Ikke blankpoler byen vår!

NORGES BERLIN: OSLOS PERSONLIGHET LIGGER I DENS EVIGVARENDE OVERGANGSFASE: DEN ARKITEKTONISKE ANAKRONISMENS PARADOKSALE SKJØNNHET

Av Elisteinar Tenga

Nylig kom det fram at boligutvikler Union og Oslo House har store planer for Hausmannskvartalet. Deler av tomten huser i dag et kulturhus,
okkupantboliger og en kino. Nyheten skapte glede hos mange. Da
Arkitekturopprøret jublende delte Aftenpostens sak – med tittelen «Vil bryte ‘forbannelsen’ i Hausmanns-kvartalene» – var det en splittelse å spore i
kommentarfeltene. Splittelsen gjenspeiler synet på vår hovedstad som by og
hvem denne byen egentlig er for! 

Hausmannskvartalet har vært et notorisk bolverk for Oslo outsidere i flere tiår.
Det har også vært en ergrelse for myndighetene. Fasaden er ikke skinnende
ren, men full av graffiti og bak fasaden er det ikke streit, men skeivt i alle
ordets betydninger. Et fotfeste for marginaliserte individer, sultne kunstnere
og et sårt trengt oppholdssted der alternative mennesker kan samles, blottet
for kapitalens gribber og all utvanningen de kommer med.
Arkitekturopprøret er en folkelig bevegelse tuftet på estetiske prinsipp. De
ønsker «vakker arkitektur som gjør oss glad og fornøyd». Men de
undervurderer noe av det viktigste ved estetikk og dermed vår felles
arkitektoniske opplevelse: at estetikk handler om hele vår sanseerfaring og
vår kunnskap rundt denne. 

Ikke minst reagerer jeg når de undervurderer det som godt kan kalles en av
Oslos vakreste bygninger! Her menes det vakre i den virkelige estetiske
forstand. Altså, en skjønn sanseerfaring! 

Hausmanskvartalet er en av de vakreste og mest ikoniske delene av sentrum. Hele kvartalet er en organisme. En organisme som står som representant for en sterk
kulturtradisjon i vår by. En institusjon! Og den er viktig i en tid der kraftsentra
for subkultur som Gamlebyens No. 53 stenges på grunn av utpressing av
utleiere, og der kunstnere blir kastet ut av sine atelierer. 

Akkurat som levende organismer ikke fungerer optimalt hvis en skifter ut
noen av delene, så er hele byggets fasade, patina, historie og indre
økosystem uadskillelig fra dens posisjon som produsent og inkubator av
kunst og alternative levesett. 

Skal ikke Oslo være mangfoldets by? Ja, Tigerstaden kan være en farlig og
ubarmhjertig metropol. Men Tigerstaden kan å være Regnbuestaden: En by
som er preget av og står ved sine åpne verdier, et sted alle kan komme å
prøve seg i. Som Kongen sa i sin sensommertale i 2016 (om hvem vi er som
nordmenn), så er det «… ikke alltid lett å si hvor vi er fra … Det vi kaller hjem,
er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres». Her setter jeg en fot i
bakken og sier at for mange engasjerte, bankende hjerter ligger vårt hjem
innenfor Hausmanskvartalets grenser. 

Og disse bankende hjertene drar ingen steder.
Så må vi heller ikke glemme at det visuelle aspektet til Hausmanskvartalet er
en del av Oslos sjarm. Oslo blir aldri et mini-Wien, men ligner heller på
storebroren Berlin. Det er et kaos-velde hva det gjelder fasader, utsikter og
urban planlegging. Oslos personlighet ligger i dens evigvarende
overgangsfase: den arkitektoniske anakronismens paradoksale skjønnhet.
Det er her jeg tar et oppgjør mot Arkitekturopprørets nær totalitære
klassisisme og forvrengte idé av estetikk. For hvis byen skal representere et
sunt mangfold, så kan ikke alle nye bygg være «vakker arkitektur som gjør
oss glad og fornøyd». 

Oslos sjel og estetikk ligger litt i det «stygge». Når Arkitekturopprøret vil
blankpolere byen (og dermed dens innbyggere), støtter de en snikende
utvikling som kan være starten på utryddelsen til ideen om
Hausmanskvartalet og hva og hvem det står for. 

Et slag mot Hausmanskvartalet er et slag for kulturbyen Oslo. Et slag for mye,
og sjela til Oslo blir spist levende av den normerte strømmen av ulv i fåreklær
som ønsker det pent . 

La oss aldri glemme å spørre oss selv: fint for hvem og på hvem sin
bekostning?