Marius Wang inviterer oss med MONO til en nærmere titt på hva vi mistet, når vi lot smartelefonen bli en del av kroppen, og for evig steg inn i metaverset.
Tekst: Eli Tenga Foto: Knut Werner Lindeberg Alsén
Saken er: Soloutstillingen MONO av Marius Wang, presentert hos Ås Kunstforening
«I dag finnes det ingen felles sannhet», er det hausmanitten Marius Wang understreker i slutten av teksten til soloutstillingen MONO. Det er sånt man blir lei seg av å dvele på. Det er jo ikke uvanlig å høre noe i den duren at ‘man kan ikke tro på noe lenger’, når det sukkes over hvordan skjermen(e) har oss i knestående, hvis ikke under vann…
- Vi lever i en verden styrt av markedsinteresser, algoritmer og stordata. Daglig scroller vi gjennom et absurd kaos av tilrettelagt informasjon og underholdning.
Det er gjennom bilder at vår persepsjon av verden styres. Det ble fullbyrdet den dagen vi lot smartelefonen bli en forlengelse av armen. En forlengelse av tankene våre. En ekspressvei til kunnskap, ønsker, kommunikasjon osv. En motorvei til ‘alt’. Gjennom skjermen har ideen av det fotografiske bildet og bilder generelt, ekspandert. På mange plan. Være de seg ekte eller uekte, naturlig eller kreerte, spontane eller oppstilte. For hva slags dokument blir et bilde når dets kredibilitet nesten alltid kan betviles, og dets opprinnelse umulig å fastslå?
Her er Wang en man kan rette sin lit til. Han har i årevis arbeidet med fotografi i et mer utvidet felt, i krysningspunktet med skulptur, og i fusjonen mellom persepsjon, virkelighet og illusjon. Han stiller oss til veggs.
- Hva skjer med vår forståelse og opplevelse av verden når vi flytter vår oppmerksomhet inn i det kommersielle, digitale rommet?
Avmakten er, hvis ikke det katatoniske, ofte reaksjonen på denne realiteten. Begge som oftest ender i resignasjon påfulgt av overgivelse til skjermens hersker - metaverset.
- Jeg mener vi har underlagt oss en kontinuerlig tilfredsstillelse av metaversets herskere
Wang retter tankene mot hvordan tech-korstoget fôrer oss kontinuerlig digitalt dop til våre synapser. Vi har blitt avhengige og de eier oss gjennom higet de selv kontrollerer. Interessekonflikten kan neppe bli større.
- …og nå lever vi med en uendelig voksende appetitt på mer og mer.
Men Wang har alltid hatt mot til seg til å stille dette forbrukersamfunnets ekvilibrium til veggs. Ett der massiv datainnsamling og overvåkning, også av kroppslige signaler som øyebevegelser og stemme, er normen.
Han trekker oss tilbake mot det fysiske. Han arbeider derfor med manuelle prosesser, styrt av intuisjon og persepsjon, og benytter gjerne kasserte trematerialer – aller helst furufinérplater.
- Jeg ser etter former og tegninger i overflaten som jeg kan fremheve eller endre ved hjelp av farget beis, svipenn eller andre virkemidler. Ofte oppstår organiske og abnorme former som åpner for ulike tolkninger. Selve prosessen er litt som å lage brikker til et puslespill du ikke vet hvordan vil se ut – helt til bitene plutselig faller på plass.
I hans øyne gjør det abstrakte uttrykket og materialene, verkene lettere tilgjengelige for betrakteren. De åpner for individuelle estetiske opplevelser og subjektive tolkninger.
Dette og mer til snakket han i lengde med, under vernissasjens kunstnersamtale med Hilde Mørch. Mørch er en kunsthistoriker med erfaring fra sentrale kunstinstitusjoner som Astrup Fearnley Museet, Museet for samtidskunst og Nasjonalgalleriet. Hun har kuratert flere store utstillinger, skrevet en rekke bøker og essays om norsk og internasjonal kunst, deriblant monografier om blant annet Charlotte Wankel, Ragnhild Kaarbø, Thor Heyerdahl og Fritdtjof Nansen. En tungvekter som sparrer godt med Wang. Samtalen under.
Her, et slideshow av noen av arbeidene Marius stilte frem og hvordan de ble presentert. Tilstede og med åpningstale under vernissasjen var Direktør Jonas Ekeberg i Norske kunstforeninger.
Skulle man befinne seg i Wien de kommende dagene er Marius aktuell i en utstilling kuratert av kunstneren Christian Tony Norum:
Rått og Råde-festivalen med Gudmoren av punk, rockens katalyse og innadvendt musisering: et intervju med LUNAMARE
Tekst: Eli Tenga
Saken er: LUNAMARE + TÅRE spiller konsert på Hausmania fredag kveld
LUNAMARE er soloprosjektet til Lina Marie Abeland, en Oslobasert artist fra Stavanger.
Hun kommer til Hausmania med sin nye selvtitulerte EP og inviterer til en
slippkonsert. Vi tok en prat med LUNAMARE om hennes musikalske reise frem til denne debuten:
Halla-på-deg! Hvordan går det og hvor befinner du deg når du leser dette?
- Hei hei! Akkurat nå sitter jeg hjemme på Årvoll, og lader opp før jeg skal på jobben min som musikkinstruktør for ungdom.
Hva er den tidligste opplevelsen rundt musikk du kan huske?
- Jeg tror en av de første minnene jeg har av musikk var da jeg som smårolling var på en slags musikk-lekegruppe på et lokalt bydelshus i Stavanger, full av klapping og barnesang. Har sett videoer fra da jeg var ganske liten, hvor jeg løp rundt i ring med et lego-tårn i hånda, og gaulte med til musikken i bakgrunnen. Så jeg forstår hvorfor jeg ble tatt med dit.
Hva slags musikk vokste du opp med og hvilken rolle hadde det i din barndom?
- Musikk har vært en stor del av livet mitt så lenge jeg kan huske, og har blitt fortalt at jeg trallet med på låter før jeg hadde lært å snakke. Jeg slukte til meg det meste av musikk som jeg ble introdusert for, og prøvde meg ut på blant annet blokkfløyte, klarinett og korsang. Men, det som virkelig hadde en stor betydning på meg var da jeg i en alder av 10 oppdaget rock. Dette startet en musikalsk reise som har satt store spor i meg, hvor jeg ikke lyttet til det samme som alle rundt meg, men turte å utforske hva som fantes der ute. Jeg ble da den rare tenåringen som hørte på rock og heavy metal fra 60- til 90-tallet. All rockemusikken førte jo også til at jeg startet å spille elgitar og prøvde meg ut i forskjellige sammensetninger av ungdoms-rockeband. Den musikalske reisen har tatt mange nye veier etter at tenårene tok slutt, og det som er så spennende er jo at det finnes så mange musikalske veier å utforske, men også kombinere og leke med.
Var det noen spesielle artister, sanger eller opplevelser som virkelig satte spikeren i kista om det å skulle lage musikk og bli artist?
- Jeg har hatt så mange fine konsertopplevelser på både små lokale konserter og under store konsertproduksjoner. Men, en opplevelse som stikker seg ut akkurat nå er da jeg så Patti Smith under Rått og Råde-festivalen i Stavanger høsten 2012. Jeg hadde ikke hørt musikken hennes før, men hadde hørt at hun ble omtalt som gudmoren av punk, noe som vekket nysgjerrigheten min. Og der, på en slette full av folk, sto jeg helt alene og gråt på grunn av formidlingsevnen til denne artisten. Å kunne formidle tematikken i musikken til et publikum er noe som har blitt veldig viktig for meg, delvis på grunn av denne opplevelsen. En artist som virkelig har inspirert meg til å utforske og leke med hva sangstemmen min kan få til, og vist hvordan man kan eksperimentere med låtskriving, struktur og oppbygging, er Courtney Swain, som både med bandet Bent Knee og i soloprosjekter aldri slutter å imponere og bevege meg.
Fortell litt om når du fikk nyss om stedet Hausmania eller noen av dine første opplevelser her? Hvilke tanker gjorde du deg?
- Mitt første møte med Hausmania var under et arrangement kalt “FemiJAM” - en jamsession og åpen scene rettet mot kvinner og ikke-binære. Dette var noe som appellerte til meg som tilhenger av tiltak som aktivt jobber for at musikkbransjen ikke bare skal være en gutteklubb. Dette var en kjempekoselig opplevelse.
Navnet ‘LUNAMARE’, kan du snakke litt om opphavet til det?
- LUNAMARE kommer fra at jeg lekte med navnet mitt Lina Marie, LUNA, det latinske ordet for månen, og MARE som i mareritt. Dette navnet føler jeg fanger opp essensen av prosjektet; dystert, men krydret med heksestemning og lekenhet. LUNAMARE er preget av tekster som utforsker de dystre sidene i livet, som kom fra en trang jeg hadde av å få utløp for og kanalisere min indre uro ut i musikk. Dette gjenspeiles også i det musikalske, som jeg liker å kalle en form for dyster og eksperimentell alternativ rock.
Kan du snakke litt om arbeidet med din første utgivelse?
- Den selvtitulerte EP-en LUNAMARE slippes eksklusivt på plattformen Bandcamp den 17. oktober, og blir tilgjengelig på resten av streamingtjenestene den 31. oktober. Den ble spilt inn i Velvet Recording på Spydeberg i november 2024. Tre av låtene skrev jeg i forbindelse med min eksamenskonsert i rytmisk vokal ved slutten av masterstudiet i musikkvitenskap på Universitetet i Oslo. Jeg hadde som tidligere nevnt et behov for å lage musikk som føltes og hørtes ut som den uroen som bodde inne i meg, og brukte denne konserten som en utfordring til meg selv. Disse låtene ble til soloprosjektet LUNAMARE. De resterende to låtene på EP-en skrev jeg våren 2024, da jeg startet å spille konserter under navnet LUNAMARE. Fra kun vokal og gitar har det utviklet seg til et fullt liveband, og jeg er så utrolig heldig som får jobbe med så hyggelige og flinke folk. Her vil jeg særlig trekke frem Noah Winther Krogsholm som fra start har vært med på gitar og produsering.
Her er hele gjengen som har bidratt til EP-en:
Vokal: Lina Marie Abeland / Gitar og piano: Noah Winther Krogsholm / Bass: Markus Aleksander Bislingen / Nøkkelharpe, synth og div. keys: Hennie Hagen Johnsen / Trommer: Martin Hagfors Herringbotn / Perkusjon: Martin Hagfors Herringbotn og Eiliv Sagrusten / Tekst og musikk: Lina Marie Abeland / Produksjon og miksing: Noah Winther Krogsholm / Studio-tekniker: Eiliv Sagrusten / Ass. teknikker: Markus Aleksander Bislingen / Mastering: Karl Klaseie fra Øra Mastering / Kunstverk: Andrea Agatha Grøneng
Det står , i Hausmanias notis for konserten, at du er inspirert i alt fra ambient til grunge, at du liker atmosfærisk musikk og vil invitere til ‘en seanse’ - hva tenker du musikken din prøver å kommunisere av følelser eller stemninger?
