I høst fikk Haumania en ny arrangementsansvarlig som umiddelbart markerte seg. Hun har allerede merket stor interesse blant unge, sultne kunstnere, musikere og DJs. Men hun er også opptatt av «ikke bare å programmere en masse kule ting som kommer her og viser seg fram og drar igjen. Det må også komme kunstnerne på huset til gode». Møt Ingvild Skarv Andersgaard.
Tekst og foto: Chris Erichsen
- Hausmania er et sted som det typisk går litt opp og ned med, og noen ganger må jeg innrømme at jeg blir dritlei hele huset. Men så kommer jeg tilbake en dag, og ser at noen holder på med noe i bakgården, noen har fått en fantastisk idé til et bilde, det har kommet noe ny grafitti, det dundrer noe musikk ut av et studio og da blir jeg alltid nyforelska. Felles for alt det som skjer er at det er født ut av et ekte engasjement, og det er alltid rørende, og alltid magisk.
Ingvild Skarv Andersgaard er åpenbart selv et genuint engasjert menneske. I høst tiltrådte hun som ny arrangementsansvarlig på huset og smalt øyeblikkelig til med en stripe arrangementer som det luktet svidd av: klubbkvelder, marked, konserter, meetup for kvinnelige og ikke-binære musikkprodusenter, støyarrangementer, og ikke minst arrangementer innafor et mer udefinert, tverrkunstnerisk segment.
Fri nomadisk sjel
Men så slo pandemien til igjen, med alt det innebar. Det kommer vi tilbake til, men først ber jeg henne fortelle litt om hvem hun er og hvor hun kommer fra: - Jeg er en slags fri, nomadisk sjel som har flydd rundt i denne osloradiusen, Østkanten, Gamlebyen, Hausmania, siden jeg flyttet til byen for snart 13 år sida.
Hun vokste opp i Bodø før familien flyttet til Gjøvik, hvor hun etter hvert havnet på musikklinja på videregående. – Jeg har holdt på med mange ulike sjangere innen kunstfeltet gjennom hele livet, men det var musikk jeg landa på. Jeg søkte meg til Trøndertun folkehøgskole. Men der ble det altfor mye sånn folkehøgskolete strikking for meg. Jeg var on mission og måtte videre. Det var veldig vanskelig, ikke bare for mamma og pappa, men og for alle jeg kjente at jeg gjorde noe så radikalt som å bevisst droppe ut. Da jeg kom tilbake til Gjøvik følte jeg meg jævli kul, man slutter bare ikke på Trøndertun, men jeg gjorde det!
- Så jobba jeg litt i bar på Gjøvik for å tjene noe penger slik at jeg kunne komme meg til Oslo fortest mulig. Etter det har jeg i grunnen gjort akkurat det jeg har hatt lyst til! Jeg har spilt i en masse band, jeg har stikki av til andre steder, jobba i ørten tusen barer, ikke så lenge på hvert sted, helt til jeg begynte på Teddys softbar hvor jeg ble i fire år.
Forelska i Hausmania
Sitt første møte med Hausmania hadde hun i 2012 da hun spilte i den gamle kafeen. - Da var jeg solgt, utbryter hun. - Det var min første oplevelse av et sted som var genuint avslappa. Hausmania ble jeg rett og slett forelska i, med alle disse forskjellige menneskene. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men altså…
Bare si det som det er, du!
- Ok. Jeg har våknet opp i flere forskjellige studioer rundt på huset, for å si det sånn. Så jeg klarte fort å bli godt kjent med huset fra innsiden. Litt seinere ble jeg rekruttert til Husro-gruppa (som lyser ut og behandler søknader til ledige studioer) og i 2017 klarte jeg på mystisk vis å påta meg ansvaret for festivalen. Det er jeg fortsatt veldig glad for at jeg gjorde. Det var en hard runde, med masse grining og hyling i forkant. Å oppleve Hausmania fra innsida syntes jeg var litt skummelt. Men de to festivaldagene er de herligste dagene i mitt liv, selv om jeg var så sliten at jeg grein i dagevis etterpå og måtte ha en lang pause fra huset.
I løpet av samtalen vår bruker Ingvild ofte ordet forelska. Å ha evnen til å bli det er tydeligvis en fordel på et sted som Hausmania.
