radiOrakel er verdens eldste kvinnedrevne feministiske radiokanal og vi åpnet dørene i 1982. Vi har vært en opplæringskanal for mange sterke stemmer i norske medier, og har holdt kurs og arrangementer innen radiojournalistikk, borgerjournalistikk, radioteknikk (og mye mer) i 42 år!
RadiOrakel bønnfaller politikerne: - Vi risikerer å måtte legge ned en institusjon
«Verdens eldste kvinnedrevne feministiske radiokanal», RadiOrakel, har kanskje sitt siste leveår om de ikke får en økning i midler. Les mer i Dagsavisen.
En redningsaksjon er igangsatt. Støtt den her
– Ateliersituasjonen i Oslo er på trynet, sier påtroppende styreleder
i Unge Kunstneres Samfund (UKS), Ragnhild Aamås, til Kunstkritikk. – Ikke bare er det knapt med atelierer, men byen turer frem med å gi
selv etablerte kulturhus kortere horisonter for kontrakter og dyrere
leie.
– Kunst blir til på mange måter og steder, og selv om mye oppmerksomhet i
det siste har gått til den katastrofale midlertidigheten i atelierene i
Myntgata og på Ila, har vi også eldre atelierhus som nå blir presset.
Hausmania, det store kulturhuset ved Akerselva som ble opprettet etter
en okkupasjon og med stor dugnadsinnsats, er nå truet av kommunens
markedsregulering av husleien.
Les hele saken på Kunstkritikk
Veteranen Åge Aleksandersen har, på sin nye låt «Ugress og villskudd» alliert seg med en annen, noe yngre, veteran: det nordnorske rapikonet Jørgen Nordeng, også kjent som Jørg-1 og Joddski. Sistnevnte er en hyppig bruker av Hausmania som musikalsk utklekkingssted. Det svinger av samarbeidet de to veteranene imellom!
NORGES BERLIN: OSLOS PERSONLIGHET LIGGER I DENS EVIGVARENDE OVERGANGSFASE: DEN ARKITEKTONISKE ANAKRONISMENS PARADOKSALE SKJØNNHET
Av Elisteinar Tenga
Nylig kom det fram at boligutvikler Union og Oslo House har store planer for Hausmannskvartalet. Deler av tomten huser i dag et kulturhus,
okkupantboliger og en kino. Nyheten skapte glede hos mange. Da
Arkitekturopprøret jublende delte Aftenpostens sak – med tittelen «Vil bryte ‘forbannelsen’ i Hausmanns-kvartalene» – var det en splittelse å spore i
kommentarfeltene. Splittelsen gjenspeiler synet på vår hovedstad som by og
hvem denne byen egentlig er for!
Hausmannskvartalet har vært et notorisk bolverk for Oslo outsidere i flere tiår.
Det har også vært en ergrelse for myndighetene. Fasaden er ikke skinnende
ren, men full av graffiti og bak fasaden er det ikke streit, men skeivt i alle
ordets betydninger. Et fotfeste for marginaliserte individer, sultne kunstnere
og et sårt trengt oppholdssted der alternative mennesker kan samles, blottet
for kapitalens gribber og all utvanningen de kommer med.
Arkitekturopprøret er en folkelig bevegelse tuftet på estetiske prinsipp. De
ønsker «vakker arkitektur som gjør oss glad og fornøyd». Men de
undervurderer noe av det viktigste ved estetikk og dermed vår felles
arkitektoniske opplevelse: at estetikk handler om hele vår sanseerfaring og
vår kunnskap rundt denne.
Ikke minst reagerer jeg når de undervurderer det som godt kan kalles en av
Oslos vakreste bygninger! Her menes det vakre i den virkelige estetiske
forstand. Altså, en skjønn sanseerfaring!
Hausmanskvartalet er en av de vakreste og mest ikoniske delene av sentrum. Hele kvartalet er en organisme. En organisme som står som representant for en sterk
kulturtradisjon i vår by. En institusjon! Og den er viktig i en tid der kraftsentra
for subkultur som Gamlebyens No. 53 stenges på grunn av utpressing av
utleiere, og der kunstnere blir kastet ut av sine atelierer.
Akkurat som levende organismer ikke fungerer optimalt hvis en skifter ut
noen av delene, så er hele byggets fasade, patina, historie og indre
økosystem uadskillelig fra dens posisjon som produsent og inkubator av
kunst og alternative levesett.
