Et intervju med Ilse fra PRAXIS Oslo om blant annet initiativets historie, formål og tilbud.
Tekst: Eli Tenga Foto: PRAXIS Oslo
Det har ikke vært skrevet så mye om PRAXIS, verken fra oss eller andre aktører. Dermed huket vi tak i en av medlemmene i styret til PRAXIS, Ilse Ghekiere og snakket vidt og bredt om den bevegelses-relaterte organisasjonen som holder til i fjerde etasje her på huset.
Kan du i korte trekk beskrive Praxis og deres formål?
- På nettsiden vår beskriver vi PRAXIS Oslo som «et laboratorium for studiet av dans og bevegelse». Selv om dette stemmer, så kan det fortsatt virke diffust for utenforstående. Essensielt er vi en organisasjon som tar til orde for frilans-miljøet innenfor eksperimentell dans og performance. Vi gjør dette ved å tilby en rekke aktiviteter, inklusive dansetimer, kunstner-samtaler, residencies og leie av rimelige arealer for utøvelse.
Hva føler du Praxis tilfører Oslo som andre ikke gjør i det eksperimentelle danse-feltet?
- Først og fremst er vi en fullstendig kunstner-drevet virksomhet som ikke er knyttet til noen institusjoner. Hvert semester kuraterer vi et program som taler til de diverse behovene for eksperimentelle dansere og performance-kunstnere. Programmet vårt inneholder kunstnere fra forskjellige generasjoner og kreerer en arena for dansekunstnere - der en uavhengig av hvor man befinner seg i sin karriere - kan komme sammen.
Vi følger ikke trender eller dikterer hva dansekunst burde være. I stedet fokuserer vi på danserne og kunstnerskapene som eksisterer utenfor det institusjonelle rammeverket. Mange dansekunstnere er ikke bare interessert i å lage ferdigstilte fremførelser for scenen; for dem er prosessen like viktig som ende-produktet.
Noen år siden ble Praxis det eneste stedet i Oslo som tilbyr månedlige residencies. I enden av hvert residency får kunstneren muligheten til å dele hva enn de føler seg komfortable med å dele. Uansett om det de deler er løse tydninger eller ferdigstilte verk, så er det viktigste at man tilbys en arena der en får eksperimentere og utvekslet ideer med et felleskap i vårt felt.
Fortell litt om bakgrunnen til oppstarten av Praxis Oslo?
- PRAXIS Oslo ble etablert for rundt 10 år siden, i respons til et stort behov for en møteplass der dansere i det eksperimentelle feltet kunne utveksle ideer og virke. En arena som var tiltenkt å være forskjellig fra typiske dansestudioer; med samarbeid og deling mellom likesinnede fokusert rundt improvisasjons-basert arbeid. En gruppe kunstnere merket seg nødvendigheten av å etablere dette og PRAXIS ble født.
Med årene har PRAXIS blitt mer organisert og mottar nå støtte fra Kulturdirektoratet. Styret oppdaterer seg jevnlig med medlemmer som kommer og går basert på deres tilgjengelighet. Vi er alltid åpne for nye medlemmer, noe som i lag med vår struktur gjør hele virksomheten til en total kunstner-drevet organisasjon og et virkelig kollektiv (!).
Hvor lenge har dere vært på Hausmania?
- Vi flyttet inn i fjor sommer så vi har vært her ett år. Når vi først så lokalene skjønte vi at det var mye arbeid å gjøre, men vi forelsket oss likeså i den flotte atmosfæren. For et lys, for en utsikt! Himmelrommet (lokalets navn) er virkelig et spesielt sted å danse og mange i miljøet rundt oss sier det er det vakreste dansestudioet i byen.
Dere har jo pusset opp deres studio. Kan du kort forklare hva dere la vekt på?
- Vi vasket, renset og malte alt og bygget et helt nytt dansegulv i tre (kryssfiner) som er løftet opp fra gulvet. Vi lagde også et lite kjøkken, lager, garderobe og fikk vasket godt på toalettet i korridoren. I det siste har vi fått støtte for gardiner og også installert et lyd og lys anlegg. Selv om prosessen var engasjerende og artig så var det et stort prosjekt for oss.
Vi er veldig fornøyd med hvordan det ser ut nå, selv om arbeidet selvfølgelig aldri er helt ferdig. Vi har for eksempel mottatt ARENA støtte for å installere nytt varmesystem, som blir en stor forbedring. De nåværende varmeovnene lang vekken forbruker enormt og dansere - som konstant beveger og kravler rundt på gulvet - trenger et varmt sted å utøve. Å danse i et kaldt rom er aldri ideelt!
Hva er det Praxis tilbyr? Kan du forklare litt om programmet deres?
