Nasjonalrederiet
July 5, 2024
Har vårt Nasjonalmuseum blitt en sluse for gamle, rederi-kroner? Med en ny avtale holder kapitalistene en fast hånd rundt profilen til det som skal være et museum representativt av nasjonens mangfold.
Tekst: Eli Tenga
Nasjonalmuseet er stolte av å ha funnet nok en rederfamilie til å sponse museet! Det er Lise M. Stolt-Nielsen og hennes barn (andre og tredje generasjon etter «den legendariske reder Jacob Stolt-Nielsen», som var eier av verdens største rederi for kjemikalie-transport) som punger ut for en ny storsatsning.
Familien vil sponse et tiårig performance-program som skal ha en verdi på flere millioner kroner og vises fra sommeren 2025.
Museets begrunnelser for å samarbeide med landets rikeste har ikke forandret seg siden 2018 (da Fredriksen-avtalen gikk i gang): økte krav om egeninntjening krever sponsorer slik at museet får mulighet til å vise «samtidskunst i verdensklasse».
Pengene går da i alle fall til norske kunstnere? Neida, dette er en satsning som retter seg utelukkende mot internasjonale kunstnere.
- Det er absurd at man lager en satsing på internasjonale performance-kunstnere når vi har så mange gode her i Norge, sier kunsthistoriker Marit Paasche.
Paasche påpeker også at dette kaster det voksende, norske performance-miljøet under bussen.
- Det er synd at når man først gjør en slik satsing, så havner pengene utenfor det norske kunstmiljøet. Vi har et voksende performance-miljø her til lands. Hvorfor ikke bygge opp disse kunstnerskapene og gi dem et internasjonalt løft? spør hun.
Dermed etterlyser man en mer etisk tankegang som også styrker om våre egne kunstnere. Men med et nepotistisk rammeverk der jaget etter profitt regjerer, blir dette neppe tilfelle. Da det såkalte Fredriksen-samarbeidet ble signert, var styreleder Svein Aaser og styremedlem Helene Jebsen Anker i Nams styre nære venner og kollegaer av John Fredriksen, uten at de meldte seg inhabil.
Så hvordan oppsto samarbeidet med Stolt-Nilsen? Har det likheter med Fredriksen-avtalen?
Ikke alle rike er like – eller like rike – men Stolt-Nielsen-familien har unektelig noen parodiske paralleller med Fredriksen-familien. Begge er reder-familier. Begge er store på lakseoppdrett. Begge er på listen over Norges 400 rikeste, begge kan sies å være på skatteflukt. (Kapital har skrevet utfyllende om Stolt-Nielsens to «truster», opprettet i 1996 på Caymanøyene, og Fredriksen flagget ut til Kypros for lenge siden). Begge familie-overhodene har risikert fengsel.
Har museet, betalt med våre skattekroner, blitt en lekeplass for redere på skatteflukt?
Det er leit når det virker som legitim kritikk ikke når frem. At museet ikke lytter.
I stedet har Nasjonalmuseet blitt en boksering for der kapitalistene slåss om innflytelse. Og nå er det duket for en intens tungvekter-batalje:
Hensynsløs rederfamilie vs. hensynsløs rederfamilie. Stolt-Nielsen-barna mot Fredriksen-tvillingene, øye for øye, yacht mot yacht.
Hvem av de to familiene som går av med seieren står nok deres nikkedukker, administrasjonen i Nasjonalmuseet å vedder på. Hvem som vinner er ikke så viktig: så lenge offentligheten sluker åte og skyver penger i munnen på dem.
For de bryr de seg lite om det er norske eller internasjonale kunstnere som stilles ut: om det er gamle eller nye penger: om disse kronene beskattes: eller hvor de kommer fra.
Bare det renner inn.
Drill baby drill!
Teksten er en parafrase fra artikler i Klassekampen og er gjengitt med tillatelse.