og håper det går fremover. Det er utrolig mye bra folk der ute..
Heiki: Jeg tror teateret har potensial for å være et sunt sted i usunn verden - samtidig er jeg opptatt av teateret som et rom som ikke behøver å være produktivt, sunt, godt eller riktig. For meg er teater et sted før det er en kunstform. Et sted hvor vi øver på å leve sammen, med alle våre forskjeller. Arkaisk? Nja, det kan det være. Men det kan også være et laboratorium for fremtiden, gjøglere på gaten, en politisk strategi, eller en fortelling rundt bålet.
Hva er teaterets rolle i samtiden?
- Ragni: Verdien av å skape gode møteplasser der man kan oppleve levende fortellinger med hele sanseapparatet sitt - sammen med andre mennesker - kjennes viktig. Å gi rom for å reflektere, sørge, le av eller samles rundt ulike utfordringer (som f.eks. utrydding av dyreliv til fordel for økonomisk vekst og overforbruk) med et blikk som ikke bare er tall og argumenter, men også hjerte, humor og sjel, det kan teater.
Heiki: Teatrets rolle behøver nok å redefineres. Men det behøver jo alle roller. Og teateret er et godt rom for å redefinere. I Fugl Faller forsøker vi å redefinere vårt forhold til fuglene. Vi reiser til et annet tid på en annen planet, for å huske hva vi har her og nå.
Tre ord om hva publikum kan vente seg ved å se på FUGL FALLER?
Ragni: tragikomikk, poesi, musikk
Andrea: Et originalt scenisk format som mixer musik, masker og figurer på en måde, som både er ancient og nutidigt, smukt og grumt, som er helt sit eget
Datoer: 25.04 og 26.04 Dørene åpner: 19.00 Forestillingsstart: 20.00 Alder: 18år Billetter: 100/250,-
Forestillingen er støttet av Kulturrådet, FFUK og Fossekleiva Kultursenter.
I forkant av kveldens release-konsert, prater vi bass-riff, biblioteks-musikk og intuisjon med Action & Tension & Space.
Tekst: Eli Tenga Foto: Action & Tension & Space
Saken er: Action & Tension & Space slapp sin femte LP «New Dimensions» hos Sheep Chase Records tidligere denne måneden. Feires med release konsert på Hærverk i kveld.
Som en foss av et utspring god, gammaldags psykedelika dratt inn i det 21. århundre veller bandet Action & Tension & Space deg inn i deres verden. Disse soniske rånerne fra den lokale alternative scenen i Haugesund kan både te seg rundt svingene, hive seg rundt hjørnet eller sladde seg rundt med baksida bar - det er dynamiske rytmer, kraftige riff og en kaleidoskopisk tonalitet som omslutter de energiske lydlandskap. Vi tok et par ord med bandmedlem Per Steinar Lie:
Halla! «Action & Tension & Space» er en av de mest markante bandnavnene jeg har kommet over. Spesielt «&»-tegnet i begge mellomleddene i stedet for komma eller «and» bemerkes! Fortell litt om opphavet til navnet, stavelsen og bandet selv?
- Jeg var hooked på sånn “Biblioteksmusikk” - er det det heter? Og en strings synthlyd som kom fra et orgel som heter Wersi… Jeg googla det og så kom det opp et fantastisk album som het Action & Tension & Space som jeg bare ble hekta på. Har det ikke i fysisk eksemplar, men fant det på nett. Hvordan dette ble plutselig oss vet jeg ikke, men fett er det synes jeg!
Det nevnes dette utspringet fra «den fruktbare space-dronescenen i Haugesund». Dette er en setning som kreves en smule utdypning…gjerne fortell litt om det meget så interessante som foregår i Haugesund?
- Jeg aner ikke hvorfor det har blitt slik, men muligens så er det en så liten by at så lenge en holder på med alternativ musikk, så møtes interessene seg og unge som vokser opp har sett opp til ulike sjeler i byen som har gått foran. Muligens starten var The Moon Spinners, så kom Im Nebel på åttitallet og Haugesund har jo alltid hatt stolte folk som Nils Økland og slike folk som har gjort masse forskjellige musikalske krumspring uten å tenke å gå kommers. Muligens Enslaved og The Low Frequency in Stereo har påvirket litt og yngre generasjoner har kanskje sett litt mot disse typene band.
Dere har holdt på en stund og har med deres nye album fem LPer under beltet. Hvordan har utviklingen vært gjennom tid? Har fokuset endret seg? Produksjons-metodene oppdatert seg? Målet med virke?
- Basisen i bandet har alltid vært Julius Lind sine bassriff, så har resten kjørt på med melodier og fraser oppå. Vi har jo holdt på noen år og smaken har forandret seg så det har nok vært en utvikling. Det er et overskuddsprosjekt som leter etter en kul vibe…Det er litt filmmusikk i det. Vi har også fått inn noen gjester her og der og Ståle og Sigbjørn sin inntreden i bandet har gjort bandet godt!
