Det norske-britiske bandet ism ikledde flerbrukshallen i et bryllup med et rockete soundtrack fra Brighton. Vi tok en prat med vokalisten Tyra.
Tekst: Eli Tenga Foto: ism
En skinnende 80-talls brud sto for et par uker siden som frontkvinne i flerbrukshallen og leverte en solid konsert med et solid band. Det var vokalisten Tyra fra bandet ism som etter support fra Drakånis serverte nærhet, nerve, kraft og lidenskap. Vi tok en prat med henne om denne norsk-britiske gruppa fra Brighton (!).
Fortell litt om deres historie. Hvordan ble ism skapt?
- Det er et godt spørsmål! Jeg, Tyra, fra Oslo, flyttet til Brighton for å studere musikk på BIMM University. Jeg har alltid drømt om å spille i band, men aldri funnet folka mine i Oslo som deler samme musikalske interesse som meg. Etter en stund på BIMM uten å ha møtt mange likesinnede tok jeg kontakt med en av lærerne mine. Han anbefalte meg å ta kontakt med Sophie, bassisten vår, og ga meg nummeret hennes. Jeg sendte henne en melding og møtte henne til en kaffe uken etter. Vi fant ut at vi hadde flere band og artister som vi begge likte, for eksempel Nothing But Thieves, og avtalte at det hadde vært gøy å finne flere bandmedlemmer sammen. Universitetet vårt har en slags nettside/sosialt medium som heter BIMM Connect (litt som Twitter, eller nå X) der man kan skrive innlegg på en slags vegg og få svar fra andre. Vi lagde en post der vi skrev at vi ville starte et band i alternativ rock/melodisk rock sjanger og fikk svar fra Matt (gitaristen vår) og Ben (trommisen). De var de eneste som svarte, men viste seg å være helt perfekt! Vi møttes alle til en kaffe, hadde en prøve-øving, og fant ut at dette funker fett!
Dere er basert ved den britiske kysten, i Brighton. Hvordan ble dette basen til et norskt rockeband?
- Det er faktisk et godt spørsmål. De andre medlemmene i bandet er fra ulike steder i Storbritannia, men jeg er fra Oslo. Jeg tror vi alle har hørt om universitetet vi studerer på fordi mange av artistene og bandene vi har hørt på har studert der. For meg hvertfall, var band som Fontanies D. C. og The Murder Capital (som studerte på BIMM i Dublin) og spesielt Yonaka (som studerte på samme campus som meg) grunnen til at jeg hørte om BIMM for første gang. Jeg hadde skolen litt i bakhodet i flere år, men tenkte ikke særlig over det, og spesielt ikke Brighton som by, da jeg visste veldig lite om den. Sommeren 2022 så var jeg på Roskilde festivalen sammen med noen venner og dro på en av dags-konsertene for å se artisten CMAT, som jeg hadde sett veldig frem til. Det var veldig få mennesker der, og konserten var på en liten slags låve-scene der folk satt og lå på gresset rundt om kring. Jeg hadde det supergøy med vennene mine og danset og sang til sangene, da jeg virkelig liker CMAT og hadde hørt på musikken hennes i forveien. Etter konserten kom hun ut igjen på scenen for å rigge ned og jeg gikk bort for å takke henne for konserten. Hun sa takk, ga meg setlisten, og vi begynte å falle i snakk. Hun nevnte blant annet at bandet hennes, og henne selv, er basert i Brighton og at hun deler band med Declan McKenna. Hun roste Brighton som en by opp i skyene og fortalte om hvor godt miljø det er der: hvor ungt og kunstnerisk, lite, men samtidig nærme store London byen er. Jeg ble da minnet på BIMM og Brighton, og hva jeg hadde hørt om det tidligere, og søkte meg inn til året etter.
Som oftest har dere tema til hver konsert. Hva er tanken bak det å kuratere hver konsert sin tematikk?
- Jeg tror vi har basert oss veldig rundt konseptet “ism”, altså navnet vårt. Tanken var at ism i seg selv kan være hva som helst, men med en gang du putter det bak et annet ord, så blir det en greie. For eksempel feminism og optimism. ism i seg selv er derfor bare “en greie”. Du kan velge selv hva du vil at det skal være. Derfor endrer vi tema hver konsert, for hva vi er, endrer seg hele tiden. Og hva ism er, er opp til den som kommer og ser oss. I tillegg har jeg alltid hatt kjærlighet for utkledning (kler meg ut til enhver mulig anledning, noen ganger bare for å spise middag) og elsker alt dramatisk og konseptuelt. Har siden jeg var kanskje 12 år drømt om å lage et konsept album, og tenkt at «hvorfor har folk sluttet å være dramatiske??» og «hvor er konseptene blitt av?». Det er jo også klart at vi tenkte det var gøy med ulikt tema hver konsert fordi det gjør hver konsert spesiell og skaper et slags «kult» konsept, der de som følger oss kler seg ut de også, og vil komme på flere konserter.
Hva var tema for kvelden deres på Hausmania?
- På Hausmania var temaet vårt bryllup! Men rett før vi startet konserten annonserte Matt at bryllupet var avlyst! (På liksom) Så tragisk! Så dramatisk!
Hvordan var det for dere å fremføre på Hausmania?
- Det var helt ærlig en drøm i oppfyllelse. Vi har lenge planlagt å komme til Norge, og snakket om, og planlagt, å spille på Hausmania i over et halvt år. Det var en veldig spesiell opplevelse å spille der. Lyden, og lydteknikeren Bjørn, var magisk! Det var intimt, for vi sto på samme plan som publikum, men samtidig også veldig oversiktlig og stort å spille i lokalet. Rommet føles veldig rustikt og punk, men også veldig profesjonelt. Veldig personlig, samtidig som det er et stort lokale med plass til en del folk. Kunne gå rundt midt i rommet og bevege oss, møte publikum, som vi elsker! Hausmania passet oss som et band veldig godt!
Hadde dere fra før eller etter konserten gjort dere opp noe tanker om dette litt finurlige bygget ved elva i Oslo?
