Bandet Migrene gjør sin live-debut på Hausmania i kveld. De er aktuelle med sin første EP og vi tok en prat med bandet i forkant.
Tekst: Eli Tenga Foto: Migrene
Bandet Migrene er et Oslo-basert vand bestående av Eline, Lovisa, Tale og Ebba. Deres første EP, «Seventeen Degrees», er en snau uke gammel og de tar den med seg til sin live-debut på Hausmania.
Vi tok en prat med bandet der alt fra aldersforskjeller til Twin Peaks via Harmony Korine kom opp. Spesielt historien om opprettelsen av bandet er et sagn som bekrefter at joda, er man god nok - er man gammel nok!
Hei på dere og gratulerer med første EP! Hvordan går det med gjengen nå en uke og noe etter EP slipp?
- Det går skikkelig bra! Vi har fått veldig god respons
Dere har jo litt aldersforskjell - noen fortsatt på VGS og andre ferdig. Alder skal liksom være så en utrolig streng greie i tenårene - man holder seg til de man kom opp med. Eller ikke kanskje? Så man blir nysgjerrig - hvordan fant dere sammen?
- Først var det jeg (Eline) og Ebba som møttes gjennom en musikknettside hvor man kan finne andre musikere. Ebba spilte allerede i et annet band gjennom AKKS som Tale spilte trommer i, og Tale kjente Lovisa gjennom skolen, så Tale hørte med Lovisa om hun var gira på å prøve seg som vokalist. Det tok en stund før Ebba spurte Tale om hun ville bli med å spille med oss. Jeg og Ebba spilte sammen alene i tre måneder før Tale ble med som trommis, og noen uker etter det dukka Lovisa opp. Det var nok jeg (Eline) som var mest skeptisk til å være i band med to 06’ere. Tenkte at jeg er et halvt tiår eldre enn dem (å si det på den måten får det til å høres verre ut). Tror jeg forventa at de skulle være veldig barnslig (på en dårlig måte) og at vi ikke kommer til å forstå hverandre helt, men det har vist seg at vi er egt ganske like. Nå tror jeg vi ikke ser alder i det hele tatt i bandet. Jeg tenker hvert fall ikke så mye på det, eller litt innimellom da haha.
Tale: Jeg syns at mange er ganske forhåndsdømmende når det kommer til alder, og jeg merket hvertfall i starten at jeg ble redd for hva andre skulle si når jeg sa alderen til Eline og Ebba. Det var liksom som å date noen mye eldre enn deg som man må sugarcoate for alle. Jeg husker jeg løy om alders forskjellen i starten haha. Men etterhvert må man bare eie det og tenke at om man passer sammen og er komfortable med hverandre har det ingenting å si.
Lovisa: Det er noe annet når du spiller i band med noen som er så mye eldre enn deg. Hvis vi kun hadde vært en vennegjeng hadde det vært annerledes.
Hvor i Oslo stammer bandet fra?
- Jeg (Eline) kommer fra Brumunddal, og flyttet til Oslo i 2023. Ebba er fra og bor i Flateby. Lovisa er fra Tonsenhagen. Tale er fra St. Hanshaugen
Hvor lenge har dere spilt sammen?
- Vi har spilt med hverandre i litt under to år
Hvem spiller hva?
- Eline spiller gitar, Ebba spiller bass, Tale spiller trommer og Lovisa er vokalist og spiller gitar innimellom på scena.
Var det noen plater/artister dere på en måte kom sammen og digget i hop eller hadde alle litt forskjellig ideer om hva de ville med et band?
- Vi alle har litt ulike band/artister vi er mer inspirert av enn andre, men vi alle har på en måte en kjerne i samme scene. F.eks. Ebba tar mye inspirasjon fra 80-talls post punk/new wave som Depeche Mode og Joy Division, Eline tar mye fra alternativ rock og shoegaze band som Smashing Pumpkins og Hum, Tale tar mye inspirasjon fra grunge- band som Nirvana og plata deres «Bleach», mens Lovisa er veldig inspirert av PJ Harvey og Queens Of The Stone Age.
Hvilken musikk vokste dere opp med?
Eline: Jeg vokste opp med pappa som hørte mye prog- rock og klassisk rock, Pink Floyd, Yes, Genesis, Deep Purple, The Rolling Stones, Led Zeppelin, men storebrødrene mine har også påvirket meg. Fra dem var det mye nu- metal fra tidlig 2000- tallet, sånn Linkin Park, System Of A Down, Korn, Slipknot
Tale: Jeg har vokst opp med The Stooges, punk og mye grunge når jeg var liten. Jeg hadde ikke så mye interesse i musikk når jeg vokste opp egentlig, og brukte ikke noe energi på det før jeg begynte på ungdomsskolen og fant interesse i 70-talls musikk. Etter det har musikk blitt en stor del av livet mitt.
Ebba: Vokst opp med musikk fra mange sjangre. Men band som Depeche Mode, Joy Division, Radiohead har betydd mye for meg.
Lovisa: Vokst opp med Red Hot Chili Peppers, Beck, LOK.
Får litt Nirvana-tendenser av det visuelle i coveret av «Jade» og en generell sånn tidlig 90-talls estetikk. Er det en epoke som tiltaler dere vennlig? Spesielt kanskje den grunge-sounden fra Seattle på den tiden? Hvis ikke, hvilken epoke og hvilke byer/steder snakker ekstra godt for dere?
Eline: 90- tallet er definitivt en av mine favoritt- epoker. Helt siden tenårene har jeg hatt en obsession med 90- tallet og Seattle- scenen. Generelt rocken fra 90- tallet snakker veldig til meg.
Tale: Vi har jo tatt mye inspirasjon fra 90-tallet, da mye av riffene og tromme-groovesene våres er inspirert av band som Smashing Pumpkins, Nirvana, QOTSA og PJ Harvey. Jeg er spesielt inspirert av mange trommeslagere som kommer fra 90-talls grunge scenen.
Ebba: er glad i musikkscenen i Bristol. liker mange av bandene som oppsto der på 90-tallet som Massive Attack, Portishead og Tricky, synes også nyere Bristol band som Idles er interessant.
Apropos det visuelle - er det noen favorittfilmer dere digger blant dere som dere føler viderefører den nevnte visuelle estetikken?
Eline: jeg tror jeg ikke har noen favorittfilm som har den estetikken jeg digger, men har definitivt en av mine favoritt- serier som er Twin Peaks som jeg elsker estetikken til. Liker generelt den estetikken David Lynch har i sine filmer/serier. Det er noe litt sånn mystisk, forstyrrende og rart med det hele.
Tale: Jeg er glad i filmer med fine farger og scener med estetikk som man husker. Jeg pleier liksom ikke å bli så interessert i en film om den ikke har gjort noe kult med selve bildene og fargene, da syns jeg plottet på en måte blir bortkasta. Jeg er veldig glad i Harmony Korine filmer, han tar gode valg i det visuelle og jeg liker den care-free og obskure følelsen han får fram i filmene hans.
Lovisa: Star Wars
Ebba: «Trainspotting» er for meg estetikken av grunge og 90-tallet. Tenker det er en film Kurt Cobain kunne ha lagd.
Tale/Eline: Mer konsept, estetikk og bilder som gjør at vi liker en film/serie, enn handlingen nødvendigvis.
Hvordan føles det å debutere på Hausmania? Har dere noen minner eller formeninger om stedet?
Lovisa: synes det er en fin start på vår live-karriere, og at stedet virker som det er åpent for alle slags folk og at det samme gjelder vår musikk vil jeg si
Ebba: har aldri vært der før, men tenker det blir et bra sted å debutere.
Tre ord for publikum om det de kan forvente på konserten deres?
- Energi Friksjon Følelser
Utstillingen «Trait d’union-Hyphen» hos husets PODIUM Oslo går i mot sin siste helg. Vi tok en prat med kurator Hedda Grevle Ottesen om gruppeutstillingen
Tekst: Eli Tenga Foto: Erik Mowinckel
Fem artister kommer sammen i gruppeutstillingen «Trait d’union – Hyphen» (på Norsk: bindestrek). En utstilling som fra selve tittelen utover - i sin bare, nakne og direkte natur - setter oss til veggs med erfaringens leksikalske normer.
PODIUM Oslo fortsetter å stille ukonvensjonelle spørsmål som både er introspektive( for kreatør, anskuer og galleri), eksternt reflekterende og med et snev av det finurlige som i samråd med det øvrige får deg til å skjelve litt i buksene! Det burde ikke være noen overraskelse at det er en som, tross sin unge alder, er å regne som en kurator-bauta i byen: Hedda Grevle Ottesen.
Vi tok en prat med henne om utstillingen:
Fortell litt om begrepet trait d’union og hvorfor akkurat en franske iterasjonen ble valgt?
- Oversatt fra fransk trait d’union og engelsk Hyphen er tittelen på utstillingen – – – .
