«Trang som kan ta form av noe mykt,»
April 6, 2025
Malm & Eng tar med sin nye skive og spiller uken ut på kveldens samtidsmusikkpub #17 på Hærverk. Vi pratet ti-meteren, frihetstrang og hardbarka løsrivelse!
Tekst: Eli Tenga
Noen få utvalgte søndager åpner Kafé Hærverk sine dører på hviledagen. Noen timer etter den siste gruten er drukket opp på kirkekaffen, bakrusens terror har sluppet opp sitt jerngrep eller lillemann endelig har tatt seg en blund: inviteres det til samtidsmusikk-pub. Som er akkurat det som det høres ut som. Nemlig ‘ny musikk, eksperimentell komposisjon og samtidsmusikk i en uformell og uhøytidelig ram’.
I kveld, er tesen enda mer presis og man spør seg: Hva skjer når en improviserende jazzmusiker, en singer/songwritende samtidskomponist, og en rockemusiker som har blitt elektronikaprodusent, slår seg sammen og lager ny musikk?
Svaret er skiva med tittelen «det flyvende inni meg» av Malm & Eng. Den er bygget opp som en musikalsk tur opp i 10-meteren (og ned igjen). Tekstene spør “skal, skal ikke”, og det musikalske svarer med å vippe mellom akustisk og digitalt, planlagt og umiddelbart. De spiller i kveld og geleider uken til ferdigstillelse på Hærverk. Vi tok en prat med Marte Røyeng & Siril Hauge, som er duoen bak duoen:
Hallais! Hvordan går det med dere? Hvor befinner dere dere for tida?
- Heisann, så trivelig med intervju! Oss går det så fint med att, vi er akkurat tilbake fra Bergen. Var der og spilte konserten vår “det flyvende inni meg” sammen med Jonas Røyeng pluss laptopen hans, og nå lader vi opp til søndag og siste konsert på turnélista – i Oslo, som er byen vi bor i.
Vil dere prate litt om hvordan samarbeidet kom mellom dere oppsto?
- Vi møttes gjennom en felles kjærlighet for mandolin for snart ti år sida, og begynte å spille sammen med hver vår mandolin og stemmer. Vi lagde låter i folky singer-songwriter-stil til å begynne med, og dro på tur nedover i Europa for å spille dem. Etter dette hadde vi lyst å blande inn flere av våre uttrykk og referanser, både i musikken og visuelt. Fra det vokste konsertforestillingen “STUP” fram, som vi laget i samarbeid med dramaturg Ellen Jerstad og scenograf Vega Drake Carlsson. Her brukte vi papir som materiale, og skrev musikk for mandoliner, stemmer, perkusjonsduoen “Rattlebells” og et gigantisk papir heist opp i taket. Vi fikk lyst til å lage et album av musikken derfra, og inviterte inn Jonas Røyeng (Martes bror) til skapelsen av dette.
Dere er begge notert som «sanger, komponist, tekstforfatter» i konsert-teksten. Hva fordrer hva?
- De tre rollene er forbundet, men i denne musikken startet det med tekstskisser vi skrev i forlengning av samtaler om temaet på plata. Musikk og stemme fulgte etter. Tematisk tok vi utgangspunkt i situasjonen “menneske på toppen av et høyt stupebrett vurderer å hoppe eller ikke” og alt av adrenalinsk tankespinn som kan dukke opp der – og i andre situasjoner i livet som gir liknende effekt. Kortfilmen “Hopptårnet” av Maximilien Van Aertryck og Axel Danielson inspirerte oss. Den er filmet i en svensk svømmehall og observerer ekte mennesker som står og vipper på kanten av ti-meteren.
Hvordan oppstår ideene deres og hvordan fordeler dere arbeidet fra blanke ark til en ide?
- Vi har hatt flere fruktbare lengre arbeidsopphold på ulike steder, som har resultert i mye drodling, grubling og myldring. I sceneforestillingen ‘STUP’ pratet vi oss gjennom konsept og idé, som ble formet og fordypet gjennom Ellen og Vega sine tanker. Vi laget musikalske puslespillbrikker både sammen og alene, og valgte ut bitene sammen, for så å ende opp med å renskrive en form som til slutt ble en akustisk forestilling. Materialene har igjen blitt knadd og dradd i, av Jonas og av oss, mot et helhetlig album preget av mulighetene som digital innspilling og prosessering kan gi.
Hvordan fungerte arbeidet med Røyeng (Jonas) - skrev dere ut fra produksjoner eller ble produksjon tilsatt etter det tekstuelle?