Skal ikke Oslo være mangfoldets by? Ja, Tigerstaden kan være en farlig og
ubarmhjertig metropol. Men Tigerstaden kan å være Regnbuestaden: En by
som er preget av og står ved sine åpne verdier, et sted alle kan komme å
prøve seg i. Som Kongen sa i sin sensommertale i 2016 (om hvem vi er som
nordmenn), så er det «… ikke alltid lett å si hvor vi er fra … Det vi kaller hjem,
er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres». Her setter jeg en fot i
bakken og sier at for mange engasjerte, bankende hjerter ligger vårt hjem
innenfor Hausmanskvartalets grenser.
Og disse bankende hjertene drar ingen steder.
Så må vi heller ikke glemme at det visuelle aspektet til Hausmanskvartalet er
en del av Oslos sjarm. Oslo blir aldri et mini-Wien, men ligner heller på
storebroren Berlin. Det er et kaos-velde hva det gjelder fasader, utsikter og
urban planlegging. Oslos personlighet ligger i dens evigvarende
overgangsfase: den arkitektoniske anakronismens paradoksale skjønnhet.
Det er her jeg tar et oppgjør mot Arkitekturopprørets nær totalitære
klassisisme og forvrengte idé av estetikk. For hvis byen skal representere et
sunt mangfold, så kan ikke alle nye bygg være «vakker arkitektur som gjør
oss glad og fornøyd».
Oslos sjel og estetikk ligger litt i det «stygge». Når Arkitekturopprøret vil
blankpolere byen (og dermed dens innbyggere), støtter de en snikende
utvikling som kan være starten på utryddelsen til ideen om
Hausmanskvartalet og hva og hvem det står for.
Et slag mot Hausmanskvartalet er et slag for kulturbyen Oslo. Et slag for mye,
og sjela til Oslo blir spist levende av den normerte strømmen av ulv i fåreklær
som ønsker det pent .
La oss aldri glemme å spørre oss selv: fint for hvem og på hvem sin
bekostning?
På et møte i regi av Bylab Oslo i mars 2024 kom kunstneren Hanan Benammar med følgende innspill, som tåler å spres vidt og bredt:
My name is Hanan Benammar, I am a professional artist based in Oslo since 2011. I know I am not here to talk about myself, but since I am here I should just explain what a contemporary artist does today. For my sake, I can say that I work with a variety of mediums, including sound, video, music, print making field recordings, performance, installation, sculptures and interventions in public space which involve a lot of people. I have had several commissions and my work is part of several private collections. I have received quite a lot of praise for my work, and I am glad for that, but the struggle for a place to work remains.
Many artists have several roles to play, and I am no exception. In addition to my art practice, I have been running my own art space. I have also been organising the Winter Solstice for 12 years, a nomadic experimental arts festival moving to a new location in Oslo every year since 2012. The Winter Solstice festival has been thought exactly as a way to understand the social and political development of urban planning and is a thermometer of the rapid gentrification of Oslo. I have also been part of several boards, juries and diverse initiatives, all of them concerned by the artists’ working conditions, political pressures on art and artists, and basically how long can we last.
And in between all of that, a good chunk of my time has been spent in continuously fighting for having a space to work. Meetings among artists, meetings with politicians in power, meetings with politicians in the opposition, meetings with unions, phone calls, emails, project proposals, site visits, budgets, floor plans, reports, protests, articles, interviews, innspillsmøter, moving in, moving out.
If you think this is the first time I have been standing here in an innspillsmøte to explain why and how artists should have a place to work, you are sadly mistaken.
It doesn’t really seem to matter what the outcome of these meetings is or what the outcome of this very meeting will be, we consistently end in the same situation: professional artists are undesirable. Oslo wants the art, not the artists. The city wants the big institutions, not the artists. The big institutions want the luxury, the bling, the view on the fjord for their offices, not the artists. Real estate agents want development, not the artists. Kulturetaten wants the attention economy, not the artists. The artists, as a small eclectic group of individuals, being outnumbered by a myriad of people with full time jobs that have creative activities on the side and can afford the high price, they just want an affordable place to work.
A place with okay air, okay light, okay accessibility. A place where they can grow roots without fearing being kicked out in a few months. A place where they can finally dare to really unload all the card board boxes. A place where they can socialise with other art professionals and unfold the big and small steps of their practice. A place where they feel respected.