Tittelen viser til et tegn, ikke et leksem i seg selv. Jeg tenker det er likt som i gruppeutstillingen som vises på Podium nå. De fem kunstnerene; Romane Claus, Eugene Sundelius von Rosen, Alice Slyngstad, Theo Ghiglia og Max Ockborn har som felles med et kunstner-drevet galleri en rolle der alle er fyrvoktere av kunstens fortsettelse og lager denne fortsettelsen av egen vilje. Det er en slags utstilling som ikke vil la seg konkretiseres, den viser heller til sterke kunstnerskap som mestrer sine egne logikker. Å lete etter mening når kanskje alt bare er kunst er en veldig lang bindestrek, hånd i hånd, selv driver vi et galleri som har blitt drevet av mange kunstnere før oss, og vi har tatt over fakkelen, samtidig så har man alltid et intrinsisk ønske om å brenne noe ned for å så bygge det helt opp fra grunnen igjen. Vel, en fantastisk ting med kunst er at man kan flørte med ideen mellom fantasmer og faktisk virkelighet på et helt annet vis en man kanskje kan i la oss si.. lingvistikk. Kunsten eksisterer og språket likt penger eksisterer bare så lenge vi er enige i at det finnes. Det er mye som skjer i det man trer over dørterskelen til Podium, det blir jo nesten som en Larp.
Symbiose på tross av forskjellige lingvistiske realiteter er jo et kontinentalt faktum i Europa. Spiller ideen av Europa/europeisk inn i tanken bak utstillingen?
- Som en fortsettelse av forrige svar. Ja, det er en tanke å bruke Europa. Igjen går vi tilbake til kunstnerrollen. Norge er på en måte avskåret fra Europa, vi kan ikke bare slenge oss på et tog og så være i et annet land i løpet av et par timer (glem Sverige), og for et kunstnerdrevet galleri med minimal omsetning er det en helt annen liga når man kjører “internasjonal” utstilling. Flybilletter, transport, sted å sove, det er mye mer jobb involvert enn å invitere en kunstner som allerede bor i byen. I presseteksten brukte jeg lingvistikk som utgangspunkt da jeg er interessert i hvordan avhengigheten mellom visuell kunst og språk er en evig nødvendighet, dette er noe som blir snakket veldig mye om med utgangspunktet i forskjellige teoretikere og fortolkningsmetoder på alle de Europeiske kunstakademiene som igjen i stor grad har vært med på å forme hvem vi (alle de deltagende kunstnerne) er som kunstnere.
Både “en omfavnelse av imperfeksjon” og “kartografi” blir nevnt i samme setning i utstillingsteksten. Kan du snakke litt om det implisitte paradokset her: rundt tanken at kart skal være presise, men selv de må omfavne imperfeksjon?
- Jeg tenker på det som en lek. Vi skaper våre egne kart, og ingen kan på en måte si noe imot hva det er vi kunstnere har oppdaget. Publikum kan si at de konklusjonene vi har kommet til er feil, men i sin egen produksjonstid kan man si akkurat hva man vil om hva det er du ser på. Tilbake til å kontekstualisere kunsten med tekst. Hvor mye kan man egentlig si om et verk, uten å ødelegge den besøkendes opplevelse av utstillingen? Vi har alle våre egne mentale leksikon og kart, jeg tror ofte selv jeg kan ta en snarvei gjennom byen mens jeg haster meg til ett eller annet som føles veldig viktig, men så innser jeg at denne veien kanskje var mer scenisk enn en faktisk snarvei. Er ikke livet kanskje for kort til å velge snarveien over den sceniske?
Prefikser og suffikser - tenker du på de som krykker eller verktøy? Pløyer de inn i samtiden eller peker de i hver sin retning, fortid og fremtid?
- Utstillingen kan være en antikrykkete verktøyelighet, og man sier ofte, eller noen sier ofte at verbet er setningens bankende hjerte. Man kan forstå en setning selv om den ikke er grammatisk korrekt, og i poesi kan man jo kaste ordgrupper fram og tilbake som man vil. Så la oss si at kunstnerne er verbet. Og hele frasen er selve utstillingen??? Og om den gir mening eller ikke er opp til dere; de besøkende som får lov til å tre over dørterskelen og inne i galleriet. Jeg tenker også på sånne utrolige, vonde sanger som blir sunget i konfirmasjoner. Typ nøtteliten som melodi og teksten er endret til:
Jeg vil gjerne takke alle sammen nå.
Tenk at jeg så mange gode ord sku’ få!
Her er det dårlig bruk av syntaks, men det meningsbærende er ikke feil av den grunnen. Hvor irriterende er det ikke når noen irettesetter deg når du sier et ord feil, når du forstår akkurat hva jeg mente. I konversasjonens kunst er det ofte bra å si noe imperfekt, bedre å ha en god samtale enn en grammatisk korrekt en!
Kan du snakke litt om hvordan du fant gruppen artister til utstillingen?
- Fem kunstnere fra henholdsvis Antwerp, Malmø, Stockholm, Paris og Oslo som ikke før har noe med hverandre å gjøre blir satt sammen og liksom skal lage mening sammen. Jeg tenkte på at det er slik man lager en setning. Hvordan skal jeg sette sammen..hmm det er ofte slik at kunstnere kan føle seg tatt ut av kontekst i en gruppeutstilling, jeg ønsker som kunstner og kurator selv som følgelig driver et kunstnerdrevet galleri og kontekstualisere denne ideen om at produksjonen er en slags fortsettelse av hverandre, et vedlikehold.
To av kunstnerne er fransktalende og resten har jeg kommunisert med på norsk og engelsk. Norsk/engelsk/fransk, men bindestrek kan alle forstå. Jeg leker med den udødelige ideen om kunst som et universelt språk. Slik fotballentusiaster setter sammen drømmeliga-lag har jeg satt sammen en utstilling med kunstnere jeg har møtt og blitt kjent med forskjellige steder de siste tre årene. Fra de tidligere svarene vil jeg gjerne koke det ned til at utstillingen handler om at man kan gjøre det som man vil, om man er så ekstremt heldige, og privilegerte vi som driver et kulturrådstøttet galleri i 2025 i Oslo, Norge er.
PODIUM OSLO, Hausmania, Lø & Sø: 13-17.
TOMÁS debuterer sin EP på Hausmania med support fra JEJUNE og GiFU. Vi tok en prat med debutanten!
Tekst: Eli Tenga Foto: TOMÁS
Med røtter fra alt fra nære England til Venezuela langt der borte har TOMÁS med seg en debut-EP i baggasjen for kveldens konsert. Vi snakket med multi-kunsteren om disiplinenes symbiose, kontraster hos artister og ideen av tomrom:
Halla-på-deg! Hvordan går det og hvor i verden befinner du deg?
- Jeg har det bra, takk. Jeg bor for øyeblikket i Oslo sammen med kona mi og håper at vårværet har kommet for å bli.
Det går med i notatet til konserten at musikkreisen startet i et knøttlite studio på landsbygda i Norfolk? Hvordan endte du opp i Norfolk av alle steder?
- Ja, det var der jeg føler at min musikalske reise virkelig startet. Det lille studioet var en liten bod. Innvendig lignet den litt på en badstue – den var panelt i tre og godt isolert. Om sommeren ble det veldig varmt der inne, så jeg dro ofte til nærliggende strender for å bade og kjøle meg ned.
Jeg tilbrakte flere år i den lille boden og gjennomgikk en slags merkelig forvandlingsprosess. Jeg var i en kokong av kreativ isolasjon, så årstidene skifte gjennom vinduet og utforsket hva musikken kunne gjøre.
Startet ditt forhold til musikk der? Hva er dine første minner av musikk?
- Mitt forhold til musikk begynte tidligere, da jeg var liten gutt. I mitt gamle barndomshjem hadde foreldrene mine et livlig rødt linoleums-gulv. Jeg tilbrakte timer sittende på gulvet og tegnet med kritt mens jeg lyttet til en fire-binds samling med musikk fra sekstitallet. Det kom mye fantastisk musikk fra den epoken.
Det står hos P3 Urørt at du har aner fra nevnte England, Venezuela og Italia – har denne bakgrunnen formet din musikalske smak eller ditt uttrykk? Noen spesielle sjangre eller artister fra disse områdene som har hatt stor innflytelse?
- Bakgrunnen min har definitivt formet musikksmaken min. Min flerkulturelle oppvekst er noe jeg er veldig stolt av. Siden jeg vokste opp i Storbritannia, var mesteparten av min musikalske oppmerksomhet rettet mot de “vanlige mistenkte” innen populærmusikken på tidlig 2000-tall. Likevel føler jeg at spansk, som er mitt morsmål, har hatt en innflytelse på min musikalske forståelse – det er lyden av barndommen min. Jeg føler at språk er musikk, og dette er en av grunnene til at jeg er tiltrukket av det norske språket. Et språk med vakre melodier, rytmer og dialekter.
Når og hvordan fant du ut at du skulle lage egen musikk?
- Når maling føltes overveldende eller var forbundet med for mange forventninger, vendte jeg meg til musikken for å uttrykke meg friere. Det er stor sjanse for at dette vil bytte om på et tidspunkt. Det er vanskelig å si nøyaktig når jeg bestemte meg for å lage musikk, men det er noe jeg elsker med kunst – den er alltid der hvis du trenger den, og du trenger ingens tillatelse for å prøve.