- Før så leide vi studioer i forskjellige lokasjoner, som ikke bare var dyrt men også preget vår kontinuitet. Siden vi startet opp på Hausmania har vi hatt muligheten til å tilby mye mer enn jevnlige, morgentimer. Vi alternerer mellom timer ledet av erfarne lærere sertifisert i somatiske teknikker og metoder og timer der kunstneren kan dele deres egen dans eller koreografi praksis. Denne uka hadde vi for eksempel Kristina Gjems som har vært aktiv i feltet i tiår. Timene hennes er fantastiske i sin kombinasjon av Tai Chi trening og en dyp kunnskap om dans.
I tillegg til timene har vi også månedlige residencies, som inkluderer en offentlig session i slutten av uka der man deler ukas lærdommer. Hvert semester har vi noen kunstner-samtaler. Noen ganger samarbeider vi med andre organisasjoner, som PRODA eller KHiO og fasiliteter større workshops, spesielt når vi involverer internasjonale kunstnere.
Når vi ikke bruker lokalet til eget program, kan medlemmer av felleskapet leie det til en rimelig pris, selv på kort varsel og for korte perioder. Om noen for eksempel skulle trenge et par timer for å øve før en audition, kan de kommer til oss. Lokalet har blitt brukt til øvelser, utøving av personlig praksis, dansetimer folk har organisert selv og til og med som en arena for fremførelse av verk.
Hva går ditt personlige kunstnerskap på i korte trekk?
- Vel i korte trekk: jeg er en belgisk danser og skribent som flyttet til Oslo for fire år siden, cirka samtidig som jeg ble en del av styret til PRAXIS. Alle i PRAXIS har sitt unike kunstneriske uttrykk og det å jobbe her er noe vi gjør på sida. Å balansere disse forskjellige rollene er ikke alltid lett, men vi tror alle på viktigheten av det PRAXIS tilbyr - så vi finner alltid en måte å få ting til å gå rundt på.
Er det noe spesielt du ønsker å meddele til byens utøvere i deres felt?
- Om du setter pris på hva PRAXIS tilbyr, så er det bare å bli med på dansetimer og arrangement! Vi ser alltid etter frivillige til å hjelpe med diverse som hosting for eksempel. Hvis man har ideer man vi dele eller er interessert i å bli med i styret/teamet så kan man bare sende oss en mail. Bruk våre lokaler, spre ordet - denne arenaen er her for å støtte oss alle!
www.praxisoslo.no
Et intervju med hausmaner Lars Sandås som nylig var aktuell med utstilling hos Ås Kunstforening.
Tekst: Eli Tenga Foto: Dan Aamlid
De to siste helgene av september, inviterte Ås Kunstforening inn til dobbelt-utstilling på Ås Kulturhus. Hebe Camilla Wathne var aktuell med “Hybrid Symbiose” og vår egen Lars Sandås stilte ut “Deep Fried World”. Vernissasjen ble avholdt, inklusive moderering av kunstnersamtale, av en annen hausmaner, Marius Wang.
I den anledning har vi ført et kort intervju med Lars Sandås:
For det første må en si, som åsing selv, at det er noe spesielt å se en kunstner som deg stille ut i bygda. Kan du fortelle litt om hvordan utstillingen ble til?
- Når jeg begynte å jobbe med serien Deep fried World for et par, tre år siden søkte jeg utstillingsplass flere steder. Jeg har tidligere jobbet med kunst i offentlig rom og bok, og har deltatt på flere gruppeutstillinger. Men selv om jeg var ferdig utdannet i 2010 hadde jeg ennå ikke hatt en separatutstilling. Jeg hadde hørt fine ting om Ås kunstforening, derfor søkte jeg der.
Nå var det jo Marius Wang, en annen Hausmaner og Åsing, litt involvert i både oppsettingen av utstillingen og modererte kunstner-samtalen under åpningen. Kan du fortelle kort om deres relasjon i kunstnerisk henseende?
- Jeg ble kjent med Marius Wang når jeg stilte ut på åpningsutstillingen til Nasjonalmuseet ‘Jeg kaller det kunst’ i 2022. Han hadde ansvaret for den utstillingen som tekniker og bisto meg med diverse. Jeg stilte ut skulpturen Natt til 1. mai 1978, som er en av tre skulpturer i prosjektet mitt Små monumenter. Men skulpturen hadde blitt utsatt for vandalisme når den hadde stått ute på Karl Johans gate, og var helt ødelagt. Jeg og Germain Ngoma fikk restaurere skulpturen inne på Nasjonalmuseets verksted i forkant av utstillingen.
Gjorde du deg opp noen tanker med tanke på hva du stilte opp siden dette ikke var en utstilling i Ås, i motsetning til et mer «hipt» sted midt i hovedstaden?
- Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg lager ikke kunst for “hippe” folk. Jeg håper og tror at kunsten min fungerer like bra for folk fra byen og mindre steder, selv om jeg har en del referanser i arbeidene mine fra Oslo, og spesielt indre Oslo øst, hvor jeg er vokst opp.