Hausalong
- Høsten 2017 starta Åse Karlsen og Harald Lange Hausalong-prosjektet sitt, som jeg håper dukker opp igjen. Det var et konsept hvor de ga bort musikkfoajeen en kveld av gangen til ulike kunstnere. Jeg fikk en kveld hvor jeg fikk prøve ut noen av ideene mine. Jeg lagde en installasjon med en masse lyssatt tau og fronta et impro/støyband med meg på elektronikk og vokal. På den måten ble Sonisk Faenskap født. Kvelden var magisk og da ble jeg nyforelska og gjenfødt på Hausmania!
De siste åra har hun vært engasjert over en bred skala, blant annet sammen med den tidligere arrangementskoordinatoren Morten Minothi Kristiansen, som bartender og som musiker. - Så ble stillingen utlyst, jeg søkte men håpet helt ærlig at den beste skulle få jobben, det fortjente huset. Om det faktisk er meg er jeg fortsatt veldig usikker på, men jeg fikk jo jobben!
Hva gjør deg usikker på det?
- Jeg er jo ganske uerfaren, men det er også fint tror jeg. Det gir meg en åpenhet og et gåpåmot som mer garva folk kanskje har fått skrelt av seg. Jeg var litt redd for at jeg skulle føle meg aleine og bli alles hoggestabbe, men det har jeg ikke følt et øyeblikk.
Sånn hadde kanskje noen av dine forgjengere det?
- Ja, og de har gjort en helt vanvittig jobb gjennom pandemien, hele veien. Men jeg har vært tett på dem og vet hvordan de har opplevd det, så det er erfaringer som kommer meg til gode. Også finnes det jo enormt mye kompetanse på huset som jeg nyter godt av.
Fellesskapsprosjekt
Så hvordan tar du dette videre?
- Jeg har jo en bakgrunn og et interessefelt, og dermed en visjon for hva jeg ønsker at Hausmania skal være. Men hvis det er en ting jeg har forstått så er det at Hausmania er et fellesskapsprosjekt. Det holder ikke bare å programmere en masse kule ting som kommer her og viser seg fram og drar igjen. Det må også komme kunstnerne på huset til gode. Jeg har brukt høsten til å se hva som funker og ikke.
Hvordan har det gått?
- Typisk nok var de tingene jeg selv syntes var kulest også de dårligst besøkte! Det jeg er mest fornøyd med er at de klubb, techno og hiphop-arrangementene vi har hatt har dratt en masse unge mennesker. Det har jeg merka på responsen etterpå. Unge, sultne kunstnere, musikere og DJs vil hit igjen. Har de vært her en gang så vil de tilbake. De samarbeidsprosjektene vi har dratt i gang funker også veldig bra, blant annet Egget loppis med et marked en gang i måneden.
Men så kom alle avlysningene – igjen?
- Ja, det var en skikkelig nedtur. Jeg så for meg en pangavslutning på 2021 med SHITVOID-festivalen i desember. Nå er den utsatt til mars, og antakelig videre til høsten. Poenget med den var å bryte ned den tradisjonelle avstanden mellom tilskuer og utøver. Men for å få til det kommer vi ikke utenom en stor grad av nærkontakt, og det er jo ikke så populært for tida. Vi skulle også ha Klikken med Øyvind Hellner, en møteplass for ulike miljøer innen støymusikk, blant annet Støy
på landet, Klubb Kanin og Dans for voksne. Jeg håper det med tiden blir til et fast arrangement, på den andre sida av lock down.
Booking for harde livet
Nå framover?
- Nå er det booking for harde livet. Jeg prøver å etablere en Plan A, B og C som sikrer oss mot en masse avlysninger. Jeg jobber med søknader til diverse instanser, som Fritt Ord og Fond for utøvende kunstnere for å arrangere workshops, seminarer og kurs for huset. Det kan gå på alt fra treskjæring til antirasistisk arbeid, men med en klar aktivistisk profil, som jo dette huset i utgangspunktet er basert på og som jeg tror det er fint å bli minnet om. Målet er at det skal være gratis for våre medlemmer og kjempebillig for alle andre. Jeg jobber også med en del andre konsepter over i det sjangeroverskridende, inn i bevegelseskunst, billedkunst og film.
Mot slutten av november gikk det, under overskriften Calling all artists, ut
en mail fra Ingvild til alle medlemmene. En høstdag i oktober kom nemlig daglig
leder Gidsken over noe som står med liten skrift i kontrakten til alle
Hausmanias medlemmer: «Det skal leveres årsrapport for bruk av lokalet hvert år innen 1. februar det neste året. Rapporten skal inneholde skriftlig dokumentasjon av hvilke aktiviteter og
arbeid som er gjort i tilknytning til lokalet. Dersom leietaker ønsker det kan
dokumentasjon i form av andre medier også vedlegges. Dersom årsrapporten ikke
blir innlevert innen fristen er dette grunnlag for oppsigelse av
leiekontrakten, og det blir sendt ut oppsigelsesvarsel.»