På gjennomlytt av singelen deres «Asteroidebeltet» skjønner jeg hvorfor deres bandnavn er som det er. Spesielt den noe splittede trommingen - med en del fremoverlent og høyt oppå mot mitt venstre øre og det andre som slugger lett og fint nede som en slags sekundær-akkompagnasjon. Gjerne fortell litt om hvordan en kommer til slike løsninger? Videre også kanskje litt om hvordan dere tar opp for å få en sterk tid or rom-forståelse?
- Alt handler om å skape vibes og gode steder å plassere lytteren og band i. Musikk kan være ukjent territorium for en del folk, men vi handler om peace and love og ønsker gjerne at folk kan dykke inn i musikken med oss.
Dere har noen sabla catchy riff og gjentagende motiver i «Champagne of course» og «Joe Hannes and the tres Wanceros» (begge singler i påvente av den nye plata på Sheep Chase). Er det slikt som plukkes fra luften på stedet? Starter mange av ideene deres som påbygg rundt et riff?
- Champagne har vi kubba fra «Min Bul» (Andresen, Rud, Rypdal 1973) og så jamma vi på det. Joe Hannes er et catchy riff fra Julius. Vi digger jo å blande trippy musikk med enkle fete linjer… Pop, Psykedelika, rock og jazz.. Vi tenker ikke så mye over hva det er og følger bare hvor musikken tar oss.
Er det noen plater/artister dere digger i lag og er litt inspirert av eller kommer hver av dere litt inn med hver av deres inspirasjoner? Eventuelt hva er disse?
- Synes Rex Brown kun være en god link jeg…Eller så har vi skrevet litt om enkelte album her.
Dette er jo relativt ‘spacey’ musikk - er det noen psykedeliske filmer eller bøker som også informerer estetikken av musikken litt?
- Vi er litt Pink Floyd “live at Pompei møter Donnie Darko? Jæklig ambisiøst skrevet., men kanskje det vi leter etter..
Dører: 20:00 Konsertstart: 21:00 Inngang: 280.-+avgift ID: 20
Kult-arenaen av en konserthall, Boksen, åpner sine armer vide og inviterer inn til en saumfarende festival som snitter byens alternative undergrunn og samler sulamitten på en plass.
Tekst: Eli Tenga Foto: Boksen
Tiden er her igjen! For en kultfestival i en kultarena på en kult-institusjon.
Her menes selvfølgelig ikke masser av ignorant tilbedende av et hellig element i manisk bravur; men ‘kult’ som i en spesifikk vandring mot et figurativt fyrtårn av en institusjon innenfor en institusjon innenfor en institusjon - der massenes ansamling, musikken presentert og kulturen produsert er bundet av udiskuterbare verdier, autentisk tilstedeværelse og reinspikka, rå menneskelig energi!
Det er snakk om Boksen-festivalen, som selvfølgelig skjer på Boksen, den autonome utstikkeren til Hausmania mot elva - fra i kveld helt til søndag når-en-det-måtte-være på dagen.
For de u-initierte så bookes festivalen av flere i ulike aldere og miljøer for å få et relevant program med bra spredning. De er alle opptatt av å få nye inntrykk, utvide nettverk, dele unike opplevelser med hverandre publikum og artist. I Boksen er scene og sal nærmest en og samme ting, noe som gir en helt spesiell nærhet til det som skjer. De røffe lokalene byr på en følelse av frihet og du får alltid et smil ved ankomst. Kunsten er utrygg, men rammene er trygge.
Vi byr på mat og drikke og prisene er joviale.
Bak booking: Morten Minothi Kristiansen, Fredrik Falk, Arturas Aleksandravicius, Ravn Naa, Kristoffer Lislegaard, Jonas Meurer Lunde.
Dette er de deltagende artistene:
Amaroq, Herdicide, Melting Brain Club, Mathieu Sylvestre, Kristoffer Lislegaard, Bernt Isak Wærstad, ILKAMA, LNUA, Spite Fug, Aleksander + Girilal, .PK. v2, La Petite Mort, Fortfort, Mike TV, Embla Marie, UNIAH, Minothi Rai, Døgne, A.Maiah, Terje Winther, Annette Stav, Bootycall, Probuskus, Parallax, Madame Spiker, Guro Kverndokk og Ravn Naa ++
Boksen
For langt der nede i mørket, med et lavt tak derunder: vugger våre skuldre i synkron og vår svette renner oppå de skutte årene som slynger seg om våres armer: et tegn på den evigvarende balansegangen av energi: som pulserer etter drivkraften til den spartanske bunkeren, selve primusen som pusher oss mot kollektiv eufori: støyet. Støy for andre, søt musikk for oss: som frigjør oss fra vårt indre sinn og bader oss i et samlet rom: et rektangulært galleri av bølgende teksturer.
Billetter kjøpes utelukkende på døra - 200,- per dag (600,- for alle dagene)
Show time - TBA. (Men dørene åpner 1930 i kveld altså onsdag). For mer info følg med her.
Et intervju med albumaktuelle Himmelfarten - det blir prat om trøorgel, skjør indie og bedehus.