- Musikken tar deg med på en reise, noen ganger fra svevende og eteriske melodier til en kaotisk virvelvind. Du kan bli dratt med inn i angstanfall, sår fra vonde relasjoner, frykt og tap av trygghet, eller det kaoset og støyen du kan bli fanget av inne i ditt eget hode. Her lekes det med forskjellige sjangeruttrykk. Men, jeg liker at det alltid er et et lag av ubehag som kan kjennes på i musikken som kan koble det musikalske til teksten.
Tre ord for publikum om hva de kan vente seg?
- Følelser, støy og heksestemning.
Dørene åpner 20 / 150,- / 18 år / Mer info og billetter her
Et titt inni Peders hode om Peders Hode: et intervju med Peder Overvik Stuberg.
Tekst: Eli Tenga
Saken er: Peders Hode spiller på Kafé Hærverk, onsdag kveld
Peders Hode, dannet av Peder Overvik Stuberg, er en ung, fremadstormende gruppe som tar utgangspunkt i komposisjoner fra nettopp Peder. Bandet har med ulik besetning holdt på siden 2017. Gruppen består i dag av: Ask Morris Rasmussen - saksofon, Alf Høines - kontrabass, Elias Tafjord - trommer, Anna Ueland - synth og Peder Overvik Stuberg - gitar. Under, en titt inni det musiserende topplokket, gjennom ord og spor:
Hva er dine første minner med musikk? Er det noen øyeblikk som stikker seg ut fra oppveksten?
- Man har jo musikalske opplevelser fra veldig tidlig av, men jeg trekker fram de som oppleves som formative. Jeg husker veldig godt første gang jeg hørte låta Black Sabbath av Black Sabbath. Det låt ulikt alt jeg var kjent med fra før og gjorde sterkt inntrykk. Jeg husker også da jeg oppdaga Bob Dylan. Veldig sterkt! Jeg var kanskje ti år da jeg hørte denne musikken. Det er fortsatt viktige kilder til inspirasjon for min del.
Hva slags musikk vokste du opp rundt? Var det noen spesielle artister/verk/opplevelser som fikk deg til å tenke at det er musiker du ville bli?
- Det viktigste jeg kan nevne her er det er at jeg er oppvokst på den lille plassen Inderøy i Nord-Trøndelag. På Inderøya er det en jazzklubb (Inderøy Jazzforum) og en jazzfestival (Soddjazz), begge nært knytta til Sund Folkehøgskole. Fra tidlig av har jeg hørt mye inspirerende musikk på konserter arrangert av jazzklubben og Soddjazz, alt mulig av norsk, nordisk og europeisk jazz. Det gjorde sterkt inntrykk på meg og var klart førende for veien videre.
Var det tilfeldig at det ble gitaren som ble ditt instrument?
- Det er vanskelig å si. Jeg var veldig opptatt av musikk fra seksti- og syttitallet da jeg var yngre. Band som The Beatles, Black Sabbath, Yes og artister som Bob Dylan og Jimi Hendrix. Det er gitarfokusert musikk. Antakelig derfor det ble gitar.
Prosjektet startet på den sagnomsuste Jazzlinja i Trondheim. Kan du dele litt om det som virker som et ekstremt fruktbart miljø? Hva er det de har i vannet der borte?
- Det er vanskelig å koke ned et studium og miljø til et enkelt klart svar. Og opplevelsen av å studere på Jazzlinja er unik for hver student. Det som kanskje er viktigst er at Jazzlinja samler mange musikkinteresserte unge folk til noen år med studier under samme tak. Mine minner fra studiene er hovedsakelig lange timer sammen med medmusikanter i øvingsrommene på Annekset. Man øver sammen, lytter sammen, skaper sammen. Det er også inspirerende lærere. De er musikere, akkurat som studentene. Man spiller sammen og lærer musikk sammen. Jeg tror også det at Trondheim er en ganske liten by spiller en rolle. Det er lett å få spilt på mindre scener rundt i byen. Testet nye idéer og band i konsertform. I tillegg er det en masse konsertserier og festivaler som arrangerer konserter man kan gå på for å høre inspirerende musikk. Summen er en fruktbar situasjon for musikkstudenter.
Peders Hode, gruppa di er jo navngitt etter hode som ideene til komposisjoner kommer fra, ditt. Gruppa har variert mellom kvartett, kvintett, sekstett, septett og oktett. Hvordan har dine ideer variert i løpet av denne tida? Hvor involvert er de andre i oppbyggingen av låtene/komponerer du til de spesifikke utøverne?
- Selv om størrelsen på bandet har variert noe i gjennom årene har det alltid vært en kvartett som har vært kjernen - Ask Morris Rasmussen (sax), Alf Høines (bass), Elias Tafjord (trommer) og meg selv (gitar). I de siste par årene har Anna Ueland blitt med på keyboard, hun er fast i bandet. Bandet startet litt tilfeldig, vi delte øvingsrom på Annekset. I starten var musikken basert på enkle, korte frijazzaktige-melodier og åpne improvisasjoner. Etterhvert utviklet det seg til mer utbroderte komposisjoner. Inspirasjonen til musikken er musikerne som skal spille den. Idéene varierer fra låt til låt. Det kan være korte rytmiske motiver, akkordsekvenser eller flerstemmig virrvarr for eksempel. Peders Hode spiller alltid i mitt hode.
Kan du fortelle litt om besetningen du har med deg nå?
- Bandet er nå en fast kvintett som beskrevet over. Saxofon, keyboard, bass, trommer og gitar. De siste årene har vi inkorporert mer elektroniske lyder i musikken. Spillet mellom akustisk og elektronisk lyd er spennende å jobbe med. Det kan skape uventede assosiasjoner og kombinasjoner.
For mine ører, så kan en del sjangeroverskridende jazz ha en ganske skråsikker tonalitet i melodier og rytmiske motiv; men jeg opplever debutalbumet «The Things I Ate» (2023, Sonic Transmissions) som et som har en innadvendt og spørrende tonalitet - det virker som komposisjonene reflekterer i seg selv, justerer seg og gir utøverne plass til det (etter mitt skjønn)… Kan du i det hele tatt kjenne deg igjen i dette? Om så, er det en bevisst søken og hvordan beholder du på en sånn ømfintlig ambivalens i samspill?
- Det er vanskelig å ordlegge seg om musikk, det er jo musikk… Plata som du skriver om er delt i to. Første halvdel, de ni første låtene, er kvartettmusikk. Fokuset i den musikken var å lage korte kompositoriske utsagn som skulle gå ut i en åpen improvisasjon. Det er musikk med jazztankegang. Innimellom “jazzlåtene” er det noen vignettaktige låter. Korte komposisjoner som utforsker mer eller mindre avgrensa idéer. Den andre halvdelen av plata er oktettmusikk. Det er mer gjennomarbeida låter med tanke på form og stemmer. Det er mer utvikla materiale og mer detaljer i skrivinga. Selv tenker jeg ikke på det som særlig innadvendt og spørrende musikk. Faktisk går jeg med idéer nå for tida om å lage musikk som er mer difus (i mangel på et bedre ord). Jeg liker godt musikk som antyder struktur som harmonikk, melodikk og form. Som lytter aner du at det ligger noe under, men at det er noe uklart hva det er. Vi får se hva det blir til.
Tre ord til de oppmøtte om hva de har i vente?
- MUSIKK-MUSIKK-MUSIKK
Dørene åpner 20 / 250,- / 20 år / Mer info og billetter her
Et evighetens regneark, folkemusikk for dummies og VM i studentspelemannslag: et intervju med Flatlusa.
Tekst: Eli Tenga Foto: Flatlusa
Saken er: Hin + Flatlusa spiller konsert på Hausmania, fredag kveld
Etter en heidundrandes kveld i folkemusikkens navn, kommer Hin og Flatlusa tilbake til Hausmania Kulturhus for å spille opp til dans, glede og begeistring. I den anledning har vi tatt en prat med spelemannslaget Flatlusa.
Flatlusa er mer i det tradisjonelle hjørnet, jamfør Hin, og vi har tatt deres ekspertise til gode, ved å også stille noen spørsmål som oppklarer noen av folkemusikkens tradisjoner. Attmed spørsmål med hvordan det er å være med i et spelemannslag anno 2025:
Kan dere fortelle om hvordan Flatlusa Spellemannslag oppsto? Er det noen historie bak *det* navnet?
- Olaug: Flatlusa er jo eit ganske artig namn! Gjennom åra har det fått fleire tydingar, men originalt så var det vår initiativtakar som ønska å starte eit hardingfelelag på det som då heitte NLH (Noregs Landbrukshøgskule), men det var kun flatfeler som møtte opp, og det saman med at vi brukar lusekofter blei det Flatlusa Spelemannslag.
Hva var funksjonen til et spelemannslag før i tida? Hvilke arrangement spilte de på eller ble arrangert til deres funksjon?
- Maria: Funksjonen til eit spelemannslag var å spele til dans, vidareføre norsk folkemusikk og var ein viktig del av nasjonsbygginga på 1800-talet. Arrangement var gjerne dansefestar, bygdedansar og etterkvart kappleiker.
Jeg har sett noen videoer av folk som danser noe som heter ‘pols’ mens dere spiller - hva er egentlig en pols for noe?
- Ingrid: Pols er ein norsk folkedans som går i ¾ takt og ser eigentleg ut som halting i ring (hehe). Ein kan og skilje mellom eksempelvis rørospols og finnskogspols.
Det er noen andre termer jeg gjerne skulle hatt noen korte kjennetegn på: masurka, springar/springleik og kappleik/leikfest?
- Olaug: Masurka: Går i 3/4-takt og er ein polsk folkedans. Vi speler også masurka som musikksjangar i spelemannslaget og då dansar folk dansen masurka til.
Maria: Springar: Ein av hovudtypane bygdedans som også går i 3/4-takt og finnes i ulike variantar rundt om i landet
Maria: Springleik: Ein bygdedans under hovudtypen springar/pols, går i 3/4-takt og er typisk for Gudbrandsdalen
Dagny: Kappleik: Er ein måte å bevare tradisjonen på der ein “kappast” eller konkurrerar om å “leika” eller spela/danse best! Tradisjon er viktig her.
Dagny: Leikfest: På leikfest samlast ein for å danse og fjase ein heil kveld. Inneheld ofte mange ulike spelemannslag som speler til dans, gjerne eit godt måltid, gjerne eit stort og godt kakebord, gjerne bunad, og blir difor ein stor, høgtideleg og gøyal kveld!