I am currently having a studio at Myntgata 2 together with 50 artists, and we have to move out within 3 weeks. We have worked tirelessly to get an extension, we get 3 months at a time. About 100 artists have already lost their studios at Ila Pensjonat. We were told last year that there will be replacement for the missing studios. We were told now in February there might be an extension until summer. We were told there would be an open call in the spring, now it’s in the autumn. We are tired.
Disclaimer: Artists are not like fairies floating around surviving on red wine and coke, we are workers. We work tirelessly every day, most of us without a stipend like I do, we are part of the working force, we are workers both in the studios and in society. If 150 workers in a factory would lose their workplace, it would be national news.
This is how the myth of the poor artist making good art out of suffering keeps on living, but this is just a myth. Artists need to stop wasting their energy on where to make their art and instead invest it in the art practice itself. We need continuity, permanent and affordable spaces. And this where your bydel can truly make a difference in Oslo.
In order to succeed, you need to continuously involve art professionals to create something that will function in the long run, stop the privatisation of the public, and renovate spaces. We should all realise that art is not fast food. Build a vision, invest in the future.
Takk for meg.
Hausmaniafestivalen 2022 er i gang. Onsdag kveld satte Hausmaniaveteran Ole Pedersen i gang sitt seminar, med filmvisning, om «Retten til byen». Næring for tankene før vi skal få et fem dagers levende, mangfoldig eksempel på hva dette innebærer i praksis: Et program med enormt spenn. Hele programmet finner du her.
I høst fikk Haumania en ny arrangementsansvarlig som umiddelbart markerte seg. Hun har allerede merket stor interesse blant unge, sultne kunstnere, musikere og DJs. Men hun er også opptatt av «ikke bare å programmere en masse kule ting som kommer her og viser seg fram og drar igjen. Det må også komme kunstnerne på huset til gode». Møt Ingvild Skarv Andersgaard.
Tekst og foto: Chris Erichsen
- Hausmania er et sted som det typisk går litt opp og ned med, og noen ganger må jeg innrømme at jeg blir dritlei hele huset. Men så kommer jeg tilbake en dag, og ser at noen holder på med noe i bakgården, noen har fått en fantastisk idé til et bilde, det har kommet noe ny grafitti, det dundrer noe musikk ut av et studio og da blir jeg alltid nyforelska. Felles for alt det som skjer er at det er født ut av et ekte engasjement, og det er alltid rørende, og alltid magisk.
Ingvild Skarv Andersgaard er åpenbart selv et genuint engasjert menneske. I høst tiltrådte hun som ny arrangementsansvarlig på huset og smalt øyeblikkelig til med en stripe arrangementer som det luktet svidd av: klubbkvelder, marked, konserter, meetup for kvinnelige og ikke-binære musikkprodusenter, støyarrangementer, og ikke minst arrangementer innafor et mer udefinert, tverrkunstnerisk segment.
Fri nomadisk sjel
Men så slo pandemien til igjen, med alt det innebar. Det kommer vi tilbake til, men først ber jeg henne fortelle litt om hvem hun er og hvor hun kommer fra: - Jeg er en slags fri, nomadisk sjel som har flydd rundt i denne osloradiusen, Østkanten, Gamlebyen, Hausmania, siden jeg flyttet til byen for snart 13 år sida.
Hun vokste opp i Bodø før familien flyttet til Gjøvik, hvor hun etter hvert havnet på musikklinja på videregående. – Jeg har holdt på med mange ulike sjangere innen kunstfeltet gjennom hele livet, men det var musikk jeg landa på. Jeg søkte meg til Trøndertun folkehøgskole. Men der ble det altfor mye sånn folkehøgskolete strikking for meg. Jeg var on mission og måtte videre. Det var veldig vanskelig, ikke bare for mamma og pappa, men og for alle jeg kjente at jeg gjorde noe så radikalt som å bevisst droppe ut. Da jeg kom tilbake til Gjøvik følte jeg meg jævli kul, man slutter bare ikke på Trøndertun, men jeg gjorde det!
- Så jobba jeg litt i bar på Gjøvik for å tjene noe penger slik at jeg kunne komme meg til Oslo fortest mulig. Etter det har jeg i grunnen gjort akkurat det jeg har hatt lyst til! Jeg har spilt i en masse band, jeg har stikki av til andre steder, jobba i ørten tusen barer, ikke så lenge på hvert sted, helt til jeg begynte på Teddys softbar hvor jeg ble i fire år.
