«Alle samfunn krever en viss konformitet og underdanighet»

Likestilling før likestilling: krafta i generasjoner forbi: stabeister, prinsipielle forgjengere og moderskapets tveeggede natur. Et intervju med Lene Berg.

Tekst: Eli Tenga Foto: Erik Mowinckel 

Saken er: Lene Bergs utstilling «Mysteriet Mary B»/«Varsler fra levende» sin siste helg hos Podium Oslo, Hausmania.

Denne helgen er den siste Podium stiller ut en utstilling av Lene Berg som har vært stående siden starten av juni. Utstillingen, ved navn Mysteriet Mary B / Varsler fra levende er en høyst personlig en da materiale omhandler hennes farmor, Mary Bergliot Berg. 

Fra kollasjer av stemmer, skygger, aviser til skisser av gravmæler eller mausoleum om man vil - legger Berg hennes farmors beretning opp mot nåtidens lys og mørke.

Under kommer et intervju med kunstneren. Her har vi kunnet ettergå ytterligere mysteriene som ligger som tidskapsler i hver søm av livet til en høyst bemerkelsesverdig og stolt kvinne.

Jeg bemerker meg uttrykket «særegen og vrien kvinne», når man omtaler Mary Bergliot Berg. Hva gjorde at hun kjennetegnet seg som «vrien»? 

- Det var nok mange ting, men i vår familiehistorie er det mest fremtredende at hun ikke ville gifte seg og ikke ville oppgi barnefarens navn - selv om han ville bli far og var far for min far. Hun nektet å registrere fars far i noen offisielle registre. Dette var svært uvanlig i 1931, og faktisk ulovlig. Hun måtte i retten og betale en bot. I et intervju angående dette sa hun: «Det er en dom som ikke kan appelleres. Men det besyndelige er at all statens omsorg for dette barn, som de tilsynelatende er så engstelig for skal bli farløs, den er tilfredsstillet ved at jeg betaler 10 kr. De må da si det er latterlig!»

Endret ideen av hva en ‘vrien’ kvinne var i løpet av hennes levetid? 

- Jeg tror kanskje hun var vrien i noen sammenhenger, og veldig sjarmerende og underholdende i andre. Og vrien er mitt ordvalg, jeg vet ikke hvordan hennes omgivelser ville ha beskrevet henne mens hun levde.  

Er hennes ‘vrien’ nåtidens ‘særegen’ eller ‘unik’?

- Tror at hun også ble oppfattet som både særegen, unik og enestående av mange da hun levde. Hun hadde alltid mange venner og mange som beundret henne, hun var en veldig sterk dame. Men jeg tror hun ble uvenner med alle som sa henne imot eller ikke gikk med på hennes tolkninger og beskrivelser av realitetene. 

Du hadde ikke truffet henne på mange år når du var 17 år og hun gikk bort. Kan du fortelle det du husker av hennes nærvær?

- Det handler utstillingen på en måte om: å prøve å gjenopplive og å huske henne gjennom rom, lyd, lukt, hennes og andres ord, inkludert mine.

Et utdrag fra teksten til utstillingen:

«- Da var det synd De fikk en sønn?

- Nei, tvert imot. En mor med sin sønn danner et billede, hvilket ikke en mor og datter gjør.

Samtidig som menn i neste generasjon blir noe helt annet enn menn idag.

- Hvad er da betingelsene for en ugift mor?

- At hun er hel nok og sann nok til å kunne rettlede et lite menneskelig vesen. Lykkes det, blir resultatet at det kommer et helere og rikere menneske ut av et sånt barn, slutter Bergliot Berg, i det hun trykker sin lille gutts hånd.»

«Utdraget er hentet fra et intervju med farmor trykket i Dagbladet i 1933.»

Om en tolker utdraget fra Dagbladet (1933) at hun er i posisjonen av en ugift mor og har fått en sønn, så virker det som at det antydes at det var lettere for kvinner under slike betingelser å få døtre jamfør hvordan menn var i datiden (i første spørsmålet). Men at Berg motsetter seg dette ved å si at «…menn i neste generasjon blir noe helt annen enn i dag». Det blir sagt med en autoritet og selvfølgelighet - hvor tror du denne overbevisningen stammer fra? Føler du at denne styrken også er å finne i deg selv og/eller ditt virke?

- Det er vel blant annet det jeg forsøker å løfte fram: med vår tids øyne kan en si at hun hadde et feministisk prosjekt, men jeg tror ikke hun så det sånn selv. Hun mente at naturen gir kvinnen privilegiet å føde barn og at det bør være deres valg hvordan de oppdrar dem. Hun mente at selvom en ikke følte seg egnet til ekteskap så måtte en ha rett til å få barn. Og hun mente at hun var i stand til å oppdra den nye tidens mann, nesten en slags Kristus hvis en tar henne bokstavlig. Det var mye å bære for den lille sønnen hennes, altså min far.

