- Ikke bare tenke kommersiell kunst for den gjengse forbruker
May 11, 2025
Kommunens offentlige atelier-tilbud kritiseres og byen som visstnok vil være «en av Europas fremste kulturbyer» - sliter allerede i startgropa.
Tekst: Eli Tenga Foto: Åse Karlsen
Klassekampen rapporterer at prisnivået på atelierene som skulle fungere som erstatning for de over 150 kunstnerene som ble kastet ut fra Myntgata og Ila Pensjonat i fjor, ikke står til stil.
De nye subsidierte atelierene i den gamle Veterinærhøgskolen har en kvadratmeterpris på 143 og 157 kroner i måneden. Mens atelierene på Ila lå til 85 kroner i måneden i 2023.
Hva har så skjedd med atelierene i Myntgata og Ila pensjonat? De står tomme. Hausmanitt og styreleder i Unge Kunstneres Samfund, Ragnhild Aamås kaller det latterlig:
– Kunstnerne ble presset ut selv om de gjerne skulle blitt værende lenger.
Kulturbyråden peker på at «ingen tvinger kunstnere» til å søke på offentlig subsidierte atelierer og at de alltids kan se mot privatmarkedet.
Ytterligere opplyser Kulturetaten at de 13 atelierene i Villa Romsli på Romsås stenges fra 1. juli. De har 306 atelierer i dag…
Men hjelper det ikke da at kommunen nå lyser ut 35 nye arbeidsrom? Joda, men det er for lite og kanskje for sent. For på disse 35 rommene har over 250 kunstnere søkt. Det sier noe om det ekstreme behovet for rimelige arbeidsrom for kunstnere i Oslo. En by som allerede priser ut fler og fler hva det angår prisveksten på allemanns-behov som bopel, dagligvarer og energi.
Slikt er stikk i strid med at Høyre og Venstres i sin byråds-plattform ‘Hammersborgerklæringen’ skriver at «Oslo skal være en av Europas fremste kulturbyer».
Vel her må man åpenbart ikke bare tenke kommersiell kunst for den gjengse forbruker av byen. Man må tenke grasrot med bredde! Det må være rom for at den frie kunst skal få utfolde seg.
Da må det tilrettelegges for at kunstnere ikke må gi fra seg en arm for et arbeidsrom og de andre tre lemmene for leilighet, mat og energi. Å leve lønning-til-lønning er en noe arkaisk romantisering av den stereotypiske fattige-kunstnerens hverdag.
For det bohemske vil fortsatt eksistere selv om kunstneren med større trygghet vet at en har en bedre sjans for å få betalt regningene og få brødfødd seg selv.
Konsekvensene og spesielt det psykiske slitet på våres kreative sjeler er allerede for stor. Dette har allerede og vil mer og mer utvise mange av de, som ikke er privilegerte nok, vekk fra byen deres grunnet en for tøff livssituasjon. De flytter vekk og kan også i verste fall måtte legge fra seg deres lidenskap fordi den ikke går i hop med livet som må tjenes til ellers.
Skal vi virkelig i et av verdens rikeste lands hovedstad, sulte kunstnerne vekk fra byen?
Det er ett år siden Aamås betegnet ateliersituasjonen i Oslo som helt på trynet til Kunstkritikk:
– Ikke bare er det knapt med atelierer, men byen turer frem med å gi selv etablerte kulturhus kortere horisonter for kontrakter og dyrere leie.
Ett år senere har man ikke beveget seg fremover. Tvert imot.
Så på tide for kommunen å tenke nytt. Eller egentlig ikke nyt; men tenke og ta seriøst hva folk har flagget om lenge.
En god start er kanskje å verne om Hausmania med et godt rammeverk som gir trygghet og mulighet til å huse ytterligere flere kunstnere, foruten den store gjengen man huser for en rimelig penge fra før.