- Jeg, Tyra, har selv vært på Hausmania i mange anledninger og opplevd masse kul kultur, som humor show, teater, konserter og hatt øvinger med Vega Ung Teater der tidligere. Bandet hadde sin aller første tur til Norge for denne konserten, og fikk opplevd Hausmania for første gang! De synes det var et veldig kult sted, og vi synes alle at det Hausmania gjør, og den møteplassen som blir skapt, er beundringsverdig og veldig veldig viktig. Det er et kult bygg i et kult og kunstnerisk område. Vi er veldig takknemlige for at vi fikk muligheten til å spille der!
En skive dere hører på for øyeblikket?
- Vi har alle hørt litt på den nye ep-en til ULD, Fra en annen virkelighet, som er helt nydelig!
Men her er én fra hver:
Tyra: Jazz på svenska av Jan Johansson. Dette albumet er veldig nostalgisk for meg fordi mamma pleide å spille det når vi var på hytta og hun ville høre på noe rolig. Den føles varm og god, og veldig som høst for meg. Nesten litt jule-vibes?
Matt: Weather The Storm av Skylark & The Scorpion. En artist med veldig få lyttere, men albumet er et veldig nydelig, obskurt og høst-aktig album.
Sophie: Hatful of Hollow av The Smiths. Jeg elsker Andy Rourke sine bass melodier og The Smiths får meg alltid i et høstlig/vinterlig humør!
Ben: Ocean Rain av Echo And The Bunnymen
Kulturlivet mobiliserer for Hausmania og arrangerer en rekke tiltak for å bekjempe husets økonomiske problemer
Tekst: Eli Tenga
Det er noe som skjer her i byen, som er vondt å være vitne til - et sakte men bastant skifte av grovheten til tråden som syr kulturens tekstur: råheten byttes mot det plettfrie, det skarpe viskes vekk til det runde. Det skilles, poleres og finslipes - uten tiltro til den alternative energi og uten troverdigheten til den uavhengige kilde.
Det rakner rundt oss mens de siste glørne av motkultur stampes til aske og asken fordeles til intet. Nå står Kulturhuset Hausmania for tur…men det skal ikke gis slipp på uten kamp - så la dette gå som et varsel til tilhengere av den frie kunsten!
Hausmania har fra å være en arena med flere scener selv til å huse fundamentale aktører for bybildet - som blant annet Kafé Hærverk, Boksen, Podium, Praxis Oslo og Grusomhetens Teater - vært en bærebjelke som opprettholder hovedstadens brodd i et ellers mer og mer sløvende skaft.
Ikke minst huser Haus et visst historisk sus og permanent tilstedeværelse - for det som synes å være et fy-ord i dagens samfunn: gjenferdet av den nær svunnede motkulturen og dens fantom av en fetter - undergrunnen.
Haus huser over 50 kunstnere fra det visuelle feltet, scenekunst og dans og like mange hvis ikke fler musikere. I motsetning til Oslo kommunes atelierer som er midlertidige, gir atelierene på Hausmania kontinuitet for kunstnere, samt muligheten til å ta del i et kryssdisiplinært og kreativt økosystem. Hausmania satser på unge kunstnere og musikere. Det er her mange har hatt sine første ordentlige atelierer, studioer, utstillinger og konserter.
Hausmania er det bankende hjertet til Hauskvartalet - en ikonisk del av sentrum. Hele kvartalet er en organisme. En organisme som står som representant for en sterk kulturtradisjon i vår by. En arkitektonisk perle som i godt over tjue år har stått som en bastion for det virkelig frie uttrykk - gjennom å legge tilrette for spiringen av den uavhengige kunst som en sårt trengt grobunn i et døende landskap.
Denne grobunnen har nå gått tørr - bladene (kunstnernes og deres kår) visner og trenger din hjelp…
Hva har skjedd?
Kulturhuset er truet med konkurs og må samle inn 600 000 kr for å klare seg over nyttår. Dette skyldes kraftig økning i strømpriser og kommunale utgifter, samt økonomisk etterslep fra pandemien. Dette vil i så fall sette krok på døren for drift av huset og alle kunstnere, musikere og andre som holder til her.
For å samle inn penger til utgiftene og skape synlighet rundt all kunsten som skapes på huset holder husets kunstnere kunstauksjon på instagram fra 22 november til 15 desember. Det blir også avholdt fire støttekonserter på huset; 4.desember, 5.desember, 13.desember & 14.desember. Boksen supplerer den siste konserten 14. desember med et helt eget skreddersydd program. Ytterligere vil Blitz avholde en støttekonsert lørdag 7.desember. Det mobiliseres!
Alle innsamlede midler går direkte til å dekke utgifter på Hausmania og sikre at huset overlever.
For de som har lyst til å støtte huset, men ikke har mulighet til å komme på konsert eller delta på kunsta(u)ksjonen har vi nå opprettet en spleis! Alle monner drar, og vi setter utrolig stor pris på alle som bidrar med hva enn de kan.
La oss vanne, bevare og stelle i stand grobunnen så vi kan dyrke frem en kulturby for alle og enhver!
Hausmania har økonomiske problemer og husets kunstnere mobiliserer gjennom en auksjon
Tekst: Eli Tenga Foto: Hausmania Kunstauksjon
Hausmania Kulturhus har lenge hatt en helt unik posisjon i bybildet. Huset har alltid vært en arena for kunstnere utenfor den etablerte scene med tilknytning til undergrunn, DIY og spesial fag kompetanser inne smalere sjangre.
Det har vært rom for kompromissløs kunst, egenartet, egendefinert, som er grunnlaget for at kunst blir kunst. Kunsten er i sitt vesen utenforstående, rar og annerledes og er et rom for refleksjon, våkne blikk og modige stemmer i et verdensbilde i krise og forandring. Kunst trenger rom for å skape kunst og bør drives på kunstnernes premisser og virksomheter, utenfor et kommersielt oppsett. Det har Hausmania fått til og bidratt med og gi byen Oslo en helt særegen karakter. Dette er nå truet…
Hausmania har økonomiske problemer, og det er klart at vi som hus må samle inn et sekssifret beløp før enden av 2024 for at vi skal klare oss inn i det nye året.
Kulturhuset er truet med konkurs og må samle inn 600 000 kr for å klare seg over nyttår. Dette skyldes kraftig økning i strømpriser og kommunale utgifter, samt økonomisk etterslep fra pandemien.