Dette er jo ikke din utstilling alene! Det er en dobbeltutstilling i lag med Hebe Camilla Wathne. Hadde du noe kjennskap til henne fra før? Har du et par ord om dine tanker rundt hennes kunstnerskap?
- Jeg hadde ikke kjennskap til henne fra før. Men det var spennende å se at vi hadde noen tangeringspunkter og likheter, både i motivkrets og teknikk (jeg jobber også en del med fargeblyanter, som henne). I serien min har jeg jo også en del motiver som kretser rundt forholdet mellom dyr og mennesker (dyr som mat), det monstrøse og det mytiske, som jeg føler vi touchet borti hverandre med.
- Under kunstner-samtalen nevnte du at arbeidet du la ut var en del av en serie bilder, et slags prosjekt. Kan du snakke litt om denne serien? Hva tar den for seg og hvordan er den utarbeidet?
“Deep Fried World” er en pågående serie malerier, tegninger og trykk (nå cirka 100 bilder) som tematiserer hvordan overkonsum preger de fleste aspekter av samfunnet vårt, og hvordan overkonsumet bidrar til å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Jeg er interessert i å undersøke hvordan dette oppleves for mennesker - i livene, kroppene og følelsene deres.
Hvordan er det å jobbe med slike ømfintlige temaer? Påvirker deg det i noen grad og på hvilken måte?
- Jeg har jobbet med mange politiske temaer som utenforskap, fordeling, vold, rus og tap av natur- og kulturarv. Dette er jo også ofte triste eller mørke ting å behandle og jobbe med. Men det er det jeg er interessert i, og det føles riktig for meg.
Du jobber både med tyngre temaer, har et selvstendig virke og masse gående. Hvordan balanserer du denne tilværelsen og hvordan opprettholder du din høye produktivitet?
- Jeg får mye glede av barna mine, samboer min, vennene mine, og det å undervise unge voksne på Prosjektskolen. Når jeg er med vennene mine snakker jeg ikke noe særlig om kunst, det er fint med pauser. Jeg er også veldig glad i jobben min, i hvert fall når jeg føler at det går fremover med et bilde eller et prosjekt. Det er jo veldig vanskelig når man ikke får det til, eller står fast, men etterhvert har jeg jo lært meg at det også er en uunngåelig del av jobben.
Noen av verkene stilt ut skildrer jo mennesker i noen form for rusmiljø eller i akten av å ruse seg. Dette er jo ikke rart siden det er et av dine fokus som kulminerte i blant annet «Narkoatlas». Det har kommet meg for øre at du skriver et tilleggs-kapittel til et nytt opplag av boka. Kan du fortelle litt om hvorfor du gjør det og hvordan denne prosessen har vært?
Når kan vi forvente Narkoatlas sitt andre og reviderte opplag i hyllene?
- Narkoatlas - Oslo kom ut i 2016 og ble utsolgt etter litt over et år. I tiden etter har mange kontaktet meg å ønsket å kjøpe boka, jeg vet også at det er venteliste på den på biblioteket. Derfor har jeg tenkt på det lenge å gi den ut på nytt. Men jeg har hatt så mange andre prosjekter gående og fått to barn, så jeg har ikke hatt tid. Men nå følte jeg at jeg bare måtte gjøre det, og siden det har skjedd mye i rusdebatten og på gata siden 2016 følte jeg det var riktig å supplere boka med et nytt kapittel. Nå er jeg faktisk klar med kapittelet og illustrasjoner og har mottatt støtte til utgivelse fra Kulturrådet! Så nå skal bare designerne gjøre en jobb og boka trykkes, så er den ute. Den kommer til selges på Tronsmo, i butikk og på nett. Jeg håper den vil være tilgjengelig i løpet av november eller desember.
Hausmania ble invitert til å være med på Open House Oslo, internasjonal arkitekturfestival. Den gikk av stabelen søndag 22. august 2024. Her er en artikkel om festivalen (riktignok med bilde av nr. 40. Beskjed er gitt). Den kom på trykk i tidsskriftet Arkitektur i dag:
https://www.arkitektur.no/aktuelt/interioer/byen-bak-fasadene/
Hausmanias kjære naboer Vestbredden fyller 25 år denne måneden og i den anledning republiserer vi Harald Langes tekst om jubilanten.
Tekst: Eli Tenga
En av de antagelsene som ofte har forekommet for undertegnede når det gjelder Hausmania, er at hele haus-kvartalet er Hausmania. I mange benevnelser har Haus blitt en samlet betegnelse for alt utenom Vega Scene. Det er langt fra sannheten.