Under en konsert der noen av Erling Kjøks komposisjoner ble spilt, syns jeg den rytmiske (ikke 4/4 altså, en slags annerledes rytmikk) stampinga med foten, som fungerte som akkompagnering i seg selv, var veldig fascinerende. Denne trampinga og rytmen (e) den foregår i - hva er det for noe og hvordan anvendes det forskjellig?
- Maria: Erling Kjøk var ein stor spelemann frå Gudbrandsdalen, og sannsynlegvis har du høyrt ein springleik. I den norske folkemusikken, som var bruksmusikk brukt til dans, er det vanleg å understreke rytma med foten og tramping. Korleis ein trampar kjem an på taktart og dansetype.
Hvilke instrumenter har dere i laget nå? Noen norske tradisjonelle instrumenter som hardingfele eller langeleik?
- Flatlusa i kor: I laget har vi to hardingfeler, feler, durspel (trekkspel og toradar), gitarar, tverrfløyter, ukulele, cello, kontrabass, bratsj, cajon (som er eit rytmeinstrument/tromme), munnspel og oktavmandolin.
Er dere noen regionale eller stilistiske tilbøyeligheter i deres nåværende repertoar?
- Erik: Vi som spelemannslag er ganske godt og blanda, og kan leike med tradisjon, men i og med at vi er lokalisert på austlandet er det prega av austlandsk tradisjon.
Hvordan velger dere repertoaret dere skal øve inn?
- Olaug: Vi har eit veldig stort repertoar som er notert ned i eit rekneark og spelt inn og lagt på google disk slik alle kan høyre. Rett og slett shitloads med låter som vi kan velge mellom og “lære oss på nytt” når vi får nye medlemmer. Vi lærer nye låter dersom nokon har noko ein vil dele og lære bort. Då blir dette ein del av det evig store reknearket og kan førast vidare i evig tid!
Må bare legge til at jeg som Åsing er veldig fornøyd med at NMBU har et eget spelemannslag! Er det gøy å holde på med dette utti Ås? Reiser dere noen spesifikke steder eller deltar på noen arrangementer?
- Natalia (frå Randaberg): Ja det er kjempeløye, vi reiser dessverre ikkje heilt til Rogaland (enda) men ofte til Oslo på speleoppdrag for Bygdeungdomslaget (BUL), og på Riksscena. I tillegg så speler vi på hagefestivalar, nach, vors, bodega og jam her i Ås, og spesielt i samanheng med studentlivet.
Olaug: I tillegg har vi vore på folkemusikkfestival på Ransäter, landskappleik i Eidfjord, landsfestivalen i Vestnes og norsk næverfestival i Valsøyfjord. Og dagen etter konserten med Hin skal vi konkurrere i VM (!!) i studentspelemannslag i Uppsala i Sverige.
Dørene åpner 20 / 150,- / 20 år / Mer info og billetter her
Kate Bush, Bjørn Eidsvåg-cover og Moldejazz . Rørås-pols, bergenske røverhistorier, rokk og rudl : et intervju med Hin.
Tekst: Eli Tenga Foto: Hin
Saken er: Hin + Flatlusa spiller konsert på Hausmania, fredag kveld
Etter en heidundrandes kveld i folkemusikkens navn, kommer Hin og Flatlusa tilbake til Hausmania Kulturhus for å spille opp til dans, glede og begeistring. I den anledning har vi tatt en prat med bandet Hin. Litt om hvor de kommer fra, hvordan de kom sammen og hva de driver med. De enkle tinga altså, med enda et lysende skudd i sfæren av samtidens folkemusikk.
Hva slags musikk vokste dere opp med?
- Tora: Jeg vokste opp i folkemusikkmiljøet, så det har vært mye hardingfele på anlegget opp igjennom. Har alltid vært ganske altetende når det kommer til musikk (med unntak av danseband og i overkant kommersiell pop) men grunge, blues og svartmetal er nok det som har lagt, og ligger hjertet mitt nærmest utenom folkemusikken
Irene: Eg vaks òg opp med folkemusikk der min bestefar inspirerte meg til å starte med å spele hardingfele. Eg arva fela hans då han dessverre gjekk vekk før han fekk høyre meg spele, men eg har vorte godt oppdratt i det lokale spelemannslaget heime i Kvinnherad. Parallelt har eg hatt stor kjærleik og interesse for rock, og har sidan ungdomsåra alltid hatt eit sterkt tilheng til musikk og artistar som har blanda trad og folkemusikk inn i det dei gjer i andre sjangrar
Petter: Mine foreldre var (de er fortsatt blant oss, men ikke aktive) folkedansere, så jeg har hørt mye hardingfele og trekkspill i oppveksten. Annet enn det har det stort sett vært hva enn som gikk på radioen + litt klassisk rock fra min mor og Dylan fra min far.
Petter (Bass): Min far sørget for en oppvekst preget av mye prog. Det sto alltid en CD med tidlig Genesis, Deep Purple eller Saga i bilstereoen og spesielt Deep Purple har vært viktig for min musikalske reise. Det har heller aldri manglet på pop-fronten og jeg lærte meg å elske artister som Kate Bush og Echo and the Bunnymen fra en tidlig alder. I tenårene gikk jeg fra å være en 70-talls-purist til å dykke ned i tyngre sjangre som Stoner, Desert-rock, Prog-, og Black-metal. Folkemusikken kom ikke for alvor inn i livet mitt før jeg ble med i Hin, men var noe som falt i smak med en gang.
Ulf: Jeg vokste opp med å høre mye på jazz, storband og mye generell musikk fra 60- og 70-tallet. Så kom Kaizers Orchestra og Queens of the Stone age som sendte meg inn i rockens nydelige verden.
Var det noen definerte øyeblikk som gjorde at dere ble bitt av spele-basillen?
- Tora: Har alltid vært veldig glad i musikk og opptatt av å synge, til det punktet at min mor gjemte sangboken på et tidspunkt.
Petter: Jeg skulle ikke spille gitar, jeg. Det var en kompis som tvang meg til å spille gitar fordi han ville starte band (vi startet aldri band). Det å spille musikk løsnet først da han og jeg spilte introen til For Those About to Rock sammen, han på lead og meg på rytme, og jeg hørte samspillet mellom de to delene. Det slo et lyn ned i meg og jeg dykket deretter dyyyypt ned i rocken, en plass jeg knapt har tittet opp fra de siste *ser grøssende på kalenderen* 21 årene.
Petter (Bass): Jeg har tilbrakt mange år på blåserekken i diverse korps og storband og har alltid (ja til og med på sure 17. mai-marsjer) fått en slags ut-av-kroppen-opplevelse når samspillet klaffer og man slutter å være individuelle musikere og sammen blir noe større. På videregående var jeg med på en eksamenskonsert hvor oppgaven var å covre 4 Bjørn Eidsvåg-låter på kort tid, og det var vel her jeg for alvor kjente at den følelsen av samspill er noe jeg aldri vil være foruten.
Ulf: I Molde er det en jazzfestival hvert år. Der går det en jazzparade hver dag som består av ungdommer mellom 13 og 18 år.
Når du spiller der får du artist-kort og artist t-skjorte. Det er veldig lett å føle seg som verdens kuleste, fordi i Molde den uken, så er man det.
Det står skrevet at dere vokste frem som gruppe under de syv fjell i Bergen - kan dere erindre litt måten dere ble etablert? Hvem sin ide var det? Møttes dere en etter en eller hele røkla på en gang?
- Tora: Ideen om Hin ble til en vinterkveld i 2020 da Ulf og jeg satt å drakk vin og fortalte røverhistorier. Vi begynte å samle gjengen dagen etter. Da vi omsider hadde fått samlet gjengen vi ville ha og fått avtalt en øving stengte landet, så det tok en god stund før vi faktisk fikk hatt vår første øving. Vi har vært en ganske stabil gjeng siden vi startet, men noen endringer har det vært. I starten hadde vi to hardingfeler, vi hadde orgel i bandet i en periode og vi var vel innom 3 bassister før Petter ble med i 2022.
Dere samles under en elsk for folkemusikk og rock og skaper i symbiosen mellom denne. Var det noen spesielle artister eller verk som dere så som felles referansepunkt?
- Nei, egentlig ikke. Noe av det som gir lyden av “Hin” er at vi har veldig forskjellige preferanser og musikalsk bakgrunn.
Når det er sagt,ser vi også opp til band som Hoven droven, Valkyrien Allstars, Mio, Mikkel Rev og Gangar - svingode musikere som er med på å løfte kulturskatten vår til nye høyder!
Det virker å være en rekontekstualisering av folkemusikk gjennom mulighetene den får i nye former og med andre sjangre. Hvorfor tror dere at det er akkurat de siste årene at dette har tatt fart? (etter den første vise/folk-bølgen). Eller er det simpelthen først nå det bobler opp til offentlighetens overflate?
- Hmm.. Vanskelig spørsmål.. Det har vært mange fete både eksperimentelle og tradisjonelle folkemusikk prosjekter opp igjennom uten at sjangeren har hatt så mye medvind som den har nå. Så konseptet er ikke nytt på noen måte. Vil tro det kanskje kan henge sammen med økt rekruttering til folkemusikk-miljøet og at miljøet er mer åpent nå enn det har vært og omsider har klart å riste av seg litt av museeums-stempelet det har hatt hengende over seg.
Hvor den økte interessen for folkemusikk og folkedansen i utgangspunktet kommer fra er ikke godt å si. Holder en knapp på at det rett og slett har vært flinke folk på jobb i rekrutteringssammenheng, og at arrangementer som blant annet Tuvas Blodkludd og Klubb Komle, der folk får prøve seg i vante omgivelser og virkelig kjenne folkemusikken på kroppen er sterke bidragsytere.
‘Lars Linkel’ har en utrolig møysommelig, grundig groove av tålmod som samtidig brer seg taktfast utover med lekende forgreninger. Kan dere snakke om konstruering av denne komposisjonen?
- Skikkelsen Lars Linkel er å finne mange steder i folkemusikken. Noen ganger kalles han Lars Linkel i fot eller Lars Linkel i Li, andre ganger Lars i Leira. Lars Linkel er et av de mange kallenavnene på fanden selv, og en ting som ofte går igjen i sangene om han, er at det ryktes at han har blitt sett midt i blant oss. Vi har prøvd oss på å fange denne mystikken og trollskapen i låten. Vår versjon av Lars Linkel er sammensatt av to Røros-polser, den ene med tekst-motiv, den andre en slåttetrall.
Dere virker opptatt av å ha tålmodighet og uortodokse progresjoner, ved å konsekvent leke med luft, stillhet og rom i lydlandskapet gjennom sekvensen av en låt. Er dette en bevisst målsetting? Hvor kommer denne naturlige inklinasjonen/villede egenskapen fra?
