«Ironisk nok, fikk jeg også en forkjærlighet til Bon Jovi i tenårene»

Et intervju med The Mercury Sound om blant annet samtidens gubbe-sound, Arne Bendiksen og en saumfaring av Bruce Springsteen

Tekst: Eli Tenga Foto: The Mercury Sound

The Mercury Sound, Marius Børresens bandprosjekt, spiller på Hausmania i kveld

Det famøse andrealbumet til Børresens band «Golden» er rett rundt hjørnet. Samme dag som han slipper singelen «Turning Pages» spiller The Mercury Sound konsert her på huset. Vi tok en prat:

Hallais! Hvordan har du det og hvor befinner du deg?

- Hei du! Jeg har det fint. Som alle nordmenn nekter jeg for at jeg har vinterdepresjon før sola titter frem og da er det mye deiligere. Jeg er veldig spent om dagen. Vi slipper første singel på 2 år nå på fredag. Gøy! Rent geografisk befinner jeg meg i midten av Oslo på Grünerløkka - Et steinkast unna Hausmania. 

Du har den siste tiden jobbet med det du selv omtaler som det «vanskelige andrealbumet». Var det mer krangling med det eller opphetet diskusjon? Kom det lett når det begynte å flyte eller var det en konstant gniende prosess?

- Det er en klisje at det andre albumet er vanskelig fordi du har brukt hele livet på å skrive det første. Hvis man skal nevne krangling eller diskusjoner er nok dette jeg gjør internt med meg selv da The Mercury Sound er mitt bandprosjekt der  jeg skriver låtene og bestemmer hvilken retning de skal. Jeg har ofte en metafor jeg bruker og det er at jeg ser ofte skyggen av låta jeg vil lage - Men jeg sliter ofte med å bestemme meg hva skyggen er av. Dette albumet har vært ganske lett å ta hånd vi og samtidig vært en gniende prosess med en del friksjon. Jeg har prøvd å svinge rundt mange musikalske rammer jeg vanligvis ville satt for meg selv og hevet ting spontant ut men det har blitt en slags 50/50. 

Hva føler du er annerledes med deg, din inngang og dine ønsker for plata (tematisk og instrumentelt) i forhold til debutplata di?

- Debutplata «Lunar Radio» var essensielt et konseptalbum med en backstory. En ensom radiovert, som har vært avstandsforelsket lenge, har fått ansvar for nattradioen og han prøver å gi små hint i form av sanger i håp om at forelskelsen skal lytte. Sangene han spiller er sangene på albumet. Sangene jeg skriver nå resonnerer nok mer personlig med meg.

Det som kanskje er annerledes denne gangen er at jeg er nok litt eldre og tar ofte mer stilling til hva som skjer med meg selv mentalt. Hvor det første albumet var utover-rettet er nok dette albumet og sangene definitivt mer innover-rettet.  Med mangel på bedre ord vil jeg kanskje si at det andre albumet har et mer tydelig preg av «pop-musikk» fremfor å være et streit rockeband (Tenk Jack Antonoff fra Bleachers). Der første albumet er hovedsakelig skrevet på gitar har jeg bevisst skrevet mange av låtene nå på piano. 

Når og hvor skjønte du at det kom til å bli et livslangt forhold med musikken for deg?

- På 70-tallet jobbet min far i musikkbransjen under Arne Bendiksen og er selv veldig lidenskapelig med musikk. Huset jeg vokste opp i har derfor alltid vært omringet av gitarer, forsterkere og vi hadde et studio i kjelleren som spilte inn mye av sent 70 / tidlig 80-talls norsk punk. Jeg har nok derfor fått små drypp av musikk i hele oppveksten men det var ikke før jeg var 13 da jeg plukket opp en av gitarene til far og lærte Iron Man av Black Sabbath at det kicket. Øyeblikket jeg skjønte, eller tidsperioden det gikk opp for meg, at jeg kom til å ha et livslangt musikk var nok på ungdomsskolen. Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i et slags «utenforskap» i en slik formativ alder. På Karlsrud i Oslo (mellom Lambertseter og Bekkelaget) var det definitivt kulere å spille fotball og drive med idrett enn å spille musikk.  Jeg var derfor veldig fan av å kunne finne min egen lille boble med MP3- spilleren min med sanger lastet ned fra Limewire. Fra tiden jeg begynte å spille i band som tenåring, hovedsakelig som gitarist, har jeg alltid skrevet sanger og sangtekster. Da jeg selv begynte å synge disse sangene er vel tiden jeg skjønte at jeg kom til å drive med dette en god stund. 