En autonom bastion, født gjennom boligaksjonen og som er husets kjære nabo er Vestbredden! Ja, det har vært, er og kommer til å være en del omløp mellom Hausmania og Vestbredden, slik geografien og historien tiltaler; men med det er det desto viktigere å anerkjenne Vestbreddens uavhengige historie!
I anledning deres 25 års jubileum republiserer vi et meget så celebrert skriv fra en av husets eminente skikkelser, Harald Lange:
Det autonome boligtiltaket Vestbredden runder 25 år i september. Bolig-og arbeidskollektivet ble grunnlagt i september 1999 av aktivister fra den militante Boligaksjons-gruppa BA2000, som også hadde organisert okkupasjonen av H40 for dette formålet. Vestbredden har vært en stående boligpolitisk utfordring og torn i øyet for Oslos myndigheter helt fram til gården ble solgt til Urbanium i den kontroversielle privatiseringen av det by-økologiske forsøkskvartalet i 2016.
Vestbredden eies i dag av Victoria Eiendom, som viderefører den leieavtalen Vestbredden inngikk med Urbanium i 2019. Leieavtalen er tilpasset Vestbreddens egenart som autonomt boligtiltak, og er i praksis innfrielse av de rammebetingelsene Boligaksjonen forventet og krevde av Oslo Kommune for 25 år siden, noe som først lot seg realisere i en privatisert kontekst, med Urbanium som motpart.
Vestbreddens kulturklubb* Barrikaden er også inne i sitt 25. år . Kjellerklubben ble startet opp i kjølvannet av Operasjon Vestbredden, og har siden 2000 vært et kulturelt hjem for en generasjon av oslo-pønx. Her har hundretalls lokale og tilreisende band fra hele verden opptrådt med en takhøyde på 205 cm og provisoriske toalettfasiliteter. Barrikaden er av den gamle skolen, på tørre møkka, alt her er selvgjort og velgjort. På veggen henger en del fotos og et og annet grafisk verk, deriblant Frøya Andersens portrett av Joachim «Jokke» Nielsen, som hun tegnet av etter coveret på hans album «Nykter», kort tid etter hans altfor tidlige død vinteren 2000. Portrettet skal minne om at Jokke, som noe av det siste han gjorde, fikk med seg Petter Baarli og spilte støttekonsert for etablering av rockeklubb på Vestbredden. Konserten fant sted på rockepuben Vega Scene** i oktober 1999, og brakte inn noen tusenlapper til Barrikadens grunnlegging. Joachim og Petter framførte et sett av Nielsen-låter i viseform, i et utvalg som fortsatt resonerer via utallige vorspiel- og nachspiel-artister med kassegitar og spesialisering på tolkning av nettopp disse låtene. Joachim døde dessverre før kjellerklubben ble åpnet, så han fikk aldri oppleve resultatet av sitt bidrag. Portrettet har imidlertid vært der siden åpningen, så han er som en stamgjest å regne. Denne høsten ville han fylt 60 år.
*Kulturforeningen Barrikaden: “for folk med en spesiell interesse for å henge ut i røykfylte kjellerrom, drikke øl og lytte til pønkråkk”
**Vega scene var en musikk-pub på Dælenenga, drevet av May-Irene Aasen og Guttorm Nordø i noen sesonger omkring millenieskiftet
Her kan du lese mer om Vestbredden på deres egne nettsider: https://vestbredden.squat.net/omh40.html
Gratulerer!
En gruppeutstilling ved navn Motgift avsluttet sommer-sesongen i Flerbrukshallen
Tekst: Eli Tenga Foto: Brede Korsmo
Hovedområdet til bruk (og til leie) for kunsteriske formål i Hausmania er den indre hallen som de fleste har kommet inn i via trappen opp i bakgården. Være det seg dub eller punk, så er de fleste konserter her på huset, unntatt sommersesongen, i denne indre hallen.
Denne hallen har et navn: Flerbrukshallen. Dermed er det viktig å presisere det at det ikke bare er musikalske innslag som det er mulig å arrangere her inne, men også veldig mye annet. Man har alt fra ekstatisk dans til allmøter der inne og hallen er, spesielt nå som kulden setter inn, det stedet på haus som er ideelt for større arrangement av alle slag.
Siste sommerhelgen fikk en vist denne alternative siden til Flerbrukshallen når den ble brukt til en kunstutstilling. Etter Christian Hennies organisering samlet det seg en løs ansamling kunstnere med tilknytning huset til en gruppeutstilling ved navn Motgift
Motgift var etter det undertegnede har forstått en utstilling der det var fritt hva folk fikk stilt ut og var et slags testamentet i motsetning til en meget så planlagt, aktsom og konstant kalkulerende norme rundt kunstutstillinger. Et befriende pust i et fritt rom med andre ord.