«Dette fremstår jo som en særs kjedelig oppgave. Som et alternativ til dette
vil vi fra nå arrangere kvartalslige kvelder i flerbrukshallen som dedikeres
til å vise frem kunsten til Hausmanitter. ALT er velkomment!», skrev hun i
mailen.
Hvordan har responsen vært?
- Veldig bra, særlig etter at jeg sendte ut en påminnelse. Det blir en knallkveld som jeg tror kommer til å bli viktig for huset, og den skal finne sted, uansett! sier Ingvild Skarv Andersgaard, som understreker at hun gjerne tar imot forslag, tips og kommentarer. Mailadressen finner du her.
Dato?
17 februar – i Flerbrukshallen på Hausmania. Vi sees!
Omringet av Oslos hippe nattklubber ligger et reservat skjermet fra resten av omverdenen. Men stammen som holder til her er utrydningstruet.
Ingrid Elida Karo Johansen
Journalist
Journalen Oslo Met
av Chris Erichsen
Jeg hadde en gang en kjær venn som døde altfor tidlig. Henning Dahl het han, en undergrunnslegende og mytebygger, et upålitelig og kaotisk, men også trofast og elskelig menneske. Med sin stedige insistering på motstanden som førende prinsipp var han til stede hele veien. Fra 1970-tallets anarkistmiljøer i Hjelmsgate og Pilestredet-kommunen, til 80-tallets okkuperte hus i Skippergata og Blitz, 90-tallets Kampen verksted i Arne Bendiksens gamle platestudio og, selvsagt, 2000-tallets Hausmania, hvor han oppholdt seg de siste årene fram til han døde i 2008. Livet hans var utgangspunktet for teaterprosjektet Cirkus Verdensteater som jeg, sammen med Tor Arne Ursin, jobbet med til og fra gjennom mer enn ti år.
En gang på midten av 1970-tallet fikk han av Jens Bjørneboe overrakt skuespillet Røde Emma, med beskjed om at han kunne gjøre hva han ville med det. Det ble et viktig element i forestillingen vår, som vi satte opp på Hausmania for to år siden.
Det er ofte blitt sagt om Røde Emma at det er et venstrehåndsarbeid, gjort mens Bjørneboe var på oppløpet, noe som antakelig er årsaken til at ingen tidligere har prøvd seg på det - før nå. Og da virker det helt naturlig og selvfølgelig at det måtte bli Grusomhetens Teater. Les min anmeldelse av forestillingen på Scenekunst.no her.
- Da arkitektene og byråkratene begynte å fable om garderobe med ti dusjer og sånn måtte vi roe dem ned og si la oss lage noe enkelt og nøkternt, sier Ole Pedersen. I dette intervjuet forteller han om prosessen rundt prosjekteringen av de nye hallene på Hausmania. Og han beretter om sine tanker, tvil og tro rundt husets framtid.
Av Chris Erichsen
- Gi oss et tørt rom med trefasestrøm,vann og avløp så tar vi det derfra!
Ole Pedersen maner Hausmanias medlemmer til å gå back to basics, til å finne tilbake til pionérånden. Han er medlem av og en drivkraft i den allmøtevalgte kjernegruppa som jobber tett opp mot Oslo kommune og fagmiljøene om nybygget som skal erstatte de gamle hallene som har stått brakk ved elvebredden i rundt ti år. Bygget skal inneholde arenaer for produksjon og visning av kunst, og oppgraderte studioer og øvingslokaler. Prosessen har vært gjennom ulike faser av medvirkning fra Hausmanias medlemmer og har nå gått inn i en fase der en del av visjonene dessverre må nedskaleres, av økonomiske grunner. Men dette mener Ole det ikke er noen grunn til å verken deppe eller hisse seg opp over. Mer om det seinere.
Jeg treffer ham på Tøyen torg, den stedlige kjernen og kraftfeltet i det Ole Pedersen driver med til daglig, ved siden av engasjementet på Hausmania. Det er byutvikling, sett og drevet fram nedenfra, som utgjør kjernen i engasjementet hans. Så har han da også kalt det sosiale foretaket han driver, nettopp Nedenfra. Som en slags fredelig urban geriljavirksomhet, kanskje?