Hvordan korresponderer musikken din til ditt virke som billedkunstner? Er det noe synergi? Reflekterer de hverandre?
- Jeg føler at maling og musikk er to disipliner med felles grunnlag. Noen beskrev en gang musikk for meg på en visuell måte – som et landskap. Jeg ble bedt om å forestille meg at jeg så gjennom et vindu og tenkte på hver musikalske komponent som et objekt i landskapet. Hva er viktig? Hva ligger langt ute i horisonten? Begge kunstformer handler om å fylle et tomrom. Det er noe jeg synes er vanskelig, men jeg tror de beste kunstnerne lar lytteren eller betrakteren sameksistere i verket.
Er det noen sider av deg selv som du får til uttrykk for i musikken som du ikke får ellers? Hvilke? Påvirker og former disse smaken og intensiteten til musikken du lager?
- Dette er et flott spørsmål. Jeg tar ofte med meg mine argumenter og uenigheter inn i studioet. Når en situasjon blir for kompleks, er musikk et flott verktøy for å få et nytt perspektiv og forenkle ting. Noen ganger står jeg overfor situasjoner uten svar eller løsninger, og da er musikk den perfekte motgiften.
Jeg blir også fascinert av kontraster hos enkelte artister jeg møter. Jeg har møtt noen av de varmeste menneskene, som lager mørk og dyster musikk. Jeg elsker det, og jeg tror kanskje jeg er litt lik selv. På den andre siden elsker jeg å være sentimental og følsom i musikken også. Jeg tror det å overraske seg selv er en fantastisk ting å utforske kreativt.
Kan du snakke litt om det nye EP prosjektet ditt? Hvor lenge har du holdt med på det og hva har inspirert det?
- Det føles som om jeg har jobbet med denne EP-en for alltid! Det er en samling sanger jeg skrev under studietiden, etter endt utdanning og under pandemien. Det er min debut, så jeg har ingenting å sammenligne den med. Sangene er en oppsummering av noen transformative år. De hjalp meg med å håndtere mørke tider og ga meg håp for det som kommer.
Jeg kunne snakket uendelig om alle de små nyansene jeg har oppdaget og alt jeg ubevisst har lagt inn i låtene, men jeg holder det tett til brystet. Noen ganger føler jeg at for mye personlig kontekst kan komme i veien for andres tilnærming til musikken.
Hvordan ble du kjent med Hausmania? Har du gjort deg opp noen tanker om stedet eller har noen historier herfra?
- Jeg fant ut om Hausmania gjennom kona mi og noen av vennene våre. Jeg følte meg umiddelbart tiltrukket av stedet som et kreativt knutepunkt. Jeg vet at jeg knapt har sett hvilke underverker det rommer. Jeg har vært på et par konserter der og har blitt rørt av Hausmanias åpenhet for å vise frem artister fra alle samfunnslag. Definitivt et kult sted.
Tre ord om hva de oppmøtte kan forvente på konsert?
- Annerledes, LED-lys, ektefølt.
A talk with tonight’s attraction at Blow Out!/Kafé Hærverk. Saxophonist Michael Foster talks of the American status-quo, being a prisoner of time, ‘Queer Trash’ and The New York Review of Cocksucking.
Tekst: Eli Tenga Foto:Peter Gannushkin
Disclaimer: Interview was conducted in English. Due to the Blow-Out series’ international vein and the subject’s need of precision, it is published in English.
As a novice in the free-jazz/impro/experimental world of live music, I was delighted to encounter the Kafé Hærverk’s Blow Out! series of concerts. Definitely not for the faint hearted, as my first sitting had licks of trumpet-spit at my feet; yet also not alienating as the crowd and ambiance is one of reverence for the craft and welcoming attitude to newbies.
Thus, after a couple of sittings drenched in free renderings of sound, we’ve managed to snag the first interview with one of the performing trio - Michael Foster of Foster/Crawford/Sullivan : a born and bred New-Yorker who fuses the old-school with the new: the traditionalist free-jazz and noise: classical improvisation and queer-theoretical practices. The interview below:
Hi Michael. How are things and where are you in the world?
- I’m in New York City, in Brooklyn. Things are pretty terrible these days in America as you might imagine. The fascist takeover of America is definitely in motion and there is a certain feeling of powerlessness with that. Everyday there’s something new to be outraged, offended, threatened, and terrified by.
Are you still located where you grew up?
- Sort of. I was born and mostly raised in New York City but lived in Los Angeles around high school, and moved back for college. I’ve always considered myself a lifelong New Yorker with a brief intermission in Los Angeles, a city I used to hate but have come to greatly appreciate over the years.
How was the music scene where you grew up? How were the beginnings of your relationship with this art-form?
- By the time I got into music I was in high school in Los Angeles. I was, and still am, a dedicated cinephile, and my life was entirely about film and literature. When I was 15 I thought I should play an instrument if only for the sake of being “well rounded” in my education, but soon the instrument took over my creative life. Los Angeles had some music but I wasn’t aware of a lot of it, especially improvised and experimental music at the time. I always felt more connected to the experimental music happening in NYC, however it wasn’t until I was older that I discovered the amazing history of experimental musics in Los Angeles (such as the ‘Los Angeles Free Music Society’ also known as LAFMS, or the music of John Carter, Bobby Bradford, Horace Tapscott, and the various noise music in the city and others). I was lucky to have some friends who were deep into jazz such as the late great pianist, Austin Peralta, who unfortunately passed away some years ago. Austin was the first person I really improvised with and I felt very lucky to have had that opportunity. I also had an inspiring teacher, Ralph M. Jones, who was a student and collaborator of Yusef Lateef, who encouraged me to pursue music and improvisation in my own way. He also encouraged me to see the overlap between my love of film, literature, and theory, and improvisation; suggesting I listen to Albert Ayler or watch films like “In the Realm of the Senses,” both of which were crucial to my development.
When did you realize music was the thing for you? The same time you realized that the saxophone was your main base-vehicle of transmission so to speak?
- Yes, around the same time. The more effort I put into the instrument, the more I got back, and eventually I decided to pursue music in college and take a break from film and theory. Discovering free jazz, improvised music, noise, contemporary composition, etc opened a lot of doors for me in my conception of what music could be, how it functions, and how I could find space for myself within it. Saxophone is still the only instrument I’ve studied.
Now, I must admit, I’m a newcomer to - for lack of better words - the free/impro/experimental-jazz world. When did you first encounter these forms of music?
- In high school I got into Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Andrew Hill, Brotzmann, Evan Parker and many others. When I first got into Albert Ayler’s music it felt emotionally overwhelming, even a little taboo. It felt like I had encountered something that was too much for me, but like most things that seem taboo at first, I became fascinated by it, and had to investigate further. That feeling of engaging with work that initially felt scary or taboo became intoxicating.
In the concert’s notes it says you have collaborated with artists in the field from veterans like Joe Mcphee to younger artists such as Mette Rasmussen. Do you feel a difference in the approach, method or idea of the free-jazz form across generations? Does it stay just as «contemporary» as it did since the 60s?
- I’ve worked with a pretty diverse array of collaborators across ages, generations, genders, identities, and experiences, and I always find that diversity inspiring and encouraging. Working with Mette was wonderful because we’re about the same age but from very different backgrounds, however we were both engaging with similar musical interests very differently which was inspiring. Joe comes from a totally different generation but his openness is so inspiring; he makes it feel like anything could work. There is a difference in their approaches and reference points certainly, but if an artist is open, compassionate, and kind, it makes everyone easy and inspiring to work with.
I think we’re at a strange place in history right now, where everything feels so post-modern and self-referential. Maybe that self-referentialism is, for better or worse, one thing that defines the contemporary approach more than anything else. The rapid pace of digital information and access to just about anything has definitely impacted this music and how people improvise. I have heard younger musicians whose approach to improvisation and structure feels informed by instagram and social media. I think the music now does need to meet the moment more substantially if it wishes to maintain relevance, and consider its place in a larger context than a purely social one. I think a lot of improvisers have resigned themselves (at least within the US) to this music being marginalized, and thus let it exist within a vacuum, which is a shame because I feel improvised music has a lot to teach our society about relationships, collaboration, compassion, intimacy, and communication.
Can you briefly talk about how you think the field has developed through time - especially since part of its ethos, I feel, is to transcend time and space? Or is it locked so thoroughly in the moment it can’t be but of its time and space?
- I think about time a lot, for me it’s less about transcending it but accepting that I’m a prisoner of time. I tend to focus more on the minutiae and intimacy of gestures across time in service of a longer form, which can feel like time has frozen or slowed down more than it really has. The best comparison I can really make, despite it being a bit cliche, is sex and forms of intimacy, whereby time slows down due to the focus you place on the other person(s) and your shared interaction.
To better get to know you, I wrote these questions whilst I had a video of you playing from youtube on the headphones, titled «Michael Foster’s Ghost @ The Record Shop 5-14-23». I found it invigorating even for my amateur ears - can you talk a little about this project?
