Frihetskampens og den svarte diasporaens plass i klubbkultur: oppgjør mot dansegulvets etos og nattelivsøkonomien - et intervju med Nasha Perez.
Tekst: Eli Tenga Foto: Nasha Perez
Saken er: Ebonix Fest arrangeres på Hausmania og Boksen, førstkommende lørdag 14/06
Når man står der i solsteika med en Corona i hånda, Marlboro Gold i den andre og streker henda i været mens ansiktet vris i en stank-face bekreftende DJens bravur: er det nok ikke alle som tenker på opphavet til klubbkulturen - og frihetskampen minoritetene som kreerte den førte. Selv for de som har lest sin historie, blir settingen vi utøver kulturen på så langt ifra hva den var tiltenkt - at det kan oppleves fjernt å aktivt opprettholde verdiene som dannet fundamentet for kulturen.
Nasha Perez, DJ, kunstner og grunnlegger av Ebonix, hadde lenge sett seg desillusjonert av nattelivet. Verdiene spilte en rolle. Det virket heller ikke å finnes alternative scener for folk som så ut som henne. At pengene man brukte i tillegg gikk rett i lomma på kapitalistene - ergret henne dypt. Så mye at hun at valgte å starte sin egen kveld.
- Mitt første event var faktisk på Ostara Bar. Men folk flest husker ‘Break the Bank’, der jeg og to andre spilte, som det første eventet.
Hun forklarer videre at navnet for kvelden, Break the Bank, kom fra Kekeneko (en britisk DJ hun fulgte) som hadde stelt i stand en hjemmefest der alle inntektene gikk til Palestina. Dette pushet henne til å aktivt innføre et etos på dansegulvet og slik binde underholdning med frihetskamp. Gjennom å kombinere kvelden med en innsamlingsaksjon, fikk hun dette til.
- Målet var å samle inn så mye penger som mulig for Palestina. Det innebar å prioritere og gjennomføre promo på en måte jeg ikke hadde gjort før.
Det er ikke bare veldedigheten som er det nyskapende med hennes kvelder. Det er også deres prioritering av fargede DJer og artister. Noe som klart signaliseres ved navnet til eventet Ebonix.
- Den første kvelden var dansegulvet for det meste venner vi inviterte og noen av stamkundene til Ostara. Konseptet for den kvelden var å understreke technoens svarte røtter in musikken og tolke dens spredning gjennom den svarte diasporaen. Da snakker vi sjangre som Detroit Techno, Ghettotech, UKG osv. Det var slik vi kom frem til navnet ‘Ebonix’ og noen måneder senere skjedde den første offisielle ‘Ebonix’ festen på Hausmania.
Gjennom å arrangere Ebonix fester på Hausmania og Boksen innså hun den store kraften i å samle et rom fullt av mennesker i tråd med den samme frihetskampen. Dette ga pågangsmot for å fusjonere konseptene Ebonix og Break the Bank sammen.
- Gjennom Ebonix og Break the Bank fant jeg måter å promotere eventer som handlet om noe større en meg selv eller arrangementet i seg selv
Da tok hun avgjørelsen om at hvert eneste klubbarrangement skulle foregå på Hausmania eller Boksen.
- Disse stedene puster liv inn i Oslo. I et landskap tygget opp av kapitalister og deres økonomiske maktmonopol - både i vår lille by og rundt om i verden - må man verne om de ekte arenaene. Stedene som drives av folk med ærlig motivasjon og ekte dedikasjon for å gi plattformer til folk som representerer mer enn det å tjene penger. De må holdes i live.
Hun forteller videre at arrangement Break the Bank Palestina bekreftet hennes uavhengige ståsted.
- Det ble en hjertevarmende illustrasjon på kraften i felleskap. Man trenger ikke institusjoner og man trenger ikke finansiering fra tredjeparter. Hver eneste bidragsyter var engasjert med hele seg og man kunne føle det. Stemningen var elektrisk. Kvelden fungerte på grunn av den delte visjonen og kjærligheten til mine venner og felleskapet som en helhet
Resultatet? Mer enn 500 oppmøtte og 40.000 kroner for Palestina.
Hausmania-program
Boksen-program
Når det gjelder hennes neste arrangement, Ebonix Fest, lar hun innholdet snakke for seg (se programmet for Hausmania og Boksen i slideshowet over).
- Ebonix Fest er vår neste fase. Vi har moteshow, danseforestilling, to opptredener med livemusikk, en kunstutstilling og 10 DJs.
Ytterligere informasjon finner man her
Musikken som kulturarv, kulturarenaer som møtested og viktigheten av å ta barn seriøst! En sak om Hærverk i Parken.
Tekst: Eli Tenga
Saken er: Kreftene rundt Kafé Hærverk mobiliserer lørdag frem festivalen Hærverk i Parken. Fri aldersgrense, klokken 12-23, GSF Skatepark Gamlebyen.
Har man vært litt rundt bakgården på Hausmania har man ofte hørt den dempede lyden av Hærverk snirklende. Den allestedsnærværende konsertscenen: for alle de finurlige og forskjellige lydlige estetikkene som finnes på huset, er på en eller annen måte representert hos dem.
Men Hærverk er ikke bare en mottager av inntrykk. Stedet danner, former og sprer sin smak, stemning og sjeleliv gjennom hver krik av Hausmannskvartalet - videre til mange av byens kroker. Videre enda til alle elskere av denne visse paletten. Nå kommer de med et ytterligere tilbud spesielt heftet mot de som ikke har fylt 18 enda.
