- Vi kan ikke integrere oss helt bort

Hausmania må være åpen overfor resten av byen men det må
ikke gå på bekostning av vårt særpreg og vår identitet, mener husets nye daglige
leder, Hilde Høgseth.

- Hvis jeg får lyst til å pynte meg med kjole og høye hæler en dag, ja så gjør jeg det!

Hilde Høgseth har skjønt greia med Hausmania, etter å ha
vært her et par måneder. – Jeg kjente det med en gang da jeg kom hit; wow! hva
er dette? Tagga vegger, folk du ikke ser andre steder og jeg tenkte med en gang
at herregud, jeg kan jo ikke kle meg som jeg er nå hvis jeg skal bli godtatt
her. Men så kom jeg fort fram til at jo, det er akkurat det du kan! Sånn er det
her. Vi er forskjellige og alt er akseptert. Det dummeste man kan gjøre er å
framstille seg som en annen enn den man er.

Hun ble, etter flere intervjurunder, ansatt som
ny daglig leder på Hausmania i mai i år og har vært på huset på daglig basis, i
halv stilling, siden midten av august. Avtalen var opprinnelig å møte både
henne og styreleder Hjørdis Kurås, men så kom det plutselig et helt nytt barn inn
i Kurås sitt liv, så vi får møte henne når hun – og barnet – er klare for det.

Hvordan syns du det går?

- Det går kjempebra. Jeg stortrives.
Det er stadig folk innom og det er jo andre ansatte her og så vi har et veldig
fint miljø. Også har vi gjort litt med omgivelsene slik at det blir koselig å komme inn i
rommet her. Det er viktig at folk føler seg velkommen til å stikke innom for en
prat.

Allsidig bakgrunn

Hun har en allsidig bakgrunn og kommer fra Mo i Rana hvor
hun i fem år har vært leder for den sentrale musikkfestivalen Smeltedigelen.
Hun har også jobbet på fylkesnivå med tilrettelegging for og tilskudd til det
frivillige musikklivet. Hun har jobbet med psykisk utviklingshemmete og med
personalbehandling på Smelteverket i Mo.

Og ikke minst: Hun har tre jenter, en på 13 og to voksne som
begge bor i Oslo. –Det var hovedgrunnen til at jeg ville til Oslo, for å komme
nærmere barn og barnebarn, sier hun.

Hvorfor ville du til Hausmania?

- For det første ville jeg jobbe innafor kulturlivet, og så
så jeg stillingsutlysningen. Jeg visste veldig lite om huset, men hadde sansen
for visjonen om å gjøre det mulig for kunstnere å utøve sin virksomhet uten å
blakke seg. Dette ligger nært det jeg tidligere har jobba med i forhold til det
frivillige musikklivet. Det er for meg en viktig verdi. Også liker jeg jo
utfordringer, gå løs på ting jeg ikke vet så mye om fra før. Jeg har jobba på
Smelteverket med skiftarbeidere hvor ting ikke var helt på stell da jeg kom,
men hvor jeg følte at jeg fikk gjort mye i løpet av de åra jeg var der, å følge
opp de ansatte på en god måte. Også passer det meg godt å ha lederstillinger.
Jeg er en åpen person, veldig opptatt av dialog.

Hva er hovedinntrykket ditt av dette stedet?

- Det er et utrolig mangfold her, et stort spenn i forhold
til både fag og mennesketyper, hvordan man kommuniserer med hverandre. Du
finner alt her. Også er det jo noe med å bygge relasjoner, se personen i
mengden. Finne ut av hvordan du skal kommunisere med hver enkelt.

Utfordringer

Hva oppfatter du er den største utfordringa?

- På det administrative planet handler det om å få driften
på skinner og økonomien i orden, å få folk til å betale for seg.

Er det mange som ikke betaler for seg?

- Jeg vil ikke si at det er mange men det er noen. Det kan
jo være ulike årsaker til at folk ikke betaler for seg. Der er utfordringa å
komme i dialog og finne en løsning sammen med dem. Også er det jo mange
forskjellige folk her med sterke meninger. Flere har vært her siden tidenes
morgen, og som sikkert føler at de eier huset. Også kommer det nye, unge folk
inn som aldri har vært her. Det er mye kultur som sitter i veggene, som
innimellom kan slå inn på en måte som ikke blir forstått av de nye. Så det er
en utfordring å få disse motsetningene til å kommunisere uten at det skjærer
seg.

Hvordan virker dette inn på deg?

- Det tåler jeg fint! Det skal mye til for å vippe meg av
pinnen og jeg kan ikke ta det personlig, For meg er det viktig å få mulighet
til å bli kjent med folk og forholdene her på min egen måte.

Hallene

- Noe av det mest spennende her er prosessen rundt de nye
hallene. Dessverre har ikke jeg vært en del av prosessen fram til nå, men
prosjektet virker veldig lovende. Å ha sånne visjoner som kan bringe hele
stedet noen avgjørende steg videre er viktig, også for min motivasjon. Vi har
her en helt unik anledning til å utvikle huset. Vi er allerede et viktig hus i
Oslo, men dette her kan virkelig sette oss på kartet! På et mer daglig plan er
også utviklingen av Flerbrukshallen et spennende prosjekt, hvor det har vært
prøvd ut en masse forskjellige typer arrangementer, og nå er kanskje snart tida
inne til å sette seg ned og vurdere hva stedet egentlig skal være. Det ligger
jo, så vidt jeg har skjønt, en føring fra kommunen om at vi skal være et mer
åpent hus, så jeg ønsker at vi skal bli mer integrert i byen og ikke bare være
oss selv nok, at det er sirkulasjon på huset, at alle typer mennesker, også
familier kan komme hit og få fine opplevelser.

Men er det ikke viktig også å ta vare på litt av mystikken rundt huset?

- Jo, det er jeg helt enig i. Vi kan ikke integrere oss helt
bort, da mister vi det som er vårt særpreg og vår identitet og som jo er det
som gjør at folk blir nysgjerrige og får lyst til å oppsøke stedet. Og det er
også viktig for leietakerne her. Det samme var jeg opptatt av i forhold til
Smeltedigelen, å være veldig tydelig på hva som er identiteten vår, sier Hilde
Høgseth.