“Verden trenger generøsitet”

Om det frie uttrykket og kunsten skal overleve, må offentlighetens syn på kunstnere og politikken den medfører endres. Et intervju med Annette fra Dromedar!

Tekst: Eli Tenga

- Når du spør hva kunsten dreier seg om, er min drivkraft det stedet hvor du våkner og kommer nærmere tilstedeværelse, det autentiske og rå. Og oppå dette, sammensetningen av ressurser og talenter sammen: det er en kraftfull idé og det er fett! 

Det er Annette Stav som sier dette. Hun har gjennom mange år vært en markant figur på Hausmania. Hennes virke som performancekunstner, musiker og vokalist kommer ikke minst til syne i bandet Dromedar, hvor hun utfolder et mangfoldig og ekspressivt musikalsk, visuelt og performativt repertoar.  

Vi har huket tak i henne for et par kjappe: hva er dette «noe» som kunstnere vier seg til? Hva dreier det hele seg om?  

For bakgrunnsteppet er dystert nok: Høyre-populistiske krefter driver frykt-kampanjer rundt ungdomskriminalitet. Erna prater om fotlenke til de under 15, men hvor langt ned i alder en skal gå, nekter hun å svare på. Men politikk-Norge er enige om at noe må gjøres. Da kommer man til dit man alltid gjør: hvor skal pengene komme fra? Rettere sagt: hvor skal pengene tas fra? 

Kunsterne selvsagt.  

Om du spør Frp/FpU (Listhaug og Velle) så er dette klinkeklart. 

De skal «fikse biffen ved å kutte kunstner-stipendene og sprøyte pengene inn i bredde-idretten» i følge Sara Hegna Hammer hos Klassekampen. Som forteller om ettervirkningene av aggresjonen mot statsfinansiert kunst:  

«At det ikke hersker enighet om kunstnerstipendenes berettigelse, er så sin sak. Verre er det at høyrepopulistiske krefter har gjort kunstnere til folkefiender ved å framstille dem som grådige svindlere som stjeler fra våre døende foreldre og hardt prøvede ungdom». 

For det er dette saken i grunn handler om. Offentlighetens syn på kunstnere. Eller nærmere sagt det generelle kunstner-imaget som etterlates i folks hoder, etter at massemediene har manipulert og harselert seg frem. Et image grunnet i borgerlige hallusinasjoner. At kunstnere lever livets glade dager: dvs at de nærmest alle er syslende hedonister der de ytterst få sitt virke er til samfunnets gode. 

Dette synet tvinger frem motreaksjoner og utspill som «artists are not like fairies floating around surviving on red wine and coke, we are workers». Som faktisk er tittelen på et innspill fra kunstneren Hanan Benammar 

Offentlighetens fordommer gjør at myndighetene lettere fører kunstner-fiendtlig politikk. Noe vi har bemerket før. 

Videre gir det politikken som Listhaug fører en feilaktig besnærende effekt, mener Hammer: 

«Å ta penger fra snobbete kunstnere og gi dem til utsatte barn høres unektelig robinhoodsk ut. Men, som vi kan gjenta til det kjedsommelige, er kunstnere flest lavtlønte som har viet livet sitt til noe de opplever som viktigere enn dyre klokker og Hermès-vesker.» 

Så hva handler det om? Dette finnes det ikke bare ett svar på.  

-Hva kunst er for andre har jeg ikke peiling på, fortsetter Annette Stav, men jeg vet at om de kommer på et Dromedar-show, får de seg en uforglemmelig opplevelse. Det er arbeidet vi legger inn, og generøsiteten vi gir, folk ikke alltid skjønner- som du refererer til, fordommer og sånn. Og denne verden trenger generøsitet, og ikke bare et språk som måles i penger.

Hva skal til for dette? 

- Vel man trenger en grobunn. Og her råder Hausmania som ett av de få stedene man kan få uttrykt dette. 

Hvordan det? 

- Det handler jo om noe så enkelt som det å ha et rom her og hva det betyr. Dromedar hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for Hausmania. Der fant Dromedar et rom hvor vi kunne jobbe og kjøre på og skape musikk og kunst, og møte andre kunstnere vi kunne gro med - i et utvidet kollektiv som House of Dromedar. 

Spiller økonomi en rolle? 

- Ja det koster jo ikke stratosfæriske summer - så det økonomiske presset dreper heller ikke skapertrang eller mulighet.. 

Hvordan ser offentligheten på verkene som kommer ut av et slikt miljø - som for eksempel deres? 

- Altså et eksempel er jo når Nasjonalmuseet (i forbindelse med åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst») i helt seriøs affekt skrev at vi drev med hypnose på showene våre! Det kan jeg si med engang at vi ikke gjør. Det er jo en morsom anekdote på lesninger, tolkninger- hvor noen sitter og skriver om deg og så har de f.eks ikke engang vært på konsert. Og ja, det kan si litt om kunnskapsløshet. Å være hypnotisør tror jeg det stilles høye faglige krav til, utenfor det frie kunstfeltet. Men det er en del av moroa - hvordan myter oppstår, gjennom misoppfatninger og frie tolkninger, og det er jo spennende det og. Det som hadde skjedd er nok at de hadde lest et eller annet sted at vår kunst hadde en ‘hypnotisk kvalitet’. Slike grove misforståelser sier jo litt… avslutter Annette. 

Dette bevitner en større falsk fortelling om hva kunst er, hvem kunstnerne er og hvordan deres hverdag er. Som Hammer godt konkluderer så «kan ikke stipendene være så få at kun de født med sølvskje i munnen og søknads-formuleringer som morsmål har nubbesjanse til å få kloa i et». En slik videreføring av det som later til å være et korstog mot kunstner-yrket og det frie uttrykk ville vært en særs negativ utvikling for det allerede kneblede kunst-Norge.