- The Ghost is a longstanding project I’ve been working on that attempts to recontextualize the traditional free jazz trio within a homoerotic framework. Free Jazz is often spoken about in a masculinist framework that always felt deeply uncomfortable to me, and usually accompanied by a degree of heterosexism, while also being homosocial. I wanted to challenge this paradigm directly by placing those fetishized aesthetics of masculinist catharsis within an overtly homoerotic context, and away from a homosocial one. For this project I draw inspiration from 70s/80s leather culture, which similarly tackles and problematizes depictions of masculinity and catharsis, but also the work of Jean Genet, Derek Jarman, and the queer pinku films of Hisayasu Sato. This was also a reaction to, at the time, the lack of queer musicians in the scene, and the unchallenged homophobia and sexism. Around the time this project began, I was obsessed with the work of noise artist Richard Ramirez and his various projects that put queer sexuality front and center, contextualizing his work in a way I found deeply inspiring, and much needed within improvised musics. The Ghost, like many of my projects now, consists only of queer musicians striving to tackle the tropes and structures of free jazz with a mix of self-awareness and total abandon. We’ve recently been working on collaborations with bondage performers which has been really inspiring, and has taught me so much about how our music can better reflect their values of intimacy and trust.
The ‘Pioneer Works - Residency’, stated that you work «between noise, improvisation, the jazz tradition, and queer theoretical practices». Can you tell me more about the noise part?
- I love harsh noise! I’ve been deeply inspired by artists such as Richard Ramirez, The Rita, The Gerogerigegege, The Incapacitants, LAFMS, Sewer Election, Heinz Hopf, K2, and countless others. In addition to my saxophonic work, I also work within harsh noise using microphones, mixers, samples, etc. I find a lot of noise musicians are extremely sophisticated improvisers, creating really unique structures from totally idiosyncratic instruments and set ups. I try to collaborate with noise artists as much as possible, as those collaborations really make possibilities feel endless. I also draw inspiration from their work and apply it to my saxophonic work, specifically for considerations of tone production and resonance. I see a lot of overlap between the work of someone like The Rita and a huge toned saxophonist like Eddie Lockjaw Davis, both of whom deeply (and fetishistically) engage with texture and nuance within tone. I used to practice long tones while listening to Harsh Noise Wall (i.e, Vomir) in hopes that the enormity of sound they produce would rub off on my tone. I also love cut up noise and the extreme approach to phrasing, often using mute buttons to create hard cuts of silence or sound, which has been immensely influential to my approach. Additionally, noise albums often engage directly with non-musical contexts, taking a fetishistic approach to thematic material that informs the work, which has also influenced me tremendously. Seeing the tapes of a queer artist like Richard Ramirez I felt “gave me permission” to integrate queer contexts into my work. In improvised music there can be a troubling trend of de-sexualization and abstraction without context, which is something I want to combat in my work, and in noise music these contexts are often front and center.
It seems you are also thoroughly invested in the queer viewpoint, the above mentioned ‘practices’ but also as co-founder of ‘Queer Trash’ - can you briefly talk about ‘Queer Trash’ and ‘queer theoretical practices’? And how do they influence our sound?
- Queer Trash was formed by myself and Richard Kamerman (my other half in The New York Review of Cocksucking), after realizing we were often the only queer people at most experimental music shows. We hated that our lives as musicians and as queers had to be separate, so we formed Queer Trash to remedy this, and to host unapologetically gay experimental music shows. We wanted to feel safe bringing boyfriends, lovers, partners to our shows and not have them feel alienated by the overwhelming heterosexism. It’s exhausting to be around so many straight cis men all the time, and it’s also totally uninviting to people who might be interested in the music. It also makes the shows BORING and totally unsexy, and this music SHOULD be sexy and relevant to people’s lives. Improvised music shows can be so dull, so sexless, so male, so straight, so polite, and that’s so contrary to what the music should be in 2025.
I think of improvisation as a specifically queer practice that explores interrelationality and intimacy between collaborators, which is something queer people are defined by; their ability and freedom to construct new conceptions of self and interpersonal relationships. The work of writers like Leo Bersani, David Halperin, Foucault, Judith Butler, Gayle Rubin, Pat Califia and Jose Muñoz directly inspire my approach to improvisation. Their work inspires an awareness of the nuances of interrelationality between myself and my collaborators, and proposing new ways of formulating our shared structures.
Last question, thanks for bearing with me (!) - please tell about The New York Review of Cocksucking? (Too wonderfully salacious wording to pass up without a tiny question)
- NYRoCS is one of my longest standing collaborations with Richard Kamerman. We met through Tinder when I was working for Meredith Monk’s foundation and hung out at a noise show, and quickly started making music together. NYRoCS can be really quiet “reductionist” type improvisation, or a full on harsh noise duo, or both depending on our mood. We often integrate erotic texts into our work, drawing inspiration from the Boyd McDonald zine, Straight to Hell, which had many alternate names, one of which was The New York Review of Cocksucking. We often utilize samples from films, the news, or other songs (like Madonna, Alanis Morrisette, Judy Garland, etc) as a way of forcibly inserting concrete context into our improvisations. For whatever shock value we may utilize, we also aim to make work that is in touch with a distinctly queer melancholy. We’re both immensely proud of this project and how it’s developed over the years.
Tonight@2030 w/Kari Rønnekleiv solo CC (250/190), age: 20.
Blow Out! is supported by Arts Council Norway and Oslo Municipality. In collaboration with Konsertforeninga
Bandet MIRAGE maner frem våren med en helvetes fest på Boksen. Vi tok en prat med de om bandet, deres kommende utgivelse og denne helvetes festen.
Tekst: Eli Tenga Foto: Cameron Daravi
Nå (!) - akkurat nå er’n her. Kjenner du det? Føler du det?
Våren.
For ikke er det månedsskiftet som bringer med seg den offisielle våren i våre trakter, ei heller er det været - selv om det hjelper. For vi vet jo at det ligger mulige snøfall eller to på lur helt til 17. mai. Så hva er det som gir oss hintet? Utenom pollen altså…
Det er gata og folka. Frakke-bandene gir seg mer og mer, shades’a kommer ut og utepilsen tiltar.
Med dette begynner det også å rumle langs den vestre elvebakken. Boksen rister av seg vinterpelsen og gir oss våryr-armageddon: for det er fortsatt kaldt, mørkt og svett i Christiania; men gresset gror og solstrålene glimter til: enten om de faktisk er der eller er den kollektive bevissthetens optiske illusjon - MIRAGE!
Bandet MIRAGE steller nemlig i stand en rysare av en kveld smekkfull av musikk: en seleksjon av sprek lokal-rock i spedd garva DJer - helt til morra’n.
Vi tok en prat med MIRAGE om kveldens happening:
Cato Stormoen og David Dajani svarte kollektivt på disse spørsmålene som “MIRAGE”
Halla! Det er dere, Mirage, som er bak denne kolossen av en rockekveld på Boksen. Kan du si litt om bandet og hvordan det oppsto?
- Bandet oppstod for en del år tilbake og ga ut sin første syvtommer-singel i 2017. Nå er bandet tilbake med ny besetning, med unntak av Cato, som er grunnlegger og gitarist og eneste medlem som har vært med helt fra starten. De andre medlemmene som utgjør Mirage i 2025 er David Dajani på vokal, Edvard Gabel Seim på gitar og synth, Tobias Brynhildsbakken Huse på bass og Torje Viestad på trommer.
Dere har jo utgitt en ny singel nylig «Glass Drums», er det slik at det en LP/EP på gang?
- Yes, det stemmer, debutalbumet vårt «The Swallow» kommer på Gullbekken Records til sommeren. «Glass Drums» kom for en knapp uke siden og responsen har vært veldig fin. Det kommer for øvrig en ny singel snart, før albumet dropper.
Som sagt, det er en omfattende kveld dere har satt i stand - med både band og DJs. Var det noe spesielt som fordret dette opplegget? Er det kanskje en viss arena for en viss sound dere føler ikke for boltre seg fritt?
- Idèen var vel egentlig bare å få stelt i stand en gig med et par kule band ettersom det var på høy tid (siste konsertene våre var i april i fjor), men da vi kom på tanken om rave , ble kvelden brått litt mer episk og interessant.
Dere bruker samlebetegnelsen «euforisk og mystisk lokalrock» hva det gjelder bandene. Hvordan er lokalrocken i Oslo disse dager? Er det bugnende eller tørt?
- Det var vel Stian fra Fanatisme som kom på det begrepet, he-he. Vi ønsker at en konsert skal oppleves oppløftende og traumatiserende. Det skal være en drøy opplevelse for sansene. IKKE SANT?! Ang. lokalrocken i Oslo anno 2025 så kan vi nevne f.eks. Mokri, Delish, Draümar, Teppebombe, Skitne Kroner, Fanatisme og Trist Pike som noen favoritter. Spent på Stabber også. Også har du jo FOAMMM, Glassmanet, Jordsjø, Invisible Hand, Problems og Outer Limit Lotus. For å nevne noen. Oslo er en veldig bra by for rock, kult å se at så mange, og da spesielt unge, folk gjør sin egen greie! RON ASHETON 4 EVER!