Tittelen «Varsler fra levende», bruken av syv ulike stemmer men med en portrettering av et menneske fra fortiden - hinter om at det er noe av Bergs «særegen og vrien» natur som nåtidens formidlere (stemmene) vil varsle samtiden om…Er det en brodd og en fandenivoldskhet i generasjoner forbi som oppstår mindre og mindre i dagens samfunn? Er dette fordi den ikke trengs, ikke er beleilig eller fordi vi rett og slett mangler pondus? 

- Det er åpent for tolkning, men «Varsler fra levende» er også tittelen på en tekst min farmor har skrevet og som Ane Dahl Torp leser i lydkollasjen. Farmor mente at vi mennesker kan få varsler fra andre levende mennesker som står oss nær, telepatisk, hvis de befinner seg i fare eller nød. Hun var opptatt av overganger, og av ting som en idag ville si tilhører overtro eller spiritisme.

Tenker du det nåværende samfunnets effektivisering og beleilige natur gjør oss medgjørlige?

- Jeg tror alle samfunn krever en viss konformitet og underdanighet. Noe av det fascinerende med Mary Bergliot Berg var at hun nektet å være konform eller underdanig selvom hun ikke hadde hverken høy status eller materielle forutsetninger for å stå imot autoriteter. Hun var del av en zeitgeist, tror jeg, der mange kvinner forsøkte å finne en uavhengig plass som ikke bare var forbundet med hjem og ekteskap. Hun levde en slags egen teori om mor og barn som jeg ikke har hørt noen annen fremme så sterkt som hun. Hun så seg som en slag reformerer og hun ville at min far skulle være en ny slags mann. Faren min var i perioder en mann med en sterk dødsdrift og destruktivitet i seg, og han ga moren sin mye av skylden for det. Det var nok også delvis et zeitgeist-fenomen, den tiden han begynte å gå i terapi var forholdet til moren en av de vanligste forklaringene på et plaget sinn.

 Er et menneske bevisst sin samtid om en ikke er vrien på en eller annen måte? Vrien er jo å ikke passe inn.

- Jeg vil påstå at de fleste mennesker ikke er vriene. Men min farmor var virkelig vrien. Og det kan en si at både er beundringsverdig og at det var en belastning for de omkring henne. Dette tror jeg kanskje er vanskelig å forstå fullt ut, hvis en ikke selv har opplevd det. Også sett med vår tids øyne kan det være vanskelig å forstå hvor høy prisen var for å ikke passe inn noe sted i et samfunn som ikke hadde det overskuddet vi har. Min far vokste opp i stor fattigdom. Farmor klarte seg, jeg aner ikke helt hvordan, men hun var en mester i å klare seg uten å ha fast inntekt eller noen rik familie. Alderstrygden hjalp henne nok når den kom, men også da levde hun under veldig enkle kår. Selv tror jeg aldri hun så seg som fattig eller trygdet, hennes identitet var på en eller annen måte hevet over det. Det er et av mysteriene med henne. 

Til slutt et lite tankeeksperiment. Om Mary Bergliot Berg så filmen «Verdens Verste Menneske» (en slags karakterisering av en nåtidens «særegen og vrien kvinne» kan man argumentere), hva ville hun ledd av, blitt ilter av og hva tror du hennes perspektiv på den ‘moderne kvinnen’ ville ha vært?

- Jeg tror ikke min farmor oppfattet seg selv som vrien, hun var nok mer på Thåstrøm-draget «Det är ni som e dom konstiga det är jag som e normal». Hvis vi skal ta en filmreferanse har min farmor mer felles med «Gritt» i Itonje Søimer Guttormsens film: den syns jeg handler om en ekte vrien person, sett med en kvinnes øyne og erfaring.  Jeg oppfatter ikke at «Verdens verste menneske» handler om å være vrien. Som jeg ser den føles det mer som noen menns forsøk på å leve seg inn i et kvinnelig dilemma. Deres skildring av det dilemmaet tror jeg ville vært min farmor fremmed, men det er spekulasjon. Hovedpersonen i den filmen oppfatter jeg som relativt normal, veltilpasset og sjarmerende, men uten retning eller evnen til å ta reelle valg. Mary Bergliot hadde både mål og retning, men feilbedømte nok vanskelighetsgraden i det hun foresatte seg, nesten det motsatte eksistensielle dilemmaet. Hun så det å bli mor som en stor oppgave, det var hennes livsprosjekt. At hun ikke mestret den helt var hennes tragedie, men hun så det ikke slik. Og det er vel en del av mysteriet Mary Bergliot Berg at hun ikke så at hun var del av en tragedie: min fars og vår families tragedie om du vil.

Åpent lørdag og søndag 12-17