«Teateret kan være både moderne og tidløst»
March 11, 2025Forestillingen Navlestreng har tatt Hausmania med storm og vi har tatt en prat med de bak om stykket, teateret og dets rolle i samtiden.
Tekst: Eli Tenga
De siste par ukene har forestillingen Navlestreng vært gående i flerbrukshallen. Ekstraforestillingen søndag forrige uke avsluttet en rekke fremførelser av stykket. Hausmania har lenge hatt et forhold til teater via Grusomhetens Teater som har vært her siden konsepsjonen. Denne forestillingen derimot, representerer en annen generasjon sin innstilling mot og estetikk av en kunstform som fler og fler bedømmer som arkaisk. En form som, med romanen hakk i hæl, mer og mer faller bort fra storsamfunnet og blir til underholdning ofte for de privilegerte få.
Derfor ble det sett på som viktig for oss å ta en prat med menneskene bak Navlestreng. Gjennom praten har man diskutert både interaktiviteten og interaksjonen med tilskueren, teateret som et medium i samtiden og dets potensiale som et multimedialt verktøy med mer:
Hvem står bak forestillingen Navlestreng? Er det et kollektiv, en gruppe mennesker eller en spontan forestilling?
- Navlestreng er hjertebarnet til regissør og manusforfatter Embla, men det hadde aldri blitt realisert uten støtten og dedikasjonen til tre utrolig sterke kvinner. Produsent Hannah, dramaturg Nora og co-regissør Ellen har vært helt avgjørende for at visjonen kunne bli til virkelighet. Sammen har de dannet et uslåelig firkløver som har jobbet utrettelig i over ett år for å gjøre denne drømmen mulig. Hver eneste person i produksjonen har gitt alt av seg selv for å sikre at prosjektet blir så bra som overhodet mulig. Nå er vi en fantastisk, sammensveiset gjeng på tjue personer, som sammen deler lidenskapen og engasjementet for å få Navlestreng opp og frem.
Hva er drivkraften bak Navlestreng og den nevnte konstellasjonen bak forestillingen?
- Drivkraften bak prosjektet har vært å få folk til å forstå hva som gjør at enkelte blir fanget i rusen. Det handler ikke nødvendigvis om å komme med en moraliserende “ikke rus deg” - beskjed, fordi folk vil uansett ta sine egne valg, men om å belyse de menneskene som blir fanget i dette universet. Som min debut som regissør ønsket jeg også å sjokkere, å rive ned noen barrierer. Jeg er ikke så opptatt av at folk nødvendigvis skal like det jeg har laget, men jeg vil at de skal gå ut fra Hausmania med en sterk følelse. Enten det er ubehag, skam eller frykt, eller kanskje håp, sympati eller kjærlighet. Jeg ville at publikum skulle kjenne på noe – en reaksjon, en opplevelse. Dette har vært en utrolig ambisiøs debut. Jeg ønsket å blande interaktivitet, konsert, film, musikk og teater til noe helt nytt. Drivkraften bak denne konstellasjonen kan kanskje virke som ren naivitet, eller sett i etterkant, en god dose mot.
Hva vil det si å være en interaktiv forestilling? Er det en aktiv brytning og lek med den fjerde veggen?
- Vi jobbet mye med hvordan vi kunne gjøre forestillingen interaktiv, og etter å ha testet den på et prøve-publikum, innså vi at vi måtte klargjøre når skuespillerne skulle bryte den fjerde veggen, og når publikum kun var tilskuere – fluer på veggen, for å si det slik. Etter å ha tatt bevisste valg rundt dette, merket vi at publikum ble tryggere på reglene i universet vi hadde skapt. De vil aldri bli bedt om å si noe eller ta imot noe fra skuespillerne, men de har friheten til å bevege seg rundt i rommet ettersom handlingen utvikler seg. Flere i publikum opplevde det som ubehagelig å plutselig få øyekontakt med skuespillerne, fordi det skapte en følelse av å være medskyldig i det helvete som utspilte seg foran dem.
Denne intense, direkte forbindelsen mellom skuespillere og publikum brøt ned den vanlige distansen man vanligvis har som tilskuer, og mange følte seg tvunget til å konfrontere sin egen rolle i den dramatiske virkeligheten som utspilte seg. Vi har bare noen få stoler plassert rundt i rommet, noe som tvinger publikum til å være til stede og i bevegelse. Under innslippet beveger skuespillerne seg rundt i rommet i karakter, mens resten av produksjonen danser rundt til høy musikk, som om publikum kommer inn på en nattklubb. Fra første sekund blir publikum kastet inn i opplevelsen, uten mulighet for å lene seg tilbake eller prosessere inntrykkene verbalt. En stemme over høyttalerne sier: “Dette er ikke en forestilling du ser på, det er en forestilling du er i.”