Haus huser over 50 kunstnere fra det visuelle feltet, scenekunst og dans. I motsetning til Oslo kommunes atelierer som er midlertidige, gir atelierene på Hausmania kontinuitet for kunstnere, samt muligheten til å ta del i et kryssdisiplinært og kreativt økosystem. Hausmania satser på unge kunstnere og det er her mange har hatt sine første ordentlige atelierer og utstillinger.
For å samle inn penger til denne driftens utgifter og for å synliggjøre all kulturen som skapes i og rundt huset, holder vi en kunstauksjon på nett - på Instagram fra 22 november til 15 desember. Alle inntektene går direkte til Hausmania.
Hvordan fungerer det?
Kunstverkene og det øvrige som auksjoneres bort publiseres på instagram. Hver artikkel får en tidsfrist og for å delta i budgivningen på et verk kommenterer du budet ditt under bildet av arbeidet. Når auksjonen avsluttes har den som har skrevet det høyeste budet vunnet, og vil bli kontaktet av oss.
Auksjonen vil fokusere på fysiske kunstgjenstander, som malerier, fotografier, trykk, tegninger, små skulpturer, fanziner osv., men vil gjerne ha andre ting også! Kan bandet ditt tilby en stuekonsert? En signert t-skjorte? Vil du selge en dansetime, en portrettøkt eller lage en forestilling for én person? Så lenge det kan auksjoneres bort, er vi interessert!
Hvis du vet om noen utenfor Hausmania som ønsker å donere verk, er det bare å ta kontakt med oss på email! Vi fokuserer på mennesker med tilknytning til huset og/eller undergrunnskulturen og som har en etablert kunstnerisk praksis.
For de som har lyst til å støtte huset, men ikke har mulighet til å delta på kunsta(u)ksjonen har vi nå opprettet en spleis! Alle monner drar, og vi setter utrolig stor pris på alle som bidrar med hva enn de kan.
Kom på møte tirsdag 12
Etter varselet om en mulig konkurs har hausmanittene kommet raskt på banen. En rekke aksjonsgrupper er i arbeid med en støttefestival som skal avholdes enten 4. og 5. eller 14. og 15. desember, over hele huset, med konserter, forestillinger, utstillinger og julemarked. Kunstauksjon og spleis er på gang.
Forslaget til Annette Stav, fra Hausmania-bandet Dromedar, til assosiasjonstung tittel på festivalen har stolte tradisjoner: Hausmania brenner!
Har du noe å bidra med? Vil du være med, enten som utøver, aktivist eller medorganisator? Kom på møte i Flerbrukshallen tirsdag 12 november kl 18.
Eller ta kontakt enten her hvis det er på musikkfeltet eller her for visuell kunst.
En ny visningsplattform debuterer i byen. Og selvfølgelig er Hausmanitter involvert.
Tekst: Eli Tenga
I dag lanseres noe nytt i byen. Ikke en ny kommersiell bar, ikke et nytt eiendomsutviklings-prosjekt og ei heller en ny vinbar. I motsetning til den kommersielt hippe vekst-kulturen, så åpnes en nå en visningsplattform-
Plattform heter det sosiale møtestedet og en uformell visningsplattform for mindre produksjoner, forestillings-utdrag og produksjoner som er i utviklingsprosess.
Gratis inngang og høstens utgave av Plattform er kuratert av dansekunstner Rina Rosenqvist.
Programet for kvelden er: Teddy, «LØPSK», STORSVEEN/ KJØLÅS , «Prepping», Maja Hannisdal, «Venison» og Georgiana Dobre / Ellen Jerstad / The Big Dig Research «Slathered Tongue»
Av inn0slag fra Hausmanitter er det Ellen Jerstad i en research-kollektiv, og teksten deres er følgende:
Georgiana Dobre / Ellen Jerstad / The Big Dig: Slathered Tongue
“The tongue slathered up to lave bright mucus from the taurine pad enveloping the nostrils, muzzle tusked nearer boar than bull. It breathed cold steam in water-thin dawnlight. Its gut was heavy as some gone beer-hound´s, through muscle-ridget.”
– Samuel R-Delany, The Mad Man
The Big Dig er et performance research-kollektiv bestående av Maiken Rye, Georgiana Dobre, Annike Flo, Alejandro Chellet og Ellen Jerstad fra Scenekunstkompaniet Øy. Kompaniet utforsker temaer som heterotopi, utopi, teknologi-symbiose og spirituell oppvåkning gjennom prismatisk-økologi, seksualitet og feminisme.
Under Platform vil Georgiana Dobre og Ellen Jerstad dele et bløtkokt eksperiment fra et ufinansiert passion-prosjekt.
Slathered Tongue blir en utforskning av zombien som både en queer og utemmet, monstrøs kropp, men også som et speil på samfunnets besettelse av overfladiskhet og mekaniske anti-aldringsforstyrrelser. Inspirert av rumenske strigoi og norske draug utforskes mytologi, melodrama og black-metal-vokalpraksis i en zombiepornografisk nåtids-apokalypse.
I kveld 19:00 fremover på Blackbox
Noe av det mest avangarde, selv for Hausmania å være tok turen til oss for et par dager siden. Det ble servert datagenerert minimal vokalkunst.
Tekst: Eli Tenga
Når ordene som faller inn i innboks er «Datagenerert minimalistisk vokalkunst». På rad. Da vet man at man har med noe spenstig å gjøre.
«Crafting Sounds - Game of Music» er et sonisk eksperiment som ser musikken annerledes. For her er «Musikken er en trøst og en mulighet. En sluse for å bearbeide og utforske, både angster og frykter.
Vi tok et intervju med Mari Lesterberg som står for verket:
Når man leser bioen om konserten så virker det som et ganske avant-garde og unikt prosjekt. Kan du fortelle oss litt om bakgrunnen for å kreere «Crafting Sounds - Game of Music»?
- I 2023 ble Ane Bjerkan og jeg invitert av Universitetet i Oslo til å komponere et verk med gjenbruksmaterialer til et arrangement, og vi skapte verket “Garbage Sounds - Let the Music Sing”. Ideene bak “Crafting Sounds - Game of Music” sprang ut av dette arbeidet, samt etter å ha lest “Gjenbruk som kreativ kraft” av Nina Odegård, og sett hvordan de i Reggio Emilia-barnehagefilosofien samler og sorterer diverse gjenbruksmaterialer og bruker det til å lage rangioli-lignende mønstre.