Tekst: Eli Tenga Foto: Himmelfarten
I forrige uke spilte Himmelfarten opp til konsert i flerbrukshallen. Det var en naken, leken og uforutsigbar affære og vi tok en prat med bandet i forkant:
Hallais! Hvordan går det med dere og hvor befinner dere dere?
- Hallais! Det går fint med oss, nå er vi fremme i Loen, et lite stopp på veien til Trondheim hvor vi spiller turneens første konsert.
Dere synger ut fra bedehuset på Vestlandet sies det…Hvor på Vestlandet? Hva var veien inn i et bedehus og hvordan oppsto det søt musikk der inne?
- Bedehuset ligger på Evanger hvor Vemund har vokst opp, like utenfor Voss. Når vi skulle velge sted å spille inn musikken vår ble dette et naturlig valg, nesten free of charge, vakre omgivelser og et sted hvor instrumentene, bandnavnet og musikken hører hjemme. Den søte musikken oppstod faktisk utenfor bedehuset, i Bergen sentrum rett ved Lille Lungegårdsvann. Det gikk et rykte om at det stod et trøorgel på John Lunds plass. Etter en kort korrespondanse på Mark Zuckerbergs meldingstjeneste var vi samlet der. Siden den gangen har vi eksperimentert over en lav sko, og hatt det veldig artig med musikken som nå skal gis ut på plate.
Gjerne forklar hva et trøorgel er?
- Lenge trodde Martin at instrumentet het treorgel, men etterhvert kom det fram i lyset at det heter «trø» fordi man bruker beina for å pumpe lutt gjennom instrumentet.
Singelen deres kalles Highbury 1086. Hva er historien bak tittelen? Er det andre Gunners jeg prater med?
- Klart det er Gunners du prater med! Neida, låten er oppkalt etter baren i Oslo som Alvin jobber på, en venn av oss. Den ligger rett ved Cheatau Neuf hvor Martin og Trygve så Adrienne Lenker live for første gang. En artist som kan listes opp som inspirasjon for låta.
Snakk litt om tankene og ideene bak artistnavnet deres og debutalbumet?
- Navnet dukket opp da vi så et veggmaleri på Danmarks plass i Bergen tilbake 2021. Den gangen da vi ikke hadde noe kjennskap til navnets betydning eller historie. Det var aldri noe annet alternativ enn Himmelfarten. Vi anbefaler å søke opp «Linda Eide/Himmelfarten» på youtube. Debutalbumet «Himmelfarten» er en samling høydepunkter fra innspillingen vi gjorde for et år siden på Evanger.
Det kirkelige og sublime kommer over i de flerstemte harmoniene. Men hvordan arter paradokset av det kirkelige og mektige sammen med den nakne skjøre indie?
- Hmm. Vrient spørsmål. Første gang vi spilte sammen og prøvde å lage svære soniske rom husker vi at vi ble overrasket over størrelsen. At to gitarer, et trøorgel og tre stemmer kunne få til en så svær og mektig sound. Vi er alle fan av naken og skjør indie og det tok ganske kort tid før vi forstod at en rampe fra det skjøre til det mektige ville skape enda en dimensjon.
Hvordan oppstår ideene deres og hvordan fordeler dere arbeidet fra blanke ark til en ide?
- Vi har sett en del på ulike arbeidsmetoder for å skape musikk, denne utforskingen har ledet fram til en bok som vi håper på å få gitt ut engang. Den heter «Himmelfarten: Book of Methods». Man skal aldri gi fra seg sine yrkeshemmeligheter uten lønn for strevet, så hold blikket vendt mot din nærmeste bokhandel.
Var det noen plater/artister dere på en måte kom sammen og digget i hop eller hadde alle litt forskjellig ideer om hva de ville med et band?
- Alle hadde og har fortsatt litt forskjellige ideer om hva vi ville og vil med et band. Disse motsetningene er noe vi ser på som veldig fruktbare og som skaper dynamikk i den kreative prosessen. Vi er som skyer på himmelen, noen ganger ser du en stor en, andre ganger tre små. For å få felles referansepunkter har vi lagd spillelister som vi lager covere av sammen. Disse består av alt fra folkemusikk fra Kirgisistan, Madonna, LCD soundsystem, Keith Richards, Olav Stedje, Bob Hund, Dr. Erik, Don Cherry, Gillian Welch, Velvet Underground, Robert Wyatt og The Beatles.
Hvilken musikk vokste dere opp med?
- Som de fleste andre i vår generasjon var store navn som Bjørn Eidsvåg, Vamp, Morten Abel og Sivert Høyem umulig å unngå. Det gikk som ild i vått gress. Hvis vi skal trekke fram hvert vårt musikalske minne fra barndommen som gjorde inntrykk på oss blir det ca sånn her:
M: Husker musikken pappa spilte i bilen veldig godt: The Cure, Prince og Håkan Hellstrøm.
V: Balkanfest på Evanger
T: Et av mine kjæreste musikalske minner er når jeg satt i badekaret som liten og pappa spilte Cornelis Vreeswijk låter på dosetet.