All teater er vel multimedial i den forstand at den engasjerer flere sanser - lukt, hørsel, syn osv? Eller er det videre bevisste innslipp av film og musikk som settes frem i scenerommet som gjør det utpreget multimedialt?
- Vi har bevisst brukt film-innslag på flere steder i forestillingen – både under innslippet for å gi publikum en smakebit på hva de kan forvente, og på andre tidspunkter i stykket. Filmene fungerer som egne scener, men gir oss muligheten til å vise ting som ville vært vanskelig å realisere på en scene. Vi bruker også live kamera flere ganger gjennom stykket. Kameraene åpner opp for nye perspektiver og intensiverer opplevelsen, noe som har blitt godt mottatt av de som har sett forestillingen. Vi har også inkludert to konsertscener hvor hele rommet forvandles til et utested, der et sjarmerende og skranglete band fremfører låter og publikum jubler. Musikk benyttes også i andre scener, både som atmosfærisk lyd og for å markere øyeblikk når gjengen er ute på byen. Røkelse, stearinlys og urte-”joints” appellerer til flere sanser, og skaper en intens nærhet til handlingen.
Befinner teateret seg på et sunt sted for øyeblikket sånn generelt? Hva tenker dere om at teater blir sett på som en arkaisk kunstform?
- Teateret som kunstform befinner seg ikke nødvendigvis på et spesielt sunt sted for øyeblikket. Det er både trist og frustrerende å se hvordan mange teatre, spesielt i Oslo, blir lagt ned til tross for at mange mennesker kjemper for å vise hvor viktig teater er for oss som individer og som samfunn. Teateret har alltid vært en speiling av vår kultur og en arena for refleksjon, og det er en kunstform som har hatt stor betydning i menneskets historie. Når vi ser så mange kvelende økonomiske utfordringer for teateret, og nedleggelse av små og store scener, er det lett å føle at plasseringen av teateret i samfunnet er i ferd med å forvitre. Når teater blir sett på som en arkaisk kunstform, er det en del av et større kulturelt skifte som fokuserer på nye medier og teknologier. For oss som jobber med teater, er det nettopp disse tidene som gjør at vi må tenke nytt, utfordre oss selv og finne måter å revitalisere teateret på. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting at teateret blir sett på som arkaisk, fordi det tvinger oss til å utforske det på nye måter. Teater kan være mer enn bare en tradisjonell forestilling på en scene; det kan være en levende, fysisk opplevelse som involverer publikum på måter som digitale medier ikke kan replikere. Vi må finne måter å vise folk at teater er relevant, viktig og i stand til å skape ekte, menneskelige forbindelser på en tid da digital kommunikasjon kan føles mer overfladisk. Det er vårt ansvar å vise at teateret kan være både moderne og tidløst på samme tid, og at det har en plass i det moderne samfunnet.
Hva er teaterets rolle i samtiden?
- Teaterets rolle i samtiden er å tilby en fysisk, direkte opplevelse som kan speile og utfordre samfunnet på en måte som digitale medier ikke kan. Det er et rom for å utforske menneskelige følelser, relasjoner og viktige samfunnsspørsmål. Teateret gir oss muligheten til å engasjere oss emosjonelt, reflektere over vår egen tid og sette søkelys på urettferdighet eller maktstrukturer. I en tid med digitalisering og raske teknologiske endringer, tilbyr teateret en uerstattelig mulighet for nærhet, empati og kollektiv opplevelse, samtidig som det stadig eksperimenterer og utvikler seg som kunstform.
Hva er forskjellen på frihet og anarkistisk frihet?
- Frihet handler ofte om å ha muligheten til å gjøre det man ønsker innenfor de rammene samfunnet setter. Anarkistisk frihet går et steg videre – det er ikke bare frihet til å handle, men frihet fra alle former for makt og autoritet, enten det er staten, kapitalen eller andre hierarkier. Det er en frihet som handler om å skape et samfunn der vi er ansvarlige for hverandre, uten at noen har mer makt enn andre. Det er et ideal om selvorganisering, fellesskap og ekte likhet.
Er Hausmania et symbol på anarkistisk frihet? Hvorfor/hvorfor ikke?
- Vi synes absolutt at Hausmania er et symbol på anarkistisk frihet. Stedet representerer en alternativ måte å organisere et fellesskap på, der maktstrukturer blir utfordret, og folk kan uttrykke seg fritt uten de tradisjonelle autoritets-strukturene som ofte finnes i samfunnet. Hausmania har vært et fristed for kunstnere, aktivister og mennesker som ønsker å bryte med konvensjonelle normer og skape noe kollektivt og uavhengig. Samtidig er det et sted der det legges vekt på selv-organisering og direkte demokrati, noe som står i sterk kontrast til statlig kontroll eller kommersialisme. Så på mange måter kan Hausmania ses som en praktisk manifestasjon av anarkistisk frihet, hvor folk tar ansvar for sine egne liv og handler i fellesskap uten ytre autoritet.