På Startblokka på Linderud, der jeg har musikkrom, finnes det også et kreativt gjenbrukssenter (MUV - mulighetens verksted). De som jobber der går til miljøstasjonene og redder diverse materialer fra søpla, f.eks. kaffekapsler, bruskorker, trematerialer, metallgjenstander, tekstilprøver, o.l., og i tillegg samler de kongler, skjell, steiner og annet fra naturen, sorterer de og tilgjengeliggjør dem for barna via lek. Dette inspirerte meg, og jeg fikk lyst til å finne måter å kombinere dette med musikk og teknologi på. Jeg så hvordan disse hverdagsmaterialene har en styrke ved at det ikke finnes noen “riktig og gal” måte å leke med dem på. Samtidig er det et miljøaspekt ved å finne nye bruksområder for dette “søppelet”, fremfor å kaste det.
Jeg har tidligere holdt på med dumpsterdiving og har drevet med aktivisme for både miljø og for dyrs rettigheter, og jeg ser stadig etter måter å kombinere dette med kunst på.
Kan du, med enkel terminologi, fortelle litt om systemet du har satt opp for deres konsert?
- Systemet jeg har laget består av en prosjektor og et kamera som er plassert under en semi-transparent plastplate. Plastplaten fungerer dermed som et interaktivt lysbord. På lysbordet kan man plassere gjenstander i mønstre, i mitt tilfelle blir det da gjenbruksmaterialer. Via kamera kan man koble opp forskjellige egenskaper fra disse materialene til lyd og musikk, f.eks. Farge, størrelse, posisjon på lysbordet og hastigheten man beveger dem på. I mitt system har jeg også mappet alle bevegelsene til et “Game of Life”-spill som er igjen koblet opp mot musikk. Jeg jobber fortsatt med å få på plass alle elementene i dette interaktive musikksystemet, men målet er at man kan spille musikk med å lage forskjellige mønstre på plastplaten. Foreløpig fungerer systemet som en slags arpeggiator der man kan endre f.eks. tonalitet ved gjøre bevegelser på lysbordet. Jeg har også en theremin-aktig drone man kan spille på ved å flytte på lyssterke gjenstander på lysbordet.
På konserten på Hausmania brukte jeg dette systemet som et musikkinstrument i kombinasjon med loopstation og stemmen.
Hvordan påvirker det deg og spille rett før Electrond?
- Det funket veldig fint! Vi har våre likheter, da vi begge kommer fra prog-verdenen, og vi spiller sammen i band (Suburban Savages) sånn ellers, men musikken i soloprosjektene våres er også ganske forskjellig. Min musikk var ganske rolig og repetativ med mye bruk av vokal, mens Electronds musikk var hyperaktiv og energisk med svært mange simultane musikalske elementer. Jeg digger alt Electrond gjør, både i soloprosjektet hans og i Panzerpappa og Suburban Savages, sjekk det ut!
Det er interessant at du er inspirert av live-koding - det å binært manipulere programmeringen på lyder live via et cyber-språk. Hvordan oversetter du denne binære naturen inn i de «fysiske gjenstander i interaksjonen»?
- Målet med prosjektet er å kunne gjøre en form for live-koding via manipulering av de fysiske gjenstandene, men foreløpig begrenser dette seg til å manipulere en sonifisert game-of-life-algoritme med bevegelser på glassplaten. Å kalle dette live-koding blir kanskje ikke helt riktig, men det er inspirerert av live-koding da det involverer en god del improvisasjon i kombiasjon musikk som baserer seg på koding og programmering.
Kan du fortelle litt om din bakgrunn i musikk?
- Jeg har holdt på med musikk hele livet og har siden jeg var lite barn med sær musikksmak skjønt at det var dette jeg ville holde på med, altså synge og spille i band. Jeg har alltid hatt en veldig trang til å skape og uttrykke meg, helst gjennom musikk, så jeg har spilt i band og skrevet musikk siden de tidlige tenårene. Jeg oppdaget tidlig prog via Jethro Tull, som en venninne oppdaget ved en tilfeldighet, da hun hadde fått feil CD i coveret etter et CD-kjøp. Jeg skaffet meg deretter som 15-åring notasjonsprogrammet Sibelius og lagde min første prog-rock-sang som skulle vare i 45 minutter sånn som “Thick as a Brick” og “A passion Play” av Jethro Tull, men sangen endte opp ca. 4 minutter lang og med besetning bestående av instrumenter som obo og marimba i tillegg til rockebandbesetningen, og med diverse taktartsendringer, inkludert en blues-seksjon i ⅞-takt. Det var der det startet.
Min dype nysgjerrighet og interesse for musikk har servert meg en bachelorgrad i musikkvitenskap og en master i musikk, kommunikasjon og teknologi ved UiO, og i tillegg til dette soloprosjektet spiller jeg keyboards og synger i bandene Fraction Distraction og Suburban Savages.
Er det noen artister/album som du føler representerer ‘ånden’ i det du holder på med?
- Jeg vet ikke om så mye musikk som ligner mye på “Crafting Sounds”-prosjektet, da jeg ikke hører så mye på musikk som ligner. I det siste har jeg hørt mye på et belgisk band som heter COS, et indonesisk band som heter Abbhama og et brasiliansk band som heter Terrena Baldino.
Det skrives at du setter fokus på «klimakrise, overforbruk og forsøpling» - hva føler du musikken sin rolle er i miljø-problematikken? Er den for eksempel informerende eller illustrerende?
- Fra mitt synspunkt er musikken sin rolle først og fremst å la deg få lov til å være et menneske - og bare det - her og nå. Musikk er dypt menneskelig, og som mye annen kunst vet vi at det har eksistert så lenge som vi har eksistert som art, og det kommer til å følge oss så lenge vi er den arten vi er. Helt fra før vi er født responderer vi på musikk, og små babyer danser og synger når de hører musikk. Musikk er knyttet opp til identitet, og musikk bringer fram dype minner og følelser. Vi mennesker ødelegger og raserer. Men musikk og kunst er fredlig. Musikk trenger ikke ha et budskap eller agenda. Men naturligvis har den likevel ofte det.
