- Gi oss et tørt rom!

Foto: Chris Erichsen

- Da arkitektene og byråkratene begynte å fable om garderobe med ti dusjer og sånn måtte vi roe dem ned og si la oss lage noe enkelt og nøkternt, sier Ole Pedersen. I dette intervjuet forteller han om prosessen rundt prosjekteringen av de nye hallene på Hausmania. Og han beretter om sine tanker, tvil og tro rundt husets framtid.

Av Chris Erichsen

- Gi oss et tørt rom med trefasestrøm,vann og avløp så tar vi det derfra!  

Ole Pedersen maner Hausmanias medlemmer til å gå back to basics, til å finne tilbake til pionérånden. Han er medlem av og en drivkraft i den allmøtevalgte kjernegruppa som jobber tett opp mot Oslo kommune og fagmiljøene om nybygget som skal erstatte de gamle hallene som har stått brakk ved elvebredden i rundt ti år. Bygget skal inneholde arenaer for produksjon og visning av kunst, og oppgraderte studioer og øvingslokaler. Prosessen har vært gjennom ulike faser av medvirkning fra Hausmanias medlemmer og har nå gått inn i en fase der en del av visjonene dessverre må nedskaleres, av økonomiske grunner. Men dette mener Ole det ikke er noen grunn til å verken deppe eller hisse seg opp over. Mer om det seinere.

Jeg treffer ham på Tøyen torg, den stedlige kjernen og kraftfeltet i det Ole Pedersen driver med til daglig, ved siden av engasjementet på Hausmania. Det er byutvikling, sett og drevet fram nedenfra, som utgjør kjernen i engasjementet hans. Så har han da også kalt det sosiale foretaket han driver, nettopp Nedenfra. Som en slags fredelig urban geriljavirksomhet, kanskje?

Tøyenløftet

- Takk for den, den tar jeg gjerne som slogan! sier han. Vi sitter på en kafé rett ved den gamle blokka som, i regi av Tøyen boligbyggelag, forhåpentligvis skal bli en modell for en framtidig mer sosial boligsektor i Oslo sentrum. Noe som, ifølge Ole, vil være en forutsetning for å redde det såkalte Tøyenløftet, selve forhandlingskortet for flyttingen av Munchmuseet til Bjørvika. 

- Det er blitt gjort flere positive ting i regi av Løftet. Men hvis det ikke tar opp i seg muligheten for at folk med vanlig og dårlig økonomi kan fortsette å bo i denne delen av byen så blir det jo i praksis bare en fortrengningsprosess, med silkehansker, sier han.

Han kom til Oslo fra Tromsø i 1997. Det lange engasjementet hans for en demokratisering av byutviklingen begynte på Hausmania som han har vært engasjert i siden 2004. – Det startet som en sommerflørt med en som hadde studio på huset, i dag er hun min samboer, bedre halvdel og mor til mine barn. Jeg kom dit på det jeg trodde var et rekrutteringsmøte for frivillige, men som viste seg å være arrangementskomiteen for Hausmaniafestivalen. Og siden har jeg liksom bare vært der, Jeg har hatt rom der i perioder, vært ansatt i perioder men stort sett frivillig tilknytta, sier han. 

Nå har historien hans med Hausmania ledet ham til styreledervervet som han, etter mye om og men og ekstrarunder, ble valgt til ved siste årsmøte.

Hvordan opplever du å være styreleder i disse dager?

- Jeg må si at jeg har en delt opplevelse av det, mest fordi at folk på huset er så uenige om hva de ulike rollene innebærer. Jeg mener jo prinsipielt at styreleder bør være et ganske kjedelig verv på et sted som Hausmania. Med oppgaver som oppsyn med økonomien, det juridiske, kontrakten med kommunen, sørge for at vi overholder våre egne vedtekter, den typen ting, mens arbeidet i allmøtet er det som skal være artig. Det er jo medlemmene, gjennom allmøtet, som bør være drivkraften og utgjøre den politiske og strategiske ledelsen på huset. Et sterkt Hausmania er avhengig av et sterkt allmøte, mens styret bare skal gå bak der og holde i noen tømmer og rydde opp litt. Men så er det andre som mener at styret skal gå foran og lede det hele.