Her er navnene på de medvirkende kunstnerne:
StudioGuloGuloStudio, Karla Guadarrama Almeida, Anders Smebye, Endre Tveitan, Jameone, Lill Yildiz, I love sluts, Dr. Hanne M. Alsos Raae, Ole Fredrik Hvitsten, Katarina Skjønsberg, Sigurd Gurvin, Ulf Moen Denneche, Janne Talstad, Herman Mbamba, Haffa Hafzim aka, Håvard Høgtveit, Linn Mari Staalnacke, Margrete Pettersen, Magnus Bjørneboe, Einar Goksøyr Åsen, Marius Wang, Grete Neseblod, Christian Hennie, Brede Korsmo, Endre Nordviste, Christian Grindvold Lie, Diana Ailin Kalmer, Kinnerød, Sindre Foss Skancke, Kim Andre Hagen, Louise Evensen Herreira, Thor Viggo Fauske, Christian Tony Norum, Åse Karlsen, Olga Nikonova, Kaya Gimle, Lars Kjemphol, Samuel Nordhus
En kommentar fra initiativtageren Christian Hennie:
(Motgift) var en venner og venners venner utstilling raskt kastet sammen. En del av de store maleriene er samarbeidsprosjekter laget på nachspiel. Ellers fikk folk levere hva de ville.
Dette fordret et meget så friskt sammensurium av verk som vi har samlet et utvalg av herunder:
For bruk av Flerbrukshallen ta kontakt med kulturansvarlig på arrangement@hausmania.org
Podium, husets galleri, avsluttet sommersesongen og gikk inn i høsten med utstillingen Safty Curtain / empty man
Tekst: Eli Tenga & Podium Oslo Foto: Erik Mowinckel
De to kunstnerne Simon Mullan og Lova Hiselius presenterte utstillingen Safty Curtain / empty man. Det følgende, et kort skriv om utstillingen, er et transkript fra løpeseddelen til utstillingen:
Simon Mullan and Lova Hiselius work in a gap between what you see and what you cannot see - transferred to both safety and uncertainty. While Simon Mullan is an established artist, Lova Hiselius is currently entering her second year as a mfa student at Oslo National Academy of Arts. The two artists are in different stages of their career and the idea behind the exhibition originates from their use of textile as medium. Mullan and Hiselius are both identified by working with everyday objects as main characters engaging with cultural symbols delving into the lauders of meaning embedded in common objects and clothing, revealing historical and social connotations.
Let’s say that «Safty Curtain / empty man» is an idiom. Then a «Safty curtain» could be read as «An undefined functioning safety device» and the «Empty man» conveyed to «A man who is feeling blank blankness». Ok, so picture yourself in impenetrable darkness. In a sudden flash an outline of a figure appears, then poof!- gone in a blink of an eye. Still the imprint on your retina outline the shape. This imprint lies in Mullan and Hiselius’ works; illuminated by a curiosity in the interfaces between canvas and textile, materiality and its cultural symbolism. Mullans «Safety Curtain» explores interplay between visibility and anonymity in contemporary society, while Love Hiselius is exhibiting a series of paintings yet to be stretched, where salty tears, shadows, imprints and reflections act as a signifier for ghosts.
Under følger et utvalg av bilder tatt på utstillingen.
Neste utstilling hos Podium er «TRAGEDY» av Louis Schou-Hansen. Åpning 11. oktober klokken 1900. Podium kan følges på @podium_oslo på instagram.
Bandet Unnskyld spilte første konsert på 4 år og vi tok en liten prat med vokalisten Marcus Vangen
Tekst: Eli Tenga Foto: Erlend Gade
En kveld forleden dag var det lyder fra alle hjørner i bakgården på huset. Det virket som en impromptu rockens dag. Hærverk hadde et band hvis lyder sivet innover, musikkavdelingen var stødig og flerbrukshallen var i spesielt godt driv. Det spesielle drivet skyldes kanskje at bandet på scenen gjorde comeback etter et par år uten aktivitet. Nemlig bandet Unnskyld.
Undertegnede og et tjue-talls personer fikk servert en heftig dose punk-inspirert rock fra de fem karene bandet besto av. En av de, vokalisten Marcus Vangen, var imøtekommende og slo av en liten prat i etterkant.
Takk for en fin konsert! Er det virkelig 4 år siden dere sist gjorde konsert? For dette er vel da som comeback å regne?
- Værsågod! Ja det har visst blitt 4 år nå. Siste konserten vi spilte var på Blitz september 2020. Etter det dro jeg på en liten tur til England for å lage en film og ble stuck i lockdown, og da endte jeg opp der noen år. Så dette er absolutt et comeback og denne gangen er vi kommet for å bli, selvom vi aldri helt forsvant heller.
Kan du fortelle litt om opphavet til bandet og bandets navn?