La meg først understreke viktigheten her…Musikk spres gjennom relasjoner. For de fleste av oss er det arvede men, denne basillen. Vi introduseres ofte av søsken eller foreldre mot noe. Minnene til mor, scenen til storebrodern, soundtracket til fattern kvelds-dram eller din utflyttede søsters kassetter. Alt vi gjør er så å spre videre basillen, gjennom å dele det med vennene våre mens vi selv introduseres deres arvede lytt. Til slutt tar vi stafettpinnen en gang for alle og forsvinner. Inn i vår egen reise av et evigvarende forhold med musikken: dels jakt, dels meditasjon og maks realiserende: være seg smerte eller nytelse. Den kan være en strykende hånd og en tårevått skulder: en skjennepreken eller en oppmuntring: et stykke pågangsmot og attpåtil en jublende følgesvenn. Den kan være alt det og uendelig mere til. Derfor skal barn ha muligheten til å tidlig møte denne følgesvennen der den best hører hjemme: på scenen.
Barn trenger altså muligheter til å komme musikken i møte. Den må være tilgjengelig! En ting er i bygda…men hvert fall i byen og spesielt hovedstaden. Slik er det ikke. Den sjelden gang det ikke håndheves en aldersgrense på 18 år så er det ofte altfor dyrt for ungdoms-økonomien…Dette er bakgrunnen til at mannen bak Kafé Hærverk, Vegard Heskestad, så seg nødt til å organisere festivalen Hærverk i Parken (HiP). Med billetter på 50,- for de under 18:
- Det er også mange som ikke har råd i det hele tatt, kanskje spesielt i Gamlebyen…det går også en faen i meg når jeg ser at ting blir veldig kommersielt, uttrykker han til ‘Now’s The Time’ (Jazz i Norges nyhetsbrev).
Festivalsjefen mimrer om den første «voksenkonserten» hans:
- Det var ekstremt formativt, jeg hadde ikke vært det mennesket jeg er i dag uten at jeg så Butthole Surfers i 1985.
Det blir synd om en begrenset tilgang til konsertenes felleskap tar lufta ut av en generasjons ballong:
- …fra jeg var 14 til jeg var 20 så jeg sikkert flere hundre konserter i Oslo. Det er litt synd om nye generasjoner ikke skal ha tilgang til det.
Men det må legges til rette for uten å gjøre det til en ‘greie for barn’. Det at det er trygt for barn er ikke synonymt med en festival der alle bandene er utpreget av eller for unge:
- Bandene er dritbra. De skal først og fremst spille fordi de er gode, ikke bare fordi de er unge. Det går fint an å lage en festival for folk under 18, så lenge man har kontroll, sier Heskestad i et annet oppslag om HiP, i avisa Vårt Oslo.
Han reflekterer over hensynene rundt en slik viktig formidling:
- Den tanken ligger helt klart bak – både at unge folk får sett det og at det finnes en scene å spille på for unge band…jeg har bare god erfaring med å ha voksen-show og passe ordentlig på om det er noen som ikke skal drikke. Vi gir dem et svært kryss, og kanskje vi kjører noen armbånd etter hvert også.
En av de store bookingene til festivalen er bandet Anal Babes. De spilte noen fullstappede kvelder på Hærverk i våres og festivalen Lyse Netter i helga som var. Hærverk i Parken blir en av de få scenene, hvis ikke den siste, man får sett dem på igjen. Bandnavnet får vel noen gysninger til å gå ned noen foreldres nakker. Selv Heskestad innrømmer at joa, det er litt rart å glemme at det står Anal Babes på totebagen i svømmehallen og at man kanskje gjemmer den ekstra godt inni garderobeskapet.
En sunn, liten demokratiserende dose kleinhet, får både voksne og barn tåle. Å la oss ta bladet fra munnet: de fleste barn har nok sett og hørt mye grovere og verre greier på internettet enn konserten til et pikant band.
Jeg spurte Vegard om han hadde en beskjed til de som tenkte seg til GSF på lørdag:
KJØP BILLETTER på forhånd. Benytt en god anledning til å støtte Gamlebyen, Musikken og en ny framtidsretta musikkfestival. I tillegg kommer du til å ha det jævlig gøy. 4 fluer i en smekk.
En smakebit av en spilleliste for HiP og all informasjon finner du her.
Literary variations on ‘dub’, Jah Shaka , dub as spiritual practice and an interview with Young Warrior.
Text: Eli Tenga
Oslo Dub Club proudly present: Young Warrior (UK) @ Hausmania, Saturday night
The dub. Even as a word it connotes a dual meaning within its remit as a musical phenomenon. Dubs, are versions: the clean slate, strictly instrumental b-sides to the vocalist a-sides. That in its mixing emphasizes and reshapes sections of the track and thus playing with the riddim. But they are also versions: elongated intricate soundscapes created through the above mentioned and various sonic effects. That last bit, those effects: like (space) echo, delays, reverb and feedback are tools of the dubmaster - the man behind the mixing board.
The dub was therefore a pioneer in the forefront of systematic and rhythmic use of ‘effects’ in music compositions. Furthermore, In many ways a rhythmic, repetetive electronic dance music before «dance music» ‘existed’. Hence, in fact, a precursor to contemporary electronica.
Yet the ‘dub’ in itself is a philosophy: a call to spirits and a ritualistic state of mind. So the dub as a ritual offering to Jah almighty (the most high in Rastafari religion), is also connected to a ‘dance’.
A dance - which can be a slow jive, a skank, everything in between and more - is fueled by an overarching emphasis on percussion and even more so, our protagonist, the bass. A lot of bass. Not a crude bass, but an omnipotent bass - so deep, thorough and well-executed you need a specific sound system to reproduce all the frequencies of dub records.
Thus, you dont have a dance, without a proper soundsystem. An assemblage of curated, often bespoke units such as speakers, horns and scoops: which each frequency range connected to their own amplifier: upon which the systems organically transmit a sound unique to them whilst truthfully representing the records. And I tell you: planning, locating, buying, organizing, transporting, setting up, maintaining and functioning these systems - is an art in of itself.