Tøyenløftet
- Takk for den, den tar jeg gjerne som slogan! sier han. Vi sitter på en kafé rett ved den gamle blokka som, i regi av Tøyen boligbyggelag, forhåpentligvis skal bli en modell for en framtidig mer sosial boligsektor i Oslo sentrum. Noe som, ifølge Ole, vil være en forutsetning for å redde det såkalte Tøyenløftet, selve forhandlingskortet for flyttingen av Munchmuseet til Bjørvika.
- Det er blitt gjort flere positive ting i regi av Løftet. Men hvis det ikke tar opp i seg muligheten for at folk med vanlig og dårlig økonomi kan fortsette å bo i denne delen av byen så blir det jo i praksis bare en fortrengningsprosess, med silkehansker, sier han.
Han kom til Oslo fra Tromsø i 1997. Det lange engasjementet hans for en demokratisering av byutviklingen begynte på Hausmania som han har vært engasjert i siden 2004. – Det startet som en sommerflørt med en som hadde studio på huset, i dag er hun min samboer, bedre halvdel og mor til mine barn. Jeg kom dit på det jeg trodde var et rekrutteringsmøte for frivillige, men som viste seg å være arrangementskomiteen for Hausmaniafestivalen. Og siden har jeg liksom bare vært der, Jeg har hatt rom der i perioder, vært ansatt i perioder men stort sett frivillig tilknytta, sier han.
Nå har historien hans med Hausmania ledet ham til styreledervervet som han, etter mye om og men og ekstrarunder, ble valgt til ved siste årsmøte.
Hvordan opplever du å være styreleder i disse dager?
- Jeg må si at jeg har en delt opplevelse av det, mest fordi at folk på huset er så uenige om hva de ulike rollene innebærer. Jeg mener jo prinsipielt at styreleder bør være et ganske kjedelig verv på et sted som Hausmania. Med oppgaver som oppsyn med økonomien, det juridiske, kontrakten med kommunen, sørge for at vi overholder våre egne vedtekter, den typen ting, mens arbeidet i allmøtet er det som skal være artig. Det er jo medlemmene, gjennom allmøtet, som bør være drivkraften og utgjøre den politiske og strategiske ledelsen på huset. Et sterkt Hausmania er avhengig av et sterkt allmøte, mens styret bare skal gå bak der og holde i noen tømmer og rydde opp litt. Men så er det andre som mener at styret skal gå foran og lede det hele.
Kontinuitet
Men går ikke sånne ting i bølger da? Vi kan vel fort bli enige om at allmøtet, med sitt svake og kaotiske oppmøte, ikke utgjør noe solid tyngdepunkt for tida. Huset har eksistert i over 20 år, startet som et initiativ nedenfra og har vært gjennom flere kamper med kraftig mobilisering. Nå lever vi i tilsynelatende fredelige tider, huset er offentlig anerkjent og finansiert og det skal bygges nye haller finansiert av og i samarbeid med kommunen. Vi har ikke så mange fiender lenger som vi må mobilisere mot - noe som selvsagt fort kan endre seg. I sånne tider kan det vel være fint med et styre som sørger for kontinuitet?
- Ja, til en viss grad er det nok sånn det funker. På den annen side har vel ikke styret vært utprega stabilt hele tida det heller, så i praksis er det vel de som er ansatt på huset som står for kontinuiteten. De ulike styrene har heller ikke vært enige seg imellom om hvilken rolle de skal spille, i perioder har styreleder jo i praksis fungert som en operativ daglig leder.
Som ikke har hatt noen udelt positiv holdning til allmøtet, og mer eller mindre gått inn for at det bør nedlegges?
- Ja, noen mener det - og de kan ha rett. Man kan jo tenke seg et Hausmania organisert som for eksempel Grünerløkka Lufthavn, en kulturaktør som leier ut rom og har noen ansatte som
drifter det. Det i seg sjøl har jo en stor verdi, å disponere lokaler midt i
byen som er øremerka for å produsere og vise kunst og kultur, med en forståelse
av at man gjør dette for kunstens egenverdi, med hele spekteret fra de som er
støttefinansiert, etablerte og selges i et marked til de som lager kunst
utelukkende som et resultat av personlig skaperlyst. Men så har jo Hausmania
helt fra begynnelsen hatt en tilleggsidé om at vi skal være et kunstnerstyrt og
kunstnerdrevet direktedemokratisk eksperiment, med medlemmer som rent
faktisk gjennom samvirkemodellen eier stedet. Et spesielt og viktig sted for kunst og kulturfeltet i en by som hadde vært litt kjedeligere, mer strigla og konform uten vår tilstedeværelse. Den rollen kan være stor eller liten og i perioder har vi tatt større plass i bybildet. Men det er dynamikken i medlemsmassen som kan skape dette helt spesielle stedet som bare fantasien setter grenser for. Men dersom det er et tilbakelagt stadium og en idé som bare noen få nå mener har et potensial så kan det hende at det er riktig å redefinere og omstrukturere. Da blir vi i så fall et sted av en annen type, uten medlemsmøte, med ansatte som går omkring og reparerer dørpumper og sender ut fakturaer. Jeg tror fortsatt på at vi kan være mye mer enn som så, men jeg må innrømme at i mørke øyeblikk tenker jeg at det er forgjeves, en kamp mot vindmøller.