Hva gjør akkurat disse bandene euforiske og mystiske? Noe jeg antar de fleste bandene i deres sfære prøver å være til en viss grad…
- Det må du nesten spørre dem om. Vi prøver ikke å være noen ting. Men rock i seg selv er en voldsom og mystisk og euforisk opplevelse. Vi prøver bare å forene oss med kraften i rocken, som sikkert en del andre band kanskje også gjør. Og gjør man det riktig, eventuelt veldig feil, (sånn som vi gjør), så kan det begynne å skje ting.
Det er jo for noen et klart skille mellom «techno-crowden» og rock/punk crowden… så at det spilles Techno/Acid etter/mellom rocke-konsertene synes jeg er gøy - er dette en slags sammenstilling man har gjort med vilje?
- Kult at du også synes at det er gøy, he-he. Vi ville bare lage en fet kveld for oss og vennene våre der man får oppleve kule band live og kule DJs.. At banda spiller rock og DJ-ene kjører på med techno og acid etterpå er jo bare tøft. Kaotisk og vakkert. Vi bryr oss om musikk og atmosfære og ikke så mye om båsetting. Det blir en happening, man!
Ser du en synergi, kanskje hva det angår deres «euforiske og mystiske» kvaliteter mellom techno/acid’en DJene spiller og den lokale rocken som blir fremført?
- Det er ikke så veldig studert eller uttenkt dette her. Vi bare gjør det vi synes er fett og kjører på med det. Både rock og techno er lovløs musikk, det burde i hvert fall være det, og slik forsterker de vel hverandre. Det blir i hvert fall mye forskjellig og kul musikk, og høyt volum seff!
Tre ord til som gir et bittelite glimt om hva som arter seg denne natta
- PURE FUCKING ARMAGEDDON,
evt. en helvetes fest.
Forestillingen Navlestreng har tatt Hausmania med storm og vi har tatt en prat med de bak om stykket, teateret og dets rolle i samtiden.
Tekst: Eli Tenga
De siste par ukene har forestillingen Navlestreng vært gående i flerbrukshallen. Ekstraforestillingen søndag forrige uke avsluttet en rekke fremførelser av stykket. Hausmania har lenge hatt et forhold til teater via Grusomhetens Teater som har vært her siden konsepsjonen. Denne forestillingen derimot, representerer en annen generasjon sin innstilling mot og estetikk av en kunstform som fler og fler bedømmer som arkaisk. En form som, med romanen hakk i hæl, mer og mer faller bort fra storsamfunnet og blir til underholdning ofte for de privilegerte få.
Derfor ble det sett på som viktig for oss å ta en prat med menneskene bak Navlestreng. Gjennom praten har man diskutert både interaktiviteten og interaksjonen med tilskueren, teateret som et medium i samtiden og dets potensiale som et multimedialt verktøy med mer:
Hvem står bak forestillingen Navlestreng? Er det et kollektiv, en gruppe mennesker eller en spontan forestilling?
- Navlestreng er hjertebarnet til regissør og manusforfatter Embla, men det hadde aldri blitt realisert uten støtten og dedikasjonen til tre utrolig sterke kvinner. Produsent Hannah, dramaturg Nora og co-regissør Ellen har vært helt avgjørende for at visjonen kunne bli til virkelighet. Sammen har de dannet et uslåelig firkløver som har jobbet utrettelig i over ett år for å gjøre denne drømmen mulig. Hver eneste person i produksjonen har gitt alt av seg selv for å sikre at prosjektet blir så bra som overhodet mulig. Nå er vi en fantastisk, sammensveiset gjeng på tjue personer, som sammen deler lidenskapen og engasjementet for å få Navlestreng opp og frem.
Hva er drivkraften bak Navlestreng og den nevnte konstellasjonen bak forestillingen?
- Drivkraften bak prosjektet har vært å få folk til å forstå hva som gjør at enkelte blir fanget i rusen. Det handler ikke nødvendigvis om å komme med en moraliserende “ikke rus deg” - beskjed, fordi folk vil uansett ta sine egne valg, men om å belyse de menneskene som blir fanget i dette universet. Som min debut som regissør ønsket jeg også å sjokkere, å rive ned noen barrierer. Jeg er ikke så opptatt av at folk nødvendigvis skal like det jeg har laget, men jeg vil at de skal gå ut fra Hausmania med en sterk følelse. Enten det er ubehag, skam eller frykt, eller kanskje håp, sympati eller kjærlighet. Jeg ville at publikum skulle kjenne på noe – en reaksjon, en opplevelse. Dette har vært en utrolig ambisiøs debut. Jeg ønsket å blande interaktivitet, konsert, film, musikk og teater til noe helt nytt. Drivkraften bak denne konstellasjonen kan kanskje virke som ren naivitet, eller sett i etterkant, en god dose mot.
Hva vil det si å være en interaktiv forestilling? Er det en aktiv brytning og lek med den fjerde veggen?
- Vi jobbet mye med hvordan vi kunne gjøre forestillingen interaktiv, og etter å ha testet den på et prøve-publikum, innså vi at vi måtte klargjøre når skuespillerne skulle bryte den fjerde veggen, og når publikum kun var tilskuere – fluer på veggen, for å si det slik. Etter å ha tatt bevisste valg rundt dette, merket vi at publikum ble tryggere på reglene i universet vi hadde skapt. De vil aldri bli bedt om å si noe eller ta imot noe fra skuespillerne, men de har friheten til å bevege seg rundt i rommet ettersom handlingen utvikler seg. Flere i publikum opplevde det som ubehagelig å plutselig få øyekontakt med skuespillerne, fordi det skapte en følelse av å være medskyldig i det helvete som utspilte seg foran dem.
Denne intense, direkte forbindelsen mellom skuespillere og publikum brøt ned den vanlige distansen man vanligvis har som tilskuer, og mange følte seg tvunget til å konfrontere sin egen rolle i den dramatiske virkeligheten som utspilte seg. Vi har bare noen få stoler plassert rundt i rommet, noe som tvinger publikum til å være til stede og i bevegelse. Under innslippet beveger skuespillerne seg rundt i rommet i karakter, mens resten av produksjonen danser rundt til høy musikk, som om publikum kommer inn på en nattklubb. Fra første sekund blir publikum kastet inn i opplevelsen, uten mulighet for å lene seg tilbake eller prosessere inntrykkene verbalt. En stemme over høyttalerne sier: “Dette er ikke en forestilling du ser på, det er en forestilling du er i.”
All teater er vel multimedial i den forstand at den engasjerer flere sanser - lukt, hørsel, syn osv? Eller er det videre bevisste innslipp av film og musikk som settes frem i scenerommet som gjør det utpreget multimedialt?
- Vi har bevisst brukt film-innslag på flere steder i forestillingen – både under innslippet for å gi publikum en smakebit på hva de kan forvente, og på andre tidspunkter i stykket. Filmene fungerer som egne scener, men gir oss muligheten til å vise ting som ville vært vanskelig å realisere på en scene. Vi bruker også live kamera flere ganger gjennom stykket. Kameraene åpner opp for nye perspektiver og intensiverer opplevelsen, noe som har blitt godt mottatt av de som har sett forestillingen. Vi har også inkludert to konsertscener hvor hele rommet forvandles til et utested, der et sjarmerende og skranglete band fremfører låter og publikum jubler. Musikk benyttes også i andre scener, både som atmosfærisk lyd og for å markere øyeblikk når gjengen er ute på byen. Røkelse, stearinlys og urte-”joints” appellerer til flere sanser, og skaper en intens nærhet til handlingen.
Befinner teateret seg på et sunt sted for øyeblikket sånn generelt? Hva tenker dere om at teater blir sett på som en arkaisk kunstform?
- Teateret som kunstform befinner seg ikke nødvendigvis på et spesielt sunt sted for øyeblikket. Det er både trist og frustrerende å se hvordan mange teatre, spesielt i Oslo, blir lagt ned til tross for at mange mennesker kjemper for å vise hvor viktig teater er for oss som individer og som samfunn. Teateret har alltid vært en speiling av vår kultur og en arena for refleksjon, og det er en kunstform som har hatt stor betydning i menneskets historie. Når vi ser så mange kvelende økonomiske utfordringer for teateret, og nedleggelse av små og store scener, er det lett å føle at plasseringen av teateret i samfunnet er i ferd med å forvitre. Når teater blir sett på som en arkaisk kunstform, er det en del av et større kulturelt skifte som fokuserer på nye medier og teknologier. For oss som jobber med teater, er det nettopp disse tidene som gjør at vi må tenke nytt, utfordre oss selv og finne måter å revitalisere teateret på. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting at teateret blir sett på som arkaisk, fordi det tvinger oss til å utforske det på nye måter. Teater kan være mer enn bare en tradisjonell forestilling på en scene; det kan være en levende, fysisk opplevelse som involverer publikum på måter som digitale medier ikke kan replikere. Vi må finne måter å vise folk at teater er relevant, viktig og i stand til å skape ekte, menneskelige forbindelser på en tid da digital kommunikasjon kan føles mer overfladisk. Det er vårt ansvar å vise at teateret kan være både moderne og tidløst på samme tid, og at det har en plass i det moderne samfunnet.
Hva er teaterets rolle i samtiden?