Hvordan føles det å debutere på Hausmania? Har dere noen minner eller formeninger om stedet?
- Det føles stort å spille vår aller første konsert i Oslo, spesielt når vi har med oss et album å vise fram. Vi var å så på Ecstasy Impro og UNKT HHØNT ́s verdens lengste sommer i 2022, og husker at vi digget plassen og stemningen som var der.
Malm & Eng tar med sin nye skive og spiller uken ut på kveldens samtidsmusikkpub #17 på Hærverk. Vi pratet ti-meteren, frihetstrang og hardbarka løsrivelse!
Tekst: Eli Tenga
Noen få utvalgte søndager åpner Kafé Hærverk sine dører på hviledagen. Noen timer etter den siste gruten er drukket opp på kirkekaffen, bakrusens terror har sluppet opp sitt jerngrep eller lillemann endelig har tatt seg en blund: inviteres det til samtidsmusikk-pub. Som er akkurat det som det høres ut som. Nemlig ‘ny musikk, eksperimentell komposisjon og samtidsmusikk i en uformell og uhøytidelig ram’.
I kveld, er tesen enda mer presis og man spør seg: Hva skjer når en improviserende jazzmusiker, en singer/songwritende samtidskomponist, og en rockemusiker som har blitt elektronikaprodusent, slår seg sammen og lager ny musikk?
Svaret er skiva med tittelen «det flyvende inni meg» av Malm & Eng. Den er bygget opp som en musikalsk tur opp i 10-meteren (og ned igjen). Tekstene spør “skal, skal ikke”, og det musikalske svarer med å vippe mellom akustisk og digitalt, planlagt og umiddelbart. De spiller i kveld og geleider uken til ferdigstillelse på Hærverk. Vi tok en prat med Marte Røyeng & Siril Hauge, som er duoen bak duoen:
Hallais! Hvordan går det med dere? Hvor befinner dere dere for tida?
- Heisann, så trivelig med intervju! Oss går det så fint med att, vi er akkurat tilbake fra Bergen. Var der og spilte konserten vår “det flyvende inni meg” sammen med Jonas Røyeng pluss laptopen hans, og nå lader vi opp til søndag og siste konsert på turnélista – i Oslo, som er byen vi bor i.
Vil dere prate litt om hvordan samarbeidet kom mellom dere oppsto?
- Vi møttes gjennom en felles kjærlighet for mandolin for snart ti år sida, og begynte å spille sammen med hver vår mandolin og stemmer. Vi lagde låter i folky singer-songwriter-stil til å begynne med, og dro på tur nedover i Europa for å spille dem. Etter dette hadde vi lyst å blande inn flere av våre uttrykk og referanser, både i musikken og visuelt. Fra det vokste konsertforestillingen “STUP” fram, som vi laget i samarbeid med dramaturg Ellen Jerstad og scenograf Vega Drake Carlsson. Her brukte vi papir som materiale, og skrev musikk for mandoliner, stemmer, perkusjonsduoen “Rattlebells” og et gigantisk papir heist opp i taket. Vi fikk lyst til å lage et album av musikken derfra, og inviterte inn Jonas Røyeng (Martes bror) til skapelsen av dette.
Dere er begge notert som «sanger, komponist, tekstforfatter» i konsert-teksten. Hva fordrer hva?
- De tre rollene er forbundet, men i denne musikken startet det med tekstskisser vi skrev i forlengning av samtaler om temaet på plata. Musikk og stemme fulgte etter. Tematisk tok vi utgangspunkt i situasjonen “menneske på toppen av et høyt stupebrett vurderer å hoppe eller ikke” og alt av adrenalinsk tankespinn som kan dukke opp der – og i andre situasjoner i livet som gir liknende effekt. Kortfilmen “Hopptårnet” av Maximilien Van Aertryck og Axel Danielson inspirerte oss. Den er filmet i en svensk svømmehall og observerer ekte mennesker som står og vipper på kanten av ti-meteren.
Hvordan oppstår ideene deres og hvordan fordeler dere arbeidet fra blanke ark til en ide?
- Vi har hatt flere fruktbare lengre arbeidsopphold på ulike steder, som har resultert i mye drodling, grubling og myldring. I sceneforestillingen ‘STUP’ pratet vi oss gjennom konsept og idé, som ble formet og fordypet gjennom Ellen og Vega sine tanker. Vi laget musikalske puslespillbrikker både sammen og alene, og valgte ut bitene sammen, for så å ende opp med å renskrive en form som til slutt ble en akustisk forestilling. Materialene har igjen blitt knadd og dradd i, av Jonas og av oss, mot et helhetlig album preget av mulighetene som digital innspilling og prosessering kan gi.
Hvordan fungerte arbeidet med Røyeng (Jonas) - skrev dere ut fra produksjoner eller ble produksjon tilsatt etter det tekstuelle?
