«Et nådeløst sirkus»

I en by der vannhullene er mer alkohol-butikker enn menneskelige møteplasser, trengs Boksens bande av frikere, deres teksturerte anarki og råe katarsis av støy.

Tekst: Eli Tenga Foto: Morthen Minothi Kristiansen

De holder til i en filialene til Hausmania: en autonom utstikker: en av de hule, etterlatte lungene til organismen Haus, de enorme nedre Hallene: ved navnet Boksen. De blir omtalt som et «nådeløst sirkus» av initiativtakeren bak undergrunns-konseptet Morten Minothi Kristiansen i artikkelen “Stemmen fra kjelleren” hos Klassekampen.

Det blir beskrevet som en særs spartansk opplevelse der nede rett ved elva, nærmere sagt «en berlinsk bunkers uten vinduer, i kjelleren på Hausmania, med en balkong som svever over Akerselva.».

Kristiansen tegner bildet om et tidligere narkoreir som er hevet opp til levelig standard av dugnad. Et rede, som skal bli revet om ubestemt tid og som for tiden gir musikkens outsidere, et sted å blomstre i fromme og konfronterende uttrykk.

Men et slik møtested er sjelden vare. Derfor det også har blitt en integral del av byens alternative scene nærmest momentant.

For tida er vel nemlig aktørene i utebransjen mer alkoholbutikker enn én fysisk møteplass, som Klassekampens Ida Messel betrakter. Hun rapporterer om at pandemiens ettervirkninger har lagt en demper på folk sin villighet til å dra ut. Også måten de drar ut på.

Nå er det jo sånn at de fleste ikke lenger leter etter å oppleve noe nytt musikalsk. Man søker heller til og setter menneskelig kontakt i forsetet: så man drar til steder der de er garantert en fuktig pils, fuktigere samtaler og en ytterst bløtlagt kebab på veien hjem fra vårt kjære «fylla».

Derimot er det en motbør hos en horde i Kristiania: en freidig stamme som higer etter å komme seg ordentlig ut: det som man for et par tiår sida kalte «frikere»: de snor seg inn og ned in mørket: ned til stedet der de kan slippe ut sine sjeler sammen med lydens under: ned til byens eksperimentelle vannhull: ned til kjelleren.

For langt der nede i mørket, med et lavt tak derunder: vugger våre skuldre i synkron og vår svette renner oppå de skutte årene som slynger seg om våres armer: et tegn på den evigvarende balansegangen av energi: som pulserer etter drivkraften til den spartanske bunkeren, selve primusen som pusher oss mot kollektiv eufori: støyet. Støy for andre, søt musikk for oss: som frigjør oss fra vårt indre sinn og bader oss i et samlet rom: et rektangulært galleri av bølgende teksturer: Boksen