«Roastfish & Cornbread lifting speaker in four parts» Eli Tenga
«Roastfish & Cornbread lifting speaker in four parts» Eli Tenga
«Roastfish & Cornbread lifting speaker in four parts» Eli Tenga
«Roastfish & Cornbread lifting speaker in four parts» Eli Tenga
Further, a dance, isn’t simply ‘a dance’. It’s also the dance, a space created with unspoken rules of freedom, tolerance, acceptance. Thus the ‘dub’ also points to these created spaces, communities and their norms fostering of seriousness, dedication, playfulness, spiritualism and understanding.
One plays the record without fooling around as much as say today’s contemporary dance DJs. However, one also use the pre-amp (explained below) to further emphasize aspects of the riddim and maybe set of a siren or to. A calling to the people dem. One further puts one’s signature on the dance by ‘toasting’: as in various manners and degrees of live MC’ing over tracks as they chug along.
Rooted in the gathering of minorities and their communities, as loads of its history and evolution happened amongst the Windrush generation in Britain (Carribeans who arrived in Britain after WWII): this also is the ‘dub’ - a continuing history of resistance, resilience, the fight for rights, freedom and independence
One of the greatest, if not the greatest, to ever do it is the late Jah Shaka aka the Zulu Warrior. For all the descriptions above do not do soundsystem culture any justice. You have to hear it. You have to feel it. In the flesh. Physically. Seen.
Shaka brought the spirits and made a dance which connected with people of all colors, backgrounds and persuasions. Just listening to recordings from his dances - the ambience, the mantra mutterings of some, the shouts of elation of others, the SOUND and Jah Shakas guiding presence at the controls - sends you some place far far away and far far within - a journey with no bounds.
If anyone reading this still has the western-bastardized prejudice of dreads and their music as some weed-smoking slacker-cult. This is not for you. Not remotely.
Having passed away two years ago - the original Jah Shaka dances are no more. Yet his philosophy lives on in his son: Young Warrior aka The Prince of Dub. He has developed his own unique sound and unifying message. Each of his sessions pay tributes to the Jah Shaka legacy - keeping it alive and stronger!
In this vein, Oslo Dub Club proudly invites Young Warrior to Hausmania for the capital’s annual Musikkens Dag (Oslo’s version of Fête de la Musique). This also coincides with the yearly Hausmania Festival, which this year celebrates the cultural institution’s 25th year anniversary. Hosted by our very own soundsystem crew Roastfish & Cornbread - who are celebrating their 20th year in action! Suffice to say - it’s a proper dance alright.
We got to ask Young Warrior, the man himself, a few questions in preview of Saturday’s happening:
Many growing up in new generations are more acquainted with a mixer and DJ, opposed to a selektah and pre-amp. Can you talk a bit about how you interact with the pre-amp and system, and which headspace you guide yourself towards in terms of selecting throughout a night?
- A preamp for me is like an analogue mixer. As a producer I have total freedom using an analogue mixers and to me I see a preamp as a mini version of this. It allows much more creativity and sound adaptations than just a standard DJ mixer. I know mixers now have all these effects etc which are good however there is nothing like a human made preamp!
What’s important in terms of sound for you - and how does the system affect your selection?
- Well our music is very demanding in terms of the frequencies so when you play on a sound system you need the frequencies on the record to be able to come out. These frequencies are very important in the feeling of the music. It’s not just the lyrics speaking to you but the actual sound waves talking to your spirit so a good sound system is very important with this music. It’s difficult to play our music how it was made on a standard in house P.A system. Sound system and reggae music go hand in hand.
Your father, the eminent Zulu Warrior, Jah Shaka (may he rest in power!), is known for a very certain high energy and meditative, spirited space-creation. When both toasting and selecting a dance, is there very much a conscious tapping into certain frequencies which drives stylistic choice or is it unconscious guidance? How do you differ from your father in terms of approach style?
- My father is my musical mentor, I have many however he is obviously the first. Musically I have learnt a lot from him but we have also learnt a lot from each other with me coming from the new school. I have many modern influences however retain a strong Rootical foundation in all that I do. Our musical selections come from natural rebellion, strong religious awareness of God & positivity to uplift and empower all nations. In a dance music just flows and connects. There is no plan. It’s a musical journey!
As said by the founder of Roastfish & Cornbread, Nicolai Gulowsen:
- The sound should be physical, it should hit you in your stomach, your cheeks and the soles of your feet. People should be able to walk in trance by virtue of the music
23-0300. Entrance via Hausmania back yard. id: 18 & over. cc200
Hausmaniafestivalen er her og feirer kulturhusets 25. bursdag med en rekke arrangement opp gjennom uken.
Tekst: Eli Tenga
Etter en lang vinter men samling av rekkene og harde kamper, er vi nå endelig i sommeren derpå i godt behold. Kampene for å holde stedet og dets verdier gående, i en tid der alt går disse i mot, er nok på langt nær ferdig. Men i den første nær oversvømmende bølgen av motbør har vi holdt hodet over vann. Det skal man minnes, ta styrke fra og hvilken bedre måte enn å feire at huset har rundet 25 år med vår tradisjonelle Hausmaniafestival?
Det blir en uke som byr på kunstutstilling, en filmklubbs takeover av flerbrukshallen og et mylder av konserter. En uke som ender med selveste musikkens dag og en natt der husets kjære Roastfish & Cornbread avslutter det hele med en session i lag med en spesiell gjest. Alt av informasjon er å finne her
Dette er alt det vi har på bok hittil men Hausmania har nok i sin beinmarg en instinktiv skapertrang i spontanitetens navn. Så ta med godt humør og sleng deg ned her. Utenom fredagen og lørdag er alle dager gratis og da tar vi bare en femtilapp. Dagen på musikkens dag er fri inngang!