- Noe av det som gjør folkemusikken til kanskje verdens kuleste sjanger, er at den ikke følger “reglene”, men gjør akkurat som den vil med ujevn takt, blåtoner, glad moll og melankolsk dur. Og dèt gjør vi også.
Vi har en lekende tilnærming til det meste vi foretar oss, særlig musikken. Når vi begynner på en ny låt, starter vi med “blanke ark” og leker oss i fellesskap frem til et noe vi synes høres fett ut, som fanger og forsterker nerven, rølpet eller dramaet i låten og som ikke minst er gøy å spille.
Har dere et debutalbum i kikkerten?
- Absolutt! Vi jobber med materiale for å få laget et hardtslående og deilig album.
Før det, kommer det mer musikk fra oss i form av 3 singler vi gleder oss veldig til å slippe denne våren.
Tre ord til publikum om hva de kan vente å møte?
- “ROKKOGRUDL!”
Dørene åpner 20 / 150,- / 20 år / Mer info og billetter her
Åpenbaringer i Madrid, egenvevde doble indiske raga, langeleik, albansk sangtradisjon og masse mer: et intervju med Adrian Myhr.
Tekst: Eli Tenga Foto: Adrian Myhr
Saken er: Adrian Myhr Trio spiller konsert på Kafé Hærverk tirsdag kveld
Noen ganger oppstår det skiver som treffer blink-midt-i på tidsånden. Adrian Myhr, en mangeåring jazzveteran og en av Norges mest ettertrakte sidemenn, tok i fjor steget frem i rampelyset. Han debuterte med sin Adrian Myhr Trio og skiven «Kokong» (Øra Fonogram, 2024). Denne LPen har en puls og kretsløp av slik ømfintlig og standhaftig natur, at en kan argumentere for at den er en rettledning til orientering om hvor jazzen befinner seg, og en presis sonisk presentasjon av vår samtids zeitgeist
Nøkkelen ligger i Myhrs lune tilnærming - en temperert men årvåken prosess som er altetende og tolerang hva det gjelder inspirasjon. Gjennom slikt virke og gode medarbeidere møter vi en trio som former en særegen klang: en som innehar tradisjonelle norske instrument og melodier, et kobbel av østlig og sørlig tonalitet og den norske samtidsjazzens uredde vesen.
Med alt dette skulle en tro en skal møte et tungt lerret av lyd fylt til randen; men nøkkelen vrir andre veien - i Myhrs allestedsnærverende stillhet, betimelige lange grooves og en forunderlig mystikk. Slike bestanddeler i naturlig forening innhyller oss i en mytisk, sanseerkjennende sfære.
Her et intervju med Adrian Myhr:
Hva var det første møte med musikk du kan huske?
- Husker at jeg lagde en slags låt på gitar som jeg mente var utrolig bra. Husker ikke helt hvor gammel jeg var, men det er det tidligste minnet jeg har av å spille noe og lage noe. Og generelt husker jeg at mamma og pappa hørte mye på musikk når jeg var liten, Bob Dylan, Neil Young, Elton John, etc..
Var det et spesielt verk eller en opplevelse som dyttet deg mot et liv i musikken eller var det gradvis?
- Det har egentlig aldri vært noe alternativ til musikerlivet for meg. Det har gått i ett fra jeg gikk på musikklinja på videregående til folkehøgskole til musikkvitenskap til utøvende studie ved norges musikkhøgskole. Men jeg har hatt noen slags a-ha-opplevelser på veien. Blant annet på en ferie i Madrid som 20-åring hvor jeg dro på konsert med Ingar Zach. Det var en stor opplevelse for meg og jeg var sikker på at det ikke var noe annen vei enn musikerlivet etter det.
Det ser ut som at du har jobbet mest med andre og andres musikk, de forestående årene. Hvilke samarbeid har påvirket deg mest?
- Jeg har hatt mange samarbeid som har påvirka meg veldig mye! For rundt 10 år siden ble jeg veldig inspirert av å spille fri-improvisert musikk med musikere som Tobias Delius og Michel Doneda. På denne tida ble jeg også spurt av Harpreet Bansal om å spille indisk musikk i bandet hennes og det har jo vært veldig viktig for meg og hvilken musiker jeg har blitt nå. Pga dette ble jeg også kjent med den iranske musikeren Javid Afsari Rad som har betydd veldig mye. Og siden har det blitt veldig mye indisk, iransk, arabisk musikk på meg. Utrolig glad for det! I korona begynte jeg og kjæresten min Michaela Antalová å spille sammen med kontrabass og den slovakiske fløyta fujara. Dette prosjektet har også blitt veldig viktig.
I fjor debuterte du med din egen trio og egne komposisjoner. Hva ledet deg til å gjøre dette og hvorfor nå?
- Det hadde litt med å gjøre med at jeg ble far på samme tidspunkt. Det var et eller annet som gjorde at jeg da tenkte at hvis jeg ikke gjør det nå kommer jeg kanskje aldri til å gjøre det. Det var flere andre i miljøet som lagde egne band også og jeg ble inspirert av det. Det som var helt avgjørende var at Kampenjazz takket ja når jeg spurte om jeg kunne få spille konsert med et nyoppstartet band hos de. Da jeg spurte visste jeg ingenting om hvordan musikk det skulle være og hvem som skulle være med. Da hadde jeg på en deadline på hele prosjektet og uten den hadde jeg nok aldri kommet i gang.
Kan du snakke litt om de to andre du spiller med i Adrian Myhr Trio: hvordan dere har blitt kjent og hvorfor du har valgt disse to til ditt prosjekt?
- Jan Martin Gismervik er trommis og han studerte et par år under meg på Musikkhøgskolen. Vi har lenge spilt sammen i bandet Oker og spiller nå også sammen i det nye bandet til Håvard Volden. Rasmus Kjorstad spiller fele og langeleik og han ble jeg kjent med når vi spilte sammen på Helga Myhr sitt bestillingsverk til Osafestivalen. Jeg brukte ganske lang tid på å tenke ut hvem som skulle være med i trioen, men når jeg kom på disse to følte det helt selvsagt at det måtte bli de to. Jeg ønska meg noen musikere som spiller flere instrument slik at lydbildet kan være ganske varierende selv om vi bare er 3 musikere. Jeg visste at Jan Martin var flink på piano. Jeg hadde akkurat kjøpt meg et harmonium og var litt spent på om han kunne tenkt seg å spille på det. Det ville han og han spiller veldig bra på det! Rasmus spiller både fiolin og langeleik. Alle disse instrumentene passer veldig fint med kontrabass. Denne besetningen er også veldig fleksibel da vi kan gjøre helt akustiske konserter. Jeg ønska meg musikere som kan improvisere og spille helt åpen, men som også er veldig enkle å samarbeide med og henge med. Kunne ikke vært mer fornøyd med dette valget av musikere!
«Kokong» slår meg i sin grundige men ikke overbærende natur hva det gjelder groove og kompositorisk balanse - kan du snakke litt om arbeidet og inspirasjonen til komposisjonene?
- Inspirasjonen kommer fra all mulig forskjellige musikk egentlig, men lyden av denne trioen gjør at alle de forskjellige inspirasjonene klinger som et helhetlig uttrykk. Det har med måten vi spiller på og improviserer, men også på selve lyden av besetningen. Noe av musikken er inspirert av indisk musikk. Harpreet som jeg spiller mye med sa at den låta var en blanding av to forskjellige ragaer. Jeg har bare fulgt egen intuisjon og hvordan jeg vil at det skal låte uten å tenke på at det skal være tradisjonsmessig riktig.
Noen låter er bygd opp på noe jeg liker å spille på kontrabass. Det er viktig for meg at all musikken klinger veldig bra og er lett å spille på instrumentene. Jeg liker å leke med kontrabassen og finne nye måter å spille på, med blant annet knipsing eller akkorder. En låt er inspirert av albansk sangtradisjon. Michaela Antalová viste meg en låt som jeg ble helt forelska i. Prøvde å bruke noe av tonaliteten og glissandobruken fra denne musikken i en egen komposisjon. Så man kan si at den er inspirert av denne tradisjonen, men jeg tror ikke folk fra denne tradisjonene nødvendigvis ville tenkt på det. Ellers prøver jeg å tenke på variasjon av bruk av stillhet i og bruk av f.eks. lange groover. Veldig mye av musikken er på en måte meditativ med langstrakte idéer, men det er veldig mye variasjon og detaljer når man hører etter.
Hvordan var det å arbeide i Øra Studio og utgi med deres plateselskap Øra Fonogram?
- Vi spilte faktisk inn i Studio Paradiso i Oslo med Marcus Forsgren som tekniker og Michaela Antalová som produsent. Marcus er kjempeflink og det studioet er mitt favoritt-studio. Var spent på å ha Michaela som produsent, det var helt utrolig bra. Hun kom med gode innspill og hjalp til med editering og ting som jeg som utøver og bandleder kan bli helt utslitt av å tenke på.
Jeg miksa plata hos Kyrre Laastad og mastra den hos Karl Klaseie som holder til i Øra Studio. De er helt sykt flinke og lyden ble helt fantastisk. Det var fint for meg å gi ut plata på Øra Fonogram. Men tror at uansett hvor man gir ut plate nå så er det viktig å jobbe mye selv med å få musikken ut og fram.
Du er fra Trondheim, Øra er i Trondheim, NTNU jazzlinja er i byen å. Hva har Trondheim betydd for deg og ditt musikalske uttrykk og hvordan føler du byen sitt uttrykk har endret seg fra du begynte å spille til nå?
- Jeg flytta fra Trondheim når jeg var ca 20 år og kjenner ikke så mye til musikkmiljøet der nå, men det er alltid en stor glede å komme tilbake dit å spille konserter. Det betydde veldig mye for meg å ha Mattis Kleppen som lærer i mange år. Først som privatlærer, så som lærer på musikklinja på Heimdal VGS og så som lærer på Sund Folkehøgskole. Utrolig lærerikt å spille i Midtnorsk ungdomsstornband med Eirik Hegdal som bandleder..! Det var også fint for meg å ta timer med Steinar Raknes når jeg plukka opp kontrabassen i 17-årsalderen.
Konserten vil utenom trioens fremførelse, starte med to solosett: Jan Martin Gismervik spiller improvisert musikk på trommesett og Rasmus Kjorstad spiller norsk folkemusikk.
Dørene åpner 20 / 250,- / 20 år / Mer info og billetter her
Konserten er støttet av Kulturdirektoratet, FFUK og Norsk Jazzforum
Hjemmefest + to kasser øl blir sjelden starten på en reise til improvisasjonens land, Ornette Coleman, Wilco og musikalsk eksellens; helt til Cortex. En prat med deres trompetist, Thomas Johansson.
