«En lekende tilnærming til det meste vi foretar oss»

Kate Bush, Bjørn Eidsvåg-cover og Moldejazz . Rørås-pols, bergenske røverhistorier, rokk og rudl : et intervju med Hin.

Tekst: Eli Tenga Foto: Hin

Saken er: Hin + Flatlusa spiller konsert på Hausmania, fredag kveld

Etter en heidundrandes kveld i folkemusikkens navn, kommer Hin og Flatlusa tilbake til Hausmania Kulturhus for å spille opp til dans, glede og begeistring. I den anledning har vi tatt en prat med bandet Hin. Litt om hvor de kommer fra, hvordan de kom sammen og hva de driver med. De enkle tinga altså, med enda et lysende skudd i sfæren av samtidens folkemusikk.

Hva slags musikk vokste dere opp med? 

- Tora: Jeg vokste opp i folkemusikkmiljøet, så det har vært mye hardingfele på anlegget opp igjennom. Har alltid vært ganske altetende når det kommer til musikk (med unntak av danseband og i overkant kommersiell pop) men grunge, blues og svartmetal er nok det som har lagt, og ligger hjertet mitt nærmest utenom folkemusikken 

Irene: Eg vaks òg opp med folkemusikk der min bestefar inspirerte meg til å starte med å spele hardingfele. Eg arva fela hans då han dessverre gjekk vekk før han fekk høyre meg spele, men eg har vorte godt oppdratt i det lokale spelemannslaget heime i Kvinnherad. Parallelt har eg hatt stor kjærleik og interesse for rock, og har sidan ungdomsåra alltid hatt eit sterkt tilheng til musikk og artistar som har blanda trad og folkemusikk inn i det dei gjer i andre sjangrar 

Petter: Mine foreldre var (de er fortsatt blant oss, men ikke aktive) folkedansere, så jeg har hørt mye hardingfele og trekkspill i oppveksten. Annet enn det har det stort sett vært hva enn som gikk på radioen + litt klassisk rock fra min mor og Dylan fra min far.

Petter (Bass): Min far sørget for en oppvekst preget av mye prog. Det sto alltid en CD med tidlig Genesis, Deep Purple eller Saga i bilstereoen og spesielt Deep Purple har vært viktig for min musikalske reise. Det har heller aldri manglet på pop-fronten og jeg lærte meg å elske artister som Kate Bush og Echo and the Bunnymen fra en tidlig alder. I tenårene gikk jeg fra å være en 70-talls-purist til å dykke ned i tyngre sjangre som Stoner, Desert-rock, Prog-, og Black-metal. Folkemusikken kom ikke for alvor inn i livet mitt før jeg ble med i Hin, men var noe som falt i smak med en gang.

Ulf: Jeg vokste opp med å høre mye på jazz, storband og mye generell musikk fra  60- og 70-tallet. Så kom Kaizers Orchestra og Queens of the Stone age som sendte meg inn i rockens nydelige verden.

Var det noen definerte øyeblikk som gjorde at dere ble bitt av spele-basillen?

- Tora: Har alltid vært veldig glad i musikk og opptatt av å synge, til det punktet at min mor gjemte sangboken på et tidspunkt.

Petter: Jeg skulle ikke spille gitar, jeg. Det var en kompis som tvang meg til å spille gitar fordi han ville starte band (vi startet aldri band). Det å spille musikk løsnet først da han og jeg spilte introen til For Those About to Rock sammen, han på lead og meg på rytme, og jeg hørte samspillet mellom de to delene. Det slo et lyn ned i meg og jeg dykket deretter dyyyypt ned i rocken, en plass jeg knapt har tittet opp fra de siste *ser grøssende på kalenderen* 21 årene.

Petter (Bass): Jeg har tilbrakt mange år på blåserekken i diverse korps og storband og har alltid (ja til og med på sure 17. mai-marsjer) fått en slags ut-av-kroppen-opplevelse når samspillet klaffer og man slutter å være individuelle musikere og sammen blir noe større. På videregående var jeg med på en eksamenskonsert hvor oppgaven var å covre 4 Bjørn Eidsvåg-låter på kort tid, og det var vel her jeg for alvor kjente at den følelsen av samspill er noe jeg aldri vil være foruten.

Ulf: I Molde er det en jazzfestival hvert år. Der går det en jazzparade hver dag som består av ungdommer mellom 13 og 18 år.

Når du spiller der får du artist-kort og artist t-skjorte. Det er veldig lett å føle seg som verdens kuleste, fordi i Molde den uken, så er man det.