I denne anledning så vil du også merke noe nytt når du kommer inn til oss. Fasaden er ny og jeg kan love deg at det ser mye bedre ut på ekte enn det gjør via den litt smussete skjermen du leser dette på.
Det hele starter i kveld med en vernissasje. Dørene åpner 18. Kom å sett i gang ballet med oss!
Bevar Hausmania! Lenge leve Haus!
Vi tok en prat med bandet Joggebukse om hode-gyngende musikk, den nye jazz-bølgen og D’Angelo.
Tekst: Eli Tenga Foto: Joggebukse
Saken er: Joggebukse spiller konsert på Kafé Hærverk, torsdag 22. Mai.
I forkant av bandets konsert har vi snakket Joggebukse via deres bassist Mats Oven:
Halla-på-dere! Hvordan går det og hvor er dere når dere leser disse spørsmålene?
- Akkurat nå sitter vi og ser på Robert Stoltenberg servere østers og snakke om demokratiske verdier på NRKs 17. mai sending.
Så det åpenbare spørsmålet - how did the funk land within you?
- The funk er en mystisk kraft som er vanskelig å forstå seg på. Vi har alltid digga groovy, seige beats. Alt som får hodet til å gynge.
Har dere lenge hatt et forhold med denne type musikk og hvilke artister/album drev dere i denne retningen?
- Faren min (Petter) spilte mye bra funk i hjemmet, typ Earth Wind Fire under oppveksten, så det kom nok mest sannsynlig under huden vår tidlig! I senere år har vi lært mye funk fra Herbie også.
Noen spesielle holdepunkter av plater/artister som dere alle kom digget felles?
- D’angelo, Outkast, Erykah Badu, Nina Simone, Beatles - bare for å nevne noen få.
Blandingen av det ‘late’ anslaget og latente men svevende horn-seksjon sender tankene til den mer poppete delen av jazz-bølgen fra sør-London ila de siste ti årene…har jazzen en plass i livene deres? I så fall hva slags og hvilke artister?
- Det er definitivt en jazzbølge gående nå og det er dritfett å høre på og bli inspirert av alle de nye bandene. Syver hører nesten bare på jazz og han har også de mest jazzete komposisjonene i gruppa. Ezra Collective, Athletic Progression, Jazzbois er noen av de nye vi har blitt inspirert av de siste årene.
Når det gjelder vår musikk så er vi nok litt mer opptatt av struktur, form og komposisjon og mindre av improvisasjon, så der skiller vi oss litt fra de mest jazzete folka.
Hva er historien bak navnet Joggebukse?
- Syver foreslo det på øving en gang og alle bare digga det.
Hvem spiller hva i Joggebukse?
- Petter (gitar og keys) Mats (bass) Syver (keys). Så pleier vi å ha med oss superstjernen Tao på vokal og Jon Fosmark på trommer
Jeg merker meg den ‘fallende, gitar-pirkingen’ som en slags ytre harmoniell-akkompagnement i «Worship Me». Det minte meg om noe av det samme D’Angelo gjør i «Devil’s Pie»…Er det noe forkjærlighet for D’Angelo og hans produksjoner?
- Busted! Ja om jeg tok det derfra eller fra noen andre husker jeg faktisk ikke, men Dangelo er definitivt ikke den første til å gjøre det heller.
Hva er deres favoritt D’Angelo låt og hvorfor?
- Jeg gikk gjennom en lang D’Angelo fase hvor jeg ble helt blown away da jeg oppdaget det og hørte nesten bare på det i et par år. Det var faktisk Voodoo skiva som inspirerte oss til å gå mer vekk fra programmerte trommer til å spille med live instrumenter som et band.
Jeg må nevne to: «Really Love» og «Sugah Daddy». To vidt forskjellige låter som har så mye kompleksitet at man kan høre på det igjen og igjen. «Really Love» har kanskje tidenes beste basslinje!
Tre ord for publikum før konserten?
- Det. Blir. Rått.
Dørene åpner 20:00 Alder 20 år Biletter: 200
Det er en ny alternativ konsertserie i byen, nemlig ‘Morf’. Vi snakket med folka bak den soniske nyvinningen.
Tekst: Eli Tenga Foto: Morf
Det har bevegd seg mye i grobunnen for tverrsnittet mellom samtidsmusikk, støy og avantgarde popmusikk de siste årene. Men stedene der de unge fremadstormende artistene som står bak, kan teste ut ideer foran publikum og møte likesinnede, er ikke alltid så lett å finne. I søken etter å etablere en lavterskel arena og møteplass for alternativ musikk, har konsertserien ‘Morf’ oppstått. Den har for tiden funnet plass hos Boksen og går mot sin tredje iterasjon 13. juni.
Vi tok et intervju med pådriverne bak konsertserien å snakket om hvor ideen kom fra, fra alternativ musikk betyr og hvordan man bygger ned grensen mellom lyd og musikk:
Hallais! Så - dere har startet opp en konsertserie. Hvor kom ideen fra og hvordan gikk det fra idé til virkelighet?
- Det er litt morsomt, Live og Signe hadde idéen om konsertserien samtidig som Aksel. Det var først da de spurte om Aksel ville spille på Morf vol1 at de begynte å jobbe sammen alle tre mot vol2. Idéen vokste ut fra et ønske om å lage et sted der vi kan spille ting vi jobber med litt oftere for et publikum, og et inntrykk av at vi var flere som ønsket det samme.
Hva er tanken bak navnet ‘Morf’?