- Teaterets rolle i samtiden er å tilby en fysisk, direkte opplevelse som kan speile og utfordre samfunnet på en måte som digitale medier ikke kan. Det er et rom for å utforske menneskelige følelser, relasjoner og viktige samfunnsspørsmål. Teateret gir oss muligheten til å engasjere oss emosjonelt, reflektere over vår egen tid og sette søkelys på urettferdighet eller maktstrukturer. I en tid med digitalisering og raske teknologiske endringer, tilbyr teateret en uerstattelig mulighet for nærhet, empati og kollektiv opplevelse, samtidig som det stadig eksperimenterer og utvikler seg som kunstform.
Hva er forskjellen på frihet og anarkistisk frihet?
- Frihet handler ofte om å ha muligheten til å gjøre det man ønsker innenfor de rammene samfunnet setter. Anarkistisk frihet går et steg videre – det er ikke bare frihet til å handle, men frihet fra alle former for makt og autoritet, enten det er staten, kapitalen eller andre hierarkier. Det er en frihet som handler om å skape et samfunn der vi er ansvarlige for hverandre, uten at noen har mer makt enn andre. Det er et ideal om selvorganisering, fellesskap og ekte likhet.
Er Hausmania et symbol på anarkistisk frihet? Hvorfor/hvorfor ikke?
- Vi synes absolutt at Hausmania er et symbol på anarkistisk frihet. Stedet representerer en alternativ måte å organisere et fellesskap på, der maktstrukturer blir utfordret, og folk kan uttrykke seg fritt uten de tradisjonelle autoritets-strukturene som ofte finnes i samfunnet. Hausmania har vært et fristed for kunstnere, aktivister og mennesker som ønsker å bryte med konvensjonelle normer og skape noe kollektivt og uavhengig. Samtidig er det et sted der det legges vekt på selv-organisering og direkte demokrati, noe som står i sterk kontrast til statlig kontroll eller kommersialisme. Så på mange måter kan Hausmania ses som en praktisk manifestasjon av anarkistisk frihet, hvor folk tar ansvar for sine egne liv og handler i fellesskap uten ytre autoritet.
Kafé Hærverk senker seg under befalet til et dansemusikks-geni senere i kveld. Her er et lite skriv om skikkelsen bak det soniske geniet.
Tekst : Eli Tenga Bilder: Øyvind Morken
NB: Denne saken står frem som en særskilt anbefaling av de mange hendelser under den store Hausmania-paraplyen og kan anses som en form for ‘leder’ og ‘redaksjonen anbefaler’.
For å være anonym er «jævelen» det er snakk om en relativt høyt mann med en blankpolert skalle ofte i spedd et par mørke solbriller. Der DJer flest velger sine fengende etternavn, DJ-prefikset eller et esoterisk alias som sine artistnavn stiller vedkommende under sitt eget navn: Øyvind Morken.
La det primært bli sagt så grundig som mulig: ‘jævlene’ fremsatt i denne teksten og ‘jævelskapene’ de håndhever skal i dette henseende forstås som den utelukkende positive strømningen av uavhengig, alternativ og subversiv kulturkraft!
Dette er en utøver og en kunstner uten like her til lands hva det gjelder dansemusikken. For han er en utøver gjennom prestasjonene hans som DJ og en kunstner gjennom hans brede spektrum av utgivelser.
Undertegnedes første møte med artisten, var via arbeid på klubben Jaeger i Oslo under covid når det var sitteplasser, maksantall og en generelt tafatte omstendigheter for dansing. Dette stoppet ikke Øyvind opp fra å spille maraton-set fra fredag ettermiddag langt uti de sene morgentimene. Siden arbeidet mitt var i ‘cover’ hørte jeg hans seleksjoner utover mange timer og ble kjent med karen gjennom det som nærmest ble intervall-løp fra kassa til bua, for å lære om hvor søren den skiva, den sounden eller den teknikken ble fremdrevet..
Store internasjonale navn i dansemusikken, som skal forbli unevnte, kom nærmest beilende inn portene og spurte etter mannen bak landets dansemusikks fantom….
Det ligger ikke det fnugg overdrivelse og påligger ren ‘objektivitet’ når jeg kan konstatere at Øyvind Morken er den eneste DJen jeg har hørt spille regelmessig som jeg aldri har kunnet plassere, sette i bås eller beskrive. Men den som alltid og konsekvent får meg til å flire av latter eller se ut som et spørsmålstegn: gjennom hans humoristiske og eksperimentelle inngang til DJ-kunsten og ikke minst til å produsere. Et samtidig naivistisk, erfarent, lekent, dønn-seriøst, lurt og intelligent virke som løfter den (implisitte) rudimentære naturen til elektronika til nye, sublime avanser.
For eksempel som mikser i «Eliud Kipchoge Ekte Spiller Mix av Øyvind Morken» (2024) en remiks av en Unge Obi låt. Eller som komponist i tolveren «Moonunit 03» (2018) og selvfølgelig sporet ved navn nettopp «En Navneløs Jævel» (2014).
Det er i kveld høyt under taket i en sammensmeltning av hjemby, utøver og scene som treffer så fullkomment at en etterhvert kan forstå hvorfor akkurat denne DJen: gjennom hele natta: på dette stedet - er ekstremt unikt. Forbløffende er synergiens kraft!
Når Morken seiler inn på Hærverk vil en kunne driste seg til å si at det er her inne han kommer mest i sin rett og får lyst til å utfolde sitt fulle ess. Det er noe med Kafé Hærverks natur: det brede spenn hva det gjelder demografi og atmosfære, en form for uforklarlig sammenheng men likeså godt konsekvent og estetisk-kausale røde tråd hva det gjelder deres bookinger og en viss nonchalant tilstedeværelse som oser berettiget selvtillit: som er kompatibel med Morkens ekstreme repertoar.
To sterke «identitetsløse» personligheter som gjennom år etter år etter år høster lovord fra de munner som lovpriser minst men med mest autoritet.
En «navneløs jævel» møter en annen.
Vel møtt.
Podium Oslo steller i stand støttekonsert i Amors navn i kveld! Men frykt ikke, det er både for de som tror på hans piler og de som vasser i blyets kynisme. Vi tok en prat med artistene!
Tekst: Eli Tenga
Etter mangt et tungt snøfall nærmest holdt Hausmania ekstra lenge i dvale; så kan man nå konstatere, at huset og dets sjeler, smått om sen er i gang. Bugnende har den kommet februar! I det som en kan fornemme mang en Hausmanitt ser på som en markedsstyrt-kapitalistisk-konstrukt av en merkedag (jepp, good ol’ valentines), så slår Podium seg sammen med Amor og inviterer til en konsert - som først og fremst går til støtte for overlevelsen av Hausmania.
I den anledning har jeg tatt en prat og stilt like spørsmål til de fire som skal spille (Hans Kvist, Vilde Tuv, Mattias Hellberg og Skitne Kroner). Det vil si de første tre da faktisk, for det kryptiske fenomenet ‘Skitne Kroner’ unnlot å ville si noe - men det betyr ei at de ikke blir skildret…
HANS KVIST
Når var første gangen du fikk høre om Hausmania? Hvordan ble det fremstilt for deg?
- Vi har på en måte har alltid visst om Hausmania, uten å bli fortalt noe om det. Alltid føltes som hjemme for oss.
Hvordan var det første besøk i forhold til denne forventningen? Er det noe som umiddelbart overrasket?
- Det er vanskelig å huske tilbake på første gang vi var på haus. Det var kontrollert kaos, noe vi trives i.
Hva er et spesielt minne fra Hausmania du kan dele?
- Et fint minne for Hans Kvist er at vi spilte vår aller første konsert i flerbrukshallen under musikkens dag for et fullt Hausmania.
Regner du Hausmania, dets energi og mennesker som noe som påvirker måten du ser på kunst? I så fall på hvilken måte?
- Hausmania har gitt oss mye, blant annet muligheten til å uttrykke vår kjærlighet til kunst gjennom musikk.
Hva er en grunn, fra et rent egoistisk perspektiv som gjør at du ønsker at Haus skal bestå? Hva er det du setter aller mest pris på her med andre ord?
- Uten Haus vil ikke Oslo være det samme. Vi setter pris på Haus sitt organiserte kaos, åpenheten og muligheten til å være uten å egentlig måtte være.
VILDE TUV
Når var første gangen du fikk høre om Hausmania? Hvordan ble det fremstilt for deg?
- Første gang jeg var på Hausmania var når jeg spilte konsert der med Bergen Beach Band i 2006! Dette var nok før vi skulle en måned på turné i Irland med buss. Jeg har også et minne om at jeg var på Fjorden Baby konsert der. Litt vanskelig å skille minnene fra hverandre. Men jeg husker at det var sommer og veldig avslappet stemning og koselig i bakgården. Jeg syntes det var spennende å gå rundt i gangene og lure på hvilke folk som holdt til der. Jeg har drømmeaktige minner om å lete etter toalettet. Etterhvert ble vi kjent med Bernard Briis Band, og andre folk på huset som pleide å dra på Karlsøyfestivalen om sommeren.
Hvordan var det første besøk i forhold til denne forventningen? Er det noe som umiddelbart overrasket?
