PODIUM: Oslo City 2024
July 26, 2024
PODIUM, er gjennom sitt Oslo City Summer Residency, aktuelle med en utstilling hos Billedkunstnerne i Oslo. Vi snakket med en av kuratorene bak, Hedda Grevle Ottesen.
Tekst: Eli Tenga Foto: Amalia Ibsen
Man har kanskje merka noen unge nye fjes som tok seg røykepauser i Humla bakgården de siste par ukene? Sant så sant, for vi har hatt gjester her på huset denne sommeren. PODIUM har nemlig nettopp sluttført sitt Oslo City Summer Residency - der 6 kunstnere har fått boltre seg i deres lokaler, fått skape uhemmet og nå får presentere deres arbeid i en utstilling hos BO (Billedkunstnerne i Oslo). I den anledning huket vi tak i en av kuratorene og lederskikkelsene i PODIUM: Hedda Grevle Ottesen.
Fortell litt om bakgrunnen og forhistorien til Oslo-City prosjektet?
Oslo City er et initiativ igangsatt i 2020 av meg i samarbeid med BO, Billedkunstnere i Oslo. Programmet har siden den gang vært støttet av Kulturrådet, Oslo kommune og Fritt Ord og har til nå blitt avholdt 13 ganger på UKS, Podium og BO.
Jeg er stolt over å ha bidratt til å gi kunstene i Oslo en spennende overgang fra utdannelse til å bli nyetablerte kunstnere. Et program som de siste 4 årene har vist seg å bli et springbrett for flere av de over 120 nyetablerte kunstnere som har deltatt. Det er så mange kunstnere som sliter med å få utstillinger og støtte. Oslo City tiltrer som et støtte-apparat der man kan få prosjektstøtte og kuratorisk oppfølging. Sånn sett er prosjektet en katalysator for verdi og produksjon! Det er jo politisk, så jeg anser definitivt Oslo City som et politisk prosjekt.
Hvorfor har dere valgt å samarbeide med BO og Galleri-Gayah?
Jeg satt i styret på BO som yngste medlem og fikk en slags oppgave med å gjøre “BO great again” og å få den yngre scenen til å melde seg inn i organisasjonen. Så jeg kastet meg egentlig bare ut i det. Jeg lagde en kort pop-up utstilling, med diverse nyutdannede kunstnere samt performancer og overraskende nok kom det bortimot 400 gjester på åpningen. Så da skjønte jeg at Oslo-City-konseptet fylte et tomrom i Oslos kunstscene.
I fjor var jeg på en konsert på Munch-museet. Jeg så ut av vinduet ned på en gjeng ved en seilbåt på en brygge. De hadde en DIY konsert, bål-panne, drakk fra ølbokser og skravlet. Jeg merket jeg hadde mer lyst til å være der nede. Jeg syntes det var herlig hvordan dette gerilja-galleriet befant seg mellom de store signalbyggene Operaen og Munch. Senere ble jeg kjent med Lina Knudsen som jeg ser som en kurator-spire jeg gjerne vil innlemme mer og mer i by-bildet.
Hvordan er kunst-Oslo i dag i forhold til årene før?
Det er vanskelig å svare på, men det var en utrolig spennende og ganske kontroversiell kunstner-drevet kunstscene i Oslo mellom la oss si 2005-2014. Med gallerier som 1857, Dortmund Bodega, Noplace og Podium. Disse galleriene fokuserte på konseptuelle prosjekter og var ganske mannsdominerte, men hadde også en sterk energi, som satte Oslo på kartet. Jeg føler at en del unge folk i dag ikke kjenner sin kunsthistorie og tror de finner opp hjulet på nytt med sine scene-byggende, litt subversive non-profit gallerier. Man må ikke kjenne til alt, men det gjør vel kanskje at man kan unngå litt vel enkle idiosynkrasier - som når folk stiller ut disse overnevnte halv-subversive galleriene, sammen med 90-tallets konseptualister. Man ler litt og det er litt underholdende; men det kan også hende det belyser en viss historieløshet. Men det skal sies at jeg støtter slike forsøk fullt ut og jeg synes det beriker Oslo. Liker også spesielt hvor freidig Magne og Ronny som driver Bunny’s Garage er - ved å gjøre noe så enkelt, men kanskje altfor rystende for altfor mange i byen - som å få oss til å bevege oss utenfor ring 2.