- Navnet klinger bra, er kort, og lett å huske. Skal man ilegge det noe betydning kan man trekke en parallell mellom å morfe noe, altså gi det en form, og å manipulere lyd. Mye av musikken i konsertserien er jo manipulert og formgitt lyd. Det er flere, kortere opptredener i løpet av kvelden, så man kan også se på det som at opptredene liksom smelter litt i hverandre, og morfer sammen til én enhet.
Morf omtales også som en møteplass. Er det slik at dere følte det ikke var en klar møteplass for både utøvere og andre interessert i feltet for ‘alternativ lyd og musikk’?
- Det er noen møteplasser for elektronisk samtidsmusikk, støy og avantgarde popmusikk, men vår følelse er at de ofte er forbeholdt de store kunstinstitusjonene hvor de færreste får muligheten til å fremføre. Målet med Morf er å kunne legge til rette for de som vil teste ut ting eller videreutvikle noe de jobber med, foran et publikum. Et annet aspekt er at vi ville skape en arena der man kan møte andre, bli kjent med folk og kanskje bli inspirert og inspirere hverandre. Man blir mye sittende inne med egen musikk og nye idéer, og det er ofte en lang vei før man får spilt nye prosjekter live. Morf er et forsøk på å endre det.
Hva betyr det å være ‘alternativ’ i musikkindustrien i 2025? Betyr det noe stedsspesifikt i Norge eller/og i Oslo?
- Vi tenker at det å være ‘alternativ’ handler om å tenke på ærlighet og genuinitet fremfor noe annet i musikken. Man er ærlig i det man selv vil lage, og føler ikke på presset om å tilpasse seg etter hva som er populært, trendy eller riktig. Man tenker kun på å utfolde seg med musikk. Være tilstede i det man gjør og ikke la seg påvirke av ytre, ikke-musikalske faktorer.
Hvor går linja mellom lyd og musikk? Fremførernes intensjon eller lytteren/den beskuendes erfaring?
- Vi mener vel at det her ikke er noe fasit, men at vi ofte kan høre forskjellige ting i de samme lyduttrykkene. Noen hører musikk overalt, mens andre hører det kanskje aldri. All lyd har potensialet til å oppleves som musikk.
Field recordings, for eksempel, er ikke nødvendigvis musikk i seg selv. Men blir det satt i kontekst av annen lyd kan det få en musikalsk kontekst. Det blir som å lage et kunstverk av avisutklipp. Avisen er i utgangspunktet kun ment for å formidle informasjon, men om nøye utvalgte utklipp fra aviser blir satt på et lerret får det en estetisk egenart.
Det er også interessant å snakke om lytterens erfaring. For noen typer musikk er ment som kun det, erfaring. Eller opplevelse. Når man fjerner det man kan gjenkjenne fra “vanlig” musikk blir lytteren nødt til å lage sine egne erfaringer i møte med musikken.
Kan dere snakke litt om deres musikalske bakgrunn? Er dere musikere selv eller jobbet innenfor musikk?
- Vi (Aksel, Live og Signe) møttes på etterutdanningsfaget “Live Electronics” på Norges musikkhøgskole. Der merket vi mange felles interesser rundt nyere avant garde pop, improvisasjon med elektronisk musikk og lavmælte konserter. Vi arrangerte et fåtall konserter med resten av klassen vår og det ga så mersmak at vi tok med oss Leah i teamet for å starte en serie med konserter i byen.
Hver for oss er vi musikere, og er med i prosjekter som Signe Dø, Von August og Aksel Rønning Trio, men gjennom Morf er vi også konsertarrangører. Det er veldig deilig å være på denne siden av konsertene og å gjøre noe kun for kulturen. Leah jobber også med musikk, men kun bak kulissene - og er involvert i både Signe og Live sine musikkprosjekter som manager/booker. Hun jobbet for øvrig tidligere på Hausmania, og ble godt kjent med Boksen gjennom miljøet.
Hva er deres første minner med musikk? Hvilke album/artister knyttet dere for alvor til mediet?
- Alle i Morf kommer fra familier der musikk har vært tilstede hele oppveksten, og det har vært tilgang på instrumenter i oppveksten. Da blir det litt vanskelig å velge ut sine første minner med musikk. Vi har nok alle en sterk følelse av å være hjemme i musikken, at det er en uunngåelig del av livet.
Det er vanskelig å knytte ett album til musikken som faller innunder Morf-paraplyen, hvis man skal velge fra tidlige musikk-minner. Men her er et utvalg vi liker veldig godt og som har inspirert oss. Ett fra vår tidlige alder, og ett fra våre “eldre” år:
Aksels skjellsettende album som på alvor satte i gang jazz-interessen var John Coltrane - Blue Trane. Topp én album i senere tid: Sam Gendel - Fresh Bread
Et album som Live hørte mye på i en tidlig tid er Susanne Sundfør sitt The Brothel. I dag er veldig veldig vanskelig å velge, MEN et tilbakevendende album er The Moon and the Melodies av Cocteau Twins og Harold Budd. Det er vakkert, drømmende, og melankolsk.
Leah - Ganske umulig å svare kort på, fortjener hvert fall én spilleliste… Men to album jeg fikk skikkelig under huden i tidlig tenårene er ‘The Wall’ av Pink Floyd og ‘OK Computer’ av Radiohead. Hjalp meg å prosessere mye indre greier og lærte meg å lytte til musikk på en ny måte. Et dritbra album jeg fant / som fant meg i fjor, helt out of the blue: ‘Ohms’ - Trees Speak.
Signe synes og dette er et veldig vanskelig spørsmål, men lander på at Adrianne Lenker sin Hours Were the Birds gjorde noe med henne. Et fra nyere tid må bli italienske Caterina Barbieri sin Spirit Exit fra 2022. Det er hypnotisk og utenomjordisk og alt som er bra!