- Jeg tenkte vel at dette var et spennende sted med mye potensiale og drømmer.
Hva er et spesielt minne fra Hausmania du kan dele?
- Jeg husker at jeg var på en rave eller punkekonsert inne på skatebanen med en punker fra Bergen som heter Bowitz. Og at jeg prøvde å få han til å bruke øreplugger, men han ville ikke, for det var ikke så punk eller noe sånt, og så ertet jeg han kanskje for det litt, og prøvde å overtale han til å hvert fall ta litt papir i øret, for det var veldig høy musikk.
Regner du Hausmania, dets energi og mennesker som noe som påvirker måten du ser på kunst? I så fall på hvilken måte?
- Jeg synes at det er en viktig og levende kulturinstitusjon i Norge.
Hva er en grunn, fra et rent egoistisk perspektiv som gjør at du ønsker at Haus skal bestå? Hva er det du setter aller mest pris på her med andre ord?
- Det er mange viktige samlingsplasser som Hærverk, Boksen og Podium, hvor folk samles og er sammen, viser hverandre ting og opplever kultur sammen. Og mange viktige og kule kunstnere som har atelier på huset. Så har huset en viktig symbolverdi som en alternativ kulturarena.
MATTIAS HELLBERG
Når var første gangen du fikk høre om Hausmania? Hvordan ble det fremstilt for deg?
- Ingen fortalte meg om Hausmania. På et tidspunkt endte jeg opp på et nachspiel der, og det var det.
Hvordan var det første besøk i forhold til denne forventningen? Er det noe som umiddelbart overrasket?
- Ettersom jeg egentlig ikke visste noe, så forventet jeg meg ikke noe. Men jeg er svak for steder som på en eller annen måte (ekte eller ikke) prøver å være «autonome»: det vil si så langt som mulig fri fra markedskrefter, stat og kommune. Jeg vet ikke om Hausmania er det, men jeg lever i håpet, eller en naiv illusjon, om at det kanskje er tilfelle.
Hva er et spesielt minne fra Hausmania du kan dele?
- Alle de konsertene jeg var på, hvor jeg sannsynligvis ikke husker de beste.
Regner du Hausmania, dets energi og mennesker som noe som påvirker måten du ser på kunst? I så fall på hvilken måte?
- Mange bra kunstnere har studio på Hausmania. Jeg skulle ønske jeg hadde et studio der også.
Hva er en grunn, fra et rent egoistisk perspektiv som gjør at du ønsker at Haus skal bestå? Hva er det du setter aller mest pris på her med andre ord?
- Hvis jeg kanskje kunne fått en studioplass en gang?…For øvrig er det jo gøy med et helt hus der man kan ha utstillinger, arrangere klubber, konserter osv. Det hadde vært gøy å engasjere meg i det og begynne å arrangere ting, men jeg er utrolig dårlig til å gå på møter, så det skjer nok ikke.
SKITNE KRONER
Hva å si om dette bandet? For det er ikke bare et band (ikke det at å ‘bare’ være et band er feil; men det er noe ekstra fiffig når deres første konsert noensinne, spilles nærmere midnatt for et fullsatt Blå. Ikke har de lagt ut noe heller (for man teller vel ikke en bøyle ved den fremste øya karer? Fine bølger forresten…)
Det ligger noe litt i lufta når undertegnedes hvisk-og-tisk på bar domineres av apparisjonen ‘Skitne Kroner’, og auraen som fremkommes (spesielt frontmannen) - har fått et salig trykk for seg.
Jeg tror det er snakk om en slags ‘undergrunnens supergruppe’. Ikke det at undergrunnen faktisk finnes lengre altså…
Men t-skjorter hos 10/10 trykkeri (med en konsert og null singler uten belte) som jeg gjetter det går rimelig fort unna med - er ikke normalt for det en (i tillegg til å kalles en ‘supergruppe’) også må kunne kalle et kobbel av førstereisgutter (i det kobbelet altså, er ikke mye ‘førstereis’ over individene for seg - de har erfaring i det kreative uttrykk…)
For det er ikke alle band som har fire såpass - i disse, visse, vasse sirkler av kunst og kjennskap, kjennskap og kunst - sterke karakterer. Som samtidig på scenen er delt litt i to! Den fremre, performance-drivende rekka med en gitarist by night; multi-dimensjonell, halv-schizofrent-lydlig sprak-lager by day (les: ‘more night’): en frontmann og vokalist by night; men mixed-media-skulptør-av-en-ikonifisert-gatefigur by day. Og den bakre (men dermed ikke mindre fremtredende) rekken med to herremenn som hva det gjelder musikk alltid ser ut til å ha kjent til plata, stedet, scenen eller feelingen i hundre år før undertegnede først lukter eimen…en tromme-besatt operatør av en skjønn-haraball-maker og en fjell-stødig, nonchalant og ruge/ruvende bass-mann.
Er dette kjeller-grunnens manifestasjon? Den feteste kjøkkenfesten personifisert?
Det er bare å få med seg detta greiene!
PODIUM Oslo, 14/02, 20-24, 150 KR i døra (+donasjoner) (kom før det er fullt).
En prat med Kier Cooke Sandvik, som vekket Podium Oslo opp for året med utstillingen sin «Get Out Of My House» etter et to-måneders residency.
Tekst: Eli Tenga Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo
Ved å erobre ideen av et hjem, ideen av leveareal og alle implikasjonene som følger med disse ideene - tar Sandvik begrepet «hjemmefronten» til et nytt nivå, vekk fra krigens marker men det betyr ei at det ikke er en slagmark han skildrer…
Vi tok en prat med kunstneren for å sondere litt rundt utstillingen, hans bakgrunn og tanker rundt arbeidet han stilte ut:
Hei Kier! Gratulerer med overstått vernissasje. Hvordan føltes det å endelig stille ut det du har jobbet med?
- Hei Eli! Det er veldig veldig deilig å bli ferdig med arbeidet mot utstillingen, det har jeg lengtet etter lenge. Det er jo alltid skummelt å vise noe man har jobbet så hardt med, men vernissasjen var enormt hyggelig, og jeg har fått så mye fin feedback.
I ditt virke så aner man en tendens mot det kroppslige og det kroppsliggjorte. Kan du ekspandere litt på hva sanse-erfaringen betyr for deg? Og hvordan disse ledes ut i kunsten din som via grunning av materialer i kroppen?
- Jeg jobber kanskje hovedsakelig med mine egne forvirrede følelser og uklare minner. Jeg har liksom en viss mangel på et livs-narrativ, som er en vanlig måte å prosessere og organisere minner, og det gjør nok at jeg ikke jobber så narrativt. Jeg utgår mye fra hvordan jeg opplever minner, som et slags kaotisk bilde eller sanseinntrykk hvor ingenting er tydelig. Følelser og minner og traumer sitter i kroppen, så det kommer naturlig å kroppsliggjøre objektene og bildene jeg lager. De fysiske materialene jeg velger føles som en forlengelse av kroppen, og ofte som en forlengelse av en annen kropp som jeg representerer (et spesifikt hus eller rom fra min barndom for eksempel).
Du fokuserer på psykologiske traumer og deres effekt - hvordan omformer/manifester du ideen av traumer inn til noe figurativt / en visuell forestilling?
- Jeg begynte å tegne og lage ting som tenåring fordi jeg hadde det veldig vondt og behøvde å kommunisere det på et vis, selv om det bare var jeg som så det jeg lagte. Jeg vet ikke om det stemmer at det jeg lager handler om traumer generelt, men jeg vil representere opplevelsen av å erfare og av å leve med traumer. Traumelidelser påvirker sansene og opplevelsen av tid så ekstremt at det kjennes nesten som å leve et parallelt liv til de man har rundt seg. Så jeg vil ikke si at jeg omformer ideen om traumer til det figurative, det kommer bare naturlig fra det utgangspunktet.
Utstillingen din har navnet «Get Out of My House» - vil du snakke litt om barselen til navnet og tanken bak?
- Tittelen er fra Kate Bush sangen ved samme navn. Tanken bak tittelen er en slags åndeutdrivelse, ideen om å kunne drive ut enkelte personer og stemmer fra mitt hode, som om det var et hjemsøkt hus. Det er et veldig mektig bilde for meg rent personlig.
Alle har jo sine egne minner av hva «sitt hjem» er, noen mer møblerte enn andre - var det gjort noen tanker på hvordan arealene man presenterer gjør seg for forskjellige individer sine øyne? Var det gjort noen bevisste forsøk på å allmenngjøre arealene du presenterer?
- Jeg har jobbet veldig bevisst med 90-talls estetikk, både fordi jeg vokste opp med den, men også fordi jeg elsker den så mye. Utenom det har jeg ikke fokusert så mye på å vise bilder av mitt spesifikke barndomshjem i utstillingen, fordi det ikke kjennes som nødvendig da det ikke er min konkrete personlige historie som jeg vil vise, men heller en viss setting og følelses-landskap. Jeg tenker generelt mye på hvordan det jeg lager vil trigge publikums egne referanser og minner, da det er viktigere for meg enn å lede tankene til min egen bakgrunn. Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg bevisst har prøvd å allmenngjøre bildene som jeg har bygget opp i installasjonen. Jeg har fokusert mye på en voksen innredning, i kontrast til mitt barndoms og tenåringsrom fra tiden jeg arbeider utifra her, fordi jeg opplevde at fasade var enormt viktig i mitt hjem, og at min virkelighet der ble helt dekket over av denne fasaden. Mine foreldres forhold til interiør og hvordan hjemmet ser ut er noe jeg har tenkt på mye. Jeg er interessert i hvordan det dekorative og vakre kan være et verktøy for å skjule ting.