Tekst: Eli Tenga
Saken er: Det norske bandet Cortex spiller konsert med Hedvig Mollestad på Kafé Hærverk tirsdag kveld
Det er tung skyts som virkelig setter tonen, og lyder det humane horn mot den store mørketida (som ulmer nærmere og nærmere) - når Cortex og Hedvig Mollestad smelter sammen i dus. Etter et fire års samarbeid som ble født under Blow Out Festivalen i 2022, vedlikeholdt og utviklet under seige amerikanske turneer: sitter Cortex m/Hedvig Mollestad på en rykende fersk plate som kommer på Sauajazz denne høsten.
Det anerkjente bandet har mer enn 300 konserter under beltet og seks kritikerroste album i hylla. Deres virilitet undersøker frijazzens tradisjoner fra 60-tallet med en tilstedeværelse og teft av høyt sjikte. Deres samarbeidspartner Hedvig Mollestad - jazznorges gitarist, virtuos og bauta - er et tilskudd som fører til viltre, magiske og frekke ekskursjoner av lyd som ikke ofte høres; hverken i Oslo, Norge eller i det store utland.
Det skal nevnes (som direkte kommunisert til intervjuobjektet) at jeg etter å ha lest Hærverks notis på konserten, fikk en følelse at jeg støter på en indrefilet i norsk jazz-virksomhet. Om mine smaksløker bærer nok erfaring til å sette pris på den vet jeg ikke…Intervjuet starter enkelt og en håper at samtalen kan gi leseren et innblikk i Cortex sin historie og virke:
Det står at dere har vært aktive siden 2007, hva førte til at dere kom sammen?/Hvilke referansepunkt knyttet deres virke sammen - var det noen verk, artister eller grener av musikken som dere samlet dere om å undersøke?
- Jeg svarer på de to første i ett her:) Jeg startet Cortex tilbake i 2007 ja, da jeg bodde sammen med Gard Nilssen i Trondheim. Vi er barndomskamerater og hadde lenge snakket om å spille mer, og jeg drev å tenkte på at jeg burde få meg et band. Jeg skrev noen låter, spurte Gard, Ola og Kristoffer, hadde noen øvinger, og så kjøpte vi inn en god del kasser med øl og inviterte til hjemmekonsert i kåken til Gard og meg :)Utgangspunktet var vel en felles fascinasjon over musikken til blant andre Ornette Coleman, William Parker og John Zorns Masada på det tidspunktet! Melodisk og rytmisk fengende fribag med energi og retning!
Dere har en mengde av arbeid i forskjellige konstellasjoner - blant annet min gateway til det norske samtids-feltet ‘Bushman’s Revenge’. Hvordan har det vært å vokse som kreativ utøver i den norske jazz-floraen?
- Det norske jazzmiljøet har jo nærmest bugnet over av hippe band og musikere i lang lang tid, og det er jo selvsagt ikke alltid like lett å drifte på en bærekraftig måte i disse dager…..men, vi har holdt det gående så lenge vi har hatt det gøy sammen og følt at vi har hatt noe å melde!
Et par dager før jeg skriver disse spørsmålene så førte jeg intervju med Adrian Myhr om hans trio sin skive “Kokong”. Jeg sitter igjen med litt samme følelse av å ha truffet på en forhøyet forståelse av kompositorisk balanse og rytmesans jeg ikke er vant med. Hvordan jobber dere sammen med å kreere nye komposisjoner - er det en satt rutine og gitte roller, eller er det mer en flyktig prosess?
- Det er i hovedsak jeg, men noen unntak, som har skrevet det meste av musikken til bandet. Det har ikke vært noen regel på dette, og det er fritt frem å komme med musikk. Det har på en måte vært mitt prosjekt fra starten av, og dermed også naturlig at jeg har produsert mest musikk. Bandet er dog ganske demokratisk drevet, og administrasjonen styres av Ola og meg. Når det kommer til arrangering av låtene, så gjøres det ofte i fellesskap på øving eller på veien! Med mindre det jeg serverer er ferdig arrangert, OG fungerer - haha!
Der Adrian Myhr Trio bruker mye luft og direkte triangulære former (sikter til en mer enveisregulært sirkulær progresjon), føler jeg Cortex har en mer bugnende, grenete og kaskade-formet sound (i deres siste skive «Legal Tender» (Clean Feed, 2020)): Hvordan holder dere støtet og intensiteten uten å “spore av” i uoversiktlig kakofoni? Kommuniserer dere aktivt live? Har dere visse satser dere følger?
- Min tanke er stort sett at musikken trenger kontraster for å drives fremover, og for at man skal sette pris på de forskjellige delene. Yin og Yang på en måte. Det vakre blir vakrere hvis man pakker inn noe stygt før og etter, eller omvendt! Balansen mellom det komponerte og det frie har vært en viktig rettesnor, og en knivsegg vi trives godt å balansere på! Det er masse kommunikasjon live ja, både med blikk og andre kroppslige bevegelser!
Det føles livsbejaende å lytte til måten deres solister snirkler, snor og vever seg med akkompagnementet. Hvordan opprettholder dere den spirende frie arenaen som sår slik konstant jagende og søkende improvisasjoner?
- Litt som beskrevet i det forrige spørsmålet egentlig! Man er helt avhengig av at alle lytter til hverandre og tar aktive valg om man skal følge opp en solist eller ikke. Lar man være å følge opp, men holder på sitt, kan det skape fine spenninger mellom solist og «komp». Samtidig kan det å følge opp en solist skape et intrikat og lyttende samspill som kan gå alle veier! Man må rett og slett være mest mulig «på»!
Dere har blant annet fått med dere gitaristen fra Wilco, Nels Cline, på noen opptredener - hvordan gikk det seg til og hvordan artet samarbeidet med denne bautaen seg?
- Det kom vel frem under samtaler med Ars Nova Workshop i Philadelphia. Nels hadde sett at vi skulle dit og spille, og han nevnte for arrangøren at han kunne tenke seg å komme og kanskje bli med på noe. Kristoffer og Hedvig hadde også jobbet med han i noen andre settinger tidligere. Det endte opp med at han ble med på to jobber i Philadelphia, noe som var veldig stas!!! Vi tenker å få han hit til Norge etterhvert for å ta opp igjen tråden.
Dere har med dere, som dere har gjort til kritikerroste fremførelser i det siste, Hedvig Mollestad. Hvordan har det vært å arbeide med Norges egen gitar-virtuos? Hva tilfører hun deres uttrykk?
- Det har vært en absolutt glede å ha med Hedvig helt siden første møte på Blow Out i 2022! Hedvig sin musikalitet og spill passer bandet veldig godt, og det har absolutt løftet samspillet til nye høyder! I tillegg funker vi meget godt sosialt, noe som er vel så viktig når du skal kjøre rundt i bil i USA i 10 dager……det kommer fersk plate i løpet av høsten!!
Tre ord til publikum om tirsdagens konsert?
Energi, groove, samspill!
Dørene åpner 20 / 300,-+avgift / 20 år / Mer info og billetter her
An enquiry into the labyrinth of self-invention, the shadow-games of nostalgia, digital aesthetics and the undressing of sobriety: an interview with Brian Cattelle.
Text: Eli Tenga Photography: Brian Cattelle
Hausmania presents: Implications of a Throwaway Society - a solo art exhibit by visual artist Brian Cattelle (27/08-30/08)
‘Honesty’, is a term often affixed to art and one many artists use, when talking about their work. That their work carries honest qualities, that their work somehow is more revealing, than what they perceive others routinely express around them. So much has honesty become a quality in art, that we prefix it adjectives like ‘raw’, ‘disturbing’ or ‘touching’. Meaning that somehow honesty by itself is not fully transparent; it can be coloured, cut or shaped to a form which carries it to us. Where does the character of this form come from? Well, where other than the souls from which this honest work emanates, the souls of the subjects, the soul of the artist.
Hausmania this week exhibits an artist, whom is more than ready to examine his soul, the character it projects and its dealings with societal history. It’s a lay-it-bare affair, it’s destruction Americana with stars-and-stripes as heart-on-sleeves. We had a remarkably candid and refreshing chat with the artist in question, Brian Cattelle, in full below:
Hi Brian! So, I take it now, you`ve had some time to saunter around Hausmania and its environs…have your thoughts about the place changed compared to your first encounter? What was the first time you saw and/or heard about the place?
- I remember I first heard of Hausmania back in 2000/2001 when I was going to Skiringsal Folkehøyskole in Sandefjord. I had come to Oslo and one of my friends had pointed it out. It was like this mysterious, rebellious, badass place I didn’t really have access to, maybe I didn’t think I was hard enough or cool enough. I just always thought it was quite intimidating. Some years later I went to Westerdals for advertising and there was Hausmania, in all its graffiti glory. I still found it intimidating and had yet to get inside its walls. I vaguely remember being there for an after-party with some people but it’s a foggy memory. It had a bit of a stigma in my mind. Lawless. In my ignorance and fear I thought there might be drugs there, yet I never got any there. It’s just always been this mysterious inaccessible place.
Then this year I asked a friend about possible places to do an art show and she suggested I reach out to Hausmania. I didn’t understand, I didn’t know they did that kind of thing. I checked out the website and did some research and was feeling pretty encouraged so I reached out to Hanne with my idea. To my surprise she got back to me right away and offered me a space. And all of a sudden this thing, this intimidation of the place washed away!
Also a lot has changed for me over the past 15 years as far as self-confidence, understanding who I am, how I fit into this world, not having to be cool or not cool, all of that shit. Now I’m really excited to be doing my show at this long-standing cultural institute as I see it. An icon of the city. Everyone has heard of Hausmania, well except my dad, he had never heard of it. And even though I’m not trying to measure my self-worth in relation to being cool, I’m feeling pretty cool. Hanne has been so kind and I hope to get a chance to meet more of the community.
Underneath it all I always understood it as a place that holds the line, but now I understand that it does that through fostering opportunities for art, music and culture to thrive, to say something meaningful.
Although you in a ‘conventional sense’ would be categorized as a photographer – you yourself see yourself as more an artist than that. Was this always the path you set up on or one that came to pass?
- It came to pass. I think at first I was just focused on photography. I fell in love with photography back in high school. I was thinking that was all that I was going to do, something I could be really good at and be known for. But as I continued to create it became clear photography wasn’t enough for me to express myself, my thoughts and feelings and the things I wanted to share with the world. I already had difficulty not feeling like an imposter as a photographer so other mediums even more so, but the need to explore was just too overwhelming so I just had to allow myself to do just that.
I also decided I didn’t want to get known for one thing. Some artists have made quite a career for themselves doing one thing. I can see the appeal. I would get bored with that. I figured it was best just to let people know that they should expect the unexpected. I am on that path now, and I’m really happy with the fact that I am giving myself the freedom to do whatever I want to do.
It’s easy to get stuck, to do one thing because it’s working, it’s safe. I’m still a single guy with no kids and very little fixed responsibilities so I still have the flexibility to not be too concerned about what’s working or what’s safe. I’m still in a position that my financial risks won’t really affect other people. So I might as well establish myself as anything I want to while I still have the freedom to do so.