Morf foregår på Boksen. Hva lå bak valget av Boksen? Hva er det Boksen har som gjør det annerledes i forhold til andre steder?
- Boksen er en plattform med en uredd tilnærming til konserter og uttrykk, på lik linje med det vi ønsker at konseptet skal være. Her er det meste “lov” og du har mulighet til å teste ut ting ganske ufiltrert (også uten å gå i finansiell ruin).
Folka bak er ildsjeler med lang fartstid innen musikk og eksperimentering med lyd, og som tilrettelegger for at konsepter som vårt får mulighet til å testes ut i praksis og blomstre. Det er gull verdt og sjelden vare i byen.
Boksen i seg selv oppleves som et eget vakuum –det som skjer i øyeblikket er det eneste som eksisterer. Du kommer som du er, og deler dette nære øyeblikket hvor du bare er *tilstede* og omverdenen utenfor veggene fordufter.
(Fremover vil vi teste ‘Morf’ på andre scener også, i tråd med selve konseptet - noe som er i konstant endring og tar ny form)
Neste Morf er 13. Juni på Boksen. Følg med på Morf her
Vi tok en prat med komponisten i impro-gruppen Kommun, Finn Loxbo, om avgrensinger, improvisasjon-komposisjon og Gøteborgs kontemporære scene med mer.
Tekst: Eli Tenga Foto: Kommun
I forkant av neste Blow Out! og F/eks har vi tatt en prat med Finn Loxbo fra gruppen Kommun. Blowout! er en konsertserie på Kafé Hærverk som skjer titt og ofte på tirsdager. Denne gangen i samarbeid med F/eks, en konsertserie for eventyrlystne lyttere. Begge disse initiativene er organisert gjennom Konsertforeninga.
Sekstetten Kommun skal sammen med Nebbia/ Niggenkemper/Solberg stå for spillingen denne tirsdagskvelden. Intervjuet finner du under:
Hei! Hvordan har du det og hvor i verden er du når du leser denne mailen?
- Jo da, det er strålende tider! Jeg befinner meg ved mitt skrivebord hjemme i Stockholm. Det er et rot av en blanding snorer, effektpedaler, kosedyr, barnebøker, en leke-kaffetrakter med puslespillbrikker i, gamle regninger, noter, forberedelser for gitar og en masse ting jeg ikke vet hva er. Det oppsummerer livet mitt ganske bra kan du si.
Hva var dine tidligste opplevelser med musikk?
- Oi! Jag har marinert i musiks hele livet, så det er et aldeles for stort spørsmål å svare på akkurat i dag altså.
Hva slags musikk vokste du opp med?
- Faren min er musiker og det var mye svensk folkemusikk, viser og tradjazz i oppveksten. Min nabo mikset det opp og introduserte meg til datidens nye musikk: AC/DC, New Kids on the Block osv. Når jeg ble litt eldre ble det mer hard rock.
Hvordan ble du introdusert til mer «avanserte» former for musikk som jazz, eksperimentell og improvisasjons-basert musikk?
- Jeg husker jazzkonsertene som faren min dro meg med på når jeg var rundt 11 år. Det var noen år der at det fantes en jazzklubb i den bittelille byen jeg vokste opp i. Det var nok der det begynte. Men det en stund før jeg ble eksponert for mer eksperimentell, improvisasjons-basert musikk. En gang mens jeg gikk på gymnaset var jeg innom en platesjappe og plutselig spilte musikk som fikk meg til å føle at kroppen begynte løsnes. Jeg syntes det var ganske så ubehagelig musikk. Omtrent et halvt år senere hørte jeg på den skiva hver kveld før jeg skulle legge meg: «Bitches Brew» (1970) av Miles Davis.
Det tok ytterligere veldig lang tid før jeg ble eksponert (eller kanskje før jeg var mottakelig) for friere improvisasjons-musikk. Jeg gikk på noen folkehøgskoler etter gymnaset men det var ikke noe eksperimentell musikk der. Jeg husker at jeg spilte plata til Steve Reichs «Music for Eighteen Musicians» (19769 og da lurte folk på om det var hakk i plata. Når jeg spilte «Live-Evil» (1971, Davis) på en fest ble folk jævlig forbanna. Det var egentlig ikke før jeg flyttet til Gøteborg i 23/24 års alderen at jeg hadde mulighet til å høre impro, frijazz og kontemporær musikk live. Jeg gikk til Brötz en gang i uka og til Geiger og Levande Musiks arrangement. Til og med arrangøren Koloni fantes, som tok eksperimentelle akter fra hele verden til Gøteborg. En av de første impro-konsertene jeg så var med bassisten Nina de Henry. Jeg ble fullstendig slått ut (noe jeg fortsatt blir). Når jeg noen år senere gikk på musikkhøgskolen i Gøteborg var hun en av de første jeg tok kursene til. Det var også der jeg traff likesinnede og mer bevandrede musikere som introduserte meg for musikk rundt blant annet Echtzeitmusik-scenen i Berlin og den japanske Onkyo scenen. Det var via denne ruten, baklengs så å si, at jeg etterhvert nærmet meg innflytelsesrike komponister som Feldman og Cage.
Jeg må avsløre meg selv og si at jeg ikke er noen kløpper i verden rundt eksperimentell/impro-musikk. Men det jeg synes er interessant er at på Qobuz (strømmetjenesten jeg bruker), er albumet ditt «Kalpa» (2025) kategorisert under ‘klassisk’ og ikke for eksempel ‘jazz’ eller ‘avant-garde’…har du noen teorier på hvorfor?