Forelska i Hausmania
Sitt første møte med Hausmania hadde hun i 2012 da hun spilte i den gamle kafeen. - Da var jeg solgt, utbryter hun. - Det var min første oplevelse av et sted som var genuint avslappa. Hausmania ble jeg rett og slett forelska i, med alle disse forskjellige menneskene. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men altså…
Bare si det som det er, du!
- Ok. Jeg har våknet opp i flere forskjellige studioer rundt på huset, for å si det sånn. Så jeg klarte fort å bli godt kjent med huset fra innsiden. Litt seinere ble jeg rekruttert til Husro-gruppa (som lyser ut og behandler søknader til ledige studioer) og i 2017 klarte jeg på mystisk vis å påta meg ansvaret for festivalen. Det er jeg fortsatt veldig glad for at jeg gjorde. Det var en hard runde, med masse grining og hyling i forkant. Å oppleve Hausmania fra innsida syntes jeg var litt skummelt. Men de to festivaldagene er de herligste dagene i mitt liv, selv om jeg var så sliten at jeg grein i dagevis etterpå og måtte ha en lang pause fra huset.
I løpet av samtalen vår bruker Ingvild ofte ordet forelska. Å ha evnen til å bli det er tydeligvis en fordel på et sted som Hausmania.
Hausalong
- Høsten 2017 starta Åse Karlsen og Harald Lange Hausalong-prosjektet sitt, som jeg håper dukker opp igjen. Det var et konsept hvor de ga bort musikkfoajeen en kveld av gangen til ulike kunstnere. Jeg fikk en kveld hvor jeg fikk prøve ut noen av ideene mine. Jeg lagde en installasjon med en masse lyssatt tau og fronta et impro/støyband med meg på elektronikk og vokal. På den måten ble Sonisk Faenskap født. Kvelden var magisk og da ble jeg nyforelska og gjenfødt på Hausmania!
De siste åra har hun vært engasjert over en bred skala, blant annet sammen med den tidligere arrangementskoordinatoren Morten Minothi Kristiansen, som bartender og som musiker. - Så ble stillingen utlyst, jeg søkte men håpet helt ærlig at den beste skulle få jobben, det fortjente huset. Om det faktisk er meg er jeg fortsatt veldig usikker på, men jeg fikk jo jobben!
Hva gjør deg usikker på det?
- Jeg er jo ganske uerfaren, men det er også fint tror jeg. Det gir meg en åpenhet og et gåpåmot som mer garva folk kanskje har fått skrelt av seg. Jeg var litt redd for at jeg skulle føle meg aleine og bli alles hoggestabbe, men det har jeg ikke følt et øyeblikk.
Sånn hadde kanskje noen av dine forgjengere det?
- Ja, og de har gjort en helt vanvittig jobb gjennom pandemien, hele veien. Men jeg har vært tett på dem og vet hvordan de har opplevd det, så det er erfaringer som kommer meg til gode. Også finnes det jo enormt mye kompetanse på huset som jeg nyter godt av.
Fellesskapsprosjekt
Så hvordan tar du dette videre?
- Jeg har jo en bakgrunn og et interessefelt, og dermed en visjon for hva jeg ønsker at Hausmania skal være. Men hvis det er en ting jeg har forstått så er det at Hausmania er et fellesskapsprosjekt. Det holder ikke bare å programmere en masse kule ting som kommer her og viser seg fram og drar igjen. Det må også komme kunstnerne på huset til gode. Jeg har brukt høsten til å se hva som funker og ikke.
Hvordan har det gått?
- Typisk nok var de tingene jeg selv syntes var kulest også de dårligst besøkte! Det jeg er mest fornøyd med er at de klubb, techno og hiphop-arrangementene vi har hatt har dratt en masse unge mennesker. Det har jeg merka på responsen etterpå. Unge, sultne kunstnere, musikere og DJs vil hit igjen. Har de vært her en gang så vil de tilbake. De samarbeidsprosjektene vi har dratt i gang funker også veldig bra, blant annet Egget loppis med et marked en gang i måneden.
Men så kom alle avlysningene – igjen?