You have described yourself as someone who works with “photo-based mixed media pieces”. Can you unpack that a bit for us and also tell us about the specific tools you use for projecting the pieces?
- It all started with photography and as I move towards allowing myself to expand my practice I still hold on to my roots. I also aim to test photography and the definition of it. Is a photocopy, a “photo”copy, considered photography? Is making portraits with a photocopier photography? Can a VHS video be considered photography, or a still frame from a video? I experiment with that in my Millennial project, which features single framed video scenes that closely resemble the nature of a photograph. I guess that’s how the expansion started, by expanding my photography practice. But I soon found out that even that wasn’t enough.
I started experimenting with collage, as seen in my Corrupted Cognition collage masks. I also started trying out gel transfer prints and painting amongst other things. I’m also interested in presenting my work in different ways, making it more of an experience rather than just a framed photo on a wall. You can see that in how I put the photos from my BAREUSA project on vintage Viewmasters, using old technology to really enhance the experience of my work.
The long and short of it is, I’ve come to realize and accept that you can do anything with anything. We see that many of the legendary contemporary artists do this. I’m going to do the same. It’s just a matter of letting go of that thing I thought I was going to be, to define myself as a photographer. Fuck labels. It’s funny how, as I say that, I still try to give myself one as I explore my art career. I guess I just want to say something that makes it easy for other people to understand, but there is just too much for one word. We are more than what we do, yet it’s one of the first questions we ask people to get an idea of who they might be. To quickly compare ourselves to others, to figure out where we stand.
Rereading the question it seems I might have gotten a bit off track on a philosophical rant. That happens sometimes. My work is often derived from a photo, whether it be a gel transfer print of which the image started from a photo, or photo-based collages, or line drawings based off of a photo I’ve taken. I have a tattoo like that. And a lot of my work has layers on top of a photo. I’ll probably start calling myself a visual artist, maybe just an artist or a creative. What do you think I should call myself? I like what Prince did when he called himself a symbol.
A lot of your journey is centred around the experience and strong feat of overcoming addiction and turning sober. Do you think that most who suffer from the disease because of nature or nurture? In other words is there something about the world that drives us to that decay or is it an inner malignant drive? (If this line of questioning feels to personal we skip it no problem)
- It’s not too personal at all. I think it’s important people know that I am here now, working hard for this art show, living my dream, my life almost exactly as I want it to be, totally free, while 17 years ago I was buying heroin in front of Oslo S. But it might be uncomfortable in Norway to talk about this stuff. I hope I don’t embarrass my family with my honesty and transparency. It seems addiction isn’t as prevalent here in Norway. But it’s important that people know everyone has a chance to come back.
So nature vs. nurture, I mean that is the million-dollar addiction question. I think it’s a perfect storm of the two. There seems to be evidence of a predisposition to alcoholism in my family, a pretty solid history of alcohol abuse, though most also found a path to recovery. Yet I did not experience that in my household. I was raised by great parents with most anything I could want or need. But there was always something in me that made me extra sensitive to the human condition, my own human condition. There seemed to be a lot of overthinking and a deep concern for my own needs being met. As I got older it got worse, and the overthinking and anxiety were constant. When I had my first drink that went away, it solved the problem, I could relax and be comfortable around people.
Maybe there are conditions that can exacerbate those feelings. Maybe those conditions are more prevalent in my small town in the U.S. Maybe there are things that happen to us that create an emotional tipping point. Some people seem to have that, but I can’t say I do. Maybe there are environmental issues, a general dissatisfaction with your surrounding conditions, a dissatisfaction with your purpose in life, with the opportunities your environment has given. I think that is happening a lot in small-town America — lack of purpose, dissatisfaction, and frustration. Like I said before, it seems addiction is less of an issue here in Norway. Maybe most people are content here. Or maybe we just have so many people in the U.S. that it’s just more noticeable.
I can tell you this: I worked at this café/bar in Grønland called Fu Hagen, it’s not there anymore. They used to serve a snitt, a half of a beer. I thought it was the dumbest fucking thing I had ever heard of — why would you ever drink just half a beer? But people did, lots of people did, because they were not like me, and that is where the nature might be. My response to drugs and alcohol is different, I might have an allergic reaction of sorts, one that makes me want more and more.
Does this malignant or environmental certain something manifest itself visually?
It’s hard to pinpoint because a lot of stuff comes from the subconscious, but you know people like nice, joyful things to hang on their wall and I guess I just don’t know how to make that. So there is an underlying tone from my past that continues to find its way into my art. I think some of it is still there, the pain and loneliness of it all, although for the most part I am quite happy these days.
It’s not the drugs I have to work on staying away from, that’s easy, I have no interest. It’s my mental health I need to take care of. As a human, a deeply emotional and sensitive human, that can be difficult.
That all being said, there is a lot of strength and perseverance in my work. I’m also trying to push my own boundaries, both artistically and personally, getting comfortable with the uncomfortable, and all of that is an effort to break past the confines I have created for myself, to find freedom from the things that once held me back and drove me to self-destruction, as if I am rebelling against myself.
There are two buzzwords in the text for the exhibition I was distinctly captured by: ‘contradiction’ and ‘self-invention’…Firstly, how do you see self-invention spell out today? Is there any confluence between this and our constant hunger for a certain nostalgia?
Oh god, the nostalgia is going to kill me. It lies so deep inside. It just crushes my heart out of nowhere. Sometimes I push it away. Sometimes I let myself fall deeper into it. That can be quite painful but I can also recognize it as something very beautiful. But that is where one of the many contradictions lies. I want to stay there, in nostalgia, because it’s safe, I know what it is. But I also want to be strong and fearless, I want to let go of the past and just not give a fuck. So I try, I really try through my art. I make what I love. I know it’s weird, I know a nice landscape is much safer, but I push myself to be free, to not care.
Yet I do, I still do. I care so much. I’m trying to accept myself for exactly who I am while also trying to push and change myself. I want to be honest with the world and vulnerable, yet I want to be seen as strong, and sometimes I wonder if the two can exist at the same time. But I’m working really hard on not discarding that vulnerable part of myself, not to throw it away. I’m working really hard to explore my creativity and not throw it away, no matter what it looks like, no matter what my subconscious digs up.
Other contradictions include the age of social media and remaining authentic, the push and pull of what works as methods of marketing vs. the truth. And then there is this interplay between intention and unpredictability in all the forms of media I explore. The Polaroids, for example, have this unpredictable outcome in their quality and development process, yet I often meticulously set the stage and framing for the exact shot I want.
Is our nostalgia a true wish to undertake the past or in some ways a way of updating the past to fit our present? Where does this come from you think?
It’s so confusing, isn’t it. As I mentioned before, there is comfort in the past, we know what it is. Good or bad, there is comfort there. I think if I can recreate that, I will be safe, because I know what it is. The future is the unknown, anything can happen. That’s scary.
I think a lot about past memories, wanting to relive them with the understanding I have now. How special they all are. Much of my present is spent thinking of the future, the moment squandered by fearing the unknown. So I’m always trying to go back. Maybe for comfort, maybe to try and make the moment more valuable, maybe to try and fix it, maybe to try and shelter in its warmth.
The harsh truth is the world we once knew is gone forever. It’s never coming back. That’s not entirely true from a quantum physics standpoint, but as far as our finite experience here and now is concerned, I believe it holds true. Anyway, the best thing I can try to do is live in the present, but that can be so hard when the past is always there.
Do we contradict ourselves between the self-invented image we market on social media and our true, everyday practical self? Do we indeed market our own identity?
I’m doing my best not to be full of shit. I try to keep my complaints, my personal suffering, my anxiety and sadness in my work. No one really wants to hear about it. Not until you’re successful. For example, I don’t think my journey through addiction would be interesting if I wasn’t sober. The same as an artist’s struggle isn’t interesting to hear about until they are successful.
So for now I do my best to balance developing a good “brand” while staying true and authentic. I guess I’m really trying not to overshare while trying not to undershare. Uff da, more contradictions as I try to self-invent. It seems that social media is a necessary evil I have to participate in to get my work out in the world, so I do my best.
Since all of these phenoms mentioned are very image-based and in cases of Instagram based on curated pictorial aesthetics – has the idea of the image, both the conventional still-image and the broader idea of images, changed since the social-media boom of the 2010s till now?
Oh man, and now with AI. I think images were once a trusted source of honesty and truth to some degree, whatever that may be. I think social media has pushed us to use images to tell a preferred narrative, whether it be images that show how great our lives are, how great things are, how nice that thing we own or want to own is, or how amazing that place we visited is. I’ve done it before, intentionally cropping a vacation photo full of tourists only to show the brief moment of beauty amongst the messes.
I think Trolltunga is a perfect example of that. I posted a photo of me on the edge, leaving out the line of at least 100 others waiting for that same shot. I personally think it’s quite boring and sometimes I’m ashamed I occasionally partake in the debauchery. I’m really not much interested in living like that, yet the images and the messages are so powerful I still find myself doing some of these things — curating my personal life, waiting for the cloud to pass so the beach I’m on looks nicer, checking my hair, my teeth. I have a crooked tooth I get a little self-conscious about. I also feel a bit self-conscious about the car I drive sometimes. It’s a great car, but everyone else’s is nicer.
So I try to tell the truth in my art and my images. It’s funny how some of my images are staged. The Gummo Land Polaroid series, for example — I want it to be raw and unpolished, I want it to be honest. My art is the place I can do that. And sometimes it’s challenging, but under the spirit of creating “Art” I think I allow myself more freedom. “Oh why is that guy being so weird?” “He’s just making art.” “Oh, ok.”
But now, unfortunately, images can no longer be trusted. I think it’s only going to get worse, they could eventually become insignificant. There is a theory that the end of social media, the internet, is near. Shit. Well, that sucks. But here’s the thing: I think the images that will be significant are the ones that tell an honest, truly authentic story, however that image is created, wherever that image exists.
Three words for what the audience can expect at your exhibition?
I don’t know if three is enough but “Raw, Nostalgic, Experimental” or wait maybe “Honest, Alternative, Interactive” or hold on maybe “Unconventional, Unpredictable, Unfiltered” or maybe “Please love me”
Vernissage, Wednesday 27. august / 1800 / 18 years
Sunnmørske jazzsirklar, Keith Jarrett, Blues Brothers og Togo-grooves: eit intervju med Lars Martin Vik
Tekst: Eli Tenga Foto: Karstein Grønnesby
Saka er: Afrobass debuterer på Kafé Hærverk, onsdag kveld.
No kan ein trygt slå fast at kvardagen er tilbake. Hetebølgjene har gitt seg, og sjølv om ein framleis går med korterma utpå ettermiddagen, kryp gradestokken fort under ti når natta kjem. September og hausten gjer seg klare til å sleppe til, og vi følgjer etter – litt haltande og motvillige.