Klimakrise, overforbruk og forsøpling er temaer hvor vi har dårlig tid på å handle. Jeg var aktiv i Effektiv Altruisme-bevegelen for noen år siden og prøvde å finne ut hva som var det mest effektive jeg kunne gjøre med min karriere for å gjøre verden til et bedre sted. Jeg håpte at jeg kunne bruke min evne til å lage musikk for å nå ut til folk og påvirke folk til å gjøre dyrevennlige og klimavennlige valg. Om jeg ikke er helt der ennå med dette prosjektet, er jeg kanskje et steg videre på rett vei.
Når du oversetter miljø-spørsmålet og vårt over-konsum til et sonisk univers - hvor kommer inspirasjonen fra? Er det mekanismene i vårt forbud eller er det den antropocene tragedien bak som driver dine lydlige eksperiment?
- Det ligger veldig i vår tid å være opptatt av miljøspørsmålet, og for min del startet det med aktivisme for dyrs rettigheter. Rundt 2010 ble jeg vegetarianer etter å ha lest om speciesisme og artikler av Siri Martinsen, om hvordan dyr blir utnyttet som ting eller maskiner i svære fabrikker for at vi skal kunne konsumere deres egg, kjøtt eller melk. Kyllinger som kollapser over sine egne brukkede ben, fordi de er avlet opp til å bli de største kjøttstykkene. Jeg har selv vokst opp på gård med kuer, og har alltid vært glad i dyr og skjønt inni meg at de har følelser. Det finnes ingen logisk grunn til at vi skal bruke dyr på den måten vi gjør i dag, nå som vi kan spise mat utelukkende fra planteriket som er næringsrik, velsmakende, sunn og tilgjengelig. Vi vet mer enn noen gang om at dyr kan føle, at plantekost er det sunneste for oss, at kjøttkonsom er en klimaversting. Likevel slaktes 20 millioner dyr i året, bare i Norge.
Dyrenes rettigheter er min største drivkraft, og dette henger sammen med miljøspørsmålet, da jeg mener at hvis vi klarer å kraftig redusere konsumet av animalske produkter er mye gjort. Den antropocene tragedien fascinerer og skremmer meg. Jeg er som mange andre veldig skremt av hva som skjer i verden for tiden, og jeg bekymrer meg for framtiden. Musikken er en trøst og en mulighet for å bearbeide og utforske angster og frykter.
Gjerne gi oss et par tre ord som dere føler summerer opp det man kan oppleve under «Crafting Sounds - Game of Music»?
- Datagenerert minimalistisk vokalkunst
Tirsdag 29. oktober var det kalt inn til krisemøte på
Hausmania. Og hausmanittene hadde forstått alvoret og stilte opp. Husets økonomiske
situasjon er prekær, og til tross for ledelsens noe uklare og rotete framstilling
av problemet, tok forsamlingen saka i egne hender. En rekke aksjonsgrupper ble
dannet og gikk øyeblikkelig i operativ modus. Vi kan vente oss en rekke tiltak
som skal få inn penger på kort varsel, deriblant en liten festival på huset 4.
og 5. desember, med konserter, forestillinger, utstilling og julemarked.
Vi kommer tilbake med mer stoff om dette.
PS: I en tidligere utgave av denne teksten ble det oppgitt at støttearrangementet skulle avholdes 4 og 5 november. Det er nå rettet til 4 og 5 desember
Hvis det ennå ikke har gått opp for Hausmanias medlemmer så bør det nå ikke være tvil lenger: Huset står i øyeblikket i en livstruende krise. Styreleder Tron Furu og nestleder Henriette Brådalen Ødegaard ber medlemmene kjenne sin besøkelsestid og komme på husmøtet i morgen, tirsdag 29. oktober.
Tekst og foto: Chris Erichsen
-Krisa er ikke noe som kanskje oppstår dersom hvis om atte. Den er her nå! Vi har 200.000 kroner til gode i husleie hos medlemmene. Kan hende har dette vært underkommunisert, men nå skal det pinadø ikke være tvil lenger!
Styreleder Tron Furu på Hausmania er i et usedvanlig alvorlig lune. Jeg møter ham og nestleder Henriette Brådalen Ødegaard i kafeen hos Hausmania-nabo Vega scene. Nylig sendte de på ultrakort varsel ut en innkalling til husmøte i morgen tirsdag 29 oktober for å tydeliggjøre situasjonen for medlemmene. -Kulturetaten i Oslo kommune (KUL) har begynt å se på tallene og vår evne til å håndtere de utgiftene vi har og sagt klart at det går ikke opp. «Dette har ikke dere penger til». De truet med inkasso, noe vi fikk avverget med fire timers margin. Vi måtte permittere flere ansatte sommeren igjennom. Hadde vi ikke gjort det hadde vi vært konkurs nå. Noe må gjøres - og det øyeblikkelig. På det siste allmøtet der vi skulle rapportere om forhandlingene med KUL, kom det 4 – fire – medlemmer! Dette ropet er i praksis et utkastelsesvarsel til dem som ikke er ajour med leia eller ikke har noen tydelig nedbetalingsplan. Nå må medlemmene kjenne sin besøkelsestid.
-Jeg går ut fra at dette handler om mer enn bare medlemmer som ikke betaler? Hva er bakgrunnen for situasjonen?
Tron: Ja, det finnes også en bakenforliggende historie her. Hausmania har gjennom åra ikke hatt noen veldig sterk økonomistyring, delvis på grunn av at regnskapstjenesten vår har vært under pari, både i tida da vi hadde en egen regnskapsfører på huset og dessverre også med det regnskapsbyrået som vi nå har leid inn.
Henriette: Det handler også om det covid-etterslepet som så mange sliter med, hvor alle oppsparte midler under pandemien ble brukt til å betale strømmen, samtidig som vi ikke fikk noen strømstøtte.