- Ja, det var en skikkelig nedtur. Jeg så for meg en pangavslutning på 2021 med SHITVOID-festivalen i desember. Nå er den utsatt til mars, og antakelig videre til høsten. Poenget med den var å bryte ned den tradisjonelle avstanden mellom tilskuer og utøver. Men for å få til det kommer vi ikke utenom en stor grad av nærkontakt, og det er jo ikke så populært for tida. Vi skulle også ha Klikken med Øyvind Hellner, en møteplass for ulike miljøer innen støymusikk, blant annet Støy
på landet, Klubb Kanin og Dans for voksne. Jeg håper det med tiden blir til et fast arrangement, på den andre sida av lock down.
Booking for harde livet
Nå framover?
- Nå er det booking for harde livet. Jeg prøver å etablere en Plan A, B og C som sikrer oss mot en masse avlysninger. Jeg jobber med søknader til diverse instanser, som Fritt Ord og Fond for utøvende kunstnere for å arrangere workshops, seminarer og kurs for huset. Det kan gå på alt fra treskjæring til antirasistisk arbeid, men med en klar aktivistisk profil, som jo dette huset i utgangspunktet er basert på og som jeg tror det er fint å bli minnet om. Målet er at det skal være gratis for våre medlemmer og kjempebillig for alle andre. Jeg jobber også med en del andre konsepter over i det sjangeroverskridende, inn i bevegelseskunst, billedkunst og film.
Mot slutten av november gikk det, under overskriften Calling all artists, ut
en mail fra Ingvild til alle medlemmene. En høstdag i oktober kom nemlig daglig
leder Gidsken over noe som står med liten skrift i kontrakten til alle
Hausmanias medlemmer: «Det skal leveres årsrapport for bruk av lokalet hvert år innen 1. februar det neste året. Rapporten skal inneholde skriftlig dokumentasjon av hvilke aktiviteter og
arbeid som er gjort i tilknytning til lokalet. Dersom leietaker ønsker det kan
dokumentasjon i form av andre medier også vedlegges. Dersom årsrapporten ikke
blir innlevert innen fristen er dette grunnlag for oppsigelse av
leiekontrakten, og det blir sendt ut oppsigelsesvarsel.»
«Dette fremstår jo som en særs kjedelig oppgave. Som et alternativ til dette
vil vi fra nå arrangere kvartalslige kvelder i flerbrukshallen som dedikeres
til å vise frem kunsten til Hausmanitter. ALT er velkomment!», skrev hun i
mailen.
Hvordan har responsen vært?
- Veldig bra, særlig etter at jeg sendte ut en påminnelse. Det blir en knallkveld som jeg tror kommer til å bli viktig for huset, og den skal finne sted, uansett! sier Ingvild Skarv Andersgaard, som understreker at hun gjerne tar imot forslag, tips og kommentarer. Mailadressen finner du her.
Dato?
17 februar – i Flerbrukshallen på Hausmania. Vi sees!
Ingrid Elida Karo Johansen
Journalist
Journalen Oslo Met
av Chris Erichsen
Jeg hadde en gang en kjær venn som døde altfor tidlig. Henning Dahl het han, en undergrunnslegende og mytebygger, et upålitelig og kaotisk, men også trofast og elskelig menneske. Med sin stedige insistering på motstanden som førende prinsipp var han til stede hele veien. Fra 1970-tallets anarkistmiljøer i Hjelmsgate og Pilestredet-kommunen, til 80-tallets okkuperte hus i Skippergata og Blitz, 90-tallets Kampen verksted i Arne Bendiksens gamle platestudio og, selvsagt, 2000-tallets Hausmania, hvor han oppholdt seg de siste årene fram til han døde i 2008. Livet hans var utgangspunktet for teaterprosjektet Cirkus Verdensteater som jeg, sammen med Tor Arne Ursin, jobbet med til og fra gjennom mer enn ti år.
En gang på midten av 1970-tallet fikk han av Jens Bjørneboe overrakt skuespillet Røde Emma, med beskjed om at han kunne gjøre hva han ville med det. Det ble et viktig element i forestillingen vår, som vi satte opp på Hausmania for to år siden.
Det er ofte blitt sagt om Røde Emma at det er et venstrehåndsarbeid, gjort mens Bjørneboe var på oppløpet, noe som antakelig er årsaken til at ingen tidligere har prøvd seg på det - før nå. Og da virker det helt naturlig og selvfølgelig at det måtte bli Grusomhetens Teater. Les min anmeldelse av forestillingen på Scenekunst.no her.