Kontinuitet

Men går ikke sånne ting i bølger da? Vi kan vel fort bli enige om at allmøtet, med sitt svake og kaotiske oppmøte, ikke utgjør noe solid tyngdepunkt for tida. Huset har eksistert i over 20 år, startet som et initiativ nedenfra og har vært gjennom flere kamper med kraftig mobilisering. Nå lever vi i tilsynelatende fredelige tider, huset er offentlig anerkjent og finansiert og det skal bygges nye haller finansiert av og i samarbeid med kommunen. Vi har ikke så mange fiender lenger som vi må mobilisere mot - noe som selvsagt fort kan endre seg. I sånne tider kan det vel være fint med et styre som sørger for kontinuitet?

- Ja, til en viss grad er det nok sånn det funker. På den annen side har vel ikke styret vært utprega stabilt hele tida det heller, så i praksis er det vel de som er ansatt på huset som står for kontinuiteten. De ulike styrene har heller ikke vært enige seg imellom om hvilken rolle de skal spille, i perioder har styreleder jo i praksis fungert som en operativ daglig leder.

Som ikke har hatt noen udelt positiv holdning til allmøtet, og mer eller mindre gått inn for at det bør nedlegges?

- Ja, noen mener det - og de kan ha rett. Man kan jo tenke seg et Hausmania organisert som for eksempel Grünerløkka Lufthavn, en kulturaktør som leier ut rom og har noen ansatte som
drifter det. Det i seg sjøl har jo en stor verdi, å disponere lokaler midt i
byen som er øremerka for å produsere og vise kunst og kultur, med en forståelse
av at man gjør dette for kunstens egenverdi, med hele spekteret fra de som er
støttefinansiert, etablerte og selges i et marked til de som lager kunst
utelukkende som et resultat av personlig skaperlyst. Men så har jo Hausmania
helt fra begynnelsen hatt en tilleggsidé om at vi skal være et kunstnerstyrt og
kunstnerdrevet direktedemokratisk eksperiment, med medlemmer som rent
faktisk gjennom samvirkemodellen eier stedet. Et spesielt og viktig sted for kunst og kulturfeltet i en by som hadde vært litt kjedeligere, mer strigla og konform uten vår tilstedeværelse. Den rollen kan være stor eller liten og i perioder har vi tatt større plass i bybildet. Men det er dynamikken i medlemsmassen som kan skape dette helt spesielle stedet som bare fantasien setter grenser for. Men dersom det er et tilbakelagt stadium og en idé som bare noen få nå mener har et potensial så kan det hende at det er riktig å redefinere og omstrukturere. Da blir vi i så fall et sted av en annen type, uten medlemsmøte, med ansatte som går omkring og reparerer dørpumper og sender ut fakturaer. Jeg tror fortsatt på at vi kan være mye mer enn som så, men jeg må innrømme at i mørke øyeblikk tenker jeg at det er forgjeves, en kamp mot vindmøller. 

De nye hallene

Noe av det som har skapt entusiasme på Hausmania de siste åra er visjonen om de nye hallene som skal reise seg på ruinene av de gamle. I øyeblikket virker det som det er litt forvirring om hvor vi står og hvordan medvirkningsprosessen fungerer. Så hva er ståa nå?