- Vi kom til studio med partituret fra sceneforestillingen i hånda, et skjelett med rytmisk og melodisk materiale som Jonas kunne plotte inn i prosjektfila og gi nytt klingende liv elektronisk. Ganske fort begynte musikken å trekkes i helt andre retninger enn det vi hadde hatt i forestillingen vår. De elektroniske mulighetene har denne grenseløse kvaliteten som fort kan bli overveldende, men vi hadde temaet vårt å holde fast i – personen oppe på stupebrettet. Dette bildet ble en visuell, emosjonell, og lydlig ramme for behandlingen av eksisterende materiale og påfyll av nye musikalske og tekstlige elementer.
Det er et bredt spekter av relativt temperamentsfulle og brokete teksturer, med en viss skjærsild og psykedelisk tonalitet. Hvor kommer denne vinglende, utsondrende og litt “spacey” uttrykket fra?
- Det må vel skyldes den velkjente miksen av rockemusiker, elektronikaprodusent, jazz- og improvisasjonsmusiker og samtidskomponist. Hehe. Noe av det gjennomkomponerte materialet brukt som utgangspunkt har svevende og ankerløs tonalitet. Slik som heltone-baserte ting, eller hoppende uforutsigbare intervaller og passasjer. Når dette blir prosessert gjennom laptopen til Jonas, har det også farget og tolket tonespråket og soundet ganske fritt, og kanskje tilført enda mere “space” eller “spice”. I tillegg har vi flittig tatt opp impro i lag-på-lag, og rekomponert det, noen ganger klippet det opp, og limet det inn igjen i ulike kontekster som ikke nødvendigvis har et veldig konsonerende miljø rundt seg.
Musikken er som dere sider vokst ut av «opplevelser av å stå i et valg….hvor man er både skrøpelig og uovervinnelig». Er det altså en slags plate som jobber mot pre-determinisme? Prøvde dere å jobbe i «mot» det som «naturlig» dukket opp i produksjonen mellom dere tre og heller finner inspirasjon i «gnisningen» i relasjonene?
- Musikken oppfordrer til å stoppe opp og merke seg valgsituasjoner tydeligere, skarpere. Noen som står på randen av en stor forandring kan nok kjenne på to ting i ett og samme øyeblikk: en intens frihetstrang i et helspent hjerte, og en enorm tyngde i de godt planta føttene som bare vil bli stående. Studio presenterte oss for en slags øvelse i å gi slipp på det velkjente, og samtidig bruke det vi er virkelig gode på individuelt og sammen. Vi hadde bestemt oss for å omfavne usikkerheten i møte med det potensielt uvante i hverandres metoder og musikalske språk, si ja takk fremfor å forsøke å styre prosessen over i eget kjent og “behagelig” farvann. Ganske fort oppdaget vi det kreative momentumet som kom fra frihetsfølelsen i å ikke være på hjemmebane, ikke vite hvor det bar.
Skildrer dere et menneske handlingslammet av valg eller som bader i refleksjon i nyfunnet frihet fra etablerte strukturer?
- Vi ønsket å dvele ved selve intensiteten og dirringen i vippepunktet. Hvilket valg som tas er ikke nødvendigvis i fokus. Øyeblikket der noen bestemmer seg for å ta steget i et valg er det som er spennende, uansett om utfallet er å stupe eller ei.
Er det et element av en anarkistisk utfoldelse?
- Vi synger om en sterk iboende vilje til å rive seg løs fra det som tynger og holder noen borte fra det essensielle for dem. I musikken er “det flyvende inni meg” et bilde på en trang som kan ta form av noe mykt, “en trommel av luft”, eller noe kraftfullt, “metallisk og hardt”. Å ta spranget inn i noe nytt kan jo for noen bety å hoppe rett inn i en form for kamp. I åpningslåta er en del av teksten at “å ta spranget er for de heldige”. Det er skrevet som en åpen påstand med spørsmålstegn bak, men det peker også mot at muligheten til å velge kan være et privilegium, ikke nødvendigvis gitt.
Føler dere at dere fikk det dere ville ut fra sjela på plata? Eller er det en del igjen som ikke kom med eller eventuelt skal brukes til andre/nye prosjekter/skiver?
- Følelsen i spørsmålet “hva om jeg lar all frykt smelte vekk”, den er fortsatt til å bli ekte svimmel av, den gir musikken gass, og kunne sikkert fylle mange album til. Noen momenter har blitt sterkere for oss etter å ha tatt musikken tilbake til scenen igjen: i konsertversjonen som vi spiller søndag 6. april har vi lagt inn mer plass til hardbarka improvisasjon, reelle øyeblikk av “stuping” for oss på scenen. Det bringer fram nye… temperamenter kan vi vel si, en annen dybde som vi maner fram fra den der album-sjela. Kanskje kommer vi oss enda nærmere den enn vi kunne da vi fortsatt var i studio med mulighet til å trykke “slett”?
Tre ord om hva publikum kan forvente?
- Elektroadrenalin. Fløytebanjomandolin. Tankebad.
Konsertstart kl 19.00, Kafé Hærverk åpner kl 18.00. Med støtte fra Kulturrådet / FFUK