De nye hallene
Noe av det som har skapt entusiasme på Hausmania de siste åra er visjonen om de nye hallene som skal reise seg på ruinene av de gamle. I øyeblikket virker det som det er litt forvirring om hvor vi står og hvordan medvirkningsprosessen fungerer. Så hva er ståa nå?
- For det første kan vi entydig konkludere med at kommunen, ved Eby (Eiendoms- og byfornyelsesetaten), har hatt en enorm læringskurve på medvirkning! Gjennom prosessen de siste åra er vi blitt tatt veldig på alvor og har fått en rolle i prosjekteringa som hadde vært vanskelig å se for seg for ti år siden. Det har vært mange runder med medvirkning, ikke minst med miljøprogrammet, et verktøy for utviklingen av hele Hauskvartalet som byøkologisk kulturkvartal, som har vært en forbilledlig prosess. Bortsett fra det går det litt i rykk og napp. I perioder er det bare sirup, så plutselig eksploderer det og går veldig fort, med krav om umiddelbar reaksjon fra oss etter at vi har stått og venta i lang tid. I øyeblikket frykter jeg at vi er tilbake i sirupmodus, i kraft av den såkalte optimaliseringsfasen som handler om hva vi kan få til innafor de budsjettmessige begrensningene.
Sånn sett betyr vel optimalisering det motsatte?
- Ja, egentlig. Litt som nærpolitireformen, en litt rar og tidkrevende prosess, som kan sies å gi et motsatt resultat av hva navnet forespeiler. I utgangspunktet har Eby et gitt budsjett på det jeg tror er ca 50 millioner kroner til haller og uteområder, litt avhengig av mva og slikt. Så ble det gjort et forprosjekt som konkluderte med at dette ville koste langt over 100 millioner. Utfra det satte man i gang med det man kaller optimalisering, altså hva kan vi få til for 50 mill? Da gikk vi inn i den prosessen og sa: Jamen, la oss gjenoppbygge det som skal være over bakken og få økt kvalitet på det som er i drift i dag. For hallene er det viktigst å få et tørt rom med noe strøm og noe vann og avløp så tar vi det derfra. Det var jo det som var de opprinnelige hallene, hvor det fant sted en masse kultur og galskap, fra tekno og performance til symfoni og skating, med et enormt spenn. Det er jo den slags utgangspunkt Hausmania kommer fra! Mens prosjektlederne ville ha garderobe med ti dusjer og sånn. De er vant til å tenke institusjonelt og formelt med kommunale kulturhus som standard. Så vi måtte holde igjen, roe dem ned og si: La oss lage noe enkelt og nøkternt.
Et tørt rom
- Ikke for det, vi drømmer jo om masse verksteder og ulike typer prosjektrom. Men det er det ikke penger til nå, så da ender vi opp med det vi sa i begynnelsen. Sånn sett har det vært en litt rar prosess, men den har også vært veldig nyttig og lærerik. Så i avslutningen av optimaliseringen kom vi fram til at dersom vi ferdigstiller alt som skal være over bakken og stripper hallen under bakken ned til det minimale av det vi trenger: et tørt rom, så er vi i nærheten av budsjettet. Og da var tanken at vi i framtida skal kunne søke trinn for trinn hos Kulturrådet, Kulturrom og lignende for å optimalisere det i den retningen vi vil, med akustikk og annen ferdigstilling av den framtidige kulturarenaen. Vi har vært i møter med disse instansene og har fått bare positive signaler.
Men så enkelt skulle det igjen vise seg å ikke være. Det er risikoer i alt, som Eby har fått regnet inn på nytt, og som blir lagt til på toppen i form av enda flere utgifter dersom ikke alt går som planlagt?