- Vi kom til studio med partituret fra sceneforestillingen i hånda, et skjelett med rytmisk og melodisk materiale som Jonas kunne plotte inn i prosjektfila og gi nytt klingende liv elektronisk. Ganske fort begynte musikken å trekkes i helt andre retninger enn det vi hadde hatt i forestillingen vår. De elektroniske mulighetene har denne grenseløse kvaliteten som fort kan bli overveldende, men vi hadde temaet vårt å holde fast i – personen oppe på stupebrettet. Dette bildet ble en visuell, emosjonell, og lydlig ramme for behandlingen av eksisterende materiale og påfyll av nye musikalske og tekstlige elementer.
Det er et bredt spekter av relativt temperamentsfulle og brokete teksturer, med en viss skjærsild og psykedelisk tonalitet. Hvor kommer denne vinglende, utsondrende og litt “spacey” uttrykket fra?
- Det må vel skyldes den velkjente miksen av rockemusiker, elektronikaprodusent, jazz- og improvisasjonsmusiker og samtidskomponist. Hehe. Noe av det gjennomkomponerte materialet brukt som utgangspunkt har svevende og ankerløs tonalitet. Slik som heltone-baserte ting, eller hoppende uforutsigbare intervaller og passasjer. Når dette blir prosessert gjennom laptopen til Jonas, har det også farget og tolket tonespråket og soundet ganske fritt, og kanskje tilført enda mere “space” eller “spice”. I tillegg har vi flittig tatt opp impro i lag-på-lag, og rekomponert det, noen ganger klippet det opp, og limet det inn igjen i ulike kontekster som ikke nødvendigvis har et veldig konsonerende miljø rundt seg.
Musikken er som dere sider vokst ut av «opplevelser av å stå i et valg….hvor man er både skrøpelig og uovervinnelig». Er det altså en slags plate som jobber mot pre-determinisme? Prøvde dere å jobbe i «mot» det som «naturlig» dukket opp i produksjonen mellom dere tre og heller finner inspirasjon i «gnisningen» i relasjonene?
- Musikken oppfordrer til å stoppe opp og merke seg valgsituasjoner tydeligere, skarpere. Noen som står på randen av en stor forandring kan nok kjenne på to ting i ett og samme øyeblikk: en intens frihetstrang i et helspent hjerte, og en enorm tyngde i de godt planta føttene som bare vil bli stående. Studio presenterte oss for en slags øvelse i å gi slipp på det velkjente, og samtidig bruke det vi er virkelig gode på individuelt og sammen. Vi hadde bestemt oss for å omfavne usikkerheten i møte med det potensielt uvante i hverandres metoder og musikalske språk, si ja takk fremfor å forsøke å styre prosessen over i eget kjent og “behagelig” farvann. Ganske fort oppdaget vi det kreative momentumet som kom fra frihetsfølelsen i å ikke være på hjemmebane, ikke vite hvor det bar.
Skildrer dere et menneske handlingslammet av valg eller som bader i refleksjon i nyfunnet frihet fra etablerte strukturer?
- Vi ønsket å dvele ved selve intensiteten og dirringen i vippepunktet. Hvilket valg som tas er ikke nødvendigvis i fokus. Øyeblikket der noen bestemmer seg for å ta steget i et valg er det som er spennende, uansett om utfallet er å stupe eller ei.
Er det et element av en anarkistisk utfoldelse?
- Vi synger om en sterk iboende vilje til å rive seg løs fra det som tynger og holder noen borte fra det essensielle for dem. I musikken er “det flyvende inni meg” et bilde på en trang som kan ta form av noe mykt, “en trommel av luft”, eller noe kraftfullt, “metallisk og hardt”. Å ta spranget inn i noe nytt kan jo for noen bety å hoppe rett inn i en form for kamp. I åpningslåta er en del av teksten at “å ta spranget er for de heldige”. Det er skrevet som en åpen påstand med spørsmålstegn bak, men det peker også mot at muligheten til å velge kan være et privilegium, ikke nødvendigvis gitt.
Føler dere at dere fikk det dere ville ut fra sjela på plata? Eller er det en del igjen som ikke kom med eller eventuelt skal brukes til andre/nye prosjekter/skiver?
- Følelsen i spørsmålet “hva om jeg lar all frykt smelte vekk”, den er fortsatt til å bli ekte svimmel av, den gir musikken gass, og kunne sikkert fylle mange album til. Noen momenter har blitt sterkere for oss etter å ha tatt musikken tilbake til scenen igjen: i konsertversjonen som vi spiller søndag 6. april har vi lagt inn mer plass til hardbarka improvisasjon, reelle øyeblikk av “stuping” for oss på scenen. Det bringer fram nye… temperamenter kan vi vel si, en annen dybde som vi maner fram fra den der album-sjela. Kanskje kommer vi oss enda nærmere den enn vi kunne da vi fortsatt var i studio med mulighet til å trykke “slett”?
Tre ord om hva publikum kan forvente?
- Elektroadrenalin. Fløytebanjomandolin. Tankebad.
Konsertstart kl 19.00, Kafé Hærverk åpner kl 18.00. Med støtte fra Kulturrådet / FFUK
Bandet Migrene gjør sin live-debut på Hausmania i kveld. De er aktuelle med sin første EP og vi tok en prat med bandet i forkant.