- Jeg vet ikke helt. Kan tenke meg at plateselskapet klassifiserte den som både ‘impro’ og ‘kontemporær’ når den legges opp i streamingtjenester. Senere får algoritmene fritt leide og så havner det på en best-of-Wagner-liste.
Det som bemerket meg mest med «Kalpa» var hvor naturlig alle instrumentalistene fremsto sammenflettet som om dere alle var tilkoblet samme puls. Men at pulsen ikke er slag-basert men heller bølger av teksturer og tidevann av energi - hvordan er denne kommunikasjonen etablert og holdt tilbake?
- Man kan si at komposisjonen består av avgrensinger som er til for å muliggjøre slik type kommunikasjon. Det er en avveining, om avgrensingene blir for strenge blir de i stedet begrensende. Avgrensingene for «Kalpa» og det tidligere stykket «Ephemeralds» er resultatet av workshop-lignende repetisjoner som dokumenteres, evalueres omformes og prøves igjen osv. Jeg tenker på denne typen komponert (eller strukturert-av-improvisasjon om man vil) musikk som en måte å grave ut kanaler som tilfeldighetene kan påvirke i en viss retning.
Har navnet ‘Kommun’ noe å gjøre med vektleggingen på denne nær-telepatiske kommunikasjonen og dens abstrakte utfoldelse?
- Ja!
Føler du som komponist ekstra press for å sette tonen for de andre?
- Lite grann. Men jeg kjenner mest på den utrolige luksusen i å få holde på og grave dypt i musikken sammen med disse fantastiske musikerne.
Er det noe unikt ansvar hos trommisen fordi han impliserer de mest takt-lignende strukturene i kraft av å være perkusjonist?
- Det er ikke noe jeg har tenkt så mye på. Men kanskje vanskelig å komme seg vekk fra det siden det handler om akkurat slagverk. Det har kanskje noe å gjøre med at Ryan som perkusjonist bruker flere instrument med varierende klangfarge (timbre) samtidig som det oppleves under paraply-begrepet slagverk. Men alle andre lager også perkusive lyder på sine instrumenter her og der, som kan oppleves som at kommer fra slagverket.
Er albumets omslag indikativ av de visuelle bildene som ledet dine komposisjoner: svøp av grå, pensel-lignende teksturer og gradvise skygger i bakgrunnen og en elegant, uberørt figur av tolkning som ledsager deg?
- Nei, hehe. Jeg ser farger og ulike formasjoner foran meg når jeg tenker på musikken. Men når jeg så på potensielle omslagsbilder som stemte med hvordan jeg visualiserer musikken blir det bare et kjedelig omslag abstrakt kunt. Alex og Michelle Zethson kom fram med dette bildet som brøt mot alt jeg hadde forestilt meg, den trosser musikken men tiltaler meg kanskje på grunn av uvissheten om danseren hopper fra bakken, er på vei ned eller bare svever. Er danseren i bevegelse eller stillestående? Eller begge deler? En litt søkt parallell er også at tonaliteten på «Kalpa» er uten grunntone, så tilfeldige grunntoner oppstår som en kan se på som en form for oppløsning og lek med gravitasjonen.
Tre ord for publikum?
- Endelig! Ubrukelig musikk!
Dørene åpner 20:00 Konsertstart: 2030 Alder 20 år Biletter: 250/190 (medlemmer) Blow Out! og F/eks er støttet av Kulturrådet og Oslo Kommune. I samarbeid med Konsertforeninga
Etter siste lønnsutbetaling står det 500.000 kroner på kontoen
til Hausmania. I budsjettet som sendes ut i forbindelse med det forestående årsmøtet beregnes det et overskudd på 1,2 millioner kroner!
Dette er ikke hverdagskost for det hardt prøvete kulturhuset
og styreleder Tron Furu våger påstanden om at huset nå er berga. – Ikke bare er vi over kneika, alle piler peker oppover, sier han og legger ikke skjul på at
det var den enorme dugnaden i fjor høst som løftet huset over det kritiske
punktet, med kunstauksjon på Instagram, Spleis-aksjon, en regnskapsgruppe som
gikk til rota av problemet, støttekonserter på Blitz, UFFA-huset, Boksen, Hausmania selv
og mye mer.
I dag er en ny administrasjon i ferd med å etablere seg på huset.
Når årsmøtet har behandlet, og eventuelt godkjent, ansettelsene skal den
presenteres i full offentlighet. Snart er det Hausmania-festival og i tilknytning til den skal
alle som har bidratt til denne formidable redningsaksjonen takkes grundig.
Mer om dette i neste uke når festivalprogrammet lanseres.
Vi klarte det!
Det ble begått innbrudd i Boksen i går og eiendeler for ca 100 000 NOK ble stjålet. Miljøet rundt scenen er skuffet men vil tilbake på beina ASAP og ber om hjelp!
Tekst: Eli Tenga Foto: Morthen Minothi Kristiansen
Natt til mandag, var det innbrudd på Boksen og eiendeler for ca 100 000 NOK. Det var nærmere bestemt klokken 0300 på natten at to gjerningsmenn brøt seg inn gjennom ståldøra som også ble såpass ødelagt at kostnadene for å fikse denne store ståldøren også er fakturert inn i totalbeløpet.
For de u-initierte holder Boksen til i en av ‘filialene’ på Hausmania og har tidligere blitt beskrevet av oss som en autonom utstikker av en konsertscene.
Grunnlegger og pådriver av Boksen, Morthen Minothi Kristiansen synes valget av et sted å bryte seg inn på er begredelig:
- Hvorfor stjele fra Boksen liksom?! Her er det INGEN som tjener penger og vi jobber aktivt med å holde oss rundt null på slutten av året.