- Ja, og da er kostnaden plutselig langt over budsjett igjen, noe Eby jo burde hatt penger til fra start. Egentlig skulle en entreprenør vært inne i bildet nå til en såkalt samspillsenterprise, men vi har fått vite at det skjer ikke som planlagt ennå. Så ja, jeg er redd vi er tilbake i sirupsmodus. Samtidig opplever jeg høy entusiasme og vilje hos Eby til å drive prosjektet videre.
Det er blitt hevda på Hausmaniaforumet på Facebook at det vi ender opp med er en Rockefellersal og skinnmedvirkning?
- Ja altså, vi får et stort rom med en del strøm og noen toaletter så sånn sett kan det likne på Rockefeller, men det er jo ikke størrelsen det kommer an på. Det er fleksibelt og kan brukes til mange forskjellige ting, ikke bare konserter. Det er det vi som bestemmer. Dette står ikke i motsetning til å bygge studioer og øvingslokaler for kunstnere, noe vi virkelig skal gjøre. En klar forutsetning er at alt som er over bakken skal prioriteres og at det ikke er der vi skal kutte kostnader. Gjennom prosessen har vi fått et klart bilde av potensialet for verksteder, flere prosjektrom og intimscene under bakken, så da får det komme etter hvert, men først må vi få på plass grunnstrukturen.
Det byøkologiske elementet
Jeg var med på den siste åpne medvirkningsprosessen da en gjeng hausmanitter satt i Flerbrukshallen og hos Eby sammen med arkitekter og kommunale byråkrater og la planer for hvordan vi ønsker å ha det i framtida. Alle ble jo lyttet til og forslagene ble tatt inn i skissene. Likevel er det blitt hevdet at dette bare var en skinnprosess?
- Det er klart vi risikerer at det hele ender opp et sted hvor vi ikke vil ha det. Men det er ingen tvil om at prosjektforslaget som foreligger nå er veldig preget av Hausmania og våre innspill, av vår forståelse av hva slags type arena både vi og miljøene rundt i byen ønsker og har behov for. Og ikke minst er det byøkologiske elementet veldig tilstedeværende, som er noe vi har jobbet med helt siden 2005. Det vi kjempet for den gangen er nå blitt mainstream i tilnærmingen til byutvikling, som prinsippet om resirkulering av materialer og bevaring av grunnstrukturen. Det prosjektforslaget vi har nå er virkelig tøft og leverer på veldig mye av det vi har foreslått. Det er ikke snakk om at Eby og arkitektene og fagmiljøet i firmaet Asplan Viak hadde klart å få fram det nåværende prosjektforslaget uten vår medvirkning. Hvis vi henger på og klarer å videreføre det som er gjort til nå inn i sluttfasen så er jeg veldig uenig i at dette har vært en skinnmedvirkningsprosess, sier Ole. - Men selvfølgelig: det er en masse risikoer forbundet med å være på Hausmania. Kontrakten vår med kommunen går ut neste år, vi risikerer å ikke få den fornyet og da har jo alt dette vært forgjeves, tilføyer han.
Hvordan ser du på muligheten for en fornyelse?
- Etter prosessen med hallene tar jeg det egentlig for gitt at vi får en ny kontrakt, spørsmålet er bare hvor bra og langvarig den blir. Vi ser jo nå at Grünerløkka Lufthavn er blitt avspist med en fem års kontrakt etter harde forhandlinger hvor de først ble tilbudt tre år, i et bygg som kommunen har brukt rundt 100 millioner på å rehabilitere - for Grünerløkka lufthavn! Som har vært der siden 1994 og vært en ekstremt viktig arena for uavhengig kunst og kulturproduksjon i Oslo sentrum! Dette henger ikke i hop. Med det som bakteppe er det vanskelig å være veldig optimistisk. Men vårt utgangspunkt må uansett være å få forlenga den kontrakten vi har med minst 10 år, slik at vi har et minimum av tid og rom til planlegging og utvikling av det arbeidet som er igangsatt med hallene og at kunstnerne hos oss får den forutsigbarheten vi alle er avhengig av. Vi er avhengig av å ha en kontrakt som gjør at vi slipper å måtte gjøre om huset og de nye hallene til en kommersiell utleiearena. Begrepet kulturnæring har ofte vært trukket fram i vår sammenheng men jeg mener at det er ikke der Hausmania sin kjernevirksomhet ligger, selv om for eksempel en del av driften av Flerbrukshallen vår også dreier seg om det.
- For meg har Hausmania alltid handlet om kunsten og kulturens egenverdi, å ha dette rommet midt i byen, denne parallelle virkeligheten, fristedet som ennå ikke er kolonisert av markedet, sier Ole Pedersen.
