- Energi, dynamikk, frihet

Foto: Anna Niedermaier

Trioen Bushman’s Revenge entrer Kafé Hærverk i en unik  og råsterk sammensmeltning av artist og scene.

Tekst: Eli Tenga

I kveld stiller det en trio på Kafé Hærverk som lager musikk som får det til å gå sus gjennom en. En trio, med pondus som et storband, fintfølenheten til en bebop soloist og en frihet som tres fra et psykedelisk lende. Det er snakk om Bushman’s Revenge, som har en bråte med albumer av rang på blant annet Hubro og Runne Grammofon bak seg.

Kafé Hærverk, en helt særegen scene som booker variert og fleksibelt, uten å miste et fnugg personlighet eller kvalitet, speiler den eklektiske arten til bandet. Det blir et møte mellom virke og sted som vil runge og ljome gjennom sentrums grunning. Vi tok en prat med de i forkant:

Foto: Ketil Hardy

Hallais! Dere har lang fartstid (over tyve år som band). Kan dere fortelle litt om oppstarten til bandet, hvordan dere ble til? Hvilket miljø dere kom fra eller higet til?

- Even og jeg er fra Skien, henholdsvis fra rockemiljø og korpsmiljøet, og etter å ha spilt endel sammen i diverse prosjekter og band på ungdomskole og gymnas, ble vi gira på å lage et band sammen. Vi hadde begge nettopp gått på jazzlinja på Sund Folkehøgskole i nord Trøndelag og hadde fått et voldsomt kick av det. Vi er veldig forskjellige musikere, men har utrolig mye viktige felles referanser som John og Alice Coltrane, Wayne Shorter, Hendrix, Ornette Coleman, Mingus, Joni Mitchell, Beatles, Bill Frisell, Black Sabbath og Eric Satie til felles. Navnet Bushman’s Revenge kommer forøvrig av et ublidt møte med en sinnsykt sterk chilisaus på studietur i Sør-Afrika i 2003. 

Over 11 album siden 2003 er imponerende produktivitet. Kan dere greie litt ut om hvordan dere jobber med album – er det en syklus av komposisjoner i en viss periode? Jobber dere konseptuelt?

- Vi tester alltid ut masse forskjellig, og av og til har vi en idé om et slags konsept og retning men så ender det alltid opp med å bli noe helt annet enn det vi hadde sett for oss i forkant. Vi er blitt vant med det, hehe, og syns det er helt greit. Det er på en måte låtene til Even som vi arrer ut i felleskap også blir det til det det blir alt utifra hva vi har kick på og er opptatt av til enhver tid. Når det er sagt så er det visse momenter og grunnverdier som ligger i bunn som vi prøver å ta med oss inn i hver plate uansett uttrykk, og det er ting som energi, dynamikk, frihet og kreativitet innenfor lagte rammer, samt variasjon og en god dose gi faen i sjanger attitude.

Foto: Bushman’s Revenge

For en trio så lager dere et stort inntrykk med masse rom uten å kompromittere på det intrikate i deres lydlandskap (minner litt om opptaks-filosofien “The Wall of Sound” fra 60-tallet): alt fra massive attentater nærmest i “A Little Bit of Big Bonanza” (2012) til mer introspektive dybder i “All the Better for Seeing You” (2023). H (vordan oppsto deres opptaksmetoder? Hva er grunntrekkene i deres tanker rundt lydproduksjon? Har den endret seg med tida eller har dere holdt dere til en viss metode?

- Vi liker så utrolig mye forskjellig musikk, som nevnt, og har ingen fast metode å gå frem hva gjelder opptaksteknikker, men vi liker veldig godt å stå i samme rom når vi recorder. Uten headsett osv, slik at vi kan spille sammen på direktelyd, slik som vi vokste opp med, i kjelleren til foreldra våre. Vi har jo også blitt bortskjemt med å ha fått jobbe med utrolig mange fine teknikere i fine studioer opp igjennom, og det skader jo som regel ikke å spille inn på analog tape med et godt rom og gamle Neumann mikrofoner og Neve miksepult, men skal sies at siste plata vår tok vi opp helt selv med eget utstyr i et leid rom, og produserte nesten absolutt alt selv. Johnny Skalleberg kom med og reddet oss mot slutten etter vi hadde blitt hørt oss litt blinde på det hele.

For undertegnede ligger det en ekstrem frihet, et visst psykedelisk drag men med en jazzens anslag – var det noen formative opplevelser eller inspirasjoner som satt dere i vei denne retningen?

- Jeg tror at det å ha gått mye på konserter og hørt sinnsykt mye på plater har formet oss masse. Tror i grunn at det å høre Supersilent, Jøkleba og Atomic og Close Erase var ganske viktige opplevelser for oss da vi var ungdommer. Kick som sitter i kroppen den dag i dag.

Foto: Jan Granlie

Dere har vært tilknyttet plateselskap som Rune Grammofon og Hubro, som er uavhengige plateselskap med sterke verdier og identiteter i den norske og internasjonale samtids-jazz scenen. Hvordan har samarbeidet deres med disse påvirket dere? Var det et veldig konsekvent valg å styre unna ‘major labels’?

- Vi har vært veldig heldige å ha fått jobbet med gode og seriøse plateselskap hele veien, og det er vi veldig glade for. Jazzaway i starten, så åtte album på Rune Grammofon, som var en slags drøm å få være med på, ett album på Hunro og nå er vi på IsItJazz Records som også er helt topp. Music lovers som driver plateselskapene, og det er jo en fordel for både oss og lytterne. Vi har aldri prøvd å styre unna major labelsene, er vel heller de som har prøvd å styre unna oss, haha.

Foto: Jørgen Brennhovd

Det siste albumet deres “All the Better for Seeing You” kom ut I 2023. Hvordan ser framtidsutsiktene ut for 2025? Noen skumle planer?

- I 2025 skal vi prøve å få skrevet og øvd inn litt ny musikk. Kanskje blir det en ny plate etterhvert. Bortsett fra det så bare spiller vi og koser oss og har det gøy som aldri før, selv om vi er et band som enten er for rocka for jazzklubbene, eller for jazza for rockeklubbene. Vi trives der. Et sted midt i mellom forskjellige uttrykk.

Noen ord om det publikum kan forvente på deres konsert hos Kafé Hærverk?

- På Hærverk blir det en god del låter fra vår siste plate, men også noen gamle travere. Vi gleder oss! Velkommen!



Using Format