Lars Sandås hos Ås Kunstforening

Et intervju med hausmaner Lars Sandås som nylig var aktuell med utstilling hos Ås Kunstforening. 

Tekst: Eli Tenga Foto: Dan Aamlid

De to siste helgene av september, inviterte Ås Kunstforening inn til dobbelt-utstilling på Ås Kulturhus. Hebe Camilla Wathne var aktuell med “Hybrid Symbiose” og vår egen Lars Sandås stilte ut “Deep Fried World”. Vernissasjen ble avholdt, inklusive moderering av kunstnersamtale, av en annen hausmaner, Marius Wang.

I den anledning har vi ført et kort intervju med Lars Sandås:

For det første må en si, som åsing selv, at det er noe spesielt å se en kunstner som deg stille ut i bygda. Kan du fortelle litt om hvordan utstillingen ble til?

- Når jeg begynte å jobbe med serien Deep fried World for et par, tre år siden søkte jeg utstillingsplass flere steder. Jeg har tidligere jobbet med kunst i offentlig rom og bok, og har deltatt på flere gruppeutstillinger. Men selv om jeg var ferdig utdannet i 2010 hadde jeg ennå ikke hatt en separatutstilling. Jeg hadde hørt fine ting om Ås kunstforening, derfor søkte jeg der. 

Nå var det jo Marius Wang, en annen Hausmaner og Åsing, litt involvert i både oppsettingen av utstillingen og modererte kunstner-samtalen under åpningen. Kan du fortelle kort om deres relasjon i kunstnerisk henseende?

- Jeg ble kjent med Marius Wang når jeg stilte ut på åpningsutstillingen til Nasjonalmuseet ‘Jeg kaller det kunst’ i 2022. Han hadde ansvaret for den utstillingen som tekniker og bisto meg med diverse. Jeg stilte ut skulpturen Natt til 1. mai 1978, som er en av tre skulpturer i prosjektet mitt Små monumenter. Men skulpturen hadde blitt utsatt for vandalisme når den hadde stått ute på Karl Johans gate, og var helt ødelagt. Jeg og Germain Ngoma fikk restaurere skulpturen inne på Nasjonalmuseets verksted i forkant av utstillingen.

Gjorde du deg opp noen tanker med tanke på hva du stilte opp siden dette ikke var en utstilling i Ås, i motsetning til et mer «hipt» sted midt i hovedstaden?

- Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg lager ikke kunst for “hippe” folk. Jeg håper og tror at kunsten min fungerer like bra for folk fra byen og mindre steder, selv om jeg har en del referanser i arbeidene mine fra Oslo, og spesielt indre Oslo øst, hvor jeg er vokst opp. 

Dette er jo ikke din utstilling alene! Det er en dobbeltutstilling i lag med Hebe Camilla Wathne. Hadde du noe kjennskap til henne fra før? Har du et par ord om dine tanker rundt hennes kunstnerskap?

- Jeg hadde ikke kjennskap til henne fra før. Men det var spennende å se at vi hadde noen tangeringspunkter og likheter, både i motivkrets og teknikk (jeg jobber også en del med fargeblyanter, som henne). I serien min har jeg jo også en del motiver som kretser rundt forholdet mellom dyr og mennesker (dyr som mat), det monstrøse og det mytiske, som jeg føler vi touchet borti hverandre med.  

- Under kunstner-samtalen nevnte du at arbeidet du la ut var en del av en serie bilder, et slags prosjekt. Kan du snakke litt om denne serien? Hva tar den for seg og hvordan er den utarbeidet?

“Deep Fried World” er en pågående serie malerier, tegninger og trykk (nå cirka 100 bilder) som tematiserer hvordan overkonsum preger de fleste aspekter av samfunnet vårt, og hvordan overkonsumet bidrar til å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Jeg er interessert i å undersøke hvordan dette oppleves for mennesker - i livene, kroppene og følelsene deres. 

Hvordan er det å jobbe med slike ømfintlige temaer? Påvirker deg det i noen grad og på hvilken måte?

- Jeg har jobbet med mange politiske temaer som utenforskap, fordeling, vold, rus og tap av natur- og kulturarv. Dette er jo også ofte triste eller mørke ting å behandle og jobbe med. Men det er det jeg er interessert i, og det føles riktig for meg. 

Du jobber både med tyngre temaer, har et selvstendig virke og masse gående. Hvordan balanserer du denne tilværelsen og hvordan opprettholder du din høye produktivitet?

- Jeg får mye glede av barna mine, samboer min, vennene mine, og det å undervise unge voksne på Prosjektskolen. Når jeg er med vennene mine snakker jeg ikke noe særlig om kunst, det er fint med pauser. Jeg er også veldig glad i jobben min, i hvert fall når jeg føler at det går fremover med et bilde eller et prosjekt. Det er jo veldig vanskelig når man ikke får det til, eller står fast, men etterhvert har jeg jo lært meg at det også er en uunngåelig del av jobben.

Noen av verkene stilt ut skildrer jo mennesker i noen form for rusmiljø eller i akten av å ruse seg. Dette er jo ikke rart siden det er et av dine fokus som kulminerte i blant annet «Narkoatlas». Det har kommet meg for øre at du skriver et tilleggs-kapittel til et nytt opplag av boka. Kan du fortelle litt om hvorfor du gjør det og hvordan denne prosessen har vært?

Når kan vi forvente Narkoatlas sitt andre og reviderte opplag i hyllene?

- Narkoatlas - Oslo kom ut i 2016 og ble utsolgt etter litt over et år. I tiden etter har mange kontaktet meg å ønsket å kjøpe boka, jeg vet også at det er venteliste på den på biblioteket. Derfor har jeg tenkt på det lenge å gi den ut på nytt. Men jeg har hatt så mange andre prosjekter gående og fått to barn, så jeg har ikke hatt tid. Men nå følte jeg at jeg bare måtte gjøre det, og siden det har skjedd mye i rusdebatten og på gata siden 2016 følte jeg det var riktig å supplere boka med et nytt kapittel. Nå er jeg faktisk klar med kapittelet og illustrasjoner og har mottatt støtte til utgivelse fra Kulturrådet! Så nå skal bare designerne gjøre en jobb og boka trykkes, så er den ute. Den kommer til selges på Tronsmo, i butikk og på nett. Jeg håper den vil være tilgjengelig i løpet av november eller desember.