T: For å ta en liten statsminister så må jeg nok også skylde litt på forrige regjering. Styrearbeidet i 2021 og 22 var ganske slepphendt, så da disse svære utgiftene kom rant pengene bare ut, uten styring. Vi har jo også hatt en uheldig praksis på huset ved at vi har vært for snille med folk som har opparbeida seg mye husleiegjeld, som vi har ettergitt for ikke å sette folk i varig økonomisk knipe. Dette har utgjort opptil 2 - 300 tusen per år. I løpet av de siste fem åra har vi på den måten gått glipp av minst en halv million. Det er penger som kunne ha kommet godt med nå.
H: Hausmania er jo til for kunstnerne, så vi har prøvd å ta vare på de som trenger det mest. Det blir vi straffet for nå.
T: Tidligere i år måtte vi kaste ut en som skyldte 80.000. Det er en lang prosess, med namsmann og hele pakka, så det tar flere måneder å få ut en person som ikke betaler og dermed i praksis opererer som gratispassasjer.
-Det påstås stadig, uimotsagt, på interne og eksterne fora for huset, at årsaken til uføret er Flerbrukshallen og bardrifta?
H: Jeg ser at det gjentas i det uendelige, men det er et faktum at begge deler går med overskudd. Dette måtte jo en av de argeste kritikerne også innrømme da rett regnskap ble lagt fram på årsmøtet. Her skal vi ta sjølkritikk fordi at regnskapet som først ble sendt ut viste at virksomheten gikk med underskudd, men det var feil regnskap.
T: Det er forsåvidt riktig at den avdelingen ikke akkurat har vært noen pengemaskin. Men der har vi gjort det som Hausmania skal gjøre, nemlig å åpne rommene for smal kultur som ikke samler de store folkemengdene.
H: Det er jo nettopp den typen arrangementer som folk her på huset ønsker. Vi vil jo ikke fylle Flerbrukshallen med techno-arrangementer kveld etter kveld, selv om de gir penger. Hvis vi skal fylle oppdraget vårt som en arena for smale kunstneriske uttrykk så må vi ta høyde for å gå med underskudd innimellom. Men poenget er at disse arrangementene har vi allerede fått støtte til fra Kulturetaten, Kulturrådet, Fond for lyd og bilde osv, nettopp som en underskuddsgaranti.
T: Flere har stilt spørsmål ved lønnsutgiftene til de som jobber i baren, men baren er de facto selvbærende.
H: Ja, og når noen leier seg inn i lokalet så betaler de det de ansatte i baren koster. I de tilfellene er det altså leietakeren, ikke Hausmania som betaler lønna til de baransatte. Så jeg forstår rett og slett ikke kritikken. Vi driver jo Flerbrukshallen og baren så økonomisk forsvarlig som mulig. Vi tilstreber å aldri ha flere på jobb enn strengt nødvendig. Så er det ikke alltid vi treffer blink på hvor mange vi tror kommer. Noen ganger kunne vi kanskje hatt en i stedet for to i baren, men det er en risiko vi må ta innimellom og summen viser uansett at vi går i balanse eller med overskudd fordi vi altså har fått støtte til disse arrangementene.
-Hvordan reagerer dere på all kritikken?
-Jeg synes det er synd at kritikerne ikke tar kontakt direkte med oss som har skoa på og stiller oss konkrete spørsmål, så skal de få svar, sier Henriette. -Jeg må innrømme at jeg blir lei meg av å bli hengt ut og få slengt alle disse anklagene etter meg. Jeg er jo ikke ute etter å skade huset eller mele min egen kake. Jeg er opptatt av at virksomheten skal komme huset vårt til gode. Jeg ville bare satt pris på om noen hadde kommet til meg og sagt at det eller det kunne dere kanskje gjort bedre og kommet med konkrete forslag til forbedringer.
Vi lar den oppfordringen fra Henriette henge i lufta så lenge og så sees vi på husmøtet.
Bandet Flammer Dance Band som holder til her på huset, er aktuelle med ny EP. Vi fikk snakket litt med Torbjørn fra septetten
Tekst: Eli Tenga Foto: Flammer Dance Band
Om man er heldig med timingen kan man noen ganger, rett under broa som deler atelierene fra musikkavdelinga, høre lyder som høres ut som tatt fra Kalakuta Republic i Lagos på 70-tallet. Hoftene har allerede begynt å gynge mens man hører nærmere etter: når en føler at det er en kosmopolitansk sensibilitet, kontemporær tilnærming og dryss av norsk fromhet som skyver rytmene nå som kroppen din svaier etter.
Lyden kommer fra studioet til Flammer Dance Band. Et syvmanns psykedelisk-funk-orkester som de siste årene har tilført Norge sårt trengte fete rytmer. Det er både så lokalt og verdensomspennende som man får det.
Flammer’ er aktuelle med sin nye EP «Gynger» og vi snakket med en av mennene bak denne supergruppen, Torbjørn:
Gratulerer med ny skive! Dere hadde jo nylig en liten tour i Storbritannia - hvordan gikk den opplevelsen?
- Uk var supert. Spillestilen og energien vår resonerer godt med britene og konsertene gikk veldig bra. Vi kommer definitivt tilbake!
Dere ble på en av konsertene åpna for av en av mine desidert favoritt DJer, Haseeb Iqbal, hvordan gikk det seg til?
- Haseeb er god kompis av Bror i bandet, så det ble naturlig å spørre han om å bli med på London showet.
Når jeg midt i korona ble introdusert for «Flammer» (2018), dro jeg umiddelbart linjer til den ny-jazz renessansen sentrert rundt London og spesielt band som Ezra Collective og Kokoroko. Er den en forskjell på måten musikken deres mottas i utlandet og her hjemme? Er interessen større? Danses det mer enn her hjemme?
- Det er generelt god respons, i Oslo vet de hva det går i men i utlandet kan det fort ta en 30-40 min før publikum løsner. Det er alltid gøy å spille for folk som ikke kjenner oss fra før der vi må jobbe litt ekstra for å få de med på taktene.
Det er jo en stor scene rundt - hva skal vi kalle det - musikk spirende ut fra den vest-afrikanske 70-talls groove tradisjonen. Hva dro dere til denne «sounden»?
- Mange av oss samler plater og har dykket dypt i afrikansk funk fra vestkysten men også Somalia, Kenya og Ethiopia, i tillegg til svingende rytmer fra bla Tyrkia, Thailand, Kapp verde og Latin-Amerika. Flere av oss har også bakgrunn som breakere og har danset til denne musikken i åresvis.
