«Alle er fyrvoktere av kunstens fortsettelse»

Utstillingen «Trait d’union-Hyphen» hos husets PODIUM Oslo går i mot sin siste helg. Vi tok en prat med kurator Hedda Grevle Ottesen om gruppeutstillingen

Tekst: Eli Tenga Foto: Erik Mowinckel

Fem artister kommer sammen i gruppeutstillingen «Trait d’union – Hyphen» (på Norsk: bindestrek). En utstilling som fra selve tittelen utover - i sin bare, nakne og direkte natur - setter oss til veggs med erfaringens leksikalske normer.

PODIUM Oslo fortsetter å stille ukonvensjonelle spørsmål som både er introspektive( for kreatør, anskuer og galleri), eksternt reflekterende og med et snev av det finurlige som i samråd med det øvrige får deg til å skjelve litt i buksene! Det burde ikke være noen overraskelse at det er en som, tross sin unge alder, er å regne som en kurator-bauta i byen: Hedda Grevle Ottesen.

Vi tok en prat med henne om utstillingen:

Fortell litt om begrepet trait d’union og hvorfor akkurat en franske iterasjonen ble valgt?

- Oversatt fra fransk trait d’union og engelsk Hyphen er tittelen på utstillingen – – – . 

Tittelen viser til et tegn, ikke et leksem i seg selv. Jeg tenker det er likt som i gruppeutstillingen som vises på Podium nå. De fem kunstnerene;  Romane Claus, Eugene Sundelius von Rosen, Alice Slyngstad, Theo Ghiglia og Max Ockborn har som felles med et kunstner-drevet galleri en rolle der alle er fyrvoktere av kunstens fortsettelse og lager denne fortsettelsen av egen vilje. Det er en slags utstilling som ikke vil  la seg konkretiseres, den viser heller til sterke kunstnerskap som mestrer sine egne logikker. Å lete etter mening når kanskje alt bare er kunst er en veldig lang bindestrek, hånd i hånd, selv driver vi et galleri som har blitt drevet av mange kunstnere før oss, og vi har tatt over fakkelen, samtidig så har man alltid et intrinsisk ønske om å brenne noe ned for å så bygge det helt opp fra grunnen igjen. Vel, en fantastisk ting med kunst er at man kan flørte med ideen mellom fantasmer og faktisk virkelighet på et helt annet vis en man kanskje kan i la oss si.. lingvistikk. Kunsten eksisterer og språket likt penger eksisterer bare så lenge vi er enige i at det finnes. Det er mye som skjer i det man trer over dørterskelen til Podium, det blir jo nesten som en Larp. 

Symbiose på tross av forskjellige lingvistiske realiteter er jo et kontinentalt faktum i Europa. Spiller ideen av Europa/europeisk inn i tanken bak utstillingen?

- Som en fortsettelse av forrige svar. Ja, det er en tanke å bruke Europa. Igjen går vi tilbake til kunstnerrollen. Norge er på en måte avskåret fra Europa, vi kan ikke bare slenge oss på et tog og så være i et annet land i løpet av et par timer (glem Sverige), og for et kunstnerdrevet galleri med minimal omsetning er det en helt annen liga når man kjører “internasjonal” utstilling. Flybilletter, transport, sted å sove, det er mye mer jobb involvert enn å invitere en kunstner som allerede bor i byen. I presseteksten brukte jeg lingvistikk som utgangspunkt da jeg er interessert i hvordan avhengigheten mellom visuell kunst og språk er en evig nødvendighet, dette er noe som blir snakket veldig mye om med utgangspunktet i forskjellige teoretikere og fortolkningsmetoder på alle de Europeiske kunstakademiene som igjen i stor grad har vært med på å forme hvem vi (alle de deltagende kunstnerne) er som kunstnere.

Både “en omfavnelse av imperfeksjon” og “kartografi” blir nevnt i samme setning i utstillingsteksten. Kan du snakke litt om det implisitte paradokset her: rundt tanken at kart skal være presise, men selv de må omfavne imperfeksjon?

- Jeg tenker på det som en lek. Vi skaper våre egne kart, og ingen kan på en måte si noe imot hva det er vi kunstnere har oppdaget. Publikum kan si at de konklusjonene vi har kommet til er feil, men i sin egen produksjonstid  kan man si akkurat hva man vil om hva det er du ser på. Tilbake til å kontekstualisere kunsten med tekst. Hvor mye kan man egentlig si om et verk, uten å ødelegge den besøkendes opplevelse av utstillingen? Vi har alle våre egne mentale leksikon og kart, jeg tror ofte selv jeg kan ta en snarvei gjennom byen mens jeg haster meg til ett eller annet som føles veldig viktig, men så innser jeg at denne veien kanskje var mer scenisk enn en faktisk snarvei. Er ikke livet kanskje for kort til å velge snarveien over den sceniske?

Prefikser og suffikser - tenker du på de som krykker eller verktøy? Pløyer de inn i samtiden eller peker de i hver sin retning, fortid og fremtid?

- Utstillingen kan være en antikrykkete verktøyelighet, og man sier ofte, eller noen sier ofte at verbet er setningens bankende hjerte. Man kan forstå en setning selv om den ikke er grammatisk korrekt, og i poesi kan man jo kaste ordgrupper fram og tilbake som man vil. Så la oss si at kunstnerne er verbet. Og hele frasen er selve utstillingen??? Og om den gir mening eller ikke er opp til dere; de besøkende som får lov til å tre over dørterskelen og inne i galleriet. Jeg tenker også på sånne utrolige, vonde sanger som blir sunget i konfirmasjoner. Typ nøtteliten som melodi og teksten er endret til: 

Jeg vil gjerne takke alle sammen nå.

Tenk at jeg så mange gode ord sku’ få!

Her er det dårlig bruk av syntaks, men det meningsbærende er ikke feil av den grunnen. Hvor irriterende er det ikke når noen irettesetter deg når du sier et ord feil, når du forstår akkurat hva jeg mente. I konversasjonens kunst er det ofte bra å si noe imperfekt, bedre å ha en god samtale enn en grammatisk korrekt en! 

Kan du snakke litt om hvordan du fant gruppen artister til utstillingen?

- Fem kunstnere fra henholdsvis Antwerp, Malmø, Stockholm, Paris og Oslo som ikke før har noe med hverandre å gjøre blir satt sammen og liksom skal lage mening sammen. Jeg tenkte på at det er slik man lager en setning. Hvordan skal jeg sette sammen..hmm  det er ofte slik at kunstnere kan føle seg tatt ut av kontekst i en gruppeutstilling, jeg ønsker som kunstner og kurator selv som følgelig driver et kunstnerdrevet galleri og kontekstualisere denne ideen om at produksjonen er en slags fortsettelse av hverandre, et vedlikehold.

To av kunstnerne er fransktalende og resten har jeg kommunisert med på norsk og engelsk. Norsk/engelsk/fransk, men bindestrek kan alle forstå. Jeg leker med den udødelige ideen om kunst som et universelt språk. Slik fotballentusiaster setter sammen drømmeliga-lag har jeg satt sammen en utstilling med kunstnere jeg har møtt og blitt kjent med forskjellige steder de siste tre årene. Fra de tidligere svarene vil jeg gjerne koke det ned til at utstillingen handler om at man kan gjøre det som man vil, om man er så ekstremt heldige, og privilegerte vi som driver et kulturrådstøttet galleri i 2025 i Oslo, Norge er. 

PODIUM OSLO, Hausmania, Lø & Sø: 13-17.