Du har tilbrakt ca 2 måneder på Podium. Vil du snakke litt om hvordan det var å ha residens her - alt fra ideen til prosessen?
- Det aller meste av verkene var klare da jeg flyttet inn, men jeg hadde ingen konkrete planer om hvordan rommet skulle se ut, det utviklet seg som en effekt av å tilbringe tid der. Jeg kom til galleriet med veldig mange skulpturer, objekter, og interiørartikler, og endte kanskje opp med å bruke halvparten i utstillingen. Det har vært veldig luksuriøst å ha tiden til å teste og tenke, flytte på noe og se på det, flytte noe annet og tenke litt til. Det ga meg muligheten til å følge noen mindre logiske og mer mystiske ideer om hvordan ting skulle settes sammen. Jeg har to gode venner som installerte utstillinger samtidig som meg, som fikk 2-3 dager på seg, og det er absurd at det er normen, det er så begrensende.
Siden du har jobbet så lenge på Podium så har du også arbeidet inne på Hausmania en viss periode. Kjenner du til huset fra før? Hva var ditt førsteinntrykk? Har du gjort deg opp noen tanker om Hausmania som kulturhus etter din periode her?
- Jeg har litt tidligere erfaring med Hausmania. Min første ordentlige soloutstilling, som også var min master-avgangsutstilling fra KHiO, var på Haus der Kunst som var drevet av Eirik Sæther og Calle Segelberg og lå i andre etasje frem til 2022. Da brukte jeg også en del tid på installering og var en del på huset. Ellers deltok jeg i en gruppeustilling på Podium sommeren 2022.
Mitt førsteinntrykk var av et labyrintisk, kaotisk og litt mystisk hus fullt av livstegn. Jeg synes det er et fantastisk sted som er fullt av muligheter og potensiale og historie. Jeg tror det er et sted som Oslo virkelig behøver og håper det vil stå langt inn i fremtiden.
Teddys Softbar, Einstürzende Neubatens lydmann og Gran Canaria. Alt integralt i dette mytologiserende intervjuet om Masselys!
Tekst: Eli Tenga Foto: Masselys
Stigende opp fra asken etterlatt Salvatore kommer Masselys opp som en fugl føniks. Den elektroniske rocke-arven er intakt, men med et steg som lener seg mot det mer dansbare og sørlige. I påvente av kveldens konsert på Kafé Hærverk tok vi et par kjappe med dem:
Hei! Jeg har fått med meg at Masselys er litt en arvtager av bandet Salvatore. Men kan dere fortelle litt om bakgrunnen til Masselys? Hvilket miljø og kulturuttrykk det stiger opp fra?
- Masselys trer inn i dagen idet instrumentalrockbandet Salvatore legges ned. Vokser frem fra arbeiderkollektivet i Brugata 3a hvor miljøet oppsto i 1995. Film-, teater-, litteratur- og musikkverkstedet som pulserte i etg. over Teddys Softbar inntil avslutningen i 2017. Kjernemedlemmene i Salvatore skifter ham og virker som en trio i en kort periode før første vokalist blir med. Vi er nå i 2008. Under en usedvanlig øving på Borgen i gamlebyen, mens vokalisten bedriver Yoga bak en busk, innlemmes et 5. medlem. I samme tidsrom er samtlige medlemmer involvert i driften av Sound Of Mu i Markveien på Grünerløkka hvor flere av oss også bor. I likhet med Brugata 3a er dette også en kollektiv affære hvor man bor og jobber ilag. Masselys debuterer her som en trio og fremfører blandt annet låta “Den førstefødte”.
Denne låta er, som tittelen antyder, den første Masselyskomposisjonen og den eneste fra denne perioden som fortsatt fremføres live. Låta inneholder også de første elementer av polyrytmikk. Antageligvis inspirert av et arbeidsopphold i Marrakech noen år tidligere hvor Salvatore spilte inn plate nr. 2 og 3.
Det flyter mange beskrivelser av det eklektiske slaget for å beskrive deres musikk. Ei heller skal jo ikke musikk beskrives, men oppleves! Men i lys av å gi litt informasjon til folket - hvordan ville dere karakterisert musikken dere lager? Det er bare å svare i gåter helt uten nikk til sjangre - men noe tekstuelt som gir et blinkskudd på hvem dere ser dere selv som?
- *Masselys er og har alltid vært i konstant endring. Samme skapning men i mange fremtoninger. Samme lukt men skiftende pels, hud og hår. I fraværet av en beskrivelse av genre kan man heller benytte metaforer. Masselys er en bil som går på dampkraft. Hvert enkelt medlem legger inn 10 timer ukentlig i ovnen som fyrer opp kjelen. Kjerra har 5-6 hjul i forskjellige dimensjoner som gir fremdriften en eiendommelig karakter og bidrar til en nødvendig uforutsigbarhet. Alle har en hånd på rattet men ingen idé om hvor man skal. Bare hvordan. Noen ganger blir vi en båt som siger frem i stille farvann. Omfavnet av tåke og fjern dur. Mobile fyrtårn og katteskarven på svarte staker. I dette hav heter øyene Senegal. Cumbia. Steve Reich. M´balax og Myrfunk. Kraut og Congo. NisseDub og Negativland. Gnawa og Step-Gore. Ørnesteg og Mindlessness. Omtanke og the island of Oppriktig Nærvær. Apropos denne finurlige farkost: den stopper alltid om noen hilser. Det er slik vi har rekruttert ny besetning. Enkelte matroser har hengt med til neste havn men den nåværende besetning på 6 har mønstret på for en lang seilas.
Personlig så falt jeg godt for «Barrancos» og «Oro Negro/Basura Blanca» fra albumet i «High Fantasy/Low Fantasy» (2016). Kan dere fortelle litt om måten disse låtene ble til?
- Barrancos er en ballade som smøyg seg inn på oss . Den foregår på Gran Canaria hvor de store kløfter som skjærer gjennom terrenget kalles nettopp Barrancos. På denne tiden, hvor Viviana Vega (Gran Canaria) jobbet i bandet, hadde vi et oppheng på topografi og de langsomme bevegelser som former terreng og tanker. Et sløvt raseri med voldsomme konsekvenser. Oro Negro/Basura Blanca er også farget av Viviana. Inspirert av våre venner i det finsk/svenske Skweemiljøet kom vi opp med denne ramsalte reaksjonen på sort gull og hvitt søppel. En kommentar til kunstsiloer, oljefond og selvsikre menn i skreddersydde dresser blottet for klassebevissthet og solidaritet.
De to låtene nevnt, en strippet ned og en nærmest fylt til randen av komponenter viser bredden i deres uttrykk. Men det virker som mye av deres musikk innehar fellesnevnerne polyrytmikk og monotoni/gjentagelser og brudd - kan dere reflektere litt rundt disse konseptene og hva dere prøver å få til gjennom dem?
- Et vidunderlig beist av en gjeng. Et Vest-afrikansk ganglag som får deg hit, dit, opp og ned uten tanke på framskritt. På stedet hvil i et elektrisk endorfin. Orkesteret kobber i forskjellige tids-signaturer slik forskjellige deler av kroppen beveger seg fritt og lekent mens beina holder kursen. Dessuten kan polyrytmikken fremme forvirring og det krever en skjerping som belønnes med en ny form for flyt.
«High Fantasy Low Fantasy» (2016) sies det at tok nesten 8 år og produsere. Deres siste LP etter denne kom i 2023 med et syv års mellomrom. Arbeiderer dere i faste sykluser? Har hvert syklus et mål? Og hvordan har det seg at den som mikset albumet fra 2016 Einstürzende Neubauten medlemmet Boris Willsdorf?
- Spilt inn i Andere Baustelle i Berlin. Studioet er drevet av Boris Willsdorf og vi havnet der gjennom vennskap med Einstürzende Neubauten. At platen tok lang tid skyldes både kjente og ukjente faktorer. Men vi jobbet ikke uavbrutt i 8 å med verket. Derimot jobbet vi mye med Ulsrud-konseptualisten Christopher Nielsen på denne tiden og han har også illustrert coveret som viser Brugata i den epoken hvor vi arbeidet der. Forøvrig: Boris Willsdorf er ikke medlem av Einstürzende Neubauten. Men han eier studioet hvor de jobber og han er bandets faste lydblander.
Noen korte ord om hva publikum kan forvente på Hærverk? Noen triks/nytt materiale i ermet?
- På kafé Hærverk vil vi introdusere ett nytt medlem og materialet vil bli både nye og eldre låter.
Dessuten presenterer vi duoen Kolman & Calvert. De snakker for seg selv.
