«Tanken…er en slags åndeutdrivelse»

En prat med Kier Cooke Sandvik, som vekket Podium Oslo opp for året med utstillingen sin «Get Out Of My House» etter et to-måneders residency. 

Tekst: Eli Tenga Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo

Ved å erobre ideen av et hjem, ideen av leveareal og alle implikasjonene som følger med disse ideene - tar Sandvik begrepet «hjemmefronten» til et nytt nivå, vekk fra krigens marker men det betyr ei at det ikke er en slagmark han skildrer…

Vi tok en prat med kunstneren for å sondere litt rundt utstillingen, hans bakgrunn og tanker rundt arbeidet han stilte ut:

Hei Kier! Gratulerer med overstått vernissasje. Hvordan føltes det å endelig stille ut det du har jobbet med? 

- Hei Eli! Det er veldig veldig deilig å bli ferdig med arbeidet mot utstillingen, det har jeg lengtet etter lenge. Det er jo alltid skummelt å vise noe man har jobbet så hardt med, men vernissasjen var enormt hyggelig, og jeg har fått så mye fin feedback.

I ditt virke så aner man en tendens mot det kroppslige og det kroppsliggjorte. Kan du ekspandere litt på hva sanse-erfaringen betyr for deg? Og hvordan disse ledes ut i kunsten din som via grunning av materialer i kroppen?

- Jeg jobber kanskje hovedsakelig med mine egne forvirrede følelser og uklare minner. Jeg har liksom en viss mangel på et livs-narrativ, som er en vanlig måte å prosessere og organisere minner, og det gjør nok at jeg ikke jobber så narrativt. Jeg utgår mye fra hvordan jeg opplever minner, som et slags kaotisk bilde eller sanseinntrykk hvor ingenting er tydelig. Følelser og minner og traumer sitter i kroppen, så det kommer naturlig å kroppsliggjøre objektene og bildene jeg lager. De fysiske materialene jeg velger føles som en forlengelse av kroppen, og ofte som en forlengelse av en annen kropp som jeg representerer (et spesifikt hus eller rom fra min barndom for eksempel).

Du fokuserer på psykologiske traumer og deres effekt - hvordan omformer/manifester du ideen av traumer inn til noe figurativt / en visuell forestilling?

- Jeg begynte å tegne og lage ting som tenåring fordi jeg hadde det veldig vondt og behøvde å kommunisere det på et vis, selv om det bare var jeg som så det jeg lagte. Jeg vet ikke om det stemmer at det jeg lager handler om traumer generelt, men jeg vil representere opplevelsen av å erfare og av å leve med traumer. Traumelidelser påvirker sansene og opplevelsen av tid så ekstremt at det kjennes nesten som å leve et parallelt liv til de man har rundt seg. Så jeg vil ikke si at jeg omformer ideen om traumer til det figurative, det kommer bare naturlig fra det utgangspunktet.

Utstillingen din har navnet «Get Out of My House» - vil du snakke litt om barselen til navnet og tanken bak?

- Tittelen er fra Kate Bush sangen ved samme navn. Tanken bak tittelen er en slags åndeutdrivelse, ideen om å kunne drive ut enkelte personer og stemmer fra mitt hode, som om det var et hjemsøkt hus. Det er et veldig mektig bilde for meg rent personlig.

Alle har jo sine egne minner av hva «sitt hjem» er, noen mer møblerte enn andre - var det gjort noen tanker på hvordan arealene man presenterer gjør seg for forskjellige individer sine øyne? Var det gjort noen bevisste forsøk på å allmenngjøre arealene du presenterer?

- Jeg har jobbet veldig bevisst med 90-talls estetikk, både fordi jeg vokste opp med den, men også fordi jeg elsker den så mye. Utenom det har jeg ikke fokusert så mye på å vise bilder av mitt spesifikke barndomshjem i utstillingen, fordi det ikke kjennes som nødvendig da det ikke er min konkrete personlige historie som jeg vil vise, men heller en viss setting og følelses-landskap. Jeg tenker generelt mye på hvordan det jeg lager vil trigge publikums egne referanser og minner, da det er viktigere for meg enn å lede tankene til min egen bakgrunn. Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg bevisst har prøvd å allmenngjøre bildene som jeg har bygget opp i installasjonen. Jeg har fokusert mye på en voksen innredning, i kontrast til mitt barndoms og tenåringsrom fra tiden jeg arbeider utifra her, fordi jeg opplevde at fasade var enormt viktig i mitt hjem, og at min virkelighet der ble helt dekket over av denne fasaden. Mine foreldres forhold til interiør og hvordan hjemmet ser ut er noe jeg har tenkt på mye. Jeg er interessert i hvordan det dekorative og vakre kan være et verktøy for å skjule ting.

Du har tilbrakt ca 2 måneder på Podium. Vil du snakke litt om hvordan det var å ha residens her - alt fra ideen til prosessen?

- Det aller meste av verkene var klare da jeg flyttet inn, men jeg hadde ingen konkrete planer om hvordan rommet skulle se ut, det utviklet seg som en effekt av å tilbringe tid der. Jeg kom til galleriet med veldig mange skulpturer, objekter, og interiørartikler, og endte kanskje opp med å bruke halvparten i utstillingen. Det har vært veldig luksuriøst å ha tiden til å teste og tenke, flytte på noe og se på det, flytte noe annet og tenke litt til. Det ga meg muligheten til å følge noen mindre logiske og mer mystiske ideer om hvordan ting skulle settes sammen. Jeg har to gode venner som installerte utstillinger samtidig som meg, som fikk 2-3 dager på seg, og det er absurd at det er normen, det er så begrensende.

Siden du har jobbet så lenge på Podium så har du også arbeidet inne på Hausmania en viss periode. Kjenner du til huset fra før? Hva var ditt førsteinntrykk? Har du gjort deg opp noen tanker om Hausmania som kulturhus etter din periode her?

- Jeg har litt tidligere erfaring med Hausmania. Min første ordentlige soloutstilling, som også var min master-avgangsutstilling fra KHiO, var på Haus der Kunst som var drevet av Eirik Sæther og Calle Segelberg og lå i andre etasje frem til 2022. Da brukte jeg også en del tid på installering og var en del på huset. Ellers deltok jeg i en gruppeustilling på Podium sommeren 2022.

Mitt førsteinntrykk var av et labyrintisk, kaotisk og litt mystisk hus fullt av livstegn. Jeg synes det er et fantastisk sted som er fullt av muligheter og potensiale og historie. Jeg tror det er et sted som Oslo virkelig behøver og håper det vil stå langt inn i fremtiden.