Jeg har jo spesielt notert meg kvaliteten på utgivelsene deres lydmessig. Nå er dere jo på Lyskestrekk som smeller ut godsaker. Men kan dere si litt om hvordan dere arbeider med å få fanget den varme, fullendte, kornete men samtidig relativt klare lyden? Hvordan inngår rommet her på Hausmania inn i dette?
- Rommet på Hausmania setter oss i riktig stemning. Opptaks-oppsettet vårt er basic og ikke super-spesielt. Vi har et tydelig mål om hvordan vi vil låte og strekker oss etter det ved å skru instrumentene så de låter fett i våres ører. Generelt handler det om å gi plass til instrumentene i lydbildet, ‘saturere’ lyden litt og rulle av litt topp og bunn der det passer.
En del av perkusjonen i denne musikken er jo basert på Tony Allens arbeid. Jeg liker spesielt at dere nikker til dette men også kjører deres eget løp, med både trommesett og øvrig perkusjon (Pablo), uten at det føles som et attentat på ørene. Hvordan har denne balansen artet seg?
- Pablo og Olve (trommer) er perkusjons-brødre og mestere på å spille hverandre gode. Et samspill som har blitt bedre og bedre. En ting vi har jobbet med er å ikke overspille, men finne enkle ting som svinger bra.
Uttrykket deres og estetikken deres er jo et som, for undertegnede i hvert fall, glir inn med mye av paletten og det visuelle uttrykket til Hausmania bakgård en sommerdag for eksempel. Når kom dere over Hausmania først og hva var deres førsteinntrykk av stedet.
- Flere av oss har vokst opp med Hausmania i bybildet, som et sted der vi har kunnet uttrykke oss fritt og fått oppleve alternativ kultur. Her har vi danset, sprayet, festet, og spilt mye musikk sammen. Generelt alltid positive folk som lar deg holde på med ditt uttrykk i fred.
Hvordan har det vært for dere å ha studio her på huset? Hvor lenge har dere hatt det?
- Vi har vært her i 5-6 år. Hausmania har vært en game changer for oss, der vi har skapt vår egen kreative sone. Her har vi på Lyskestrekk (red.anm: plateselskapet de gir ut på) spilt inn 5 LP’er og 6 7” tommere, og hatt en hau av øvinger. Vi er veldig takknemlige for å kunne være her.
Siden den første EP og albumet, hva har vært litt ledetrådene for uttrykket deres til denne nye skiva «Gynger»?
- Vi er mer komfortable i uttrykket vårt i dag. Føler vi har funnet vår stemme og at ting kommer mer naturlig. Samtidig er soundet og uttrykket vi strekker oss etter det samme som på første skiva.
Hva er det neste for Flammer? Noen konserter inn mot årsslutt og kanskje noen ide om når den neste fulle LPen lander?
- Vi spiller på Blå 19. des og drar på Europa turne i slutten av januar!
Den nye skiva «Gynger» er ute der du finner din musikk. Mer info om Flammer Dance Band finner du her.
Den månedlige klubben på Kafé Hærverk, Pure Ecstasy, fyller tre år! I den anledning tok vi en prat med duoen som driver hele sulamitten.
Tekst: Eli Tenga Foto: Pure Ecstasy
For en som gjennomgående i elektronisk musikk via house, så har Oslos nær-totalitære dreining mot fast-techno vært et traust skue. Og Housen som spilles på klubb gjør kveldene ofte til «new-age», «hippie»-utvannede tribale, progressive affærer eller trivielle, formulaiske tech-house sessions. Til og med kryssningen mellom disse, en slags «tribal-tech» er å spore - i alt fra skog til kjeller.
Derfor var møte med kvelden Pure Ecstasy på Kafé Hærverk et blidt møte med den stolte house-tradisjonen. Pumpin’, jackin’ og stompin’ - ekte 110% fullblods-house! Med en virilitet og uforutsigbarhet som harker tilbake til ikonet Ron Hardy.
Pure Ecstasy fyller tre år i kveld og vi tok en prat med duoen bak: Krister Kolstad og David Dajani:
Dere er gjennomgående ‘pushere’ av Chicago/Detroit tradisjonen av elektronisk dansemusikk. Hvordan møtte dere denne grenen av dansemusikk i deres liv?
David: - Jeg hørte «Hyperspeed» fra førsteskiva til Prodigy da jeg var 10-11 år. Ikke akkurat Chicago/Detroit, mer breakbeat/hardcore fra Braintree, Essex. Og så ble det dypere og mer atmosfærisk house og techno via radio og mixtapes fra jeg var 12-13. Det var i 1996/1997. Mye kontemporære utgivelser fra New York, Paris, London, Manchester, Leeds, L.A., Bergen - og fra Chicago og Detroit, selvsagt.
Krister: - For min del starta vel interessen for techno(+++) på ekte med Andy Stott og Claro Intelecto osv(derfra var veien ganske kort til Deepchord, Basic Channel og denslags) rundt 2007, rundt samme tiden som noen venner og jeg begynte å gå på The Villa og andre steder for å vrikke på hofta! :) Så har det bare balla seg på derfra. Hørte selvfølgelig på Prodigy og Daft Punk osv i oppveksten, men det var altså først rundt 2007 det ble et ordentlig fokus.
Kan dere fortelle litt om opprinnelsen til Pure Ecstasy? Og litt av ideen bak det navnet, og DJ-navnene Dajani og Krass?
David: - Krister lurte på om jeg var hypp på å bli med å starte en månedelig klubb på Hærverk. Jeg hadde spilt der et par ganger allerede og likte viben, så det var ikke vanskelig å takke ja. Navnet «Pure Ecstasy» valgte vi fordi det passer atmosfæren i musikken vi spiller. «Dajani» er etternavnet mitt, så jeg kjører bare på med det.