Hvordan påvirker etablissementet og kapital kunstens uttrykk i byen?
Det får noen andre svare på, det er liksom et valg jeg har tatt å slippe å skulle takle det hele tida. Men jeg kan si noe, selv om det høres litt frekt ut. Jeg vil si at kunst i Oslo er middelmådig + - uten konsekvenser. Det preger den unge kunstscenen i Oslo at det ikke er kapital her. Da blir kunstneres praksis vendt innover og handler mer om å være “kul på den riktige måten” blant hverandre: spesielt når et stipend akkurat rekker til at du kan fortsette å holde på på den samme måten. Jeg tenker på at kunstnere i sin nekrolog kommer til å ha setninger som “denne personen holdt det ekte og var kul på den riktige måten i Oslo mellom 2022-2026 RIP”
Norge er kanskje det landet per innbygger som har flest kunstnerdrevne gallerier. Dette er pga støtte fra staten. Jeg får utrolig mye kreds i utlandet når jeg forteller om Podium, K4 og Oslo City for å være så idealistisk. Dette er noe som jeg akter å bruke til min fordel for å bygge min egen karriere i utlandet, slik at jeg kan flytte ut av landet. Som igjen blir en fordel for norsk kunstutveksling til utlandet! Win win!
Det skal presiseres at selv om den siste delen av svaret for så vidt handler om meg selv, så er kanskje mitt behov for å komme meg ut av landet en refleksjon som svarer til hvor mye “etablissementet og kapital (påvirker) kunstens uttrykk i byen?”
Akkurat nå føler jeg meg låst til Oslo for det er her jeg har et studio, gallerier og mitt nettverk.
Er kunstens uavhengighet opprettholdt og vernet om eller er den truet? Og hvordan?
Absolutt truet, man ser hvordan et nytt byråd kaster 120 kunstnere ut av Myntgata og Ila tidligere i år, hvordan Haus er truet, hvordan stipendene blir kuttet. OCA har brukt opp pengene for i år. Det er litt humoristisk, men det har også store konsekvenser for kommersielle gallerier. Det er jo ikke et marked i Norge. De kommersielle galleriene er helt avhengig av å stille ut på messer. Her må ofte OCA støtte opp til 400 000 kroner for å sende gallerier som Standard og VI, VII til Frieze og Art Basel - de har rett og slett ikke egenkapital nok til å betale for messen selv.
Jeg er dessverre bekymret for at vi er på vei inn i mørke tider for kunsten, så la oss ha det gøy mens vi kan. Vi kommer vel til å ende opp som kunstscenen i København der man må ha egenkapital for å være heltids-kunstner (!). Det er også utrolig flaut at ingen utenlandske kunstnere søkte seg inn på Kunstakademiet i fjor. Om det koster det samme å gå på Khio som på Goldsmiths (red.anm: og Oslo også er en ganske så dyr by) så er det veldig klart hvorfor Oslo ikke frister…
Hva har du lagt merke til blant årets deltakere?
Vi har flere deltagere som er utdannet i material-basert kunst enn fra Kunstakademiet. Dette synes jeg er veldig interessant da det skjedde organisk da vi valgte kunstnere, og ikke var noe vi tenkte på. Dette er noe jeg er nysgjerrig på, og kommer til å følge videre.
Hvordan representerer de den yngre, alternative kunstbevegelsen?