- Bandet startet jeg i 2018, da jeg mente at det ikke fantes nok store punkband i Norge (jeg tok jo så klart feil). Men resultatet ble “Bærum er et høl” EP’en, som ble skrevet og spilt inn på en drøy time. Siden den gang gikk vi igjennom en del forskjellige lineups før vi spilte inn “Du Gjør Meg Sprø?” i 2021. Jeg hørte jævlig mye på Kjøtt, Jokke og Raga på den tiden så tekstene og musikken ble jo noe mer gjennomtenkt. Navnet Unnskyld var egentlig bare en litt dårlig vits jeg og noen kompiser hadde i 2018: ha et ordentlig sinna band med veldig avvæpnede bandnavn. Et svartmetallband som heter Mjuk var et annet jeg hadde.
Hva har dere drevet med av prosjekter siden sist Unnskyld sto på scenen?
- Jeg personlig har stort sett festet i England og skrevet et drøss med nye låter til Unnskyld. Trommisen vår Kim og Gitaristen Mads er begge med i bandene Benji og Banden og Dynamilla (Også med bassist Paal). Vår nye gitarist og min bror Jonah har vært opptatt med bandet Kulturmelk og Chornobyl (som åpnet for Unnskyld på samme konsert red.anm). Så vi har alle klart og holde oss produktive på disse 4 årene heldigvis!
Kommer dere i kjent stil eller har noe endret seg litt siden sist? Og hva er det deres stiluttrykk går ut på?
- Det vil jeg si! Vi har jo to nye medlemmer (Jonah og Paal) så noen endringer i sound har det jo blitt, men er veldig fornøyd med det vi har skapt nå. Men kjeledressen jeg har brukt siden første gigg er på plass og energien var definitivt der. Jeg vil jo at en Unnskyld konsert skal være en fest, hvor jeg er en gæren type som skriker i hjørnet.
Det var spesielt to låter som fanget min bevissthet: Selvbevisst og Dobbeltliv. Kan du fortelle litt om hvordan disse låtene ble til og historien til det lyriske bak dem?
- Ja! Så med Selvbevisst ville jeg leke litt med litt Gang of Four statiske gitar-greier og refrenget er vel sterkt inspirert av Devos Gut Feeling. Teksten ble til etter en jævlig lang kveld. Den hvor du går hjem og ser folk på vei til jobb typen lang. Jeg gikk hjem full og følte absolutt på det å være på et helt annet stadiet enn de som gikk forbi. Dobbeltliv kom til etter Jeg hørte Double Life av The Cars, og begynte egentlig bare å fundere på dette med et dobbeltliv. Hvor langt kan man gå? Kan man leve 100% dobbelt? Lever vi kanskje allerede dobbelt? Litt sånne greier…Jeg liker nok å skrive om slitne triste karakterer som befinner seg utenfor “normalen”.
Det var jo en rimelig liten konsert, men dere holdt trykk som om det var en fullsatt klubb. Dere opplevdes som energiske og med pågangsmot! Er det noe spesielt med Hausmania som arena og folkene som trekkes dit som lager en viss stemning?
- Ja, har en regel om å spille hver konsert som om det er min siste, og det gjelder nok hele gjengen. Hausmania har vært et must for oss og spille, og vi føler oss hjemme der. Føler folka er kule og skjønner greia vår! Det er jo nydelig når man får noe igjen også! Vi håper definitivt på å komme tilbake. Jeg går også litt i transe på scenen, det er liksom ikke samme fyren…Det ble jeg jo faktisk dumpa for en gang, da jeg fikk beskjeden om at jeg virket ordentlig rusa på scenen. Jeg hadde vel hatt to øl før giggen så kjente meg egentlig litt for edru, men hvis det er sånn det virker så er jo det bare rock n roll. Jeg sang visst bra og det er det viktigste.
Siste skiva du hørte på?
- Siste skiva jeg hørte var Wild God av Nick Cave and the Bad Seeds. Han Nick leverte varene nok en gang!
Skiva folk burde høre på?
- Akkurat nå vil jeg anbefale Les Baines Douches 18 December 1979 av Joy Division, fantastisk, intens, møkkete og skranglete live skive! Slik de skal være.
Deres neste konsert og eventuelt slipp av låt?
- Vi har ikke noen flere giggs foreløpig, trommisen vår Kim fikk armen ut av ledd rett etter giggen vår nå, så da har det naturlig nok stoppet litt. Håper derimot og spille igjen veldig snart! Vi skal uansett inn i studio i løpet av høsten og spille inn et album eller en EP så det er bare å holde ørene og øynene åpne fremover!
I en by der vannhullene er mer alkohol-butikker enn menneskelige møteplasser, trengs Boksens bande av frikere, deres teksturerte anarki og råe katarsis av støy.