Det står skrevet at dere vokste frem som gruppe under de syv fjell i Bergen - kan dere erindre litt måten dere ble etablert? Hvem sin ide var det? Møttes dere en etter en eller hele røkla på en gang? 

- Tora: Ideen om Hin ble til en vinterkveld i 2020 da Ulf og jeg satt å drakk vin og fortalte røverhistorier. Vi begynte å samle gjengen dagen etter. Da vi omsider hadde fått samlet gjengen vi ville ha og fått avtalt en øving stengte landet, så det tok en god stund før vi faktisk fikk hatt vår første øving. Vi har vært en ganske stabil gjeng siden vi startet, men noen endringer har det vært. I starten hadde vi to hardingfeler, vi hadde orgel i bandet i en periode og vi var vel innom 3 bassister før Petter ble med i 2022.

Dere samles under en elsk for folkemusikk og rock og skaper i symbiosen mellom denne. Var det noen spesielle artister eller verk som dere så som felles referansepunkt?

- Nei, egentlig ikke. Noe av det som gir lyden av “Hin” er at vi har veldig forskjellige preferanser og musikalsk bakgrunn. 

Når det er sagt,ser vi også opp til band som Hoven droven, Valkyrien Allstars, Mio, Mikkel Rev og Gangar - svingode musikere som er med på å løfte kulturskatten vår til nye høyder!

Det virker å være en rekontekstualisering av folkemusikk gjennom mulighetene den får i nye former og med andre sjangre. Hvorfor tror dere at det er akkurat de siste årene at dette har tatt fart? (etter den første vise/folk-bølgen). Eller er det simpelthen først nå det bobler opp til offentlighetens overflate?

- Hmm.. Vanskelig spørsmål.. Det har vært mange fete både eksperimentelle og tradisjonelle folkemusikk prosjekter opp igjennom uten at sjangeren har hatt så mye medvind som den har nå. Så konseptet er ikke nytt på noen måte. Vil tro det kanskje kan henge sammen med økt rekruttering til folkemusikk-miljøet og at miljøet er mer åpent nå enn det har vært og omsider har klart å riste av seg litt av museeums-stempelet det har hatt hengende over seg. 

Hvor den økte interessen for folkemusikk og folkedansen i utgangspunktet kommer fra er ikke godt å si. Holder en knapp på at det rett og slett har vært flinke folk på jobb i rekrutteringssammenheng, og at arrangementer som blant annet Tuvas Blodkludd og Klubb Komle, der folk får prøve seg i vante omgivelser og virkelig kjenne folkemusikken på kroppen er sterke bidragsytere. 

‘Lars Linkel’ har en utrolig møysommelig, grundig groove av tålmod som samtidig brer seg taktfast utover med lekende forgreninger. Kan dere snakke om konstruering av denne komposisjonen?

- Skikkelsen Lars Linkel er å finne mange steder i folkemusikken. Noen ganger kalles han Lars Linkel i fot eller Lars Linkel i Li, andre ganger Lars i Leira. Lars Linkel er et av de mange kallenavnene på fanden selv, og en ting som ofte går igjen i sangene om han, er at det ryktes at han har blitt sett midt i blant oss. Vi har prøvd oss på å fange denne mystikken og trollskapen i låten. Vår versjon av Lars Linkel er sammensatt av to Røros-polser, den ene med tekst-motiv, den andre en slåttetrall. 

Dere virker opptatt av å ha tålmodighet og uortodokse progresjoner, ved å konsekvent leke med luft, stillhet og rom i lydlandskapet gjennom sekvensen av en låt. Er dette en bevisst målsetting? Hvor kommer denne naturlige inklinasjonen/villede egenskapen fra?

- Noe av det som gjør folkemusikken til kanskje verdens kuleste sjanger, er at den ikke følger “reglene”, men gjør akkurat som den vil med ujevn takt, blåtoner, glad moll og melankolsk dur.  Og dèt gjør vi også.

Vi har en lekende tilnærming til det meste vi foretar oss, særlig musikken. Når vi begynner på en ny låt, starter vi med “blanke ark” og leker oss i fellesskap frem til et noe vi synes høres fett ut, som fanger og forsterker nerven, rølpet eller dramaet i låten og som ikke minst er gøy å spille. 

Har dere et debutalbum i kikkerten?

- Absolutt! Vi jobber med materiale for å få laget et hardtslående og deilig album. 

Før det, kommer det mer musikk fra oss i form av 3 singler vi gleder oss veldig til å slippe denne våren. 

Tre ord til publikum om hva de kan vente å møte?

- “ROKK OG RUDL!”

Dørene åpner 20 / 150,- / 20 år / Mer info og billetter her