- For det første kan vi entydig konkludere med at kommunen, ved Eby (Eiendoms- og byfornyelsesetaten), har hatt en enorm læringskurve på medvirkning! Gjennom prosessen de siste åra er vi blitt tatt veldig på alvor og har fått en rolle i prosjekteringa som hadde vært vanskelig å se for seg for ti år siden. Det har vært mange runder med medvirkning, ikke minst med miljøprogrammet, et verktøy for utviklingen av hele Hauskvartalet som byøkologisk kulturkvartal, som har vært en forbilledlig prosess. Bortsett fra det går det litt i rykk og napp. I perioder er det bare sirup, så plutselig eksploderer det og går veldig fort, med krav om umiddelbar reaksjon fra oss etter at vi har stått og venta i lang tid. I øyeblikket frykter jeg at vi er tilbake i sirupmodus, i kraft av den såkalte optimaliseringsfasen som handler om hva vi kan få til innafor de budsjettmessige begrensningene.

Sånn sett betyr vel optimalisering det motsatte?

- Ja, egentlig. Litt som nærpolitireformen, en litt rar og tidkrevende prosess, som kan sies å gi et motsatt resultat av hva navnet forespeiler. I utgangspunktet har Eby et gitt budsjett på det jeg tror er ca 50 millioner kroner til haller og uteområder, litt avhengig av mva og slikt. Så ble det gjort et forprosjekt som konkluderte med at dette ville koste langt over 100 millioner. Utfra det satte man i gang med det man kaller optimalisering, altså hva kan vi få til for 50 mill? Da gikk vi inn i den prosessen og sa: Jamen, la oss gjenoppbygge det som skal være over bakken og få økt kvalitet på det som er i drift i dag. For hallene er det viktigst å få et tørt rom med noe strøm og noe vann og avløp så tar vi det derfra. Det var jo det som var de opprinnelige hallene, hvor det fant sted en masse kultur og galskap, fra tekno og performance til symfoni og skating, med et enormt spenn. Det er jo den slags utgangspunkt Hausmania kommer fra! Mens prosjektlederne ville ha garderobe med ti dusjer og sånn. De er vant til å tenke institusjonelt og formelt med kommunale kulturhus som standard. Så vi måtte holde igjen, roe dem ned og si: La oss lage noe enkelt og nøkternt. 

Et tørt rom

- Ikke for det, vi drømmer jo om masse verksteder og ulike typer prosjektrom. Men det er det ikke penger til nå, så da ender vi opp med det vi sa i begynnelsen. Sånn sett har det vært en litt rar prosess, men den har også vært veldig nyttig og lærerik. Så i avslutningen av optimaliseringen kom vi fram til at dersom vi ferdigstiller alt som skal være over bakken og stripper hallen under bakken ned til det minimale av det vi trenger: et tørt rom, så er vi i nærheten av budsjettet. Og da var tanken at vi i framtida skal kunne søke trinn for trinn hos Kulturrådet, Kulturrom og lignende for å optimalisere det i den retningen vi vil, med akustikk og annen ferdigstilling av den framtidige kulturarenaen. Vi har vært i møter med disse instansene og har fått bare positive signaler. 

Men så enkelt skulle det igjen vise seg å ikke være. Det er risikoer i alt, som Eby har fått regnet inn på nytt, og som blir lagt til på toppen i form av enda flere utgifter dersom ikke alt går som planlagt?

- Ja, og da er kostnaden plutselig langt over budsjett igjen, noe Eby jo burde hatt penger til fra start. Egentlig skulle en entreprenør vært inne i bildet nå til en såkalt samspillsenterprise, men vi har fått vite at det skjer ikke som planlagt ennå. Så ja, jeg er redd vi er tilbake i sirupsmodus. Samtidig opplever jeg høy entusiasme og vilje hos Eby til å drive prosjektet videre.

Det er blitt hevda på Hausmaniaforumet på Facebook at det vi ender opp med er en Rockefellersal og skinnmedvirkning?