Tekst: Eli Tenga Foto: Morthen Minothi Kristiansen
De holder til i en filialene til Hausmania: en autonom utstikker: en av de hule, etterlatte lungene til organismen Haus, de enorme nedre Hallene: ved navnet Boksen. De blir omtalt som et «nådeløst sirkus» av initiativtakeren bak undergrunns-konseptet Morten Minothi Kristiansen i artikkelen “Stemmen fra kjelleren” hos Klassekampen.
Det blir beskrevet som en særs spartansk opplevelse der nede rett ved elva, nærmere sagt «en berlinsk bunkers uten vinduer, i kjelleren på Hausmania, med en balkong som svever over Akerselva.».
Kristiansen tegner bildet om et tidligere narkoreir som er hevet opp til levelig standard av dugnad. Et rede, som skal bli revet om ubestemt tid og som for tiden gir musikkens outsidere, et sted å blomstre i fromme og konfronterende uttrykk.
Men et slik møtested er sjelden vare. Derfor det også har blitt en integral del av byens alternative scene nærmest momentant.
For tida er vel nemlig aktørene i utebransjen mer alkoholbutikker enn én fysisk møteplass, som Klassekampens Ida Messel betrakter. Hun rapporterer om at pandemiens ettervirkninger har lagt en demper på folk sin villighet til å dra ut. Også måten de drar ut på.
Nå er det jo sånn at de fleste ikke lenger leter etter å oppleve noe nytt musikalsk. Man søker heller til og setter menneskelig kontakt i forsetet: så man drar til steder der de er garantert en fuktig pils, fuktigere samtaler og en ytterst bløtlagt kebab på veien hjem fra vårt kjære «fylla».
Derimot er det en motbør hos en horde i Kristiania: en freidig stamme som higer etter å komme seg ordentlig ut: det som man for et par tiår sida kalte «frikere»: de snor seg inn og ned in mørket: ned til stedet der de kan slippe ut sine sjeler sammen med lydens under: ned til byens eksperimentelle vannhull: ned til kjelleren.
For langt der nede i mørket, med et lavt tak derunder: vugger våre skuldre i synkron og vår svette renner oppå de skutte årene som slynger seg om våres armer: et tegn på den evigvarende balansegangen av energi: som pulserer etter drivkraften til den spartanske bunkeren, selve primusen som pusher oss mot kollektiv eufori: støyet. Støy for andre, søt musikk for oss: som frigjør oss fra vårt indre sinn og bader oss i et samlet rom: et rektangulært galleri av bølgende teksturer: Boksen
Et utsnitt av deltakerne på årsmøtet for Hausmania, som fant sted tirsdag 20 august i foajeen på Grusomhetens teater: Det var et vennlig, lettere kaotisk møte i typisk Hausmania-ånd: Forvirringen rundt hvilke regnskaps og budsjettdokumenter som var de riktige, de digitale forhåndsutsendte eller de fysiske som ble distribuert på stedet, skjulte i en stakket stund at det faktisk var gjort et grundig og samvittighetsfullt arbeid, til tross for hyppige bytter av regnskapsførere. Nærmere to timer på overtid ble regnskap og budsjett godkjent. Det nyvalgte styret består av Tron Furu, Henriette Brådalen Ødegaard, Johanna Øyno og Jonas Nilsson som alle ble gjenvalgt. Nye i styret er Geronimo Andersen og varamedlemmene Janne Eraker og Maiken Rye.
Dagen etter møtet mottok vi nedenstående dikt av Hausmania-veteran Harald Lange, som nok kan leses både som en poetisk analyse av typisk offentlig kommunikasjon og i en mer spesifikk Hausmania-sammenheng. Den siste linjen ble forøvrig føyd til i ettertid.
Gallionen
et staselig 4-masters gallionsskip, prydet
med vakre, kunstferdige treskjæringer i glade farger
varsler sin ankomst med trippel kanonsalutt og
kommer til havn, medbringende en last bestående av
en pose peanøtter og en flaske selters
kolonien er reddet, for nå
Om det frie uttrykket og kunsten skal overleve, må offentlighetens syn på kunstnere og politikken den medfører endres. Et intervju med Annette fra Dromedar!
Tekst: Eli Tenga
- Når du spør hva kunsten dreier seg om, er min drivkraft det stedet hvor du våkner og kommer nærmere tilstedeværelse, det autentiske og rå. Og oppå dette, sammensetningen av ressurser og talenter sammen: det er en kraftfull idé og det er fett!
Det er Annette Stav som sier dette. Hun har gjennom mange år vært en markant figur på Hausmania. Hennes virke som performancekunstner, musiker og vokalist kommer ikke minst til syne i bandet Dromedar, hvor hun utfolder et mangfoldig og ekspressivt musikalsk, visuelt og performativt repertoar.
Vi har huket tak i henne for et par kjappe: hva er dette «noe» som kunstnere vier seg til? Hva dreier det hele seg om?