Men er det éin stad heten held fram, så er det når det rykande ferske bandet Afrobass tek over Hærverk onsdag kveld. Bassveteranen Lars Martin Vik stig endeleg ut av skuggane med eit toppa lag og skal vise fram eit knippe eigne, nye komposisjonar. Det luktar ikkje berre salt og pepar av desse låtane – her er det krydder i fullt monn: vi snakkar soul, blues, jazz, gospel, afrobeat – i ein leikande, rytmisk og uimotståeleg fengande gulasj. Ei heilskapleg visjon som nikkar til den afroamerikanske tradisjonen, og spesielt til Keith Jarrett sitt album Expectations (1973).
Vi tok en prat med “Lama”, sjefen selv i forkant av konserten:
Du, som fleire av Noregs fremste jazzmusikarar, er utdanna på jazzlinja ved NTNU. Korleis var tida di der?
– Det var ei fantastisk tid å vere musikkstudent. Ein heilt utruleg, privilegert og fin situasjon. Vi som bur i Noreg er veldig heldige som har slike utdanningsinstitusjonar rundt oss – og at dei er gratis. Det er ikkje sjølvsagt andre stader i verda.
I Trondheim fekk eg møte mange flotte musikarar, og mykje speling vart det òg, sjølvsagt. Jazzlinja har ein metodikk som gjer at ein får ein spesiell tilnærming til musikken, meir lyttande enn teoretisk. Eg møtte mange som eg seinare har samarbeidd med, blant andre trommeslagar Kenneth Kapstad i Afrobass.
Det er ei tid eg ser tilbake på med stor glede – ung og naiv som ein er, og med heile livet framfor seg. Som vaksen kan eg sjølvsagt tenkje at eg kunne gjort ting annleis eller vore meir seriøs, men slik er det alltid.
Fire år etter at du var uteksaminert gav du ut plata Växthus (2007). I omtalen står det at du, etter femten år som ettertrakta sidemann, endeleg stod fram i rampelyset. Kvifor gjekk du frå å jobbe med ditt eige til mest med andre i denne perioden?
– Det enkle svaret er: familie. Vi etablerte oss, fekk barn, og livet endra seg ganske drastisk. Vi flytta frå Oslo til Ålesund, nærare besteforeldre og med meir stabil kvardag.
I Ålesund er det ikkje mogleg å leve som frilansmusikar åleine, så eg byrja å jobbe i skulen – først som musikklærar, deretter som kontaktlærar, og etter kvart i vaksenopplæringa.
Så musikken måtte vente litt. Men no, femten år seinare, er ungane større – tre gutar som går på barne- ungdomsskule og vidaregåande – og eg har fått meir tid til overs. I 2024 starta eg på dessutan master i utøving ved UiS i Stavanger. Det har gitt meg ny giv og meir musikk i livet. Afrobass er ein del av denne nye satsinga.
Kva samarbeid har vore mest merkeleg eller viktige for deg i denne femtenårsperioden?
– Eg vil trekke fram miljøet rundt Jazzsirkelen i Ålesund. Det har vore ein viktig arena, og eg har hatt mange gode samarbeid her. Spesielt vil eg nemne Lena Nymark og Dag- Filip Roaldsnes. Vi har gjort mykje saman i ulike konstellasjonar, blant anna trioen Astralklang, der vi har jobba med friare og meir elektroniske uttrykk.
Kva var det som dreiv deg til å arbeide med eige materiale og eige band akkurat i denne perioden?
– Det handlar om saknet etter å ha musikken meir i kvardagen, og ønsket om å løfte fram mitt eige uttrykk. Under pandemien hadde vi òg eit husprosjekt i familien, der vi spelte inn og gav ut musikk saman. Det tente ein gnist – at no var det tid for å konsentrere meg meir om mitt eige materiale.
Korleis kom tanken om å starte dette «superlaget» av sterke musikarar?
– Når eg først skulle starte Afrobass, ville eg samle dei beste folka eg kunne tenkje meg. Kenneth og Hedvig var naturlege val, og eg fekk med Vegard Holum frå Fosnavåg, som eg har samarbeidd med i ulike samanhengar.
Elisabeth kom inn litt tilfeldig. Eg hadde ein annan saksofonist i tankane, men han kunne ikkje. Då hadde eg nyleg vore på konsert med Shakai, bandet til Eline Rafteset, der både Kenneth og Elisabeth spelar. Det var naturleg å spørje henne.
Så kom Kouame inn, via ein ven og bandkollega, faktisk trommeslageren i Gjerstad Funk- og Fiskarlag. Vi skal forresten spele på Hærværk seinare i haust.
Med Kouame fann vi tonen fort. og vi fann tonen fort. Vi har til og med jamma fram nye låtar saman.
Kvar stammar ideane bak Afrobass frå – både namnet og det musikalske materialet?
– Namnet er ganske rett fram: Afro + bass. Musikken byrjar ofte med eit bassriff eg lagar når eg øver. Eg spelar det inn, og byggjer låta vidare frå det. Her har eg fått mykje inspirasjon frå basslæraren min, Per Zanussi, som introduserte meg for ein metronom-app med kule groove-mønster.
Eg kjem sjølv frå ein afroamerikansk musikalsk bakgrunn – byrja med blues, så gospel, og etter kvart jazz. Som ungdom spelte vi i bluesband og såg Blues Brothers på repeat, medan dei andre på skulen høyrde på Metallica. Det var alltid litt på sida av mainstreamen.
Eg har òg vore fascinert av vestafrikansk musikk, særleg polyrtmar frå Togo og Elfenbenskysten. På jazzlinja viste læraren min Carl Haakon Waadeland meg ein groove frå Togo. Desse rytmane har eg prøvd å ta inn i Afrobass: fleire lag, groove som aldri stoppar, og eit jam-fokus som gjer at musikken driv framover.
Eg la merke til kallenamnet ditt «Lama». Ligg det ei artig forteljing bak det?
– Ja, det starta då eg flytta frå Sunnmøre til Austlandet. På vestlandet har vi dobbeltnavn ,m men på austlandet har ein kallenavn, så då vart det Lama. Det var Lars Christie på Viken Folkehøgskule som kom på kallenavnten.
I Oslo vart det brukt fast blant vener og kollegaer, og etter kvart vart det òg namnet mitt på sosiale medium. Så det har fulgt meg sidan ungdomstida.
Tre ord til publikum om kva dei kan vente seg?
– Groove. Bass. Dans.
Eg håpar folk får lyst til å bevege seg, kjenne rytmen, og oppleve musikk der jam og groove står i sentrum.
Lars Martin Vik- bass / Kenneth Kapstad- trommer / Hedvig Mollestad- gitar / Kouambe Sereba- perkusjon , kalimba, vokal m.m / Vegard Holum- trompet, perkusjon / Elisabeth Lid Trøen- saxofonar, fløyte og perkusjon
Dørene opnar 20 / 300,- / 20 år/Mer info og billetter her
Den eksperimentelle rave-sound, grasrots-protest mot Øya og den systematiske falitten til norsk musikkindustri: et intervju med Gaute og Andreas fra Flux Collective.
Tekst: Eli Tenga Foto: Flux Collective
Saken er: Flux Festival 2025 går av stabelen denne helga på Hausmania.
I det siste har en virvelvind endt opp i storm i musikkbransjen. Det dreier seg om Øya-festivalen, deres koblinger til folkemordet i Palestina og hvordan publikum, artister og offentligheten skal reagere på dette.
Noen vil boikotte og andre vil forsone på Øya, Blå meldte avbud og lager masse opplegg de samme datoene, samt at Øya selv har fått for seg å selge Palestinacola. Det rokkeres, ringes til desker, det ropes og det kronikkeres flittig. Her på Haus har vi for vane å la det vi gjør tale for oss. Hos oss skal Flux Collective arrangere en festival i løpet av denne betente helgen.
Det passer i grunn godt for hos Flux er det ikke snakk, men gjerning som teller. Allerede i fjor var de konsekvente på å ha sin årlige festival akkurat når Øyafestivalen forekom. De er en hardbarka, konsekvent gjeng som går med verdiene utapå drakta. Derfor tenkte vi det spesielt betimelig med en prat om hvem de er, hvorfor de er som de er og hvordan det er å prøve å drive med musikk på en ærlig måte uten blod på fingra. Er det i det hele tatt mulig?
Fortell litt om fødselen til Flux – hvem er dere, hvordan ble dere til og hva er deres etos?
- Da verden stengte ned, og sosial kontakt ble regulert bort, oppsto det et behov – et behov for å samles, danse, og kjenne fellesskapet gjennom musikk. Flux ble en motreaksjon, en motkraft, og et levende bevis på at undergrunnen alltid finner nye veier. Det hele startet som skogsfester, langt unna smittevern og kommers, og vokste fram til det vi er i dag.
Navnet Flux betyr å være i bevegelse og endring – og det er essensen av alt vi gjør. Vi utvikler oss kontinuerlig, men forblir tro mot røttene våre: fellesskap, frihet, og kompromissløs kjærlighet til elektronisk musikk.
Hva slags musikk eller lydlig estetikk inspirerer/higer Flux etter?
Andreas: Når vi kuraterer lineups eller utgir musikk på plateselskapet vårt, leter vi etter lyder som utfordrer det etablerte. Vi ønsker musikk som er nytenkende og annerledes, men som likevel står støtt innenfor den elektroniske rammen. Det er ikke nok at det låter bra – det må føles ekte. Vi ser etter artister som tør å være kompromissløse, og som lager
musikk med kjærlighet – ikke med algoritmer eller markedsføring i bakhodet.
Gaute: Vi har også et veldig avslappet forhold til sjangere, og slipper både Ambient og Drum and Bass selv om vi ofte er plassert av andre under “techno/trance” paraplyen. Vi er veldig stolte av å ha en rød tråd og egen lydlig estetikk på tvers av sjangere. Andre i Europa sier vi har en egen vri på scandi-sounden, men det er ikke noe vi egentlig har hørt selv, eller har noe forhold til, men vi er kanskje formet av omgivelsene. Selv ønsker vi ikke å si noe mer spesifikt enn eksperimentell elektronisk musikk.
Er det noen andre plateselskap/festivaler som Flux ser på som sin ‘brother-in-arms’?
Andreas: Gjennom årene har vi bygget nære bånd med andre aktører som startet under lignende forhold. R@B er et konsept vi føler oss sterkt knyttet til – de startet parallelt med oss og deler mange av de samme verdiene. Vi har også stor kjærlighet for Fucket Frekvens, som startet omtrent samtidig, og Ute, som har vært pionerer både på skogsfester og som plateselskap i Oslo.
