«De beste lar lytteren eller betrakteren sameksistere»

TOMÁS debuterer sin EP på Hausmania med support fra JEJUNE og GiFU. Vi tok en prat med debutanten!

Tekst: Eli Tenga Foto: TOMÁS 

Med røtter fra alt fra nære England til Venezuela langt der borte har TOMÁS med seg en debut-EP i baggasjen for kveldens konsert. Vi snakket med multi-kunsteren om disiplinenes symbiose, kontraster hos artister og ideen av tomrom:

Halla-på-deg! Hvordan går det og hvor i verden befinner du deg?

- Jeg har det bra, takk. Jeg bor for øyeblikket i Oslo sammen med kona mi og håper at vårværet har kommet for å bli.  

Det går med i notatet til konserten at musikkreisen startet i et knøttlite studio på landsbygda i Norfolk? Hvordan endte du opp i Norfolk av alle steder?

- Ja, det var der jeg føler at min musikalske reise virkelig startet. Det lille studioet var en liten bod. Innvendig lignet den litt på en badstue – den var panelt i tre og godt isolert. Om sommeren ble det veldig varmt der inne, så jeg dro ofte til nærliggende strender for å bade og kjøle meg ned.  

Jeg tilbrakte flere år i den lille boden og gjennomgikk en slags merkelig forvandlingsprosess. Jeg var i en kokong av kreativ isolasjon, så årstidene skifte gjennom vinduet og utforsket hva musikken kunne gjøre.  

Startet ditt forhold til musikk der? Hva er dine første minner av musikk?

- Mitt forhold til musikk begynte tidligere, da jeg var liten gutt. I mitt gamle barndomshjem hadde foreldrene mine et livlig rødt linoleums-gulv. Jeg tilbrakte timer sittende på gulvet og tegnet med kritt mens jeg lyttet til en fire-binds samling med musikk fra sekstitallet. Det kom mye fantastisk musikk fra den epoken.  

Det står hos P3 Urørt at du har aner fra nevnte England, Venezuela og Italia – har denne bakgrunnen formet din musikalske smak eller ditt uttrykk? Noen spesielle sjangre eller artister fra disse områdene som har hatt stor innflytelse? 

- Bakgrunnen min har definitivt formet musikksmaken min. Min flerkulturelle oppvekst er noe jeg er veldig stolt av. Siden jeg vokste opp i Storbritannia, var mesteparten av min musikalske oppmerksomhet rettet mot de “vanlige mistenkte” innen populærmusikken på tidlig 2000-tall. Likevel føler jeg at spansk, som er mitt morsmål, har hatt en innflytelse på min musikalske forståelse – det er lyden av barndommen min. Jeg føler at språk er musikk, og dette er en av grunnene til at jeg er tiltrukket av det norske språket. Et språk med vakre melodier, rytmer og dialekter.  

Når og hvordan fant du ut at du skulle lage egen musikk?

- Når maling føltes overveldende eller var forbundet med for mange forventninger, vendte jeg meg til musikken for å uttrykke meg friere. Det er stor sjanse for at dette vil bytte om på et tidspunkt. Det er vanskelig å si nøyaktig når jeg bestemte meg for å lage musikk, men det er noe jeg elsker med kunst – den er alltid der hvis du trenger den, og du trenger ingens tillatelse for å prøve.   

Hvordan korresponderer musikken din til ditt virke som billedkunstner? Er det noe synergi? Reflekterer de hverandre?

- Jeg føler at maling og musikk er to disipliner med felles grunnlag. Noen beskrev en gang musikk for meg på en visuell måte – som et landskap. Jeg ble bedt om å forestille meg at jeg så gjennom et vindu og tenkte på hver musikalske komponent som et objekt i landskapet. Hva er viktig? Hva ligger langt ute i horisonten? Begge kunstformer handler om å fylle et tomrom. Det er noe jeg synes er vanskelig, men jeg tror de beste kunstnerne lar lytteren eller betrakteren sameksistere i verket.  

Er det noen sider av deg selv som du får til uttrykk for i musikken som du ikke får ellers? Hvilke? Påvirker og former disse smaken og intensiteten til musikken du lager?

- Dette er et flott spørsmål. Jeg tar ofte med meg mine argumenter og uenigheter inn i studioet. Når en situasjon blir for kompleks, er musikk et flott verktøy for å få et nytt perspektiv og forenkle ting. Noen ganger står jeg overfor situasjoner uten svar eller løsninger, og da er musikk den perfekte motgiften.  

Jeg blir også fascinert av kontraster hos enkelte artister jeg møter. Jeg har møtt noen av de varmeste menneskene, som lager mørk og dyster musikk. Jeg elsker det, og jeg tror kanskje jeg er litt lik selv. På den andre siden elsker jeg å være sentimental og følsom i musikken også. Jeg tror det å overraske seg selv er en fantastisk ting å utforske kreativt.  

Kan du snakke litt om det nye EP prosjektet ditt? Hvor lenge har du holdt med på det og hva har inspirert det?

- Det føles som om jeg har jobbet med denne EP-en for alltid! Det er en samling sanger jeg skrev under studietiden, etter endt utdanning og under pandemien. Det er min debut, så jeg har ingenting å sammenligne den med. Sangene er en oppsummering av noen transformative år. De hjalp meg med å håndtere mørke tider og ga meg håp for det som kommer.  

Jeg kunne snakket uendelig om alle de små nyansene jeg har oppdaget og alt jeg ubevisst har lagt inn i låtene, men jeg holder det tett til brystet. Noen ganger føler jeg at for mye personlig kontekst kan komme i veien for andres tilnærming til musikken.  

Hvordan ble du kjent med Hausmania? Har du gjort deg opp noen tanker om stedet eller har noen historier herfra?

- Jeg fant ut om Hausmania gjennom kona mi og noen av vennene våre. Jeg følte meg umiddelbart tiltrukket av stedet som et kreativt knutepunkt. Jeg vet at jeg knapt har sett hvilke underverker det rommer. Jeg har vært på et par konserter der og har blitt rørt av Hausmanias åpenhet for å vise frem artister fra alle samfunnslag. Definitivt et kult sted.  

Tre ord om hva de oppmøtte kan forvente på konsert?

- Annerledes, LED-lys, ektefølt.