«Jeg går ned med flaggene til topps!»
October 25, 2024IronShirt bringer live roots-reggae til huset i kveld. I forkant tok vi et par kjappe med vokalisten deres Natalie Aldema.
Tekst: Eli Tenga Foto: IronShirt
IronShirt blir beskrevet som et band som spiller klassiske, gode reggae-roots covere med super-band, flerstemt sang og melodica med klang. Noe de bringer til oss her på Hausmania denne fredagskvelden.
Det blir seigt, jorda og gyngende-groovy blir det når IronShirt jager Lucifer ut av byen. For å lære mer om har vi gjennomført et intervju med vokalisten deres Natalie Aldema:
Kan dere fortelle litt om bakgrunnen til opprinnelsen av IronShirt bandet?
- Interessen for roots-reggae fikk jeg når jeg bodde i København i år 2000 i forbindelse med musikk-studier men ikke på grunn av musikk-studiene. Det var året etter at jeg hadde vært med på okkupasjonen av Hausmannsgate 42 at jeg ble faktisk også ble med på oppstarten av Christiania Jazz-klubb. Der sang jeg på jam-sessions og jobbet litt frivillig også hadde jeg en norsk, punka kjæreste i samme periode som introduserte meg for sjangeren. Han handla Lee Scratch Perry og Eek-a-Mouse mm. på markedet i staden mot kontrasten av at jeg sang og studerte jazz - på tross av å ha spilt i psykedelisk rockeband i ungdoms årene mine.
…Så tilbake til Norge mange år senere i 2016 da jeg jobbet som booking-ansvarlig for en pub i Gamlebyen i Oslo. Der tenkte jeg at siden jeg lenge hadde hatt lyst til å synge flere av de gamle roots-låtene så kunne jeg like gjerne starte opp et Reggae-Roots husband for puben. IronShirt ble da til i trio-format med vokal, bass og trommer.
Det er roots-reggae covere på menyen. Når dere skal spille etter noen av de mest ikoniske instrumentalistene i verden og en helt unik-sound - hvordan konfronterer dere slik en ambisiøs retning?
- Alibiet var at det var tilstrekkelig upretensiøst å være et lokalt husband uten ambisjoner. Men jeg mener at hvis man føler noe resonere i hjertet så må man gi tillit til at feelingen kommer gjennom en rå/ren kanal. …så tester man ut å spille, synge og hører om det funker eller ikke. Jeg syntes at det funker!
Blir det mer at dere ønsker å rekreere så nære som mulig sounden i de respektive sporene, eller er det viktig for dere å legge til deres karakteristikker og deres vri?
- Når jeg synger cover-låter hermer jeg nok litt i start-fasen. Man trenger ikke å være redd for å herme heller. Jeg mener at det er god læring og en interessant opplevelse å liksom begi seg ut på ukjent farvann inn i noen andre sitt utrykk. Fordi man finner mye mer enn man tror før man har gjort det. Så tar man med seg låta sin karakteristikk også sang-messig og legger til sin egen flavour. Jo mer man synger en låt jo mer kroppslig-gjort blir den og man får etterhvert overskudd til å variere og leke mer med grunnstrukturen slik at utrykket blir en personlig miks.
Roots-reggae har jo utallige grener og mange har sine favoritt deler av sjangeren. Kan dere fortelle litt om noen spesielle artister/studioer som fanget deres interesse?
- Jeg er isåfall en anarkist som valser inn i roots-landskapet ukritisk og forsyner meg fra låter både til høyre og venstre. Men jeg tror kanskje repertoaret er litt «hit-basert»? La min første elsk på Eek-a-Mouse fordi han er så artikulert i sin vokal-teknikk og det minner meg om utrykk fra både mitt kultur-opphav og jazz-scat. Men ironisk nok har vi ingen cover-låter av han på setlista selvom jeg har en på ventelista. Det er også naturlig for meg som er kvinnelig vokalist å trekke mot Dawn Penn, Marlena Shaw, Sister Nancy, Marcia Aitken, Tanja Stephens mm. selvom jeg digger storheten til Barrington Levy og Toots eller effektene til stemmer Jacob Miller og Desmond Dekker.
Det står skrevet i bioen deres at dere skal «jage Lucifer ut av byen». Ser dere på roots-reggae som spirituell musikk? I så fall hvordan lever deres prosjekt med denne spiritualiteten? Hvordan arter den seg?
- Ja, Lucifer er skyggene: de er der men det er ingen vits i å dyrke de. Destruktivitet er nedadgående krefter og de konstruktive er oppadgående, lys kraft. Alt er så skjørt i dette livet at man må prøve å få tanker, ord og handlinger på det konstruktive sporet. Jeg tror at spiritualitet i livet er viktig slik at selvom ting tar slutt eller går tapt så kan man klare å generere nytt håp.