- Ja altså, vi får et stort rom med en del strøm og noen toaletter så sånn sett kan det likne på Rockefeller, men det er jo ikke størrelsen det kommer an på. Det er fleksibelt og kan brukes til mange forskjellige ting, ikke bare konserter. Det er det vi som bestemmer. Dette står ikke i motsetning til å bygge studioer og øvingslokaler for kunstnere, noe vi virkelig skal gjøre. En klar forutsetning er at alt som er over bakken skal prioriteres og at det ikke er der vi skal kutte kostnader. Gjennom prosessen har vi fått et klart bilde av potensialet for verksteder, flere prosjektrom og intimscene under bakken, så da får det komme etter hvert, men først må vi få på plass grunnstrukturen.

Det byøkologiske elementet

Jeg var med på den siste åpne medvirkningsprosessen da en gjeng hausmanitter satt i Flerbrukshallen og hos Eby sammen med arkitekter og kommunale byråkrater og la planer for hvordan vi ønsker å ha det i framtida. Alle ble jo lyttet til og forslagene ble tatt inn i skissene. Likevel er det blitt hevdet at dette bare var en skinnprosess?

- Det er klart vi risikerer at det hele ender opp et sted hvor vi ikke vil ha det. Men det er ingen tvil om at prosjektforslaget som foreligger nå er veldig preget av Hausmania og våre innspill, av vår forståelse av hva slags type arena både vi og miljøene rundt i byen ønsker og har behov for. Og ikke minst er det byøkologiske elementet veldig tilstedeværende, som er noe vi har jobbet med helt siden 2005. Det vi kjempet for den gangen er nå blitt mainstream i tilnærmingen til byutvikling, som prinsippet om resirkulering av materialer og bevaring av grunnstrukturen. Det prosjektforslaget vi har nå er virkelig tøft og leverer på veldig mye av det vi har foreslått. Det er ikke snakk om at Eby og arkitektene og fagmiljøet i firmaet Asplan Viak hadde klart å få fram det nåværende prosjektforslaget uten vår medvirkning. Hvis vi henger på og klarer å videreføre det som er gjort til nå inn i sluttfasen så er jeg veldig uenig i at dette har vært en skinnmedvirkningsprosess, sier Ole. - Men selvfølgelig: det er en masse risikoer forbundet med å være på Hausmania. Kontrakten vår med kommunen går ut neste år, vi risikerer å ikke få den fornyet og da har jo alt dette vært forgjeves, tilføyer han.

Hvordan ser du på muligheten for en fornyelse?

- Etter prosessen med hallene tar jeg det egentlig for gitt at vi får en ny kontrakt, spørsmålet er bare hvor bra og langvarig den blir. Vi ser jo nå at Grünerløkka Lufthavn er blitt avspist med en fem års kontrakt etter harde forhandlinger hvor de først ble tilbudt tre år, i et bygg som kommunen har brukt rundt 100 millioner på å rehabilitere - for Grünerløkka lufthavn! Som har vært der siden 1994 og vært en ekstremt viktig arena for uavhengig kunst og kulturproduksjon i Oslo sentrum! Dette henger ikke i hop. Med det som bakteppe er det vanskelig å være veldig optimistisk. Men vårt utgangspunkt må uansett være å få forlenga den kontrakten vi har med minst 10 år, slik at vi har et minimum av tid og rom til planlegging og utvikling av det arbeidet som er igangsatt med hallene og at kunstnerne hos oss får den forutsigbarheten vi alle er avhengig av. Vi er avhengig av å ha en kontrakt som gjør at vi slipper å måtte gjøre om huset og de nye hallene til en kommersiell utleiearena. Begrepet kulturnæring har ofte vært trukket fram i vår sammenheng men jeg mener at det er ikke der Hausmania sin kjernevirksomhet ligger, selv om for eksempel en del av driften av Flerbrukshallen vår også dreier seg om det. 

- For meg har Hausmania alltid handlet om kunsten og kulturens egenverdi, å ha dette rommet midt i byen, denne parallelle virkeligheten, fristedet som ennå ikke er kolonisert av markedet, sier Ole Pedersen. 

Foto: Åse Karlsen