Jeg vil si at denne scenen vi befinner oss er en preget av abstrakte, poetiske landskap, med åpne manus og visuelle narrativer. Verk er ofte basert på auto-fiksjon. Jeg vil si mange av verkene representerer det man kan kalle en livsstils-basert praksis. På den måten at kunstnerne presenterer livet og arbeider innenfor denne virkeligheten av den stadig forekommende prosessen (livet som den stadig forekommende prosess i seg selv, red.anm). Så man er fjernet fra denne tanken om umiddelbarhet som medium. Noe jeg liker i min kuratoriske praksis. Jeg synes det kan være litt hysterisk med hyper-aktuell kunst.
På hvilken måte er Hausmania et passende sted å «huse» et slikt residency?
Det er ingen som legger seg borti, hvordan vi velger å holde et residency på Hausmania. Kun solidaritet og støtte. Før da jeg jobbet på Anatomigården (før den nåværende direktøren på BO) fikk jeg mest bare tilsnakk. Samtidig delte institusjonen gledelig alle våres kunstanmeldelser og presse.
Det var en del unødvendige prosedyrer og småprat, samtidig som jeg skulle produsere utstillinger som utfordret våre ideer og tanker om hvordan man skulle bruke et utstillingsrom.
På Hausmania slipper man alt dette unødvendige tullet. Resultatet og kvaliteten av utstillingen er det som gjelder!
Hvilke stikkord vil du gi publiken for å et lite snev av hva som venter dem ved utstillingen?
Autofiksjon, materialbasert og estetisk objektivt vakkert gjennomtenkt og inderlige verk.
I årets Oslo City er kunstnerne som deltar følgende: Kim Jacobsen Tô, Stella Vallik, Samuel Feste, Louise Evensen Herreira, Nelly Riverlou, Stan D’Haene
Vi tok også en prat med noen av de.
Kim Jakobsen Tô hadde dette å si generelt om det å få arbeidet inne hos Podium og under den større paraplyen Hausmania:
Hausmania og Podium har gitt meg er veldig fint sted å arbeide med kunsten, hvor det er avslappende og fokusert. Selve samholdet og miljøet med de andre på residency har vært veldig givende. Arbeidet mitt til utstillingen er et rent resultat av å ha et sted å eksperimentere og prøve ut nye ting i.
Stan D’Haene ga oss noe engelsk prosa rundt hans performancer. Angående den på BO sier han følgende:
Splash through the portaline,
Slugger cultivated a gardening routine.
Showered off pollen with a sneeze.
Until a breeze blew them good like smoke ripples through their neon fishnets.
Og om den han skal avslutte med, på Gayah, kan han siteres slik:
Nothinging at slug speed
A trans limb trance freely
Stripping from onesie to soak in flow,
being Slugger without apology
Exposed to cold deliberately.
Til slutt så runder vi av med Samuel Festes oppsummering av hele hans engasjementet:
Det har vært en så fin opplevelse å kunne være en del av Oslo City. Jeg har vært stolt av kunne si at jeg har hatt studio på PODIUM/Hausmania: da det ligger så mye historie, mangfold og åpenhet i Hausmania som kulturhus. Det å kunne dele dette rommet med de andre kunstnerne har vært en inspirerende prosess: da vi først og fremst har blitt godt kjent hverandre, men også har vært tett på hverandres kreative praksis. Ved å ha plass til å utfolde seg på en større skala, valgte jeg under mitt opphold her å tegne, siden jeg vanligvis jobber mye foran en skjerm med videokunst. Jeg har prøvd meg frem med nye materialer, men har til både åpningen på Gayah og BO tegnet med fargeblyanter. Tegningen jeg har laget til BO er fra et dokumentarfotografi fra Gaza tatt av Mohammed Salem. Jeg ønsket å bruke min stemme og plass på BO til å sette lys på urettferdighetene og den brutale situasjonen som skjer nå på Gaza. Motivet er av Inas Abu Maamar og kroppen til hennes 5 år gamle niese, Saly. Fotografiet vant Word Press Photo of the Year og ble omtalt slik:
“A photography composed with care and respect, offering at once a metaphorical and literal glimpse into unimaginable loss.”