Tekst: Eli Tenga Foto: Migrene
Bandet Migrene er et Oslo-basert vand bestående av Eline, Lovisa, Tale og Ebba. Deres første EP, «Seventeen Degrees», er en snau uke gammel og de tar den med seg til sin live-debut på Hausmania.
Vi tok en prat med bandet der alt fra aldersforskjeller til Twin Peaks via Harmony Korine kom opp. Spesielt historien om opprettelsen av bandet er et sagn som bekrefter at joda, er man god nok - er man gammel nok!
Hei på dere og gratulerer med første EP! Hvordan går det med gjengen nå en uke og noe etter EP slipp?
- Det går skikkelig bra! Vi har fått veldig god respons
Dere har jo litt aldersforskjell - noen fortsatt på VGS og andre ferdig. Alder skal liksom være så en utrolig streng greie i tenårene - man holder seg til de man kom opp med. Eller ikke kanskje? Så man blir nysgjerrig - hvordan fant dere sammen?
- Først var det jeg (Eline) og Ebba som møttes gjennom en musikknettside hvor man kan finne andre musikere. Ebba spilte allerede i et annet band gjennom AKKS som Tale spilte trommer i, og Tale kjente Lovisa gjennom skolen, så Tale hørte med Lovisa om hun var gira på å prøve seg som vokalist. Det tok en stund før Ebba spurte Tale om hun ville bli med å spille med oss. Jeg og Ebba spilte sammen alene i tre måneder før Tale ble med som trommis, og noen uker etter det dukka Lovisa opp. Det var nok jeg (Eline) som var mest skeptisk til å være i band med to 06’ere. Tenkte at jeg er et halvt tiår eldre enn dem (å si det på den måten får det til å høres verre ut). Tror jeg forventa at de skulle være veldig barnslig (på en dårlig måte) og at vi ikke kommer til å forstå hverandre helt, men det har vist seg at vi er egt ganske like. Nå tror jeg vi ikke ser alder i det hele tatt i bandet. Jeg tenker hvert fall ikke så mye på det, eller litt innimellom da haha.
Tale: Jeg syns at mange er ganske forhåndsdømmende når det kommer til alder, og jeg merket hvertfall i starten at jeg ble redd for hva andre skulle si når jeg sa alderen til Eline og Ebba. Det var liksom som å date noen mye eldre enn deg som man må sugarcoate for alle. Jeg husker jeg løy om alders forskjellen i starten haha. Men etterhvert må man bare eie det og tenke at om man passer sammen og er komfortable med hverandre har det ingenting å si.
Lovisa: Det er noe annet når du spiller i band med noen som er så mye eldre enn deg. Hvis vi kun hadde vært en vennegjeng hadde det vært annerledes.
Hvor i Oslo stammer bandet fra?
- Jeg (Eline) kommer fra Brumunddal, og flyttet til Oslo i 2023. Ebba er fra og bor i Flateby. Lovisa er fra Tonsenhagen. Tale er fra St. Hanshaugen
Hvor lenge har dere spilt sammen?
- Vi har spilt med hverandre i litt under to år
Hvem spiller hva?
- Eline spiller gitar, Ebba spiller bass, Tale spiller trommer og Lovisa er vokalist og spiller gitar innimellom på scena.
Var det noen plater/artister dere på en måte kom sammen og digget i hop eller hadde alle litt forskjellig ideer om hva de ville med et band?
- Vi alle har litt ulike band/artister vi er mer inspirert av enn andre, men vi alle har på en måte en kjerne i samme scene. F.eks. Ebba tar mye inspirasjon fra 80-talls post punk/new wave som Depeche Mode og Joy Division, Eline tar mye fra alternativ rock og shoegaze band som Smashing Pumpkins og Hum, Tale tar mye inspirasjon fra grunge- band som Nirvana og plata deres «Bleach», mens Lovisa er veldig inspirert av PJ Harvey og Queens Of The Stone Age.
Hvilken musikk vokste dere opp med?
Eline: Jeg vokste opp med pappa som hørte mye prog- rock og klassisk rock, Pink Floyd, Yes, Genesis, Deep Purple, The Rolling Stones, Led Zeppelin, men storebrødrene mine har også påvirket meg. Fra dem var det mye nu- metal fra tidlig 2000- tallet, sånn Linkin Park, System Of A Down, Korn, Slipknot
Tale: Jeg har vokst opp med The Stooges, punk og mye grunge når jeg var liten. Jeg hadde ikke så mye interesse i musikk når jeg vokste opp egentlig, og brukte ikke noe energi på det før jeg begynte på ungdomsskolen og fant interesse i 70-talls musikk. Etter det har musikk blitt en stor del av livet mitt.
Ebba: Vokst opp med musikk fra mange sjangre. Men band som Depeche Mode, Joy Division, Radiohead har betydd mye for meg.
Lovisa: Vokst opp med Red Hot Chili Peppers, Beck, LOK.