Krister: - Vi har vært venner i nærmere ti år nå, og fant vel ut at vi hadde mange fellesnevnere innenfor musikk(ikke bare elektronisk, men rock, metal osv også). Vi spilte litt sammen her og der før covid så det føltes naturlig å fortsette med det når alt av restriksjoner lettet! :) Selve navnet var det David som kom med, og som han spesifiserte fra starten: “Det har ingenting med stoffet å gjøre, men følelsen!” Ecstasy var jo tross alt ordet for en følelse/sinnstilstand lenge før stoffet kom :) Jeg “fikk” navnet Krass av en kompis da vi satt og hørte på musikk og drakk øl, så kom det noe musikk jeg hadde ytterst lite til overs for på anlegget, det er noe jeg ikke klarer å holde for meg selv, og kompis sa “Du er så krass når det kommer til andres musikksmak”!
Dere har holdt på i tre år. Hvordan har dere opprettholdt kontinuiteten? Og har dere forandret deres filosofi rundt kvelden disse tre årene?
David: - Jeg har opprettholdt kontinuitet ved å møte opp hver gang det er klubb. Filosofien min er å spille rå musikk. Og den har ikke forandret seg. Så det går mye tid til å lete etter i hvert fall forholdsvis obskure house- og techno-tolvere som jeg synes er fete. For det meste er det 90-talls ting. Ikke fordi det er en retro-greie. Låta jeg spiller må oppleves tidsriktig og moderne den dag i dag. Det var bare en annen «feeling» i musikken på den tiden, og det var den «viben» jeg først forente meg med, så da er det helt naturlig for meg å spille de tingene, selv i dag.
Krister: - Filosofien har vel strengt tatt vært den samme siden starten, målet er å få folk til å oppnå ekstase(eller føle seg bra og slippe seg løs på dansegulvet i hvert fall) gjennom å spille oppløftende elektronisk dansemusikk i diverse former. Vi starter jo ganske rolig i house-landskapet før vi tar det oppover gjennom techno(og diverse sidesprang, alt kan skje) og videre inn i acid/gammal goa/whatever, så det er jo en slags reise. Om man kommer klokka 1(som folk gjerne gjør i denne byen), da går man fort glipp av mye bra musikk!
Hva er deres tanker rundt den nåværende scenen og statusen til Chicago/Detroit-elektronika i byen og i Norge generelt?
David: - Jeg vet ikke hva som foregår eller hva folk holder på med. Haha.
Krister: - Tja, den generelle tilstanden innenfor klubbmusikk nå om dagen er jo rimelig krise. Styrt av trender på den ene siden og såkalt “business-techno” på den andre. Personlig håper jeg begge deler blåser forbi snarest og at danserne/publikum blir mer interessert i faktisk kvalitet og hva de selv føler for å danse til enn hva som er “kult”. Heldigvis er det jo mange rundt om i hele verden som holder på med kule ting, men de er ikke akkurat i søkelyset om dagen.
Hva er dere føler dere for ved å spille på Kafé Hærværk , som man ikke får andre steder?
David: - Jeg spiller kun på Kafé Hærverk. Det er nice å ha et sted å komme tilbake til hver måned, og å bygge opp en musikalsk profil over tid, som gir mening for både oss og for de som kommer for å høre oss spille gang etter gang.
Krister: - Hærverk er jo et helt unikt sted i våre hjerter. For det første er det jo høy kvalitet på musikken som kommer gjennom anlegget 99% av tiden, og noe av stedets sjarm er jo at det er en slags smeltedigel. Når man kan snakke med folk dypt inne i jazz og improscenen det ene minuttet, en rocker eller punker det neste og så hardcore technoheads(både unge og gamle) etter det igjen, sier det seg jo selv at det er et spennende sted å være. Forutsatt at man er interessert i musikk da selvfølgelig. Når det er sagt tror jeg man skal kunne ha det rimelig gøy selv om musikk ikke er hovedfokuset også, Hærverk er rett og slett et av byens koseligste steder! :)
Kan dere fortelle litt om første gang dere ble kjent med Hærværk og Hausmania - hvilke tanker gjorde dere dere?
David: - Jeg ramla vel inn på Hærverk for første gang i 2017 og likte stedet umiddelbart. Nå har jeg vel brukt uttrykket «atmosfære» opptil flere ganger for å beskrive klubben vår og Kafé Hærverk, men det er liksom ikke så mange andre uttrykk som beskriver greia bedre. Det er ikke så mange distraksjoner der. Ikke noe dyr kunst på veggene eller whatever. Det er bare opplevelsen mellom DJ og dansegulv som teller, og hvis ikke den fungerer, så fungerer vel strengt tatt ikke du der, heller.
Krister: - Hærverk ble man jo fort kjent med da de åpna i 2017, siden det var der de hadde den beste klubbmusikken og atmosfæren osv, noe som fortsatt er tilfellet selvfølgelig :) Hausmania var jo selvfølgelig før det en gang igjen, men hukommelsen svikter :D
Er det noen øyeblikk som stikker seg ut i levetiden til Pure Ecstasy?
David: - I løpet av de tre årene vi har holdt på, så har det jo blitt noen låter som har blitt «bonafide» Pure Ecstasy-klassikere. Låter som vi spiller igjen og igjen. Men vet ikke helt om vi skal røpe navnet på dem. DJs burde ha sine egne låter. Kanskje Krister kan røpe?
Krister: - Ikke noe veldig spesielt, tidvis ville tilstander med kø bort til Vega, tidvis ganske så rolig, alt går jo i bølger! Men vi kjører på videre, vi handler nye plater hele tiden! :)
Kan dere peke på noen skiver som dere føler representerer ånden til det dere holder på med?
David: - Ja, da er vi tilbake til dette med eksklusivitet. Hvorfor skal folk dukke opp på kveldene våre og høre det andre DJs spilte kvelden før? Det som er viktigst er atmosfære, lyd og musikk. Hvem det er som står bak låta du lukker øynene og danser eller kliner til, burde egentlig ikke telle i det hele tatt.
Krister: - Enig med David på én måte, samtidig som jeg mener at god musikk er til for å deles, så her kommer et par i hvert fall :)
Racoon – Tune By Racoon (House Mix)
Wishdokta - Rise Up
Lucky People Center - Sundance
Gjerne gi meg et par tre ord som summerer opp det man kan oppleve under Pure Ecstasy?
David: - Pure Fuckin Ecstasy.
Krister: - Oppløftende og lekker elektronisk dansemusikk! :)
Pure Ecstasy fyller tre år i kveld hos beste Kafé Hærverk. Mer info her.