Dette er andre gang de blir utsatt for et ran:
- Forrige gang ble det ikke stjålet noen ting, men bare en kopp med cash. Det virket også veldig målrettet.
Jonas Meurer Lunde, en av ildsjelene som får Boksen til å gå rundt, og gjør alt fra å rigge, spille og attmed booke - synes det å målretta gå etter Boksen er skuffende:
- Ja, mener vel bare at det er skuffende hvordan dette er et målrettet innbrudd. Det er ikke bare noen junkies som måtte inn får å ha et sted å sove. Det er mest sannsynlig noen som har vært på boksen før. Noen som vet hva slags ting som er der. Kanskje til og med noen vi kjenner. Jævlig dårlig oppførsel med tanken på hvor mye boksen gir og har gitt for så mange personer og til kulturen i Oslo.
Kristiansen utlegger ytterligere rundt den vonde ‘overgreps’ følelsen en sitter igjen med:
- Det som er vondt her er overgrepet, og at det kan skje igjen…det har skjedd før. Jeg kjenner på sårbarheten. Friheten vi har av å stå utenfor systemene i samfunnet blir frarøvet. Det blir en drøyere overvåkning av arealene her fra nå..
På spørsmål om dette gjør noe med motivasjonen/dugnadsånden til han og hans bande av faste bidragsytere svarer Lunde at:
- Det gjør det absolutt. Kjipt å jobbe så hardt og mye og føle man gir så mye til kulturen for bare å ha det tatt fra seg, uten at man kan gjøre noe med det. Man blir litt handlingslammet.
Derfor har nå Boksen kastet seg rundt og opprettet en spleis for å få scenen opp og stå igjen kjappest mulig. Kristiansen appellerer til givergleden og sympatien til folk med rette når han avslutter med:
- Boksen må sies å ha betydd mye for mange, vi gir og vi gir, og nå trenger vi en hånd!
I skrivende stund er 70% av spleisen betalt og de mangler nå snaue tredve tusen kroner. La oss seal the deal, så en av byens aller viktigste arenaer kommer seg på beina, kan puste ut og se frem!
Kommunens offentlige atelier-tilbud kritiseres og byen som visstnok vil være «en av Europas fremste kulturbyer» - sliter allerede i startgropa.
Tekst: Eli Tenga Foto: Åse Karlsen
Klassekampen rapporterer at prisnivået på atelierene som skulle fungere som erstatning for de over 150 kunstnerene som ble kastet ut fra Myntgata og Ila Pensjonat i fjor, ikke står til stil.
De nye subsidierte atelierene i den gamle Veterinærhøgskolen har en kvadratmeterpris på 143 og 157 kroner i måneden. Mens atelierene på Ila lå til 85 kroner i måneden i 2023.
Hva har så skjedd med atelierene i Myntgata og Ila pensjonat? De står tomme. Hausmanitt og styreleder i Unge Kunstneres Samfund, Ragnhild Aamås kaller det latterlig:
– Kunstnerne ble presset ut selv om de gjerne skulle blitt værende lenger.
Kulturbyråden peker på at «ingen tvinger kunstnere» til å søke på offentlig subsidierte atelierer og at de alltids kan se mot privatmarkedet.
Ytterligere opplyser Kulturetaten at de 13 atelierene i Villa Romsli på Romsås stenges fra 1. juli. De har 306 atelierer i dag…
Men hjelper det ikke da at kommunen nå lyser ut 35 nye arbeidsrom? Joda, men det er for lite og kanskje for sent. For på disse 35 rommene har over 250 kunstnere søkt. Det sier noe om det ekstreme behovet for rimelige arbeidsrom for kunstnere i Oslo. En by som allerede priser ut fler og fler hva det angår prisveksten på allemanns-behov som bopel, dagligvarer og energi.
Slikt er stikk i strid med at Høyre og Venstres i sin byråds-plattform ‘Hammersborgerklæringen’ skriver at «Oslo skal være en av Europas fremste kulturbyer».
Vel her må man åpenbart ikke bare tenke kommersiell kunst for den gjengse forbruker av byen. Man må tenke grasrot med bredde! Det må være rom for at den frie kunst skal få utfolde seg.
Da må det tilrettelegges for at kunstnere ikke må gi fra seg en arm for et arbeidsrom og de andre tre lemmene for leilighet, mat og energi. Å leve lønning-til-lønning er en noe arkaisk romantisering av den stereotypiske fattige-kunstnerens hverdag.
For det bohemske vil fortsatt eksistere selv om kunstneren med større trygghet vet at en har en bedre sjans for å få betalt regningene og få brødfødd seg selv.
Konsekvensene og spesielt det psykiske slitet på våres kreative sjeler er allerede for stor. Dette har allerede og vil mer og mer utvise mange av de, som ikke er privilegerte nok, vekk fra byen deres grunnet en for tøff livssituasjon. De flytter vekk og kan også i verste fall måtte legge fra seg deres lidenskap fordi den ikke går i hop med livet som må tjenes til ellers.
Skal vi virkelig i et av verdens rikeste lands hovedstad, sulte kunstnerne vekk fra byen?
Det er ett år siden Aamås betegnet ateliersituasjonen i Oslo som helt på trynet til Kunstkritikk:
– Ikke bare er det knapt med atelierer, men byen turer frem med å gi selv etablerte kulturhus kortere horisonter for kontrakter og dyrere leie.
Ett år senere har man ikke beveget seg fremover. Tvert imot.
Så på tide for kommunen å tenke nytt. Eller egentlig ikke nyt; men tenke og ta seriøst hva folk har flagget om lenge.
En god start er kanskje å verne om Hausmania med et godt rammeverk som gir trygghet og mulighet til å huse ytterligere flere kunstnere, foruten den store gjengen man huser for en rimelig penge fra før.