Får litt Nirvana-tendenser av det visuelle i coveret av «Jade» og en generell sånn tidlig 90-talls estetikk. Er det en epoke som tiltaler dere vennlig? Spesielt kanskje den grunge-sounden fra Seattle på den tiden? Hvis ikke, hvilken epoke og hvilke byer/steder snakker ekstra godt for dere?
Eline: 90- tallet er definitivt en av mine favoritt- epoker. Helt siden tenårene har jeg hatt en obsession med 90- tallet og Seattle- scenen. Generelt rocken fra 90- tallet snakker veldig til meg.
Tale: Vi har jo tatt mye inspirasjon fra 90-tallet, da mye av riffene og tromme-groovesene våres er inspirert av band som Smashing Pumpkins, Nirvana, QOTSA og PJ Harvey. Jeg er spesielt inspirert av mange trommeslagere som kommer fra 90-talls grunge scenen.
Ebba: er glad i musikkscenen i Bristol. liker mange av bandene som oppsto der på 90-tallet som Massive Attack, Portishead og Tricky, synes også nyere Bristol band som Idles er interessant.
Apropos det visuelle - er det noen favorittfilmer dere digger blant dere som dere føler viderefører den nevnte visuelle estetikken?
Eline: jeg tror jeg ikke har noen favorittfilm som har den estetikken jeg digger, men har definitivt en av mine favoritt- serier som er Twin Peaks som jeg elsker estetikken til. Liker generelt den estetikken David Lynch har i sine filmer/serier. Det er noe litt sånn mystisk, forstyrrende og rart med det hele.
Tale: Jeg er glad i filmer med fine farger og scener med estetikk som man husker. Jeg pleier liksom ikke å bli så interessert i en film om den ikke har gjort noe kult med selve bildene og fargene, da syns jeg plottet på en måte blir bortkasta. Jeg er veldig glad i Harmony Korine filmer, han tar gode valg i det visuelle og jeg liker den care-free og obskure følelsen han får fram i filmene hans.
Lovisa: Star Wars
Ebba: «Trainspotting» er for meg estetikken av grunge og 90-tallet. Tenker det er en film Kurt Cobain kunne ha lagd.
Tale/Eline: Mer konsept, estetikk og bilder som gjør at vi liker en film/serie, enn handlingen nødvendigvis.
Hvordan føles det å debutere på Hausmania? Har dere noen minner eller formeninger om stedet?
Lovisa: synes det er en fin start på vår live-karriere, og at stedet virker som det er åpent for alle slags folk og at det samme gjelder vår musikk vil jeg si
Ebba: har aldri vært der før, men tenker det blir et bra sted å debutere.
Tre ord for publikum om det de kan forvente på konserten deres?
- Energi Friksjon Følelser
Utstillingen «Trait d’union-Hyphen» hos husets PODIUM Oslo går i mot sin siste helg. Vi tok en prat med kurator Hedda Grevle Ottesen om gruppeutstillingen
Tekst: Eli Tenga Foto: Erik Mowinckel
Fem artister kommer sammen i gruppeutstillingen «Trait d’union – Hyphen» (på Norsk: bindestrek). En utstilling som fra selve tittelen utover - i sin bare, nakne og direkte natur - setter oss til veggs med erfaringens leksikalske normer.
PODIUM Oslo fortsetter å stille ukonvensjonelle spørsmål som både er introspektive( for kreatør, anskuer og galleri), eksternt reflekterende og med et snev av det finurlige som i samråd med det øvrige får deg til å skjelve litt i buksene! Det burde ikke være noen overraskelse at det er en som, tross sin unge alder, er å regne som en kurator-bauta i byen: Hedda Grevle Ottesen.
Vi tok en prat med henne om utstillingen:
Fortell litt om begrepet trait d’union og hvorfor akkurat en franske iterasjonen ble valgt?
- Oversatt fra fransk trait d’union og engelsk Hyphen er tittelen på utstillingen – – – .
Tittelen viser til et tegn, ikke et leksem i seg selv. Jeg tenker det er likt som i gruppeutstillingen som vises på Podium nå. De fem kunstnerene; Romane Claus, Eugene Sundelius von Rosen, Alice Slyngstad, Theo Ghiglia og Max Ockborn har som felles med et kunstner-drevet galleri en rolle der alle er fyrvoktere av kunstens fortsettelse og lager denne fortsettelsen av egen vilje. Det er en slags utstilling som ikke vil la seg konkretiseres, den viser heller til sterke kunstnerskap som mestrer sine egne logikker. Å lete etter mening når kanskje alt bare er kunst er en veldig lang bindestrek, hånd i hånd, selv driver vi et galleri som har blitt drevet av mange kunstnere før oss, og vi har tatt over fakkelen, samtidig så har man alltid et intrinsisk ønske om å brenne noe ned for å så bygge det helt opp fra grunnen igjen. Vel, en fantastisk ting med kunst er at man kan flørte med ideen mellom fantasmer og faktisk virkelighet på et helt annet vis en man kanskje kan i la oss si.. lingvistikk. Kunsten eksisterer og språket likt penger eksisterer bare så lenge vi er enige i at det finnes. Det er mye som skjer i det man trer over dørterskelen til Podium, det blir jo nesten som en Larp.