Min siste læremester i spiritualitet var hunden min Frida som jeg arvet, og som gikk bort i fjor på denne tiden. Følsomheten hennes, den subtile men sterke kommunikasjonen - trofastheten og kjærligheten - men også det at hun trengte tilstedeværelse eller skikkelig kjerne/forankring i kommunikasjonen aka no bullshit. Hun responderte på alt fra noia i trafikken hvor vi gispet i kor og hjertelig «bonding» som når hun søkte snuten mot meg og liksom understreker det jeg har følt av ømhet for henne før jeg rekker å vise det. Hunder hører hjertet snakke! For meg beviser det at følelsen er ekte, på samme måte som man kanskje kan kjenne at reggae-roots har et rått og rent utrykk? Når eksempelvis dyr og barn reagerer så tenker jeg at det er ekte og når Bob «groover» så er det spirituelt! Det er ikke han men han er kanal for DET og lar det strømme gjennom seg.
Livsenergi er spirituelt og man må åpne opp for det. Vi kan faktisk gradvis falle fra hverandre og reise ut av tiden med flaggene til topps! Ser for meg at jeg liksom styrer en pirat skute gjennom kratt og skjær med måker på til siste planke! Det er mitt livsmotto: «Jeg går ned med flaggene til topps!» Tror nok at Lee Scratch Perry følte den frekvensen der når han lagde låta «Having a party».
- Reggae cover-band har jo kanskje hos noen et ry på seg for å være «all-inclusive-på-Hawaii» musikk. Det er jeg selvfølgelig veldig sikker på at dere er - siden vi booker dere. Men jeg lurer på om dere, for den gjengse nordmann, kan greie litt ut om hva dere ser som forskjellen i å oppleve ‘ekte’ roots framfør tilgjort reggae?
Får litt noia når du sier det på den måten, men kommer på hva min mentor Earl Chinna Smith sa til meg inna de Jard - fi real, under mango-treet sitt i Kingston: «If you didn’t do anything wrong you have nothing to fear or be nervous about» - da han adresserte min nervøsitet/usikkerhet før jeg skulle synge litt på Dub Club oppe i Jackson Hills over Kingston-by. Jeg forsøker å synge fra sjela mi og derfor resonnerer det i hjertet noe som Frida-vovva beviste for meg: det at selvfølgelig er dette en ekte greie! Det gir healing. Også er det det knudrete, krokete, finurlige, skjeve og organiske vi digger med Roots. Det som er naturlig og rått.
- Dere nevner slagere som «Police & Thieves», «Chase the devil» og «Rainy Night in Portland» - kan dere si litt om hvorfor akkurat de sangene er slagerne dere fokuserer på? Er det noen elementer i de som tiltrekker spesielt mye?
Digger falsetten til Junior Murvin i «Police and Thieves» som faktisk også blir svært lyst for min dame-stemme. Videre så hentet jeg IronShirt-begrepet fra «Chase The Devil». Utrykket kommer opprinnelig fra en kampsport teknikk, så jeg valgte det på bakgrunn av at jeg var miserabel og svak i sjela etter et kjipt samlivsbrudd. Jada klisjeer er også helt ekte! Låta har sterk spirit og jeg ser for meg at jeg jager bort mentale og energetiske torner og tanke-troll til en annen planet med den manende lyrikken. Når Watty synger «Rainy Night» er det funny med den abrupte rytmiske fraseringa hans syntes jeg - likeledes som dypheten i stemmeklangen hans som jeg da ikke vektlegger i min tolkning av gitte begrensninger. Jeg digger karakteristikken i de ulike sangernes utrykk som for eksempel måten Jacob Miller synger sin egen delay-effekt i real time. Jeg syntes de små tingene der er utrolig finurlige og sjarmerende!
- Gjerne gi oss et par tre ord som dere føler summerer opp det man kan oppleve under en IronShirt konsert?
Dans-e-fot! Vi vil bare vibe og løfte energien sammen med dere noe så sjukt. Leva mens vi gjøre! Som vi sier i Drammen.
- Til slutt, det vedvarende umulige spørsmålet: Scratch eller Tubby?
Begge men Perry er jo next level! Han er jo en myte, en karakter og noe helt for seg selv. Jeg liker den type genuinitet. Det tror jeg også er del av rasta kulturen… samme om ting ikke er perfekt hvis det er autentisk.
IronShirt spiller i kveld (25/10) og dørene åpner klokken 20. Mer info her