For bakgrunnsteppet er dystert nok: Høyre-populistiske krefter driver frykt-kampanjer rundt ungdomskriminalitet. Erna prater om fotlenke til de under 15, men hvor langt ned i alder en skal gå, nekter hun å svare på. Men politikk-Norge er enige om at noe må gjøres. Da kommer man til dit man alltid gjør: hvor skal pengene komme fra? Rettere sagt: hvor skal pengene tas fra?
Kunsterne selvsagt.
Om du spør Frp/FpU (Listhaug og Velle) så er dette klinkeklart.
De skal «fikse biffen ved å kutte kunstner-stipendene og sprøyte pengene inn i bredde-idretten» i følge Sara Hegna Hammer hos Klassekampen. Som forteller om ettervirkningene av aggresjonen mot statsfinansiert kunst:
«At det ikke hersker enighet om kunstnerstipendenes berettigelse, er så sin sak. Verre er det at høyrepopulistiske krefter har gjort kunstnere til folkefiender ved å framstille dem som grådige svindlere som stjeler fra våre døende foreldre og hardt prøvede ungdom».
For det er dette saken i grunn handler om. Offentlighetens syn på kunstnere. Eller nærmere sagt det generelle kunstner-imaget som etterlates i folks hoder, etter at massemediene har manipulert og harselert seg frem. Et image grunnet i borgerlige hallusinasjoner. At kunstnere lever livets glade dager: dvs at de nærmest alle er syslende hedonister der de ytterst få sitt virke er til samfunnets gode.
Dette synet tvinger frem motreaksjoner og utspill som «artists are not like fairies floating around surviving on red wine and coke, we are workers». Som faktisk er tittelen på et innspill fra kunstneren Hanan Benammar
Offentlighetens fordommer gjør at myndighetene lettere fører kunstner-fiendtlig politikk. Noe vi har bemerket før.
Videre gir det politikken som Listhaug fører en feilaktig besnærende effekt, mener Hammer:
«Å ta penger fra snobbete kunstnere og gi dem til utsatte barn høres unektelig robinhoodsk ut. Men, som vi kan gjenta til det kjedsommelige, er kunstnere flest lavtlønte som har viet livet sitt til noe de opplever som viktigere enn dyre klokker og Hermès-vesker.»
Så hva handler det om? Dette finnes det ikke bare ett svar på.
-Hva kunst er for andre har jeg ikke peiling på, fortsetter Annette Stav, men jeg vet at om de kommer på et Dromedar-show, får de seg en uforglemmelig opplevelse. Det er arbeidet vi legger inn, og generøsiteten vi gir, folk ikke alltid skjønner- som du refererer til, fordommer og sånn. Og denne verden trenger generøsitet, og ikke bare et språk som måles i penger.
Hva skal til for dette?
- Vel man trenger en grobunn. Og her råder Hausmania som ett av de få stedene man kan få uttrykt dette.
Hvordan det?
- Det handler jo om noe så enkelt som det å ha et rom her og hva det betyr. Dromedar hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for Hausmania. Der fant Dromedar et rom hvor vi kunne jobbe og kjøre på og skape musikk og kunst, og møte andre kunstnere vi kunne gro med - i et utvidet kollektiv som House of Dromedar.
Spiller økonomi en rolle?
- Ja det koster jo ikke stratosfæriske summer - så det økonomiske presset dreper heller ikke skapertrang eller mulighet..
Hvordan ser offentligheten på verkene som kommer ut av et slikt miljø - som for eksempel deres?
- Altså et eksempel er jo når Nasjonalmuseet (i forbindelse med åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst») i helt seriøs affekt skrev at vi drev med hypnose på showene våre! Det kan jeg si med engang at vi ikke gjør. Det er jo en morsom anekdote på lesninger, tolkninger- hvor noen sitter og skriver om deg og så har de f.eks ikke engang vært på konsert. Og ja, det kan si litt om kunnskapsløshet. Å være hypnotisør tror jeg det stilles høye faglige krav til, utenfor det frie kunstfeltet. Men det er en del av moroa - hvordan myter oppstår, gjennom misoppfatninger og frie tolkninger, og det er jo spennende det og. Det som hadde skjedd er nok at de hadde lest et eller annet sted at vår kunst hadde en ‘hypnotisk kvalitet’. Slike grove misforståelser sier jo litt… avslutter Annette.
Dette bevitner en større falsk fortelling om hva kunst er, hvem kunstnerne er og hvordan deres hverdag er. Som Hammer godt konkluderer så «kan ikke stipendene være så få at kun de født med sølvskje i munnen og søknads-formuleringer som morsmål har nubbesjanse til å få kloa i et». En slik videreføring av det som later til å være et korstog mot kunstner-yrket og det frie uttrykk ville vært en særs negativ utvikling for det allerede kneblede kunst-Norge.