Symbiose på tross av forskjellige lingvistiske realiteter er jo et kontinentalt faktum i Europa. Spiller ideen av Europa/europeisk inn i tanken bak utstillingen?
- Som en fortsettelse av forrige svar. Ja, det er en tanke å bruke Europa. Igjen går vi tilbake til kunstnerrollen. Norge er på en måte avskåret fra Europa, vi kan ikke bare slenge oss på et tog og så være i et annet land i løpet av et par timer (glem Sverige), og for et kunstnerdrevet galleri med minimal omsetning er det en helt annen liga når man kjører “internasjonal” utstilling. Flybilletter, transport, sted å sove, det er mye mer jobb involvert enn å invitere en kunstner som allerede bor i byen. I presseteksten brukte jeg lingvistikk som utgangspunkt da jeg er interessert i hvordan avhengigheten mellom visuell kunst og språk er en evig nødvendighet, dette er noe som blir snakket veldig mye om med utgangspunktet i forskjellige teoretikere og fortolkningsmetoder på alle de Europeiske kunstakademiene som igjen i stor grad har vært med på å forme hvem vi (alle de deltagende kunstnerne) er som kunstnere.
Både “en omfavnelse av imperfeksjon” og “kartografi” blir nevnt i samme setning i utstillingsteksten. Kan du snakke litt om det implisitte paradokset her: rundt tanken at kart skal være presise, men selv de må omfavne imperfeksjon?
- Jeg tenker på det som en lek. Vi skaper våre egne kart, og ingen kan på en måte si noe imot hva det er vi kunstnere har oppdaget. Publikum kan si at de konklusjonene vi har kommet til er feil, men i sin egen produksjonstid kan man si akkurat hva man vil om hva det er du ser på. Tilbake til å kontekstualisere kunsten med tekst. Hvor mye kan man egentlig si om et verk, uten å ødelegge den besøkendes opplevelse av utstillingen? Vi har alle våre egne mentale leksikon og kart, jeg tror ofte selv jeg kan ta en snarvei gjennom byen mens jeg haster meg til ett eller annet som føles veldig viktig, men så innser jeg at denne veien kanskje var mer scenisk enn en faktisk snarvei. Er ikke livet kanskje for kort til å velge snarveien over den sceniske?
Prefikser og suffikser - tenker du på de som krykker eller verktøy? Pløyer de inn i samtiden eller peker de i hver sin retning, fortid og fremtid?
- Utstillingen kan være en antikrykkete verktøyelighet, og man sier ofte, eller noen sier ofte at verbet er setningens bankende hjerte. Man kan forstå en setning selv om den ikke er grammatisk korrekt, og i poesi kan man jo kaste ordgrupper fram og tilbake som man vil. Så la oss si at kunstnerne er verbet. Og hele frasen er selve utstillingen??? Og om den gir mening eller ikke er opp til dere; de besøkende som får lov til å tre over dørterskelen og inne i galleriet. Jeg tenker også på sånne utrolige, vonde sanger som blir sunget i konfirmasjoner. Typ nøtteliten som melodi og teksten er endret til:
Jeg vil gjerne takke alle sammen nå.
Tenk at jeg så mange gode ord sku’ få!
Her er det dårlig bruk av syntaks, men det meningsbærende er ikke feil av den grunnen. Hvor irriterende er det ikke når noen irettesetter deg når du sier et ord feil, når du forstår akkurat hva jeg mente. I konversasjonens kunst er det ofte bra å si noe imperfekt, bedre å ha en god samtale enn en grammatisk korrekt en!
Kan du snakke litt om hvordan du fant gruppen artister til utstillingen?
- Fem kunstnere fra henholdsvis Antwerp, Malmø, Stockholm, Paris og Oslo som ikke før har noe med hverandre å gjøre blir satt sammen og liksom skal lage mening sammen. Jeg tenkte på at det er slik man lager en setning. Hvordan skal jeg sette sammen..hmm det er ofte slik at kunstnere kan føle seg tatt ut av kontekst i en gruppeutstilling, jeg ønsker som kunstner og kurator selv som følgelig driver et kunstnerdrevet galleri og kontekstualisere denne ideen om at produksjonen er en slags fortsettelse av hverandre, et vedlikehold.
To av kunstnerne er fransktalende og resten har jeg kommunisert med på norsk og engelsk. Norsk/engelsk/fransk, men bindestrek kan alle forstå. Jeg leker med den udødelige ideen om kunst som et universelt språk. Slik fotballentusiaster setter sammen drømmeliga-lag har jeg satt sammen en utstilling med kunstnere jeg har møtt og blitt kjent med forskjellige steder de siste tre årene. Fra de tidligere svarene vil jeg gjerne koke det ned til at utstillingen handler om at man kan gjøre det som man vil, om man er så ekstremt heldige, og privilegerte vi som driver et kulturrådstøttet galleri i 2025 i Oslo, Norge er.
PODIUM OSLO, Hausmania, Lø & Sø: 13-17.