Festival etter festival er blitt avlyst - for andre år på rad. Men ikke alle! Hausmania, en av Oslos siste skanser for motkultur og anti-normativitet, blir i år igjen arena for en grensesprengende dag med fet musikk, støy som bare rakkern, nydelig mat og ditto drikke. Det hele omgitt av fred, kjærlighet og faenskap. Lørdag 28 august.
For fullstendig program: Sjekk kalenderen!
Rusreformen er viktig først og fremst som en markering av et veiskille og et bytte av fokus. Det er nå kampen for rusbrukernes rettigheter virkelig begynner, skriver Hausmania-veteranen Harald
Lange.
Helt opp til for bare få år siden var det ensbetydende med politisk selvmord å fronte avvikende synspunkter på narkotikaregimet. Det enorme volumet av møysommelig arbeid som ligger til grunn
for at vi i dag diskuterer Rusreformen er gjort på frivillig dugnad av tusenvis
av folk over flere tiår. Når enkeltpersoner som Ninni Stoltenberg og hennes far
Torvald, Arild Knutsen og Kenneth Arctander Johannessen framheves for en
avgjørende innsats er det slett ikke ufortjent, men fokuset underslår
betydningen av den utålmodige motstrømsaktivismen som har lagt grunnlaget for
en fornyet diskusjon og krav om frigjøring fra krigsdogmatikken.
Det har vært noen sorgens og skammens år, det har vært tungt og mørkt. Men heldigvis ikke uten lys i mørke, og en konstant bevegelse av føtter som har gått for å bistå, trøste, hjelpe hverandre
å ivareta våre interesser på best mulig vis, tenne et håp om at en annen deal
kan være mulig hvis vi går for det, skriver han.
Som kjent er den foreslåtte reformen lagt død av Arbeiderpartiets landsmøte.
Det kom ikke uventa, skriver han, men er likefullt en stor skuffelse og et betydelig tilbakeslag i kampen for rusbrukeres rettigheter. Arbeiderpartiets ledelse har valgt å ta side med de
profesjonelle fagmiljøene som er investert i et fortsatt repressivt regime.
Hensynet til arbeidsplasser har fått forrang framfor de utsattes rettigheter,
og Arbeiderpartiet vil med dette forskusle denne muligheten til å rette opp i
gamle feil og synder, sammen med sine tidligere medskyldige i Høyre. Muligens
har Støre, Tajik &co en plan om å komme opp med en «bedre» reform når de
selv kommer i posisjon, men det gjør ikke deres posisjon mer appetittlig. Det
er rett og slett vondt og usmakelig å bruke en sak med så stor betydning og
konsekvens for et segment av befolkningen i en partipolitisk pissekonkurranse.
Les hele teksten i Torggata Blad
Gleden står i taket hos Flerbrukshallen, Kafé Hærverk og MIR/Grünerløkka Lufthavn etter at de alle er blitt tilgodesett i den nyeste krisepakka for kultur- og kulturnæringssteder.
Byrådet i Oslo har avsatt 20 millioner kroner til fordeling til steder i Oslo som har måttet
holde stengt under koronapandemien. Tilskuddet er statlige
kompensasjonsmidler som viderefordeles av Oslo kommune. Midlene fordeles likt på kvalifiserte
steder, med et maksimalt beløp på kr 300 000 per sted. Alle tre fikk full pott.
Dette betyr mye for dem alle. Kafé Hærverk har levd på en knivsegg hele veien og kan nå konstatere at stedet er berget. - Fantastisk lettelse. Da overlever vi! utbryter innehaver Vegard Heskestad.
- Et lite lys i mørket. En gledelig nyhet som gjør det lettere å se framover. Endelig kom det en pakke til oss som falt utafor de andre tildelingene, sier Synne Værnes, arrangementsansvarlig ved Flerbrukshallen.
- Oslo kommunes krisepakke traff oss! Gråter av glede/frustrasjon/mer glede, skriver MIR Lufthavna på Facebook.
Hausmania-bandet The Fects tar punkrocken tilbake til et pre-Ramones-stadium med den ultrakorte låta Eggs. Poenget synes kort og godt å være at de liker egg. Låta vil være del av bandets 12 låter lange debutalbum som lanseres fredag 16 april. Hør og se The Fects med Eggs for eksempel her.
Svartlamon lever på utgående kontrakt med Trondheim kommune og kjemper nå for en ny kontrakt som gjerne kan vare i 100 år. De har nå sendt ut dette oppropet hvor de ber om vår støtte.