Dette fellesskapet er viktig. Det er bygget på vennskap, samarbeid og en felles forståelse av at kultur ikke må bøyes for kommersielle krefter.
Gaute: Min første rave-opplevelse var med Ute ca 2018(?) Veldig mange jeg kjenner hadde samme opplevelse, så vi ser alltid på de som pionerer for vår generasjons rave og techno/trance bølge.
Dette er andre gang dere holder festival samtidig med Øya? Hva er grunnen til dette?
Andreas: Vi ser dessverre at mye av kulturlivet i Norge er i ferd med å miste sjela si. Når penger og profitt får for stor plass, forsvinner integritet og visjon. Et tydelig eksempel er Øya-festivalen, som har valgt å gå en vei vi opplever som direkte uetisk – blant annet gjennom samarbeid med investorer som også støtter våpenproduksjon og annen urovekkende virksomhet.
Vi vender oss i stedet mot festivaler som fortsatt har hjertet med seg. Festivaler som Heim, Træna, og Monument viser at det er mulig å bygge noe ekte – uten å gå på akkord med egne verdier.
Gaute: I tillegg er det et stort problem at de største festivalene har eksklusivitetsklausuler i kontraktene sine, slik at norske artister ikke kan spille på noen andre festivaler eller eventer i løpet av sommeren hvis de spiller på f.eks Øya. Dette er katastrofalt for artister i
etableringsfasen som er avhengige av både pengene og eksponeringen man kan få av å ta en sommerturné hvor man er innom en håndfull mindre festivaler rundt omkring i landet. På mange måter eier festivalene også artistene…Det er veldig rart at utenlandske mega-konsern som eier festivalene skal få bestemme hvor og når unge lovende artister kan og ikke kan fremføre sin egen musikk.
Derfor er vår festival en grasrotsprotest mot Øya, og alle onde mega-konsern som utnytter artister.
‘Kultur mot folkemord’ har jo lansert og stått bak det nåværende presserendeboikottet mot Øya, men Palestinakomiteen for eksempel har ikke stemt i å sette målskive på Øya i såpass grad. Hva gjør Øya annerledes enn andre festivaler? Er ikke andre festivaler også i grad berørt, sponset, investert eller eid av selskaper som inngår på boikott-listene?
Gaute: Øya startet jo som en liten lokal festival, sikkert på samme måte som mange av de andre mindre festivalene. Vi som Oslo-borgere har fått vitne Øyas forvandling fra en liten festival til en kommersiell pengemaskin eid av våre ‘corporate-overlords’. På mange måter har de solgt sjela. Jeg tror at Øyas historie og forvandling kommer med en ekstra bitterhet, som gjør dem til en målskive. Men, selvfølgelig er mange andre festivaler også berørt, og de burde ikke slippe unna. Kanskje tanken er å gjøre et eksempel ut av Øya.
Man kan jo også spørre hvorfor det er greit at internasjonale mega-konsern og krigsprofitører skal eie festivaler og kulturliv i Norge?
Burde man avvikle eller desentralisere seg fra hele det norske musikk-konsumets ‘samlebånd’ (ticketmaster, livenation, spotify)? Har dere noen tanker om hvordan det eventuelt kunne sett ut?
Andreas: Musikkbransjen i dag er altfor sentralisert – både økonomisk og kreativt. Resultatet? En flat og forutsigbar lyd, og et klima hvor artister føler seg tvunget til å lage musikk som trender heller enn musikk som betyr noe. En desentralisert musikkindustri gir makten tilbake til artistene. Den gjør rom for kreativitet, mangfold og uavhengighet. Den åpner opp for at musikk kan være kunst igjen – ikke bare innhold i en markedsføringsstrategi.
Gaute: Vi bruker ikke ticketmaster eller livenation, men et lokalt alternativ drevet ut av Oslo som heter albillett. Vi oppfordrer alle til å boikotte ticketmaster og livenation. Marginene på eventer er veldig tynne, og de tar alt for mye penger for en helautomatisert tjeneste. Det finnes masse alternativer.
Når det kommer til streaming har vi vurdert å droppe det mange ganger, men velger å bli fordi det er best for lytterne. Mange unge finner ny musikk gjennom Spotify, og vi ønsker å være tilgjengelige slik at folk som nettopp har funnet elektronisk musikk lett skal kunne bla gjennom katalogen vår.
Over 90% av omsetningen til plateselskapet vårt er gjennom Bandcamp, der folk kjøper musikken direkte fra oss hver dag. Heldigvis er det nok til å holde plateselskapet i live, men uten Bandcamp hadde det vært umulig. Vi skulle gjerne sett at flere kjøpte musikk direkte, siden streaming gir helt ubetydelig lave summer. Men, vi skjønner at det er upraktisk for lytterne. Fysiske formater som vinyl er også en bra måte å direkte kjøpe musikk, men det er utrolig dyrt og vanskelig økonomisk og logistikkmessig som et lite plateselskap. Vi håper å være på vinyl for første gang i løpet av året.
De fleste artister må livnære seg av gigs siden salg av musikk ikke er en greie lenger og streaming betaler så utrolig lite. I Norge er jo musikere bare en avansert reklame for ølsalg. Vi har flere ganger nådd maks kapasitet på lokalet, men fått tilbakemeldinger om at vi ikke får gjøre eventer fordi det var så dårlig ølsalg. Før var det jo vanlig å “spille for døra”, men nå tar jammen lokalene mesteparten av døra også. Det er fryktelig dårlige kår for lokale musikere akkurat nå.
Tilbake til festivalen: hva har dere på lager i år – noen spesielt interessante bookings?
Gaute: Eventene våre er en videreformidling av den musikalske visjonen til plateselskapet. Derfor er det naturlig å booke artister fra Oslo som slipper på Flux, som for eksempel Komet99, Skodde, Naboklage, Brix. Vi har også booket Tadan som driver det Litauen baserte plateselskapet area127, Szoliver og Slym som driver ungarske techlab, og Philipp Drube og Frank Heise som driver Spactrax i Berlin. Både area127, techlab og Spacetrax opererer innenfor den samme sfæren som Flux, med unike soniske uttrykk i samme nabolag som oss.
I tillegg har vi Ekkel og Marius Bø fra Ute, som alltid leverer. Til slutt har vi plukket noen favoritter fra Oslos undergrunn: Millixmisty, Asiangirlsonly, Grunde, Mørkøye og Tech Bunny.
Samlet er lineupen noe av det beste av undergrunnen i Oslo og Europa, med representanter fra noen av de viktigste unge plateselskapene innen eksperimentell elektronisk musikk Norge og kontinentet har å by på!
Andreas: Vi har aldri booket artister for hype eller status. Vi har booket venner – både fra utlandet og fra Oslo. Artister vi virkelig elsker og tror på. Vi har gjort det fordi vi vil dele musikken deres med scenen vi elsker.
Det meldes om 16 artister, 22 timer med musikk, VJ og kunstinstallasjoner. Hele opplegget drevet av en kjerne på 7stk med ca 20 frivillige. Kan dere fortelle litt om hva som er drivkraften til å håndtere slik logistikk og skala? Er det på grunn av monetær fortjeneste?
Andreas: Vi ønsker å gi Oslo noe ekte. Det er den viktigste drivkraften vår.
Gaute: Vi er fornøyde med å gå i null, og hvis det går bra så reinvesterer vi i neste års festival og vinyl på plateselskapet. Vi tar ikke ut noen penger i lønn, og vi gjør dette for kulturen. Vi gjør det fordi vi ikke klarer å la være.
Jeg vil også presisere at vi solgte earlybirds for 395 kroner for fullt festivalpass!!! Det ville vært umulig å gjøre en sånn produksjon så billig hvis vi planla å sitte igjen med noe som helst av monetær fortjeneste.
Dere opererer med et awareness-team, karantener på de som forstyrrer freden og en fullkommen ‘ikke prat på dansegulvet’ regel. Hvorfor er slike tiltak, som noen kunne se på som nær totalitære, nødvendige?
For oss handler en god fest om publikum. Det er de som bærer energien, skaper stemningen og gjør alt levende. Vi ønsker oss et publikum som kommer for musikken, ikke for å stå på telefonen, sjekke folk, eller miste seg selv i rus.
Vi ønsker å skape et rom med frihet og trygghet, hvor kroppslig autonomi står sentralt. Et sted hvor alle kan føle seg frie til å uttrykke seg som de vil, danse, vise kroppen sin eller la den være skjult - uten frykt for å måtte håndtere uønskede blikk, berøring eller dømming.
Derfor er fokus på samtykke en grunnpilar hos oss - et kollektivt ansvar for kulturen vi bygger sammen. Vi har nulltoleranse for å overkjøre noens grenser – det gjelder både fysisk, psykisk og sosialt. Å respektere intimsone, kropp og personlige uttrykk er ikke valgfritt hos oss, men en forutsetning for at dansegulvet skal være et trygt og fritt rom for alle som deltar på våre arrangementer. Dette er et område mange av de større klubbene i Oslo får mye kritikk for – og med god grunn.
De siste 18 månedene har vi vært ekstra strenge på dansegulvet og innført påbud med klistremerke på kamera på mobilen. Dette har ført til mye bedre dansegulv, der man kan høre og oppleve musikken i fred, og folk lever mer i nuet. I en tid der alt dokumenteres og der mange unge omtrent fester fordi de vil filme det og vise alle hvor gøy de har det, så er det dessverre nødvendig. Heldigvis er det mye bedre å innføre tiltak og prøve å gjøre noe med problemet enn å bare syte om at det var bedre før osv.
Hvorfor har dere valgt Hausmania som sted å avvikle dette?
Hausmania har en annen sjel enn de fleste andre venues i byen. De faste gjestene kjenner subkultur, skjønner de uskrevne reglene, og vet hvordan man oppfører seg i et fritt rom. Det gjør det enklere for oss å kuratere et godt publikum – et som deler våre verdier og intensjoner.
Er det noe ved raddis-ånden til huset som appellerer?
Uten tvil! Fjorårets festival var et 2-dagers rave i marka, med samme budsjett og logistikkmessig omfang som i år. Det er utrolig vanskelig å ta med den samme raddis-ånden som skogsrave har inn på et lovlig lokale, og uten raddis-ånden til huset ville nok det vært umulig.
Hausmania er vel omtrent det eneste stedet vi kunne hatt festivalen, nettopp på grunn av dette.
Tre ord til de oppmøtte?
Kjærlighet, Fred og Glede
Per nå er alt utsolgt bortsett fra enkeltbilletter til ‘open air’ dagsfest i bakgården:
fredag 14:00 - 20:00 med Marius Bø, Ekkel og Brix 180kr
lørdag 14:00 - 23:00 med Skodde, Philipp Drube, Frank Heise Komet99 og Mørkøye 220kr
Et godt alternativ til Øya med sola i bakgården, med en King Falafel food-truck! Billetter her