Fortell litt om dine formative musikalske opplevelser og favorittartister/plater?

- Jeg fikk bakoversveis første gang jeg hørte Ride The Lightning av Metallica. Det var absolutt noe med råheten som klinka til. Når jeg ser tilbake på dette er det nok noe med råheten som fanget meg. Råhet kan også oversettes til autentisk eller reelt og dette er noe jeg ofte ser etter i musikk. Ironisk nok, som jeg tipper mange vil si, fikk jeg også en forkjærlighet for Bon Jovi i tenårene mine. Hvis man fjerner hårsprayen, skinnbuksene, flashy gitarer og stripper det ned til låtskrivingen er Jon Bon Jovi og Richie Sambora i særklasse.

Og det hører jo til at man ofte undersøker hva dine helter har hørt på. Her kommer Bruce Springsteen inn i bildet og han har ikke forlatt rammen enda. Jeg vil påstå at mange nordmenn har et misforstått bilde av Springsteen og tenker på han som «The Boss» - En nærmest parodisk, rocka danseband-leder som speller opp til dans. Noe som sikkert hører igjen fra Born in The USA turneen (1984-1985) og da han virkelig tok fyr i Norge. Fine låter der men Springsteens musikalske og lyriske gull finner man mellom 1975 og 1981 og jeg unner alle å sjekke ut dette. Bruce har jo også noen han ser opp til. Bob Dylan har også en stor plass i hjertet mitt med sin låtskriving og persona, ikke minst. The Mercury Sound er oppkalt etter hvordan Bob Dylan beskrev hvordan han ville sitt elektriske band skulle låte («that thin, wild mercury sound). Jeg så dokumentaren «Sound City» i 2014 (tror jeg) og dette er noe som vekket noe i meg. Her fikk jeg virkelig øyne opp for studioproduksjon men også Tom Petty & The Heartbreakers.

Så med fare for å høres fryktelig gubbete ut så vil jeg si min hellige treenighet er Bob Dylan som faren, Bruce Springsteen som sønnen og Tom Petty som den hellige ånd. Jeg hører også på mer moderne musikk om man skulle lure. Her kan jeg nevne favoritter som The War On Drugs, Lord Huron, Bleachers men også en ny favoritt i The 1975. 

Hvis noen skulle spurt meg nå hvilke 3 album du absolutt burde sjekke ut ville jeg nok svart:

Lost In The Dream - The War On Drugs

Born To Run - Bruce Springsteen

Strange Trails - Lord Huron

Er det noen spesielle plater som du tenker inspirerer og summerer dit du ønsker Mercury Sound?

- Absolutt! «Being Funny In A Foreign Language» av The 1975 er et utrolig gøy album hvor de går bort fra en noe mer polert, elektronisk  pop-lyd til en noe mer leken, ofte akustisk, album med et dypere preg av låtskriving og teksturer.  Som nevnt over er Lost In The Dream (2014) av The War On Drugs og Strange Trails (2015) album med enorme dybder hvor hvis man graver dypere enn overflaten så finner man masse sonisk snacks. 

Fontaines DC ga I fjor ut albumet «Romance» og det er kanskje noe av det kuleste jeg har hørt fra et rockeband på flere år. Her har jeg hørt ihjel mange av låtene og definitivt notert meg noen triks eller to.

Honourable mentions er «Take The Sadness out of Saturday Night» (2021) av Bleachers «Bringing It All Back Home» (1964) av Bob Dylan og Wildflowers (1991) av Tom Petty. 

Var det noe spesielle hendelser eller musikk som katalyserte arbeidet med andrealbumet?

- For meg føles hvert album som et slags avtrykk av en periode i livet. Da jeg begynte å jobbe med andrealbumet, var jeg midt i en fase preget av mye refleksjon, spørsmål om selvverd og egen utvikling. Mange av låtene springer ut fra det. Singelen vi gir ut fredag 2. mai, «Turning Pages», er et godt eksempel på dette; den føles som et katartisk brev til meg selv, skrevet i møte med endringer og ny innsikt. 

Tre ord for hva som venter publikum på konsert?

- Melankolsk, Rått, Levende!

Dørene åpner 20:00  Alder 20 år  Biletter: 150/200 (student/voksen)