I mai 2021 er vi på utgående tiårskontrakt med Trondheim kommune, og Svartlamon har siden 2016, da Formannskapet vedtok at det spesielt skulle drøftes en leiekontrakt med lengre tidshorisont, ytret vårt ønske om en ny og lengre kontrakt på aller helst 100, men i alle fall 50 år. Grunnen
er at vi trenger større handlingsrom og mer forutsigbarhet i det langsiktige og
til tider langsomme arbeidet det faktisk er å videreutvikle et bærekraftig område
og det svært mangfoldige prosjektet Svartlamon.
Svartlamon som vi kjenner i dag ble formet på
90-tallet. Da ville Trondheim kommune selge området med mye gammel
trehusbebyggelse til en bilforretning, mens Svartlamon beboerforening ble
stiftet for å bevare husene og kjempe for billige, sentrumsnære boliger - en
tilsynelatende evig aktuell sak. Vår kamp om området vant fram, og i 2001 ble
Svartlamon regulert til å være Norges første byøkologiske forsøksområde med
“… stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøving (hva) (…)
gjelder både boliger, boformer, sosialt samspill, medvirkning, økologi og
energi, kommunale tjenester, kultur og næringsutvikling” (Bystyrevedtak,
2001).
Mandatet er omfattende, og på disse tyve årene har vi
strukket oss langt for å oppfylle både våre egne og kommunens forventninger og
mål. Vi er et område for folk som vil bo alternativt, tilbyr boliger og støtte
til vanskeligstilte, bygger eksperimentelle og nyskapende boligbygg som får
internasjonal oppmerksomhet, foretar omfattende vedlikehold og renovering av
store deler av boligmassen og flere verneverdige bygg, utvikler og støtter
kunst - og kulturliv, arrangerer flere ulike gratisfestivaler for hele byens
barn og voksne, deltar i forskningsprosjekt, tar imot studenter og turister, og
forsøker utover dette å være et godt sted å bo - for alle.
Vi ønsker å fortsette med dette, og mere til, lenge
lenge lenge!
Derfor trenger vi en bedre kontrakt med lenger
tidshorisont, mer forutsigbarhet og en tydeligere ansvarsfordeling!
Støtt oss videre - nå trenger vi bred politisk,
faglig og folkelig støtte til å fortsette inn i kontraktsforhandlinger!
Signer oppropet Her
– Jeg er så glad for at Hausmania finnes! sier Mia Habib i et intervju på
nettsiden Scenekunst.no.
Hun er en dansekunstner, koreograf og performer som beveger seg i et konstant
spenningsfelt mellom kunstneriske sjangre og mellom det kunstneriske og
politiske. Hun startet på mange måter sitt kunstneriske livsløp på Hausmania da
hun i 2005 satte opp sin første soloforestilling Missing In Action (M.I.A).
Siden da har hun vært verden rundet med sine mange store og små
prosjekter. Det nyeste How to die – Inopiné skulle hatt norsk premiere på Dansens Hus under Oslo Internasjonale Teaterfestival for snart et år siden, men så kom pandemien. I tillegg til
savnet, frustrasjonen og sorgen som følger med har det også stimulert
engasjement rundt overordna problemstillinger om makt, organisering og
endringsprosesser i norsk (scene)kunst.
Hun har, som så mange av oss, i lengre tid vært i samtaler og forhandlinger
om hvor, når og på hvilken måte forestillingen hennes skal settes opp igjen.
Prosessen har ledet henne tilbake til Hausmania, hvor forestillingen settes opp
i løpet av våren, hvis pandemien og myndighetene oppfører seg som de skal.
- Hausmania representerer en åpenhet og fleksibilitet som institusjonene
mangler. Det finnes nå en dyp trøtthet, slitenhet, både hos institusjonene og
oss. Det går på reservene løs. Vi er derfor prisgitt at det finnes andre typer
rom og strukturer som alltid har eksistert og levd på en mer usikker og
migrerende måte, og har stått i mot det å bli institusjonalisert. Som på en
både ideologisk og fysisk måte har vernet om et rom for frihet og har nektet en
del disiplinerende retningslinjer og kontrollmekanismer innpass. Det klaffer jo
bra med at mange av oss kunstnere er trent til denne typen frihet og
fleksibilitet, noe som tydeliggjør det gapet som eksisterer mellom oss og de
husene vi egentlig bor i, som produserer oss, sier hun.
Les hele intervjuet her
